Jeg er mislykket, feit og ufør

[Anonym bruker]

Dette har resultert i at jeg går omveier hvis jeg møter gamle kjente. Flaut at jeg har latt meg forfalle til de grader, i tillegg har jeg ingen jobb å snakke om. Blir glad når de går rett forbi meg, fordi de ikke kjenner meg igjen. Samtidig flaut at jeg har forandret meg til det ugjenkjennelige. Vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Hva tenker du om du møter en som har forfalt på denne måten?

Anonymous poster hash: 6e0a3...7cd

[Anonym bruker]

Kan ikke svare deg på spørsmålet, men jeg har det på samme måten. Gurer meg til å gå ut, for jeg skammer meg sånn og vil ikke at folk skal se meg. Redd for hva de tenker.

Anonymous poster hash: c35a7...0d0

[Anonym bruker]

 

Dette har resultert i at jeg går omveier hvis jeg møter gamle kjente. Flaut at jeg har latt meg forfalle til de grader, i tillegg har jeg ingen jobb å snakke om. Blir glad når de går rett forbi meg, fordi de ikke kjenner meg igjen. Samtidig flaut at jeg har forandret meg til det ugjenkjennelige. Vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Hva tenker du om du møter en som har forfalt på denne måten?

 

Anonymous poster hash: 6e0a3...7cd

Det er jo kunn du som kan gjøre noe med dette. Ta ett valg, vær bestemt å gjør noe med det. Du kan det hvis du vil.

 

Anonymous poster hash: 16bc5...233

[Gjest Antarctica]

Da tenker jeg at han skammer seg mye mer enn det er grunn til, og at jeg ville synes det var kjempehyggelig å stoppe og snakke litt.

 

En kompis av broren min kan vel sammenlignes med deg. Han har vært til dels syk (psykisk) siden han var ferdig i militæret, dvs nesten hele sitt voksne liv. Han er også noe mer overvektig enn før, og jobber bare periodisk.

 

En gang vi møttes på byen kom det fram i rene ord at han syntes vi andre (meg og en felles venninne) var så vellykka at han nesten ikke turde snakke med oss. Han hadde fått en øl, ellers hadde han sikkert ikke sagt det høyt.

 

Jeg synes det er utrolig vondt å tenke på at han rangerer seg selv så lavt. I mine øyne er han den samme hyggelige og snille gutten som jeg husker fra vi var 18-19 år. Jeg ville unne ham å være litt gladere og ikke sette "poeng" på sin egen og andres vellykkethet. Han er ikke mindre verd, og jeg går ikke rundt og føler meg som en suksess.

[Anonym bruker]

 

Dette har resultert i at jeg går omveier hvis jeg møter gamle kjente. Flaut at jeg har latt meg forfalle til de grader, i tillegg har jeg ingen jobb å snakke om. Blir glad når de går rett forbi meg, fordi de ikke kjenner meg igjen. Samtidig flaut at jeg har forandret meg til det ugjenkjennelige. Vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Hva tenker du om du møter en som har forfalt på denne måten?

 

Anonymous poster hash: 6e0a3...7cd

Du kunne vært min beste veninne: hun er også overvektig, uten jobb og sannsynligvis snart ufør. Hun er sykelig overvektig, faktisk. Et mer fantastisk og interessant mennene skal du lete lenge etter! Hun er nydelig, morsom, klok og veldig veldig snill! Hun lytter, gir gode råd, er til å stole på, inspirerer, motiverer, stiller opp og er min aller aller beste veninne!

Av og til trekker hun seg bort, hun har sosial-angst. Men jeg vet at hun er i livet mitt alltid, likevel!

Uansett: jeg er helt helt sikker på at du har mange av de samme egenskapene som min veninne! Det er ikke utseende eller yrkestittel som definerer et menneske! Men egenskapene man innehar! Vær glad i deg selv! Vær stolt av deg selv!

 

Anonymous poster hash: 1f76b...198