"Stakkar, han har ikke arvet noe fra deg da"

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: d2fe0...e58

[Anonym bruker]

Prestrerte svigerfamilien å si da de kom på barselbesøk. Det var ikke måte på hva opptatt de var av utseende og at han hadde arvet absolutt alt fra pappan sin. Skulle tro det var en konkuranse!

 

Hvorfor er enkelte så opptatt av hvem babyen er lik? Er de ikke mest lik seg selv da?

 

Selv ser jeg ingen likhetstrekk mellom babyen og oappan, men meg som baby derimot. Men velger å ikke si noe, da de tyddligvus synes dette med utseende er viktig 😯

 

Anonymous poster hash: 2cfe2...9c1

[Anonym bruker]

Haha. Slik er det her også. De to eldste er som snytt ut av nesa på sin far. Da yngste kom, og var prikk lik meg, ble svigermor helt i stuss. Hun skjønte ingenting, og mente lillemor ikke lignet på noen. Forstod ikke hvor hun hadde utseende fra. Alle andre kommenterer hvor lik hun er meg

 

Anonymous poster hash: 44abb...197

[Mammatassar]

Får av og til følelsen av at det handler om eierskap.... Jau, kjenner det igjen, viktigheten av at barnet ligner på fars slekt!

[Anonym bruker]

Hehe hvis man holder et babybilde av meg ved siden av et bilde av sønnen vår, så er det umulig å se hvem som er hvem, men svigers mener han er prikk lik faren. Så jeg og mannen er vel veldig like da. Men jeg sier ingenting heller, er bare morsomt at de er stolte.

Anonymous poster hash: ec2fd...671

[Anonym bruker]

Det er visst et naturlig instinkt hos oss mennesker, far og hans familie kan jo ikke være helt sikker på at han er fars barn. Jeg syns det er koselig å finne likhetstrekk, men blir irritert når min mor alltid skal si at jeg tar feil. Ikke minst når hu insisterer på at barna ligner folk i svigerfamilien som jeg syns har vært uheldige med utseende (og de peneste trekkene har de selvsagt fra henne). Ikke at utseende er så viktig, men jeg vil at barna mine skal vokse opp og kjenne seg som mennesker. Ikke som jeg som på grunn av min mors fokus opplevde å ha lavere verdi enn andre og ingen tilhørighet fordi jeg ikke var verdig.

Anonymous poster hash: 2a302...425

[Gjest Antarctica]

 

Det er visst et naturlig instinkt hos oss mennesker, far og hans familie kan jo ikke være helt sikker på at han er fars barn. Jeg syns det er koselig å finne likhetstrekk, men blir irritert når min mor alltid skal si at jeg tar feil. Ikke minst når hu insisterer på at barna ligner folk i svigerfamilien som jeg syns har vært uheldige med utseende (og de peneste trekkene har de selvsagt fra henne). Ikke at utseende er så viktig, men jeg vil at barna mine skal vokse opp og kjenne seg som mennesker. Ikke som jeg som på grunn av min mors fokus opplevde å ha lavere verdi enn andre og ingen tilhørighet fordi jeg ikke var verdig.

 

Anonymous poster hash: 2a302...425

Kanskje de skal vokse opp med litt mindre kontakt med moren din, hvis folk rundt henne får høre at de er uverdige?

[Anonym bruker]

Samme med fars familie her. Eneste jeg hørte hele barselbesøket var

 

Hun ligner så mye på deg (til far)

Hun har definitivt arvet nesa di (til far)

Hun kommer nok til å bli en fotballspiller akkurat som deg (til far)

De leppene er så fine, de MÅ hun jo ha arvet fra deg. (til far, og takk for den) 

Jaja, det kan jo hende hun begynner å ligne på mamman sin etterhvert da. 

 

Alle andre enn hans familie sier hun ikke ligner på noen av oss enda, muligens noen likhetstrekk med min bror i enkelte øyeblikk. 

 

Og det med leppene, er leppene mine så stygge at de aldri i verden kunne ha vært fra meg? ​ 

Anonymous poster hash: 2601f...bad

[Anonym bruker]

For noen mennesker er det viktig.

Kan det kanskje være at de er så innmari stolte av barnebarnet og er litt blinde?

Jeg synes det er hyggelig når folk påpeker likhetstrekk med min datter og mannen og meg. Ikke at det er såååå viktig men jeg ser hun har mange trekk fra mannen og siden han er det fineste jeg vet gjør ikke det noe. 😊

Hvis du opplevde det som støtende så er det vel kanskje tonen det er sagt i fremfor det de sa?

 

Anonymous poster hash: 31d9d...4e7

[Anonym bruker]

Tror dette er veldig vanlig

Besteforeldre blir så stolte og da er det fint for de å finne likhetstrekk med baby

Her var det spesielt farmor som hele tiden sa hvor lik datteren min var på Pappan sin og henne, tror farmødre ofte føler seg mindre nærme enn mormor, og da er det ekstra "viktig" for de at barnet ligner de

Sønnen min lignet ikke på noen av oss, litt på min mor, og farmor syntes dette var veldig merkelig "hvem ligner han der på da tro?" "Merkelig at han ser så annerledes ut" haha... jeg tok det med et smil, kunne faktisk ikke brydd meg mindre

Se positivt på det, de bryr seg bare, om uviktige ting, ja, men de bryr seg

 

Anonymous poster hash: b50ed...7ed

[LillePunk]

Haha, akkurat sånn her og! Men vet hun er veldig lik meg som liten.

[Anonym bruker]

De ser det de vil se.

 

Anonymous poster hash: c18d4...9a3

[Anonym bruker]

Her påpeker selv MINE foreldre hvor lik barnet er faren, selv om guttungen er som snytt ut av nesa på meg... Vi er faktisk så like at ukjente på skolen har sagt "du må være moren til xxx..." 😂

 

Anonymous poster hash: f8dd8...945

[Snøfnugget]

Haha er sånn her også. I følge min familie er han SÅ lik meg, i følge fars familie er han SÅ lik far. Vi bare ler av det og ser jo selv at han er en god blanding og ikke likner veldig på noen av oss. Tror de ser det de vil se

[Anonym bruker]

Usedvanlig vanlig det der.....

 

Her lærte jeg fort å ta den slags veldig rolig. Først var svigers på besøk og det var ikke måte på som baby lignet på pappaen sin. Alt var helt likt og det som evn ikke var helt likt var helt sikkert fra famor eller farfar. Øynene var farmor, haken og nesen og håret var pappa, skuldrene var farfar osv. Jeg ble nesten litt lei meg til slutt.

Et par dager etter kom min familie. Da var det ikke måte på så mye babyen lignet på meg, på moren min, på faren min, på søstrene mine osv. Øyne, nese, hake og hår ble alle sett som typiske for min side.

 

Jeg tror man kan se nesten hva man vil i trekkene til en baby.

 

Jeg synes selv, at baby lignet ganske mye på faren sin - men det var bare inn til hun nærmet seg to år. Fra da av ble hun bare mer og mer lik meg. I dag er det tydelig familielikhet i mellom oss - men skulle hun vokse seg mer lik faren sin er det også greit.

 

Uansett hva besteforeldrene måtte synes så er barnet en god blanding av begge foreldre. Noen ytre trekk kan gå igjen og noen trekk i karakteren osv, men intet barn er en blåkopi av EN av foreldrene sine. Enkelte trekk er kanskje helt unike for barnet og man finner aldri ut hvor det kom fra. Sønnen min har smilehull. Kjempefine. Ingen vi vet om i slekta på noen av sidene har hatt smilehull.

 

Gratulerer med babyen!

Anonymous poster hash: 73585...40d

[Anonym bruker]

 

Det er visst et naturlig instinkt hos oss mennesker, far og hans familie kan jo ikke være helt sikker på at han er fars barn. Jeg syns det er koselig å finne likhetstrekk, men blir irritert når min mor alltid skal si at jeg tar feil. Ikke minst når hu insisterer på at barna ligner folk i svigerfamilien som jeg syns har vært uheldige med utseende (og de peneste trekkene har de selvsagt fra henne). Ikke at utseende er så viktig, men jeg vil at barna mine skal vokse opp og kjenne seg som mennesker. Ikke som jeg som på grunn av min mors fokus opplevde å ha lavere verdi enn andre og ingen tilhørighet fordi jeg ikke var verdig.

 

Anonymous poster hash: 2a302...425

Kanskje de skal vokse opp med litt mindre kontakt med moren din, hvis folk rundt henne får høre at de er uverdige?

 

Hun har heldigvis moderert seg kraftig og sier ikke slike ting til dem som de kan oppfatte negativt. Hun sa ikke til meg at jeg var uverdig, men snakket mye om hvor slanke og fine andre jenter på min alder var. Dro frem vekten min på en "velmenende" måte og snakket som om jeg var 50 kg for tung og ikke 10. I stedet for å backe meg opp skulle hun skåne meg ved å fortelle at jeg ikke kunne spille volleyball, cornett eller gå med skjørt som stanset over kneet så jeg skulle slippe å høre det fra andre. Men dette blir en avsporing, beklager det HI.

 

Anonymous poster hash: 2a302...425

[Anonym bruker]

Min yngste sønn ER som snytt ut av nesa på sin far...ingen tvil om det. Men, nå er det slik at at meg og min samboer har veldig mange like trekk...mens min samboer ikke har forandret seg veldig mye, har nok jeg forandret meg mye mer innløpet av årene. Ser man derimot på bilder av meg som liten, er sønnen min nesten snytt ut av nesa på meg også! Svigers ble ganske lange i maska da de fikk se bilde av meg som liten, og måtte innrømme at han liknet nesten like mye på meg som pappaen sin... ! De to andre barna er mer en blanding av oss to, eldstemann likner bittelitt mer på far, mens datteren vår likner litt mer på meg...

 

Heldigvis har ikke hverken min eller samboers familie laget stooore nummer ut av hvem de likner på, men det er uansett et artig fenomen det der... Husker svigerfamilien til bestevenninna mi, der de påsto at datteren hennes liknet sååååå på pappaen sin...helt lik ja!! Meeeen, alle andre så jo det motsatte... Idag, 5 år senere, er hun en tro kopi at venninna mi da hun var liten (og likner igrunn ikke så mye på pappaen sin...hehe...)

 

Anonymous poster hash: dd8ad...4db

[Anonym bruker]

Besteforeldre kjenner vel på den samme følelsen de hadde da DE fikk sine barn. Og så ser de likhetstrekkene til barnebarnet, eller vil veldig gjerne se de, og så tar det litt av Det samme har vi opplevd, fra begge sider. Det var ikke måte på hvor lik barna var barna til foreldrene våre. og det er de vel gjerne, familietrekk går vel gjerne igjen, og de trekkene man kjenner fra sitt eget barn er fort å finne igjen.

 

Ikke legg noe vekt på det, det er en stolthet og ømhet i det, og det har ingenting med at den andre forelderen ikke ligner eller ikke er like pen, men det er trekk som gjenkjennes fra de selv ble foreldre, og det trigger nok masse minner og følelser, pluss at de kan ikke vite hvordan den andre forelderen så ut som baby, og kan derfor ikke se tilsvarende trekk. 

Det var først da jeg viste svigermor babybilder av meg selv at hun så likheten til babyen. Men da utbrøt hun at det var jo som å se meg, og hvor utrolig det var at babyen kunne ligne så mye på oss begge. 

Husk at besteforeldre også blir nettopp det for første gang en gang, og at det kanskje er lett å bli litt for engasjert på vegne av sine egne barn  

Anonymous poster hash: a4b66...70b

[Anonym bruker]

Prestrerte svigerfamilien å si da de kom på barselbesøk. Det var ikke måte på hva opptatt de var av utseende og at han hadde arvet absolutt alt fra pappan sin. Skulle tro det var en konkuranse!

 

Hvorfor er enkelte så opptatt av hvem babyen er lik? Er de ikke mest lik seg selv da?

 

Selv ser jeg ingen likhetstrekk mellom babyen og oappan, men meg som baby derimot. Men velger å ikke si noe, da de tyddligvus synes dette med utseende er viktig

 

Anonymous poster hash: 2cfe2...9c1

Stakkars? Mener de at mannen din er stygg og at du er pen? At det er synd på deg? Forstod ikke helt hva de mener...

 

Jeg er helt enig i at det er idioti å være opptatt av hvem babyen er lik, sånn er det her og "hun er lik" den og den. Nei, hun er lik seg selv. Jeg og pappaen synes hun til nød ligner sin bestefar og oldemor, på min side. Svigermor mener merkelig nok også at hun ikke ligner på deres slekt.

 

Men min familie sier hele tiden "hun er lik" den og den, akkurat som svigers gjorde da storesøster var baby. Og med alle andre babyer.

 

Anonymous poster hash: 7cffb...991

[Gjest Antarctica]

 

 

Det er visst et naturlig instinkt hos oss mennesker, far og hans familie kan jo ikke være helt sikker på at han er fars barn. Jeg syns det er koselig å finne likhetstrekk, men blir irritert når min mor alltid skal si at jeg tar feil. Ikke minst når hu insisterer på at barna ligner folk i svigerfamilien som jeg syns har vært uheldige med utseende (og de peneste trekkene har de selvsagt fra henne). Ikke at utseende er så viktig, men jeg vil at barna mine skal vokse opp og kjenne seg som mennesker. Ikke som jeg som på grunn av min mors fokus opplevde å ha lavere verdi enn andre og ingen tilhørighet fordi jeg ikke var verdig.

 

Anonymous poster hash: 2a302...425

Kanskje de skal vokse opp med litt mindre kontakt med moren din, hvis folk rundt henne får høre at de er uverdige?

Hun har heldigvis moderert seg kraftig og sier ikke slike ting til dem som de kan oppfatte negativt. Hun sa ikke til meg at jeg var uverdig, men snakket mye om hvor slanke og fine andre jenter på min alder var. Dro frem vekten min på en "velmenende" måte og snakket som om jeg var 50 kg for tung og ikke 10. I stedet for å backe meg opp skulle hun skåne meg ved å fortelle at jeg ikke kunne spille volleyball, cornett eller gå med skjørt som stanset over kneet så jeg skulle slippe å høre det fra andre. Men dette blir en avsporing, beklager det HI.

 

Anonymous poster hash: 2a302...425

Huff!

Men... hvorfor kan ikke tykke mennesker spille kornett?!?

[Anonym bruker]

 

 

 

Det er visst et naturlig instinkt hos oss mennesker, far og hans familie kan jo ikke være helt sikker på at han er fars barn. Jeg syns det er koselig å finne likhetstrekk, men blir irritert når min mor alltid skal si at jeg tar feil. Ikke minst når hu insisterer på at barna ligner folk i svigerfamilien som jeg syns har vært uheldige med utseende (og de peneste trekkene har de selvsagt fra henne). Ikke at utseende er så viktig, men jeg vil at barna mine skal vokse opp og kjenne seg som mennesker. Ikke som jeg som på grunn av min mors fokus opplevde å ha lavere verdi enn andre og ingen tilhørighet fordi jeg ikke var verdig.

 

Anonymous poster hash: 2a302...425

Kanskje de skal vokse opp med litt mindre kontakt med moren din, hvis folk rundt henne får høre at de er uverdige?

Hun har heldigvis moderert seg kraftig og sier ikke slike ting til dem som de kan oppfatte negativt. Hun sa ikke til meg at jeg var uverdig, men snakket mye om hvor slanke og fine andre jenter på min alder var. Dro frem vekten min på en "velmenende" måte og snakket som om jeg var 50 kg for tung og ikke 10. I stedet for å backe meg opp skulle hun skåne meg ved å fortelle at jeg ikke kunne spille volleyball, cornett eller gå med skjørt som stanset over kneet så jeg skulle slippe å høre det fra andre. Men dette blir en avsporing, beklager det HI.

 

Anonymous poster hash: 2a302...425

Huff!

Men... hvorfor kan ikke tykke mennesker spille kornett?!?

 

Fordi de har dårlig lungekapasitet . Det fremstår jo helt latterlig i dag, men som femteklassing  tror en jo at foreldre vet hva de snakker om. 

 

Anonymous poster hash: 2a302...425

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Det er visst et naturlig instinkt hos oss mennesker, far og hans familie kan jo ikke være helt sikker på at han er fars barn. Jeg syns det er koselig å finne likhetstrekk, men blir irritert når min mor alltid skal si at jeg tar feil. Ikke minst når hu insisterer på at barna ligner folk i svigerfamilien som jeg syns har vært uheldige med utseende (og de peneste trekkene har de selvsagt fra henne). Ikke at utseende er så viktig, men jeg vil at barna mine skal vokse opp og kjenne seg som mennesker. Ikke som jeg som på grunn av min mors fokus opplevde å ha lavere verdi enn andre og ingen tilhørighet fordi jeg ikke var verdig.

 

Anonymous poster hash: 2a302...425

Kanskje de skal vokse opp med litt mindre kontakt med moren din, hvis folk rundt henne får høre at de er uverdige?

Hun har heldigvis moderert seg kraftig og sier ikke slike ting til dem som de kan oppfatte negativt. Hun sa ikke til meg at jeg var uverdig, men snakket mye om hvor slanke og fine andre jenter på min alder var. Dro frem vekten min på en "velmenende" måte og snakket som om jeg var 50 kg for tung og ikke 10. I stedet for å backe meg opp skulle hun skåne meg ved å fortelle at jeg ikke kunne spille volleyball, cornett eller gå med skjørt som stanset over kneet så jeg skulle slippe å høre det fra andre. Men dette blir en avsporing, beklager det HI.

 

Anonymous poster hash: 2a302...425

Huff!

Men... hvorfor kan ikke tykke mennesker spille kornett?!?

 

Fordi de har dårlig lungekapasitet . Det fremstår jo helt latterlig i dag, men som femteklassing  tror en jo at foreldre vet hva de snakker om. 

 

Anonymous poster hash: 2a302...425

 

Som sagt så var jeg ikke mer enn 10 kg for tung på den tiden.

 

Anonymous poster hash: 2a302...425

[Anonym bruker]

Hei,

Det er nok ikke noe vondt ment å si dette. Som besteforeldre tror jeg det bare er vanlig at man synes det er moro å se igjen trekk man husker fra sine barn. Man vet jo bare hvordan sitt barn så ut, så selvfølgelig lettest å referere trekk til dette:)

 

Anonymous poster hash: 6bfc5...5a6

[Katta82]

 

 

 

 

Det er visst et naturlig instinkt hos oss mennesker, far og hans familie kan jo ikke være helt sikker på at han er fars barn. Jeg syns det er koselig å finne likhetstrekk, men blir irritert når min mor alltid skal si at jeg tar feil. Ikke minst når hu insisterer på at barna ligner folk i svigerfamilien som jeg syns har vært uheldige med utseende (og de peneste trekkene har de selvsagt fra henne). Ikke at utseende er så viktig, men jeg vil at barna mine skal vokse opp og kjenne seg som mennesker. Ikke som jeg som på grunn av min mors fokus opplevde å ha lavere verdi enn andre og ingen tilhørighet fordi jeg ikke var verdig.Anonymous poster hash: 2a302...425

Kanskje de skal vokse opp med litt mindre kontakt med moren din, hvis folk rundt henne får høre at de er uverdige?

Hun har heldigvis moderert seg kraftig og sier ikke slike ting til dem som de kan oppfatte negativt. Hun sa ikke til meg at jeg var uverdig, men snakket mye om hvor slanke og fine andre jenter på min alder var. Dro frem vekten min på en "velmenende" måte og snakket som om jeg var 50 kg for tung og ikke 10. I stedet for å backe meg opp skulle hun skåne meg ved å fortelle at jeg ikke kunne spille volleyball, cornett eller gå med skjørt som stanset over kneet så jeg skulle slippe å høre det fra andre. Men dette blir en avsporing, beklager det HI.Anonymous poster hash: 2a302...425

Huff!Men... hvorfor kan ikke tykke mennesker spille kornett?!?

Fordi de har dårlig lungekapasitet . Det fremstår jo helt latterlig i dag, men som femteklassing  tror en jo at foreldre vet hva de snakker om.  Anonymous poster hash: 2a302...425

 

volleyball då?

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Det er visst et naturlig instinkt hos oss mennesker, far og hans familie kan jo ikke være helt sikker på at han er fars barn. Jeg syns det er koselig å finne likhetstrekk, men blir irritert når min mor alltid skal si at jeg tar feil. Ikke minst når hu insisterer på at barna ligner folk i svigerfamilien som jeg syns har vært uheldige med utseende (og de peneste trekkene har de selvsagt fra henne). Ikke at utseende er så viktig, men jeg vil at barna mine skal vokse opp og kjenne seg som mennesker. Ikke som jeg som på grunn av min mors fokus opplevde å ha lavere verdi enn andre og ingen tilhørighet fordi jeg ikke var verdig.Anonymous poster hash: 2a302...425

Kanskje de skal vokse opp med litt mindre kontakt med moren din, hvis folk rundt henne får høre at de er uverdige?

Hun har heldigvis moderert seg kraftig og sier ikke slike ting til dem som de kan oppfatte negativt. Hun sa ikke til meg at jeg var uverdig, men snakket mye om hvor slanke og fine andre jenter på min alder var. Dro frem vekten min på en "velmenende" måte og snakket som om jeg var 50 kg for tung og ikke 10. I stedet for å backe meg opp skulle hun skåne meg ved å fortelle at jeg ikke kunne spille volleyball, cornett eller gå med skjørt som stanset over kneet så jeg skulle slippe å høre det fra andre. Men dette blir en avsporing, beklager det HI.Anonymous poster hash: 2a302...425

Huff!Men... hvorfor kan ikke tykke mennesker spille kornett?!?

Fordi de har dårlig lungekapasitet . Det fremstår jo helt latterlig i dag, men som femteklassing  tror en jo at foreldre vet hva de snakker om.  Anonymous poster hash: 2a302...425

 

volleyball då?

 

Det blir dumt om du skal ødelegge lagets vinnersjanser fordi du er tykk. I tillegg må du tenke på at det vil gi slitasje på ledd siden du er så tung. 

 

Anonymous poster hash: 2a302...425