Vurderer å la barnet bo fast hos far...

[Anonym bruker]

Jeg har ei jente på ni år. Barnet har bodd 50/50 hos meg og bf siden hun var to år, det fungerer greit og vi har et godt samarbeid. Barnet går på skole i fars skolekrets, som er ca 15 min unna der jeg bor. Hun har to (halv)lillebrødre hos meg, ingen søsken hos far. Jeg ville gjerne hatt hun boende fast hos meg så hun hadde sluppet å bo begge steder, men far kommer aldri i verden til å gå med på dette. Er det noen her som har gått fra delt omsorg til å la barnet bo fast hos far?

 

Anonymous poster hash: 4dc41...f13

[Gjest Antarctica]

Har ikke prøvd det selv. Men ønsker hun selv å bo kun ett sted? Har dere dialog om dette?

[Anonym bruker]

Du sier at det fungerer greit med 50/50. Har barnet gitt uttrykk for at heller vil bo hos en av foreldrene? Tror du hun selv synes det er så fælt å bo hos dere begge at hun er villig til å gi avkall på tid med deg og småsøsknene sine?

Anonymous poster hash: bbf66...9c9

[Anonym bruker]

Nei jeg har ikke snakket med henne om det.. Kanskje jeg frykter svaret, vet ikke :/ vil ikke at hun skal føle at hun må velge! Vil gjøre det som er best for henne, men det er ikke lett å vite hva som er best :/ HI

 

Anonymous poster hash: 4dc41...f13

[Anonym bruker]

Jeg ville aldri gjort det hvis jeg ikke var hundre prosent sikker på at det er korrekt for barnet. Slik du beskriver far så tenker han på seg selv da han aldri hadde gått med på å la henne bo mer hos deg, og det betyr sannsynligvis at hvis du forandrer på dette så vil du aldri klare å gå tilbake på det hvis det ble helt feil for barnet. Jeg oppfatter far som litt steil og med fokus på sine egne behov og da ville han nok kjørt det til retten hvis han hadde hovedomsorg (og det ikke fungerte optimalt), og mest sannsynlig ville retten dømt status quo så lenge det ikke foreligger tungtveiende grunner til å flytte hovedomsorgen (og det kan i mange tilfeller være vanskelig å finne).

Mitt råd er å tenke deg veldig nøye om da du nok ikke kan gå tilbake på det hvis det blir feil. Du må også tenke over at hvis dette blir en prøveordning i f.eks 6 måneder så har fortsatt far en fordel hvis han mener at ordningen med han som hovedomsorgperson fungere. Hvis du mener at  barnet sliter under den nåværende ordningen, og du er en god omsorgsperson ville jeg nok heller gått for å overta hovedomsorgen selv. Det kan spille til din fordel at hun har søsken hos deg, og at det er viktige relasjoner som tillegges vekt i en eventuell rettsak, men det viktigste du kan gjøre er å virkelig finne ut om barnet lider under de nåværende ordningen, eller om det egentlig er du som ser det som et problem.

Anonymous poster hash: efe29...d6b

[Anonym bruker]

I utgangspunktet hadde det sikkert vært greit, under forutsetning av at far er en god omsorgsperson og at hun er like nært knyttet til ham som til deg. Hovedproblemet da slik jeg ser det er at hun ikke ville få et "ordentlig" søskenforhold til sine brødre. Altså de vil jo være søsken uansett, men man er ofte nærmere knyttet til søsken man har vokst opp sammen med enn de man ser bare av og til.

 

Eneste grunnen til å se bort fra dette argumentet måtte vært hvis forholdet mellom søsknene var veldig problematisk og ikke lot seg løse på andre måter.

 

Uansett tenker jeg at en slik løsning forutsetter at hun vil det selv, så ikke hun føler seg avvist og valgt bort til fordel for de "nye" barna dine.

Anonymous poster hash: 5920f...1f2

[Gjest Antarctica]

 

Jeg ville aldri gjort det hvis jeg ikke var hundre prosent sikker på at det er korrekt for barnet. Slik du beskriver far så tenker han på seg selv da han aldri hadde gått med på å la henne bo mer hos deg, og det betyr sannsynligvis at hvis du forandrer på dette så vil du aldri klare å gå tilbake på det hvis det ble helt feil for barnet. Jeg oppfatter far som litt steil og med fokus på sine egne behov og da ville han nok kjørt det til retten hvis han hadde hovedomsorg (og det ikke fungerte optimalt), og mest sannsynlig ville retten dømt status quo så lenge det ikke foreligger tungtveiende grunner til å flytte hovedomsorgen (og det kan i mange tilfeller være vanskelig å finne).

Mitt råd er å tenke deg veldig nøye om da du nok ikke kan gå tilbake på det hvis det blir feil. Du må også tenke over at hvis dette blir en prøveordning i f.eks 6 måneder så har fortsatt far en fordel hvis han mener at ordningen med han som hovedomsorgperson fungere. Hvis du mener at barnet sliter under den nåværende ordningen, og du er en god omsorgsperson ville jeg nok heller gått for å overta hovedomsorgen selv. Det kan spille til din fordel at hun har søsken hos deg, og at det er viktige relasjoner som tillegges vekt i en eventuell rettsak, men det viktigste du kan gjøre er å virkelig finne ut om barnet lider under de nåværende ordningen, eller om det egentlig er du som ser det som et problem.

 

Anonymous poster hash: efe29...d6b

Tenker også litt som dette, ja. Hvis man har en god og åpen dialog, hvis man vet at den andre voksne aldri ville nytte høvet til å overta for sin egen del, hvis man vet at barnet ikke snakker noen av dere etter munnen bare for ikke å såre, eller "syns synd på" en av dere - ja, da kunne man ta opp sånne spørsmål. Men hvis du vet at far gjerne ser litt mer på egne "rettigheter" enn på det fulle bildet, da blir dette ei nøtt...

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen

 

Anonymous poster hash: 4dc41...f13

[Anonym bruker]

Jeg har gjort det..

 

Fra datteren vår var 6-13 år bodde hun 50/50. Det tar bare 5 min å kjøre til far, men det tar nesten 30 min å gå pga store tøffe bakker etc.

Far og jeg ble kalt "tekstbokeksempel på godt samarbeid" både av skole og fvk (var på fvk grunnet far til de yngste, og de sammenlignet med samarbeidet med far1), og vi gjorde alt som krevdes av oss for å sette barnet først. Allikevel begynte hun å vise stor misnøye mot 50/50, hun var utslitt av all denne flyttingen.

Så da hun begynte i 9.kl fant vi ut at det var bedre for henne å bo mest hos far. Hun trengte ro, og det fikk hun ikke hos meg (3 små (halv)søsken), mens hos far var det kun de to. Skolen lå også 3 min gange fra faren og nesten 30 min unna meg.

 

Dette har fungert veldig fint, nå er hun 16, men nå merker vi at hun ønsker å være mer hos meg igjen. Hun er jo så stor nå at hun kommer og går litt som hun vil uansett, men hun er i en vanskelig periode i livet og hun sier selv at hun trenger mammaen sin. Faren har blitt så sær og vrang og de krangler veldig mye. Han forstår ikke hvordan tenåringsjenter fungerer og han er veldig urimelig mot henne for tiden. Så nå vil hun tilbake til 50/50 igjen... Huff, ikke lett, det her

 

Anonymous poster hash: 8c467...650