Hvis du oppdager at mannen din har vært utro...

[Anonym bruker]

..Oppsøker du da den kvinnen han var utro med?

 

Konfronterer du henne med det?

Forteller du familien hennes om det?

 

Evt. hvorfor/hvorfor ikke?

Anonymous poster hash: 0f761...1c4

[Anonym bruker]

Er du redd for å bli oppsøkt?

 

Anonymous poster hash: bb4d0...bfb

[Anonym bruker]

Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort, men å konfrontere henne hadde ikke vært blant det første. Først og fremst ville jeg blitt fullstendig knust, så hadde jeg prøvd å stable meg på bena og gjøre det beste jeg kunne for barna, ut fra forutsetningene.

 

Anonymous poster hash: 4c216...5bf

[Anonym bruker]

Nei, nei og nei.

 

Hvorfor ikke? Litt vanskelig å svare på, muligens fordi det ville fått meg til å føle meg enda mer ydmyket, stå der og kjefte liksom. Hadde hatt nok med å slikke mine egne sår og holde mitt eget hode høyt gjennom noe sånt, hadde ikke brydd meg om henne og hennes familie.

 

Anonymous poster hash: 38e0e...bda

[Anonym bruker]

Jeg hadde i hvert fall ikke skjermet henne på noen måte. Hadde ikke kontaktet henne, men vært åpen om grunnen til at ekteskapet ble avsluttet, og fortalt hvem han var utro med dersom noen spurte.

 

Anonymous poster hash: bb4d0...bfb

[Anonym bruker]

Jeg ringte til én engang. Jeg ville hun skulle vite at på grunn av henne kom en liten seksåring til å bli skilsmissebarn.

 

Anonymous poster hash: 82508...04b

[Anonym bruker]

Hvorfor plage elskerinnen?!

 

Det er jo MANNEN i et forhold som har sviktet kona si...

 

Er det mulig!

 

Anonymous poster hash: cd180...abd

[Anonym bruker]

 

..Oppsøker du da den kvinnen han var utro med?

 

Konfronterer du henne med det?

Forteller du familien hennes om det?

 

Evt. hvorfor/hvorfor ikke?

 

Anonymous poster hash: 0f761...1c4

Ingen av delene. Freaker ut innvendig, nevner det ikke med et ord, men later som ingenting. Dette gnager på meg noen år før jeg selv er utro for å ta hevn. Det hjalp... Er fortsatt sammen utrolig nok...

 

Trodde aldri jeg kom til å reagere på den måten. Tror det er helt umulig å vite på forhånd hvordan man reagerer..

 

Anonymous poster hash: afe40...308

[Anonym bruker]

Det tror jeg ikke, med mindre vi hadde et forhold som gjorde at jeg følte meg sviktet av henne også. Altså at hun var min venninne, søster el.l.

Anonymous poster hash: b1fc4...f0d

[Anonym bruker]

Jeg hadde ringt mannen hennes

 

Anonymous poster hash: 7a508...84c

[Anonym bruker]

Nei, hadde ikke nedverdiget meg til å ofre henne et fnugg oppmerksomhet. Hvorfor skal man sløse tid på slike?

 

Anonymous poster hash: 73ab5...33a

[Anonym bruker]

Har stått i situasjonen og nei, tok hverken kontakt med henne eller familien hennes eller noen ting.

Det var ham som var mitt problem. Det var ham jeg var sint på. Det var ham som hadde sviktet meg.

At jeg regner damen som idiot er en annen sak men jeg har ikke noe behov for å ha kontakt med henne.

Til folk som har spurt har jeg vært ærlig om grunnen til skilsmissen.

Anonymous poster hash: 64104...dea

[Anonym bruker]

Jeg ringte til én engang. Jeg ville hun skulle vite at på grunn av henne kom en liten seksåring til å bli skilsmissebarn.

 

Anonymous poster hash: 82508...04b

Men det er så feil som et går ann å bli! Det er ikke damen som gjorde at 6-åringen ble skilsmissebarn, det var din mann og kun din mann sin feil. Damen hadde ingen ansvar utover eventuelt sin egen mann/familie, deg og ditt barn er faktisk ikke hennes ansvar og du tabbet degs tort ut når du gjorde det du gjorde. 

 

Anonymous poster hash: 09358...260

[Anonym bruker]

Jeg ringte til én engang. Jeg ville hun skulle vite at på grunn av henne kom en liten seksåring til å bli skilsmissebarn.

 

Anonymous poster hash: 82508...04b

Det er jo bare pinlig, du gjorde deg bitteliten ved å legge skylden på henne.

 

Anonymous poster hash: 38e0e...bda

[Anonym bruker]

Tok ikke kontakt med kvinnen, men har navnet hennes notert i hodet for all fremtid.

De var to om å ha sex, ja. Men var "MANNEN" som valgte å være utro - han fikk ta støyten.

 

Anonymous poster hash: f5f75...11a

[Anonym bruker]

Det kommer ant på hvem han har vært utro med, kjenner jeg henne? ja 

Kjenner henne ikke? Nei

 

Hadde flyttet fra han, og tatt med barna

Anonymous poster hash: 7c498...805

[Anonym bruker]

 

Jeg ringte til én engang. Jeg ville hun skulle vite at på grunn av henne kom en liten seksåring til å bli skilsmissebarn.

 

Anonymous poster hash: 82508...04b

Men det er så feil som et går ann å bli! Det er ikke damen som gjorde at 6-åringen ble skilsmissebarn, det var din mann og kun din mann sin feil. Damen hadde ingen ansvar utover eventuelt sin egen mann/familie, deg og ditt barn er faktisk ikke hennes ansvar og du tabbet degs tort ut når du gjorde det du gjorde.

 

Anonymous poster hash: 09358...260

Nuvel, hvis hun vet at han er gift/er i et forhold er hun et nedrig menneske som ikke tar avstand. Det er virkelig toppen av ansvarsfraskrivelse.

 

Anonymous poster hash: 73ab5...33a

[Gjest]

Nei så lavt sank jeg ikke gitt.

[Anonym bruker]

Nei, jeg hadde jo aldri villet sett henne (igjen)! Ville hatt minst mulig med henne å gjøre.

 

Anonymous poster hash: eba51...988

[Anonym bruker]

Nei så lavt sank jeg ikke gitt.

Syns det er unødvendig å skrive, jeg er enig i at det ikke er en god idé.

 

Jeg oppsøkte henne ikke, men hun oppsøkte meg og trakasserte meg. Hun trodde ikke jeg hadde funnet ut av det og ville helt tydelig at jeg skulle få vite det på vondest mulig måte, ved at hun hånlig fortalte hva de hadde gjort og hva jeg hadde på soverommet. Så ringte hun kjæresten min og gråt over at jeg sa slemme ting til henne når jeg etter gjentatte henvendelser til slutt klikka. Heldigvis visste jeg det, men jeg er fremdeles mange år senere sjokkert over at det er mulig å være sadistisk ovenfor et menneske en ikke kjenner og som aldri har gjort en noe vondt. 

 

Det er lenge siden, vi var unge. Håper for hennes del at det ikke er slik hun er. 

 

Anonymous poster hash: bd03b...080

[Anonym bruker]

Jeg hadde i mine yngre dager et forhold til en gift mann, og konen hans oppdaget det. Hun konfronterte ikke meg med det, men jeg møtte henne på byen ikke lenge etterpå og fikk da klar beskjed om å holde meg unna familien deres (noe jeg virkelig forstår). Et år etterpå ble de skilt og jeg og mannen tok opp kontakten igjen, men da truet hun med å "ta ifra" han ungene hvis han hadde kontakt med meg, så vi avsluttet forholdet. Det ble veldig mye drama og styr og jeg er så innmari glad den dag i dag at det ikke ble noe mer mellom oss. Han var notorisk utro gjennom hele ekteskapet deres og det var ikke bare med meg.

 

Anonymous poster hash: a3c56...392

[Anonym bruker]

Da hun gjentatte ganger tok kontakt med oss (han) etter at forholdet var ettertrykkelig avsluttet, og all kontakt skulle være brutt, da tok jeg kontakt. Hun nektet å snakke med meg, men jeg var saklig og klar på at hennes ønsker i denne saken ikke interesserte meg. Jeg hadde noe å si til henne, så hvis hun ikke ville ta det på tlf, skulle jeg hjertens gjerne oppsøke henne på jobb eller hvor som helst annet sted offentlig og ta det der. Hun ville nemlig ikke at jeg skulle "blande meg inn i hennes liv" som hun sa. Jeg mente hun hadde blandet seg ganske voldsomt inn i mitt liv, så det respekterte jeg ikke. Jeg fortalte henne det jeg mente, jeg forklarte henne at hun kunne regne med at ting hun hørte fra mannen var løgn, i og med at det meste han har sagt til meg var løgn. At om hun ville ha ham, var han bare å ta. Det eneste hun skulle vite var at jeg ikke kom til å godta at barna mine skulle bli belastet med å utsettes for henne som hadde vært med på å ødelegge familien. Dermed måtte hun belage seg på å være en kjæreste som ikke har noe med ungene å gjøre. Jeg følte meg lettet og glad over å ha fått sagt det, og at jeg var saklig i måten jeg snakket på. Sa ikke et eneste skjellsord og hevet ikke stemmen. Hun sendte noen stakkarslige meldinger i etterkant, og så var det over. Mannen valgte henne ikke, men brukte masse energi på å vinne tilbake meg. Det prøver han fremdeles på.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2502d...543

[Anonym bruker]

JEG hadde fnist og bedd ham gjenta hva han sa. Kan ikke i min villeste fantasi se for meg at han er utro. Men hadde det virkelig skjedd så hadde jeg blitt glad og lettet, for da hadde jeg endelig fått en grunn til å be ham flytte. Jeg bor nemlig med en jeg ikke lengre elsker, men han er snill og jeg har liksom ikke noe ordentlig grunn. Vi sover adskilt og har NULL samkvem.

 

Anonymous poster hash: 5ee13...a63

[Anonym bruker]

Nei, hadde ikke tatt kontakt i det hele tatt. Dersom det var en bekjent/venninne ville jeg kanskje tatt meg bryderiet med å si at jeg ikke ønsket kontakt lenger.

 

Anonymous poster hash: b279f...1a7

[Anonym bruker]

Jeg hadde villet gjort det, fordi jeg hadde sikkert blitt gal og sint og hevngjerrig.

Men heg vet at det ikke hadde gjort noe bedre. Det hadde ikke hjulpet meg, jeg ville bare sett ynkelig ut. Og jeg hade absolutt ikke stoppet forholdet detes. Du skjønner, ønsker noen å fortsette et forhold fordi de er forelsket, så gjør de det, okke som.

 

Hilsen ei som har vært utro. Samboeren min har ikke oppsøkt elskren min, fordi det hadde ikke forandret noe.

 

Anonymous poster hash: e64a8...f86