Er det frekk og gir folk råd/tips....

[Anonym bruker]

Uten at folk spør om det?

 

 

Anonymous poster hash: 7e1ef...384

[oslofrk]

I utgangspunktet JA!

- men det kommer litt ann på settingen...

[Anonym bruker]

Monopol på vettet eller?

 

Anonymous poster hash: 3fff2...c8c

[Anonym bruker]

Tenker det kommer veldig ann på..

Spesielt etter at vi fikk barn og har mange rundt oss i samme situasjon har det blitt veldig vanlig at vi deler tips som funker/ikke funker med hverandre. Trenger ikke gå på den samme smellen alle sammen liksom

Anonymous poster hash: d3efa...2b3

[Anonym bruker]

Frekt og nedlatende synes jeg.

Når du gir råd til folk som ikke ber om det, viser du at synes du er smarte og at du tror du er bedre enn de. (Effekten er derimot motsatt)

Smarte folk har aldri et stort behov for å forklare og fortelle alt de kan hele tiden.

Så lurt å holde munn

 

Anonymous poster hash: 4abb4...ec7

[**¤¤**]

Det er en dame som jeg jobber sammen med. Hun skal gir meg råd/tips om alt. Hvordan jeg skal oppdra barna, hva vi skal spise etc. Hun vet at jeg skal flytte til hus. Da kom hun og sa at jeg og barna bør kler på oss godt inne for ikke fryse og får å spare strøm og ved. Hun snakket til meg akkurat som om jeg var et barn. Akkurat som om jeg aldri har betalt strøm før eller at jeg aldri har bodd alene. Mulig at jeg er nærtagende, men jeg er nesten 40 og jeg føler at jeg vet selv hvordan jeg vil lever livet mitt.

[Anonym bruker]

Sikkert godt ment.

Anonymous poster hash: 70d50...5e2

[Heihånåerdetjuligjen]

Det synes jeg man skal være forsiktig med. Det kan fort oppleves som bedrevitende og ufint. Som om måten de gjør ting på, ikke er greit. Er jo ikke sikkert andres meninger om saken er så mye riktigere....

[**¤¤**]

 

Sikkert godt ment.

 

Anonymous poster hash: 70d50...5e2

Vet at det er godt ment fra hennes side, men hun får meg til å føle meg dum, udugelig. I går gikk jeg og hadde dårlig samvittighet hele dagen. Tenkte at jeg kanskje ikke duger som mor eller som person, men jeg vet jo med meg selv hvordan jeg skal oppdra mine barn og hva som er bra for oss. Har sagt til henne pent at jeg vet hvordan jeg og barna vil leve og hva som er bra for oss eller ikke, men hun vil lissom ikke å høre. Så nå har hun snart nådd grensen min at jeg føler hat overfor henne.

[**¤¤**]

PS. Må legger til at jeg aldri har spurt henne om råd og tips

[oslofrk]

Makan!

Jeg ville vært fristet til å si "Etter at jeg passerte 40 år spør jeg hvis det er noe jeg ønsker råd om!"

[**¤¤**]

Makan!

Jeg ville vært fristet til å si "Etter at jeg passerte 40 år spør jeg hvis det er noe jeg ønsker råd om!"

He,he, takk for tips😃

[Anonym bruker]

Råd om hva? Jeg synes det er kjempefint å få råd om upersonlige ting som blomster og hudprodukter. Men ville aldri gitt noen fremmende råd om barneoppdragelse eller andre personlige emner.

Selv er jeg veldig forsiktig men å gi råd generelt, føler mange ønsker å ta det i verste mening.

 

Anonymous poster hash: d3569...4bb

[Gjest Antarctica]

 

Sikkert godt ment.

 

Anonymous poster hash: 70d50...5e2

Vet at det er godt ment fra hennes side, men hun får meg til å føle meg dum, udugelig. I går gikk jeg og hadde dårlig samvittighet hele dagen. Tenkte at jeg kanskje ikke duger som mor eller som person, men jeg vet jo med meg selv hvordan jeg skal oppdra mine barn og hva som er bra for oss. Har sagt til henne pent at jeg vet hvordan jeg og barna vil leve og hva som er bra for oss eller ikke, men hun vil lissom ikke å høre. Så nå har hun snart nådd grensen min at jeg føler hat overfor henne.

Men hvorfor har hun et sånt "tak" på deg? Hvis man ikke selv har noen følelsesmessige bindinger til personen er det jo lettere å ignorere folks snakk. F eks blir jeg mer furten om mamma kommer og er bedrevitersk enn om tanta mi er det.

 

Og hvis man ikke følte seg truffet, biter det i hvert fall ikke på. Så om jeg får kritikk for noe jeg vet jeg gjør godt nok, bare ler jeg og antar at den andre personen har fn dårlig dag. Men hvis jeg selv føler meg dårlig til det, tar jeg det til meg og blir flau.

 

Men noe med henne - ELLER noe med deg selv - gjør at du blir emosjonelt påvirka. Hva er det, tror du?

[**¤¤**]

Råd om hva? Jeg synes det er kjempefint å få råd om upersonlige ting som blomster og hudprodukter. Men ville aldri gitt noen fremmende råd om barneoppdragelse eller andre personlige emner.

Selv er jeg veldig forsiktig men å gi råd generelt, føler mange ønsker å ta det i verste mening.

 

Anonymous poster hash: d3569...4bb

Råd om personlige ting om privat liv. Grunnen til at jeg spør er fordi jeg lurer på om det er vanlig folkeskikk nå til dags. At folk gir deg råd uten og ha blitt spurt først. Jeg personlig gjør ikke det. Jeg gir råd/tips hvis det er noen som spør meg.

[Anonym bruker]

 

Råd om hva? Jeg synes det er kjempefint å få råd om upersonlige ting som blomster og hudprodukter. Men ville aldri gitt noen fremmende råd om barneoppdragelse eller andre personlige emner.

Selv er jeg veldig forsiktig men å gi råd generelt, føler mange ønsker å ta det i verste mening.

 

Anonymous poster hash: d3569...4bb

Råd om personlige ting om privat liv. Grunnen til at jeg spør er fordi jeg lurer på om det er vanlig folkeskikk nå til dags. At folk gir deg råd uten og ha blitt spurt først. Jeg personlig gjør ikke det. Jeg gir råd/tips hvis det er noen som spør meg.

Ikke greit. Jeg har opplevd nesten det samme, ei voksen dame som vil "lære" meg om livet. Hun kjenner meg ikke i det hele tatt. For meg virker det som dama mangler sosiale antenner.

 

Anonymous poster hash: d3569...4bb

[**¤¤**]

 

 

Sikkert godt ment.

 

Anonymous poster hash: 70d50...5e2

Vet at det er godt ment fra hennes side, men hun får meg til å føle meg dum, udugelig. I går gikk jeg og hadde dårlig samvittighet hele dagen. Tenkte at jeg kanskje ikke duger som mor eller som person, men jeg vet jo med meg selv hvordan jeg skal oppdra mine barn og hva som er bra for oss. Har sagt til henne pent at jeg vet hvordan jeg og barna vil leve og hva som er bra for oss eller ikke, men hun vil lissom ikke å høre. Så nå har hun snart nådd grensen min at jeg føler hat overfor henne.

Men hvorfor har hun et sånt "tak" på deg? Hvis man ikke selv har noen følelsesmessige bindinger til personen er det jo lettere å ignorere folks snakk. F eks blir jeg mer furten om mamma kommer og er bedrevitersk enn om tanta mi er det.

 

Og hvis man ikke følte seg truffet, biter det i hvert fall ikke på. Så om jeg får kritikk for noe jeg vet jeg gjør godt nok, bare ler jeg og antar at den andre personen har fn dårlig dag. Men hvis jeg selv føler meg dårlig til det, tar jeg det til meg og blir flau.

 

Men noe med henne - ELLER noe med deg selv - gjør at du blir emosjonelt påvirka. Hva er det, tror du?

Det er måten hun snakker til meg på. Hun er sjefen min. Jeg har bare ledd av det hun sier og har tenkt positiv. At hun mener det godt, men nå er begeret rent over at jeg vurderer og sier opp jobben. Jeg har sagt til henne pent og høflig mange ganger at jeg ikke trenger råd/tips. Jeg er nesten 40 år og vet hvordan jeg vil lever livet mitt. Har tenkt flere ganger at det er meg det er noe galt med, men generelt så synes jeg og heldigvis flere at det er frekk at folk kommer med råd uten å ha blitt spurt først.

[Gjest Antarctica]

 

 

 

Sikkert godt ment.

 

Anonymous poster hash: 70d50...5e2

Vet at det er godt ment fra hennes side, men hun får meg til å føle meg dum, udugelig. I går gikk jeg og hadde dårlig samvittighet hele dagen. Tenkte at jeg kanskje ikke duger som mor eller som person, men jeg vet jo med meg selv hvordan jeg skal oppdra mine barn og hva som er bra for oss. Har sagt til henne pent at jeg vet hvordan jeg og barna vil leve og hva som er bra for oss eller ikke, men hun vil lissom ikke å høre. Så nå har hun snart nådd grensen min at jeg føler hat overfor henne.

Men hvorfor har hun et sånt "tak" på deg? Hvis man ikke selv har noen følelsesmessige bindinger til personen er det jo lettere å ignorere folks snakk. F eks blir jeg mer furten om mamma kommer og er bedrevitersk enn om tanta mi er det.

 

Og hvis man ikke følte seg truffet, biter det i hvert fall ikke på. Så om jeg får kritikk for noe jeg vet jeg gjør godt nok, bare ler jeg og antar at den andre personen har fn dårlig dag. Men hvis jeg selv føler meg dårlig til det, tar jeg det til meg og blir flau.

 

Men noe med henne - ELLER noe med deg selv - gjør at du blir emosjonelt påvirka. Hva er det, tror du?

Det er måten hun snakker til meg på. Hun er sjefen min. Jeg har bare ledd av det hun sier og har tenkt positiv. At hun mener det godt, men nå er begeret rent over at jeg vurderer og sier opp jobben. Jeg har sagt til henne pent og høflig mange ganger at jeg ikke trenger råd/tips. Jeg er nesten 40 år og vet hvordan jeg vil lever livet mitt. Har tenkt flere ganger at det er meg det er noe galt med, men generelt så synes jeg og heldigvis flere at det er frekk at folk kommer med råd uten å ha blitt spurt først.

Da er det rollen som blir helt feil, tenker jeg. Hun har allerede en viss makt og autoritet over deg på det profesjonelle plan, og når hun begynner å blande det private inn, får hun en litt klam og altoverskyggende morsrolle, der du mister mer og mer autoritet. Selv ikke ditt eget privatliv har du råderett over (det har du selvsagt, men sånn kan det føles! Og da blir det negativt.)

 

Jeg tror du kan unngå å si opp hvis du klarer å ta makta tilbake. Men da må du øve deg å å si ifra på en måte som gjør at hun skjønner at det er én gang for alle.

[Anonym bruker]

Veldig. Vi er to minstebarn som har fått barn sammen, har masterutdanning, bil, hus og er midt i 30 åra og alt på stell. Likevel syns eldre søsken og foreldre at vi skal ta i mot og følge deres råd på alt fra hvilke kjøkkenredskaper vi ikke trenger til barneoppdragelse.

 

Anonymous poster hash: bb0df...79a

[**¤¤**]

 

 

 

 

Sikkert godt ment.

 

Anonymous poster hash: 70d50...5e2

Vet at det er godt ment fra hennes side, men hun får meg til å føle meg dum, udugelig. I går gikk jeg og hadde dårlig samvittighet hele dagen. Tenkte at jeg kanskje ikke duger som mor eller som person, men jeg vet jo med meg selv hvordan jeg skal oppdra mine barn og hva som er bra for oss. Har sagt til henne pent at jeg vet hvordan jeg og barna vil leve og hva som er bra for oss eller ikke, men hun vil lissom ikke å høre. Så nå har hun snart nådd grensen min at jeg føler hat overfor henne.

Men hvorfor har hun et sånt "tak" på deg? Hvis man ikke selv har noen følelsesmessige bindinger til personen er det jo lettere å ignorere folks snakk. F eks blir jeg mer furten om mamma kommer og er bedrevitersk enn om tanta mi er det.

 

Og hvis man ikke følte seg truffet, biter det i hvert fall ikke på. Så om jeg får kritikk for noe jeg vet jeg gjør godt nok, bare ler jeg og antar at den andre personen har fn dårlig dag. Men hvis jeg selv føler meg dårlig til det, tar jeg det til meg og blir flau.

 

Men noe med henne - ELLER noe med deg selv - gjør at du blir emosjonelt påvirka. Hva er det, tror du?

Det er måten hun snakker til meg på. Hun er sjefen min. Jeg har bare ledd av det hun sier og har tenkt positiv. At hun mener det godt, men nå er begeret rent over at jeg vurderer og sier opp jobben. Jeg har sagt til henne pent og høflig mange ganger at jeg ikke trenger råd/tips. Jeg er nesten 40 år og vet hvordan jeg vil lever livet mitt. Har tenkt flere ganger at det er meg det er noe galt med, men generelt så synes jeg og heldigvis flere at det er frekk at folk kommer med råd uten å ha blitt spurt først.

Da er det rollen som blir helt feil, tenker jeg. Hun har allerede en viss makt og autoritet over deg på det profesjonelle plan, og når hun begynner å blande det private inn, får hun en litt klam og altoverskyggende morsrolle, der du mister mer og mer autoritet. Selv ikke ditt eget privatliv har du råderett over (det har du selvsagt, men sånn kan det føles! Og da blir det negativt.)

 

Jeg tror du kan unngå å si opp hvis du klarer å ta makta tilbake. Men da må du øve deg å å si ifra på en måte som gjør at hun skjønner at det er én gang for alle.

Tror hun aldri kommer til å skjønne det eller så må jeg heve stemmen min selvom jeg ikke liker det. Har sagt til henne på en høflig måte, men må nok heve stemmen ja.

[Mostly Harmless]

...

Det er måten hun snakker til meg på. Hun er sjefen min. Jeg har bare ledd av det hun sier og har tenkt positiv. At hun mener det godt, men nå er begeret rent over at jeg vurderer og sier opp jobben. Jeg har sagt til henne pent og høflig mange ganger at jeg ikke trenger råd/tips. Jeg er nesten 40 år og vet hvordan jeg vil lever livet mitt. Har tenkt flere ganger at det er meg det er noe galt med, men generelt så synes jeg og heldigvis flere at det er frekk at folk kommer med råd uten å ha blitt spurt først.

Meget ufint av sjefen din å holde på sånn, særlig etter at du har tatt det opp på en ordentlig måte. Ser ikke annen råd enn å fullstendig slutte å si noe om privatlivet ditt, selv på direkte spørsmål.

Eventuelt kan du prøve å sende de "gode" rådene i retur, så hun hører hvor åndssvakt det låter.

 

Det gjorde jeg da min mor flommet over med tips, men det forutsetter at hun eier en liten flik med selvironi. Noe sier meg at denne damen er noget selvhøytidelig.

 

(red. Siteringskrøll)

Endret 22. januar 2016 av Mostly Harmless

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

 

Sikkert godt ment.

 

Anonymous poster hash: 70d50...5e2

Vet at det er godt ment fra hennes side, men hun får meg til å føle meg dum, udugelig. I går gikk jeg og hadde dårlig samvittighet hele dagen. Tenkte at jeg kanskje ikke duger som mor eller som person, men jeg vet jo med meg selv hvordan jeg skal oppdra mine barn og hva som er bra for oss. Har sagt til henne pent at jeg vet hvordan jeg og barna vil leve og hva som er bra for oss eller ikke, men hun vil lissom ikke å høre. Så nå har hun snart nådd grensen min at jeg føler hat overfor henne.

Men hvorfor har hun et sånt "tak" på deg? Hvis man ikke selv har noen følelsesmessige bindinger til personen er det jo lettere å ignorere folks snakk. F eks blir jeg mer furten om mamma kommer og er bedrevitersk enn om tanta mi er det.

 

Og hvis man ikke følte seg truffet, biter det i hvert fall ikke på. Så om jeg får kritikk for noe jeg vet jeg gjør godt nok, bare ler jeg og antar at den andre personen har fn dårlig dag. Men hvis jeg selv føler meg dårlig til det, tar jeg det til meg og blir flau.

 

Men noe med henne - ELLER noe med deg selv - gjør at du blir emosjonelt påvirka. Hva er det, tror du?

Det er måten hun snakker til meg på. Hun er sjefen min. Jeg har bare ledd av det hun sier og har tenkt positiv. At hun mener det godt, men nå er begeret rent over at jeg vurderer og sier opp jobben. Jeg har sagt til henne pent og høflig mange ganger at jeg ikke trenger råd/tips. Jeg er nesten 40 år og vet hvordan jeg vil lever livet mitt. Har tenkt flere ganger at det er meg det er noe galt med, men generelt så synes jeg og heldigvis flere at det er frekk at folk kommer med råd uten å ha blitt spurt først.

Da er det rollen som blir helt feil, tenker jeg. Hun har allerede en viss makt og autoritet over deg på det profesjonelle plan, og når hun begynner å blande det private inn, får hun en litt klam og altoverskyggende morsrolle, der du mister mer og mer autoritet. Selv ikke ditt eget privatliv har du råderett over (det har du selvsagt, men sånn kan det føles! Og da blir det negativt.)

 

Jeg tror du kan unngå å si opp hvis du klarer å ta makta tilbake. Men da må du øve deg å å si ifra på en måte som gjør at hun skjønner at det er én gang for alle.

Tror hun aldri kommer til å skjønne det eller så må jeg heve stemmen min selvom jeg ikke liker det. Har sagt til henne på en høflig måte, men må nok heve stemmen ja.

Eller gi deg selv autoritet ved å formalisere situasjonen?

Gi henne skriftlig melding om at du ønsker et møte. Si det gjelder arbeidsmiljøet du arbeider under. Avtal tid og sted, f eks på hennes kontor.

 

Når du kommer til møtet kan du velge ulike framgangsmåter for å skaffe autoritet. Den letteste er å ha med tillitsvalgt. Da sier du selvsagt at hennes holdning til deg, og det du oppfatter som en "oppdragende" tone, er i ferd med å bli en form for mobbing. Sørg for at den tillitsvalgte er informert og forberedt, og sitter med et ark og noterer.

 

Må du gå alene, så øv inn utenat hva du skal si, dropp alle ekstraord og øv deg på å ikke flakke med blikket, ikke smile/le eller pille på kragen eller andre nervøse bevegelser. Har du mulighet til å bli stående mens hun sitter, så gjør det.

[**¤¤**]

 

 

 

 

 

 

Sikkert godt ment.

 

Anonymous poster hash: 70d50...5e2

Vet at det er godt ment fra hennes side, men hun får meg til å føle meg dum, udugelig. I går gikk jeg og hadde dårlig samvittighet hele dagen. Tenkte at jeg kanskje ikke duger som mor eller som person, men jeg vet jo med meg selv hvordan jeg skal oppdra mine barn og hva som er bra for oss. Har sagt til henne pent at jeg vet hvordan jeg og barna vil leve og hva som er bra for oss eller ikke, men hun vil lissom ikke å høre. Så nå har hun snart nådd grensen min at jeg føler hat overfor henne.

Men hvorfor har hun et sånt "tak" på deg? Hvis man ikke selv har noen følelsesmessige bindinger til personen er det jo lettere å ignorere folks snakk. F eks blir jeg mer furten om mamma kommer og er bedrevitersk enn om tanta mi er det.

 

Og hvis man ikke følte seg truffet, biter det i hvert fall ikke på. Så om jeg får kritikk for noe jeg vet jeg gjør godt nok, bare ler jeg og antar at den andre personen har fn dårlig dag. Men hvis jeg selv føler meg dårlig til det, tar jeg det til meg og blir flau.

 

Men noe med henne - ELLER noe med deg selv - gjør at du blir emosjonelt påvirka. Hva er det, tror du?

Det er måten hun snakker til meg på. Hun er sjefen min. Jeg har bare ledd av det hun sier og har tenkt positiv. At hun mener det godt, men nå er begeret rent over at jeg vurderer og sier opp jobben. Jeg har sagt til henne pent og høflig mange ganger at jeg ikke trenger råd/tips. Jeg er nesten 40 år og vet hvordan jeg vil lever livet mitt. Har tenkt flere ganger at det er meg det er noe galt med, men generelt så synes jeg og heldigvis flere at det er frekk at folk kommer med råd uten å ha blitt spurt først.

Da er det rollen som blir helt feil, tenker jeg. Hun har allerede en viss makt og autoritet over deg på det profesjonelle plan, og når hun begynner å blande det private inn, får hun en litt klam og altoverskyggende morsrolle, der du mister mer og mer autoritet. Selv ikke ditt eget privatliv har du råderett over (det har du selvsagt, men sånn kan det føles! Og da blir det negativt.)

 

Jeg tror du kan unngå å si opp hvis du klarer å ta makta tilbake. Men da må du øve deg å å si ifra på en måte som gjør at hun skjønner at det er én gang for alle.

Tror hun aldri kommer til å skjønne det eller så må jeg heve stemmen min selvom jeg ikke liker det. Har sagt til henne på en høflig måte, men må nok heve stemmen ja.

Eller gi deg selv autoritet ved å formalisere situasjonen?

Gi henne skriftlig melding om at du ønsker et møte. Si det gjelder arbeidsmiljøet du arbeider under. Avtal tid og sted, f eks på hennes kontor.

 

Når du kommer til møtet kan du velge ulike framgangsmåter for å skaffe autoritet. Den letteste er å ha med tillitsvalgt. Da sier du selvsagt at hennes holdning til deg, og det du oppfatter som en "oppdragende" tone, er i ferd med å bli en form for mobbing. Sørg for at den tillitsvalgte er informert og forberedt, og sitter med et ark og noterer.

 

Må du gå alene, så øv inn utenat hva du skal si, dropp alle ekstraord og øv deg på å ikke flakke med blikket, ikke smile/le eller pille på kragen eller andre nervøse bevegelser. Har du mulighet til å bli stående mens hun sitter, så gjør det.

Ok, tusen takk for tips og svar😃 Ser nok ut at jeg må gjøre det. For det du skrev nå følte jeg var riktig. Jeg føler at hun ser ned på meg og at det er direkte mobbing og veldig nedlatende.

[Anonym bruker]

JA

 

Anonymous poster hash: 7f155...b7e