Anonym bruker Skrevet 23. januar 2016 #1 Skrevet 23. januar 2016 At mannen har gått gjennom det å få barn med en annen kvinne før?? Anonymous poster hash: ab4d1...819
Anonym bruker Skrevet 23. januar 2016 #2 Skrevet 23. januar 2016 Det vil jeg tro? Har ikke opplevd det selv, og vet ikke om kjæresten tenker slik om at jeg har fått barn med en annen mann før, men jeg synes det er vondt bare å tenke på at han skal ha sett på en annen dame med samme kjærlighet i blikket før. Eller å vite at han var helt knust i månedsvis, fordi en dame han var på knærne etter ikke ville ha ham. Anonymous poster hash: a98ba...5ee
Anonym bruker Skrevet 23. januar 2016 #3 Skrevet 23. januar 2016 Nei. Tror det kommer av alder og trygghet på en selv. Anonymous poster hash: ac8bb...498
Anonym bruker Skrevet 23. januar 2016 #4 Skrevet 23. januar 2016 Like normalt som å ikke føle det vil jeg tro. Jeg slet litt med de følelsene før vi selv fikk barn, for det var en tid der han ikke var interessert i å få barn med meg. Det var veldig sårt og jeg kunne ta meg i å undre på hva det var hun hadde som ikke jeg hadde. Selv i dag syns jeg det er rart å tenke på alt han har delt med en annen, men jeg velger å skyve de tankene unna. De gikk jo tross alt fra hverandre for en grunn, og jeg og han har det jo veldig bra sammen Anonymous poster hash: bccac...bb8
Anonym bruker Skrevet 23. januar 2016 #5 Skrevet 23. januar 2016 Først skal du påtvinge ungene hans nærværet av en ubetydelig fremmed som deg, og deretter skal du lage helvete fordi ungene finnes for det gjøøøør såå voooondt at han har opplevd dette føøøør uten at du var inne i bildet. Ræva mi ler av deg. Håper det svir som helvete. Anonymous poster hash: 0a48b...9fd
Anonym bruker Skrevet 23. januar 2016 #6 Skrevet 23. januar 2016 Her har både mannen og jeg barn fra før og to felles. De tankene der har vi aldri hatt,men så er vi godt voksne. Som hun over skriver,det må være pga alder,umodenhet og jeg føyer til usikkerhet. Anonymous poster hash: fc468...536
Anonym bruker Skrevet 23. januar 2016 #7 Skrevet 23. januar 2016 Vet ikke om det er normalt. Min første tanke er at den som har slike følelser må være utrolig usikker på seg selv og hva mannen føler for henne. Ikke de beste forhold å sette et barn til verden i. Her har mannen en fra før og dette var ikke en eneste gang i mine tanker. Anonymous poster hash: 18306...654
Anonym bruker Skrevet 23. januar 2016 #8 Skrevet 23. januar 2016 Kansje jeg hadde vert tryggere på dette om forholde ikke hadde startet med at han ikke respekterte mine følelser. F.eks kunne jeg og han være enige om noe men så gikk han bak ryggen min og gjorde noe annet da han snakket med henne. Dette gikk gjerne på bekostning av meg på ett eller annet vis. Dette skjedde flere ganger, noe som gjorde at jeg følte han ikke brydde seg om å ta vare på meg og var kun interessert i å ta vare på henne. Ting som ikke har noe å si om deres forhold med barnet! Ene gangen, før jeg hadde hilst på henne. Jeg hadde vert i en bilulykke dagen før, det gikk utrolignok veldig bra! Men jeg hadde enorme smerter i nakken og hode. Mens jeg var borte en time for å skrive skademelding, skulle han skrive samvær med xen. Han skulle da til henne å gjøre det, men på et tidspunkt ble det endringer og han inviterer henne til oss. Verst tenkelige tidspunkt i mine øyne, totalt ødelagt og hodeverk som gjor at jeg ikke kunne gjør store bevegelser uten å risikere måtte sette meg på bakken. Han vet dette, og inviterer fortsatt henne hjem til oss, der jeg mens jeg skriver skademelding får SMS om at hun er hjemme hos oss og de venter på meg. Jeg satt igjen å følte at jeg ikke var klar eller interessert i å hilse på xen til min kjæreste i den tilstanden jeg var i, han hadde da siden hun hadde ringt å sagt det passet henne best å komme til oss bare sagt det var ok! Hvor var forståelsen for at jeg lå nede og ikke ønsket snakke med folk, jeg hadde avlyst med venninnene mine som jeg egntlig skulle være med fordi jeg ønsker å gå hjem og legge meg. Var det da viktigere at hun fikk det som passet henne best, i stedet for å ivareta meg? Eller ene gangen da jeg hadde stelt i stand bursdag til barnet hjemme hos oss, spurt sambo flere ganger om han hadde tenk på noe gave osv. Til slutt endet det med at jeg gikk å kjøpte noe. I bursdagen kommer det frem, barnet har fått gave! Far hadde levert den siste samværdag før dagen hans, så han hadde fått gave av mor, far og stefar og ikke meg! Ikke visste jeg han hadde fått gave heller før jeg sto det som en tosk. Og hadde jeg vert vrang med at jeg ikke ville ha noe med henne å gjøre i starten, så kunne jeg gjerne forstått hvis han hadde gjort dette. Men jeg hadde sagt jeg ønsket å møte henne, men det måtte skje da jeg følte meg klar. Jeg hadde aldri sagt et stygt ord, aldri nektet han møte og snakke med henne. Dette er bare to eksempler av flere! Hi Anonymous poster hash: ab4d1...819
Nyttårs barn Skrevet 23. januar 2016 #9 Skrevet 23. januar 2016 Ja er det rart det blir krig i verden...
amandine Skrevet 23. januar 2016 #10 Skrevet 23. januar 2016 Jeg vet at jeg selv kjente på de følelsene, uten at det hadde noe som helst å gjøre med forholdet mellom meg og hans barn fra før å gjøre. Jeg er minst like glad i barna som ikke er biologisk mine som i de jeg har født selv, men jeg skal ærlig innrømme at den gangen da vi enda ikke hadde barn sammen og prøvde i lang tid uten å få det til, så hadde jeg såre følelser. Ikke for barnet sin del, ikke for eks sin del, men fordi jeg visste at de to delte noe jeg selv ønsket intenst at jeg og min mann delte. Det gjør vel ingenting?
Sheriff Callie Skrevet 23. januar 2016 #11 Skrevet 23. januar 2016 Kansje jeg hadde vert tryggere på dette om forholde ikke hadde startet med at han ikke respekterte mine følelser. F.eks kunne jeg og han være enige om noe men så gikk han bak ryggen min og gjorde noe annet da han snakket med henne. Dette gikk gjerne på bekostning av meg på ett eller annet vis. Dette skjedde flere ganger, noe som gjorde at jeg følte han ikke brydde seg om å ta vare på meg og var kun interessert i å ta vare på henne. Ting som ikke har noe å si om deres forhold med barnet! Ene gangen, før jeg hadde hilst på henne. Jeg hadde vert i en bilulykke dagen før, det gikk utrolignok veldig bra! Men jeg hadde enorme smerter i nakken og hode. Mens jeg var borte en time for å skrive skademelding, skulle han skrive samvær med xen. Han skulle da til henne å gjøre det, men på et tidspunkt ble det endringer og han inviterer henne til oss. Verst tenkelige tidspunkt i mine øyne, totalt ødelagt og hodeverk som gjor at jeg ikke kunne gjør store bevegelser uten å risikere måtte sette meg på bakken. Han vet dette, og inviterer fortsatt henne hjem til oss, der jeg mens jeg skriver skademelding får SMS om at hun er hjemme hos oss og de venter på meg. Jeg satt igjen å følte at jeg ikke var klar eller interessert i å hilse på xen til min kjæreste i den tilstanden jeg var i, han hadde da siden hun hadde ringt å sagt det passet henne best å komme til oss bare sagt det var ok! Hvor var forståelsen for at jeg lå nede og ikke ønsket snakke med folk, jeg hadde avlyst med venninnene mine som jeg egntlig skulle være med fordi jeg ønsker å gå hjem og legge meg. Var det da viktigere at hun fikk det som passet henne best, i stedet for å ivareta meg? Eller ene gangen da jeg hadde stelt i stand bursdag til barnet hjemme hos oss, spurt sambo flere ganger om han hadde tenk på noe gave osv. Til slutt endet det med at jeg gikk å kjøpte noe. I bursdagen kommer det frem, barnet har fått gave! Far hadde levert den siste samværdag før dagen hans, så han hadde fått gave av mor, far og stefar og ikke meg! Ikke visste jeg han hadde fått gave heller før jeg sto det som en tosk. Og hadde jeg vert vrang med at jeg ikke ville ha noe med henne å gjøre i starten, så kunne jeg gjerne forstått hvis han hadde gjort dette. Men jeg hadde sagt jeg ønsket å møte henne, men det måtte skje da jeg følte meg klar. Jeg hadde aldri sagt et stygt ord, aldri nektet han møte og snakke med henne. Dette er bare to eksempler av flere! Hi Anonymous poster hash: ab4d1...819 Det hørtes ut som er skikkelig sjarmklump... Hvorfor vil du låse deg til han ved å lage barn med han?
Anonym bruker Skrevet 23. januar 2016 #12 Skrevet 23. januar 2016 Først skal du påtvinge ungene hans nærværet av en ubetydelig fremmed som deg, og deretter skal du lage helvete fordi ungene finnes for det gjøøøør såå voooondt at han har opplevd dette føøøør uten at du var inne i bildet. Ræva mi ler av deg. Håper det svir som helvete. Anonymous poster hash: 0a48b...9fd ...du vet at bitterhet er som å drikke gift og håpe noen andre dør av den, ikke sant? Men nå ville du sikkert bare ha litt oppmerksomhet i dag, og siden du ikke finner den andre steder, så må du inn hit for å finne den. Tragisk, men sant... Anonymous poster hash: ad596...c27
Anonym bruker Skrevet 23. januar 2016 #13 Skrevet 23. januar 2016 Først skal du påtvinge ungene hans nærværet av en ubetydelig fremmed som deg, og deretter skal du lage helvete fordi ungene finnes for det gjøøøør såå voooondt at han har opplevd dette føøøør uten at du var inne i bildet. Ræva mi ler av deg. Håper det svir som helvete. Anonymous poster hash: 0a48b...9fd ...du vet at bitterhet er som å drikke gift og håpe noen andre dør av den, ikke sant? Men nå ville du sikkert bare ha litt oppmerksomhet i dag, og siden du ikke finner den andre steder, så må du inn hit for å finne den. Tragisk, men sant... Anonymous poster hash: ad596...c27 Og du vet at skadefryd er den mest genuine glede? Jeg koser meg masse. Anonymous poster hash: 0a48b...9fd
Anonym bruker Skrevet 24. januar 2016 #14 Skrevet 24. januar 2016 Kjæresten min har barn fra før, det har jeg og. Og den tanken der har aldri slått meg. Og han og moren til barnet, er venner og samarbeider veldig godt. Så ofte hun ringer da vi er sammen, og man kan høre den vennskapelige tonen de har. Synes det er helt supert jeg, med tanke på barnet. Anonymous poster hash: 0b444...3b7
Anonym bruker Skrevet 24. januar 2016 #15 Skrevet 24. januar 2016 Nei Anonymous poster hash: ab4d1...819
Anonym bruker Skrevet 25. januar 2016 #16 Skrevet 25. januar 2016 Jeg tenker det er normalt å tenke slik til en viss grad. Min mann har barn fra før og jeg hadde ikke barn fra før. Når vi da ventet førstemann sammen hadde ikke vi vært sammen så veldig lenge og forholdet mellom han og eks (og meg) var veldig konfliktfylt. Hun hatet meg (og oss) og ting var ikke så bra. Jeg slet litt med tanken på at han hadde vært igjennom dette før med henne og jeg følte meg alene med at dette var første gang. Men min mann var egentlig veldig flink til å ikke være verdensmester, at dette hadde han liksom gjort før osv. Han fikk meg til å føle at vi var sammen om dette for første gang. Og vi var jo det. Han hadde jo aldri gjort dette sammen med meg. Men det tok litt tid å innse, og være komfortabel med følelsene rundt det. Men det var bare fordi han var så flink å takle alt rundt at dette gikk så bra. Men når jeg leser det du kommer med i etterkant høres det ut som om han ikke respekterer deg og dine ønsker. Han må lære seg å sette deg før ekskona (selvfølgelig ikke slik det går ut over barnet) men for eksempel det med at du er i dårlig form, så skal han ta hensyn til det og ikke invitere henne hjem til dere. Jeg tror du må ha en alvorsprat med ham ang dette, og spesielt med tanke på om du allerede er gravid. Anonymous poster hash: d0041...dd2
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå