Jeg tror ikke jeg takler stemorrollen😭

[Anonym bruker]

Bare kaos inni meg!!!

Uansett hva jeg prøver å gjøre godt, føler jeg at ungen til mannen er så stakkarslig han får i bøtter og spann!

Behandler han likt som mine egene, kjøper det han trenger av klær, utstyr osv. Tar han med på ting vi (meg, mitt og felles barn) gjør. Svømmehallen, turer, baking osv.

 

Men mannen sin familie prioriterer bare guttungen, ikke vårt felles barn. Han får ting hele tiden, får være med på alt, der vi ikke blir spurt.

Dette skaper et irritasjonsmoment i meg.

Jeg blir ikke inkludert i avslutninger og slike ting heller. Dette er jo mannen min sin feil på mange måter.

Men resultatet her er at jeg skyver barnet følelsesmessig bort, klarer ikke knytte meg til han slik jeg gjerne ønsker.

 

Det er sikkert bare filleting i forhold til mange andre, men jeg blir så såret av å bli ekskludert hele tiden og at barna mine blir så forskjellsbehandlet!

 

Anonymous poster hash: 15ba6...70f

[Anonym bruker]

Her må jo mannen din Manne seg opp og ta et oppgjør med familien sin. Synes han det er riktig at hans ene barn forfordeles og prioriteres foran hans andre barn (og stebarn)?

 

Hvis mannen din sier at det er helt greit for ham, da tenker jeg at det sier noe om hvordan han prioriterer deg og den familien han har med deg...

 

Ta et oppgjør med familien hans, mannen din må lede an og sette grenser. Og ditt barn fra tidligere skal selvfølgelig heller ikke holdes utenfor. Dere er en familie med tre barn, det får familien godta!

 

Det er ikke stebarnet ditt som er problemet. Det er mannen din og familien hans.

Anonymous poster hash: c521e...b74

[MarianeA]

Jeg taklet heller ikke stemorsrollen.  Og det var pappa sin feil. Barnet ble båret på hendene hos oss og pappa var en feiging som aldri kunne sette grenser eller si nei. Den uka barnet var hos oss gikk han på tå hev og alt ble gjort annerledes enn når det var bare oss andre. Nå er barnet blitt voksen og det føles mye bedre. Jeg er heldigvis ikke den vonde stemoren, men det har kostet meg mye å bare overse å late som om det var greit.

[Anonym bruker]

Jeg taklet heller ikke stemorsrollen. Og det var pappa sin feil. Barnet ble båret på hendene hos oss og pappa var en feiging som aldri kunne sette grenser eller si nei. Den uka barnet var hos oss gikk han på tå hev og alt ble gjort annerledes enn når det var bare oss andre. Nå er barnet blitt voksen og det føles mye bedre. Jeg er heldigvis ikke den vonde stemoren, men det har kostet meg mye å bare overse å late som om det var greit.

 

Jeg er heller ikke den vonde stemoren, men frykter jeg blir det om ikke ting blir tatt tak i

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 15ba6...70f

[oslofrk]

Æsj - det høres ikke greit ut.

Hva sier mannen din om dette? Hvor gamle er barna?

[Appelsinpiken]

Men ta tak selv da! Gi klar beskjed til svigers om at forskjellsbehandling er ikke greit, og blir det ikke bedring, så er de faktisk ikke velkomne.

Jeg tok dette opp med svigers selv, og sammen la vi noen kjøreregler. Ikke vært noe problemer siden. Men det tok litt tid sør det sank inn at det slett ikke var synd på mannens eldstemann med to hjem.

[Anonym bruker]

11, 6 og 2.5år de barna.

 

Anonymous poster hash: 15ba6...70f

[Gjest Antarctica]

Unnskyld at jeg spør: er det dine eller barnas følelser som gjør vondt?

For barna dine lengter vel ikke ubeskrivelig etter å være del av stefarens familie?

[Anonym bruker]

Unnskyld at jeg spør: er det dine eller barnas følelser som gjør vondt?

For barna dine lengter vel ikke ubeskrivelig etter å være del av stefarens familie?

 

Det er vel mine, men da barna blir gamle nok til å forstå så er jeg ikke alene lenger.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 15ba6...70f

[Gjest Antarctica]

 

Unnskyld at jeg spør: er det dine eller barnas følelser som gjør vondt?

For barna dine lengter vel ikke ubeskrivelig etter å være del av stefarens familie?

Det er vel mine, men da barna blir gamle nok til å forstå så er jeg ikke alene lenger.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 15ba6...70f

Men det barnet du har fra før føler vel mer tilknytning til sin egen farmor og farfar, ikke til stefarens foreldre?

[Anonym bruker]

 

 

Unnskyld at jeg spør: er det dine eller barnas følelser som gjør vondt?

For barna dine lengter vel ikke ubeskrivelig etter å være del av stefarens familie?

Det er vel mine, men da barna blir gamle nok til å forstå så er jeg ikke alene lenger.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 15ba6...70f

Men det barnet du har fra før føler vel mer tilknytning til sin egen farmor og farfar, ikke til stefarens foreldre?

HI skriver i hovedinnlegget at de har felles barn

 

 

Anonymous poster hash: e25e3...a7a