Liker du andre sine barn?

[Anonym bruker]

Tenk litt på det, leste en tråd her inne for en tid siden ang dette. Der de aller fleste sa at de likte sine egene barn best og at det er godt når andres barn går hjem etter besøk.

 

Tenk deg da, at de barna flytter inn permanent! Eller de kommer 50%, fordi du tilfeldig forelsket deg i faren deres.

 

Slik har stemødre/fedre det.

Disse barna som du er glad går hjem, går aldri hjem- de bor der!

 

Er det rart det blir mye frustrasjon og rot i en bonusfamilie?

 

Anonymous poster hash: d560a...800

[TinaK 1990]

Er vel normalt at man liker egne barn best? Ja, jeg liker mange barn. Ikke alle, men de aller fleste

[stratosku]

Jeg liker selvfølgelig mine egne barn best, men storkoser meg også sammen med andre barn. Har aldri hatt noe imot besøk av andre barn- synes bare det er hyggelig å se egne barn kose seg sammen med andre  

[Anonym bruker]

Jeg er ikke veldig begeistret for barn.

 

Men barn i nær familie og omgangskrets liker jeg bedre. Tror det har noe med at jeg blir usikker på fremmede barn. Ser jo at jeg "varmes" mer opp til barnas venner når de har vært her noen ganger og jeg blir kjent med dem.

 

Så jeg tror nok at om jeg hadde fått stebarn hadde jeg nok begynt å like dem også etter hvert, selv om jeg ikke er en person som er spesielt glad i barn...

 

Finnes så klart unntak. Noen barn er bare dårlig oppdratt, dessverre!

 

Anonymous poster hash: e0076...c26

[Anonym bruker]

Jeg liker barn generelt, men noen irritasjonsmomenter har jo alle. Og hos andres barn er de gjerne mer irriterende enn hos mine. Men jeg merker at jeg blir mer glad i og tålmodig med dem jo mer tid jeg tilbringer med dem. F.eks hvis bestevennen til sønnen min er her i 4 timer så er det litt godt når han drar hjem. Men er han her en hel helg så blir det tomt etter ham.

Anonymous poster hash: b6321...007

[Anonym bruker]

Jeg liker noen barn, men langt i fra alle. Derfor hadde jeg nok også unngått å finne en mann med (små) barn fra før av. Det er også et valg man tar, om man vil inn i et forhold der "andres" barn er der hele tiden. Dersom man ikke liker partnerens barn, så synes jeg helt oppriktig at man ikke skal involvere seg. Barna skal alltid komme før noen forelskelse.

Anonymous poster hash: aa939...aa9

[sug lut]

Og? Det er da ingen bombe, det er jo grunnleggende ting man selvsagt bør tenke gjennom før man prøver å skru sammen to familier til en. Andres unger er en plage, med hederlige unntak.

[❤lille stjerne❤]

Jeg liker selvsagt mine egne barn aller best i hele verden, men jeg liker mange andre barn godt også og de fleste er heldigvis veldig hyggelige å ha på besøk. Har ikke stebarn jeg, men kan tenke meg at det kan være utfordrende til tider, særlig hvis ikke kjemien er den beste.

[LillaGorilla♥♥]

Jeg blir generelt mer irritert på foreldrene enn ungene når jeg støter på barn som oppfører seg på en måte jeg ikke liker. Så jeg ser for meg at jeg hadde fått problemer med en mann som ikke oppdro ungene sine skikkelig, mer enn noe annet.

[Berta_78]

Når du ikke lurer på om vi liker andres barn, men har lyst til å skrive noe om hvor kjipt det er å få stebarn, må du gjerne gi noen indikasjoner i tittelen din. Men siden jeg først er her: jeg liker mange barn, ikke alle, og så klart best mine egne. Skulle mannen og jeg gå fra hverandre, noe jeg ikke planlegger eller antar, håper jeg at jeg ville hatt noen refleksjoner rundt denne problemstillingen selv uten å ha blitt "lurt utpå" av en smartypant-dibber.

[Anonym bruker]

Jeg ville egentlig ikke møte noen med barn fra før. Men så dukket Mannen opp, da... Det tok lang tid før vi ble sammen, mye fordi jeg var usikker pga at han hadde barn fra før.

 

Men: I begynnelsen gikk alt kjempefint, stebarna var små og søte. Nå, flere år senere, er det verre. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, eller rettere sagt: Jeg ante ikke at det gradvis ville bli såpass utfordrende. Andres trassende og hormonelle barn er slett ingen lek! Tålmodigheten er mindre enn med egne barn, og kjærligheten til hverandre er også mindre. Man tåler mer fra egne, rett og slett. Jeg viser ingenting i hverdagen, men til tider synes jeg det er så vanskelig at jeg tar meg en timeout et annet sted og bare gråter.

 

Jeg er glad i barna og det vet de godt, men personlig har jeg mer fred i sjelen når de er hos mor.

 

Anonymous poster hash: 57439...e33

[Anonym bruker]

Helt naturlig å like sine nærmeste best. De er dine egne og du kjenner dem ut og inn. Andres barn har ofte litt andre regler hjemme enn du praktiserer og i tilfellet bonusbarn kan selvsagt dette by på problemer å takle. Noe som selvsagt blir tydligere jo større forskjell det er

 

Anonymous poster hash: adcfb...2b2

[Anonym bruker]

Liker IKKE barn, og kunne aldri tenkt meg en mann som har fra før.

 

Anonymous poster hash: c3ed1...612

[Anonym bruker]

Liker nesten bare mine egne. Skal jeg like andre må de være supergreie unger. Problembarn, bråkeunger og småtøffe mobbere liker jeg ikke i det hele tatt.

 

Anonymous poster hash: 8be61...4fa

[Anonym bruker]

Jeg elsker alle barn, men min egen mest. Tenåringer derimot, der misliker jeg nesten alle. Jeg hadde taklet stebarn, men ikke hvis se var tenåringer.

 

Anonymous poster hash: ecb10...0e1

[februarprins2013]

ja stort sett

[Anonym bruker]

Jeg liker mange barn og har mange jeg gjerne hadde tatt inn i familien vår.

 

Anonymous poster hash: 69846...40a

[Anonym bruker]

Tenk litt på det, leste en tråd her inne for en tid siden ang dette. Der de aller fleste sa at de likte sine egene barn best og at det er godt når andres barn går hjem etter besøk.

 

Tenk deg da, at de barna flytter inn permanent! Eller de kommer 50%, fordi du tilfeldig forelsket deg i faren deres.

 

Slik har stemødre/fedre det.

Disse barna som du er glad går hjem, går aldri hjem- de bor der!

 

Er det rart det blir mye frustrasjon og rot i en bonusfamilie?

 

Anonymous poster hash: d560a...800

 

Jeg syntes det var stas med andres barn før jeg fikk barn selv. Nå synes jeg ikke det er så stas, hehe

 

Anonymous poster hash: 62ae3...54c

[Gjest Antarctica]

Å begynne å føle kjærlighet, lojalitet og beskyttelsestrang overfor andres barn tar tid. Med sine egne har man historie og tilknytning. Men selvsagt kommer tantebarna, stebarna og noen av mine barns venner også høyt på lista mi.

[Anonym bruker]

Ja, ja kommer nok (når den dagen kommer) til å være mer glad i tantebarna mine en stebarn.

 

Anonymous poster hash: d560a...800

[Anonym bruker]

Ja, ja kommer nok (når den dagen kommer) til å være mer glad i tantebarna mine en stebarn. Anonymous poster hash: d560a...800

Hvorfor det? Stebarna kommer du vel til å bli mye bedre kjent med enn tantebarna?

 

Anonymous poster hash: 69846...40a

[Anonym bruker]

 

Ja, ja kommer nok (når den dagen kommer) til å være mer glad i tantebarna mine en stebarn. Anonymous poster hash: d560a...800

Hvorfor det? Stebarna kommer du vel til å bli mye bedre kjent med enn tantebarna?

 

Anonymous poster hash: 69846...40a

Ikke for min del, har daglig kontakt med alle søskena mine og deres kjærester. Vi bor 2km fra hverandre og barna mine elsker dem! De er å henter barna mine å har dem med seg rett som det er, jeg kommer til å stille opp likt for dem.

Hadde kansje knyttet meg til ungen til mannen hvis han var yngre da vi møttes, men han var så stor at jeg brukte lang tid på å i det hele få kontakt med han. Mindre barn er lettere

 

 

Anonymous poster hash: d560a...800

[Anonym bruker]

Uff, nei unger. En god grunn til å forbli singel. Jeg grøsser ved tanken på,å ha en kjæreste i hus, og tanken på at hans barn skal bo sammen med meg får meg til å bli svimmel og uvel. Jepp, nå fikk jeg akutt hodepine.

 

Anonymous poster hash: 0647b...95c