Dere som var veldig stille, sjenerte og usynlige i ungdomsårene;

[Anonym bruker]

Hva var grunnen for det?

 

Jeg var kjempestille. Åpnet meg ikke for en eneste en. Selv ble jeg utsatt for overgrep av broren min. Jeg var nok ganske "plain" i følelsene mine, og viste verken stor glede eller stor frustrasjon. Jeg svarte folk med maks ett ord hvis jeg ble spurt om noe.

 

Jeg ser i en annen tråd her at flere har samme erfaring som meg. At den ekstreme stillheten og innesluttetheten kommer av noe. Er det noen som var slik, men hadde det helt fint?

 

Jeg har forøvrig en stedatter nå, som jeg ser det samme i. Hun viser aldri følelser. De må jo være der, men hun skjuler dem totalt. Hun mumler bare og svarer selv nærmeste familie med ett ord. Det bekymrer meg. Men ifølge mange i den andre tråden er det altså ikke noe stress med ungdom som er så innesluttet. Dere med førstehåndserfaring, hva sier dere?

 

Anonymous poster hash: 72618...d63

[Luksusdyret]

Ble mobbet fra siste år i barnehage til jeg var ferdig på videregående. Noen av tidligere skolekamerater fra videregående begynte på samme høyskole som meg og fortsatte å fryse meg ut der. Jeg prøvde å fortsette å være meg selv de første årene på barneskolen, men da mobbingen og utfrysingen ikke opphørte valgte jeg å gå langs veggene og holde kjeft. Som konsekvens av det hele har jeg heller ingen nære venner nå og føler meg utilpass i sosiale situasjoner, fordi jeg ikke behersker de fleste sosiale koder og konvensjoner, har "rar" reaksjonsmønster og behersker ikke small talk overhode. Hjalp heller ikke at jeg flyttet til et annet land som ung voksen, der sosiale koder var annerledes enn hjemme og ingen gadd å forklare meg hva som er rett og galt mht sosiale sammenhenger. Jeg viser heller ikke følelser offentlig fordi jeg er redd for å vise feil følelser, og fordi da jeg viste glede eller sorg før, så folk rart på meg og reaksjonen fra andre uteble. Ikke så gøy å juble alene mens andre står og himler med øyne. Har heldigvis utadvendte barn som har mange venner og behersker det sosiale samspillet.

 

Når det gjelder din stedatter, hadde jeg prøvd å finne ut hva som kan være årsaken (om hun er den fødte introvert eller om hun har opplevd mobbing/ekskludering), og prøvd å hjelpe henne uten å presse, mase eller gi uttrykk for at hun gjør noe galt og at det er hennes skyld at hun oppfører seg slik.

Endret 18. januar 2016 av Sarah.H.Casey

[Gjest Antarctica]

Det har alltid en grunn, HI. Ikke nødvendigvis like dramatisk som din, men det har en grunn. En gang i tiden var enhver taus tenåring en pludrende baby og en utforskende smårolling. Noe har skjedd på veien.

Hva mener mannen din? Når ble hun så innesluttet?

[Anonym bruker]

Søsteren min var og er sånn, hun ble seksuelt misbrukt i barnehagealder.

 

Jeg tror nok det er ganske stor forskjell på hvor utavendte og sosiale folk er, noen er mer stille av personlighet enn andre. Men helt innesluttet og følelsesløs er det ikke normalt å være. Selv et ganske sjenert barn smiler, blir glad, takknemlig osv, de skravler og leker også som alle andre i trygge settinger som f.eks hjemme.

 

Selv nabogutten min som har diagnosen selektiv mutisme og overhodet ikke snakker i barnehagen skravler jo som en foss hjemme.

Anonymous poster hash: 6f868...c23

[Anonym bruker]

Jeg ser i en annen tråd her at flere har samme erfaring som meg. At den ekstreme stillheten og innesluttetheten kommer av noe. Er det noen som var slik, men hadde det helt fint?

 

Anonymous poster hash: 72618...d63

 

Jeg hadde det ikke helt fint, men jeg hadde det vanskelig fordi jeg var ekstremt stille og innesluttet, ikke omvendt. Såvidt jeg vet i alle fall...

 

Anonymous poster hash: f0691...5e0

[Mammatassar]

Jeg var stille og trakk meg tilbake. Jeg følte alltid at jeg var i veien, og at de andre sikkert ikke egentlig ville prate med meg. Hvor jeg fikk det fra? Tja. Tro det. Av alle jeg husker som var slik i tenårene, så var det en grunn, slik jeg ser det som voksen. Men grunnen kunne være ganske diffus, som Pashla sier, ikke nødvendigvis dramatisk. Men effekten er ikke bra, uansett.

[Anonym bruker]

Jeg hadde en far som slo meg "som en del av oppdragelsen".

Jeg ble også mobbet mye på barneskolen så jeg fikk veldig dårlig selvtillit.

Nå er jeg 28 år å er veldig innesluttet med damer ettersom jeg tidlig lærte at de ofte er veldig falske,mens menn er jeg gjerne veldig utadvent og flørtete mot.

 

Anonymous poster hash: cd512...a0a

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde en far som slo meg "som en del av oppdragelsen".

Jeg ble også mobbet mye på barneskolen så jeg fikk veldig dårlig selvtillit.

Nå er jeg 28 år å er veldig innesluttet med damer ettersom jeg tidlig lærte at de ofte er veldig falske,mens menn er jeg gjerne veldig utadvent og flørtete mot.

 

 

Anonymous poster hash: cd512...a0a

For menn kan du stole på, mener du...? Eller er det en måte å please dem på, så de ikke går i retning av din fars voldelige omgangsform?

 

 

Anonymous poster hash: a5e25...7ea

[Anonym bruker]

Ja, jeg var veldig innesluttet, men hadde i tillegg ingen kontakt med følelsene mine. Jeg tror jeg var stort sett 'skrudd av', for å overleve.

 

Grunnen; skilte foreldre, flytting mellom dem og skolebytte hvert år, tidvis mobbing, ei grusom stemor som mishandlet meg og min bror psykisk. Jeg hadde ingen å støtte meg til (snille foreldre men de hadde alltid nok med sine egne problemer).

 

Jeg er 33 nå, og har begynt såvidt å forstå hvordan oppveksten min påvirket meg. Jeg har mer selvinnsikt nå, men føler meg fortsatt som ei umoden tenåring (jeg treffer ofte 19-åringer som har mye mer 'på plass' i følelseslivet enn jeg har). Har en lang vei å gå. Håper jeg kan gi barna mine en helt annen oppvekst.

 

Anonymous poster hash: d9664...fd1

[Anonym bruker]

Jeg har alltid vært stille og innesluttet. Men bare fordi ikke alle ser følelsene mine betyr der ikke at de ikke er der:)

 

Ingen spesiell grunn her. Bare min personlighet.

 

Anonymous poster hash: bb2df...7c0

[Anonym bruker]

Jeg tror det er bra å prøve se etter årsak. Kan være en fase i livet, men det kan også ligge noe annet bak.

Jeg var veldig stille og "usynelig), hadde det ikke helt hjemme samt mye mobbing både verbalt og fysisk på barneskolen. Jeg hadde rett og slett elendig selvtillit.

 

Hva sier pappa'n da? Har han også reagert på stillheten?

 

Anonymous poster hash: b0857...5bd

[Anonym bruker]

Jeg ble den stille og ekstremt beskjedne som helst ville være usynlig etter skillsmissen til mine foreldre som de håndterte elendig. Deres følelser var det som var viktig, mine følelser eller jeg var aldri viktig. Jeg skulle ikke høres, sa jeg noe fikk jeg vite at de ikke hadde tid, at det jeg var lei meg for ikke var så viktig, for det var jo ikke reelle problemer slik de hadde. Jeg måtte også være diplomat og fredsmegler mellom dem etter skillsmissen. De kranglet gjennom meg, jeg måtte "kjefte" få den andre. De brukte meg for å få sympati selv og sette meg opp mot den andre.

Jeg lærte at jeg og mine følelser og tanker og meninger ikke var viktig. Uansett var det så mye annet og alle andre som var viktigere enn meg. Det ble jeg vist på alle måter, og jeg ble det også fortalt.

Jeg hadde et ganske godt selvbilde før de skilte seg, litt beskjeden var jeg, men med et godt selvbilde, var trygg på hva jeg kunne og ikke kunne, og veldig snakkesalig. Etter hvert var selvbildet mitt rimelig ødelagt, selvtilliten deretter. Og dermed holdt jeg avstand fra andre ved å bli ekstremt usikker i alle sosiale situasjoner, ble den sjenerte som forsøkte å gjøre meg usynlig.

Hadde en-to gode venninner, men med det samme det var flere rundt så gikk jeg inn i skallet mitt.

 

Det har tatt meg mange år å greie å snu dette, tro på meg selv igjen, og ta min plass.

Anonymous poster hash: f4979...747

[Anonym bruker]

 

Jeg ble den stille og ekstremt beskjedne som helst ville være usynlig etter skillsmissen til mine foreldre som de håndterte elendig. Deres følelser var det som var viktig, mine følelser eller jeg var aldri viktig. Jeg skulle ikke høres, sa jeg noe fikk jeg vite at de ikke hadde tid, at det jeg var lei meg for ikke var så viktig, for det var jo ikke reelle problemer slik de hadde. Jeg måtte også være diplomat og fredsmegler mellom dem etter skillsmissen. De kranglet gjennom meg, jeg måtte "kjefte" få den andre. De brukte meg for å få sympati selv og sette meg opp mot den andre.

Jeg lærte at jeg og mine følelser og tanker og meninger ikke var viktig. Uansett var det så mye annet og alle andre som var viktigere enn meg. Det ble jeg vist på alle måter, og jeg ble det også fortalt.

Jeg hadde et ganske godt selvbilde før de skilte seg, litt beskjeden var jeg, men med et godt selvbilde, var trygg på hva jeg kunne og ikke kunne, og veldig snakkesalig. Etter hvert var selvbildet mitt rimelig ødelagt, selvtilliten deretter. Og dermed holdt jeg avstand fra andre ved å bli ekstremt usikker i alle sosiale situasjoner, ble den sjenerte som forsøkte å gjøre meg usynlig.

Hadde en-to gode venninner, men med det samme det var flere rundt så gikk jeg inn i skallet mitt.

 

Det har tatt meg mange år å greie å snu dette, tro på meg selv igjen, og ta min plass.

 

Anonymous poster hash: f4979...747

 

 

Utad av de voksne i familien, også da en psykopatisk stemor kom inn i bildet noen år, så var jeg den snille, som aldri bråket, aldri kranglet, aldri sutret, aldri viste følelser. Det var jo bare såååååå lett å ha med meg å gjøre, sa de gjerne. Ingen i familien stusset noen gang på at barn ikke skal være så "snille" som det jeg var. Ingen som stusset på at jeg endret meg etter skillsmissen heller.

 

Anonymous poster hash: f4979...747

[Anonym bruker]

Jeg var en veldig glad og aktiv jente på barneskolen. I 7 klasse mistet jeg min kjære lillesøster i kreft og det var rett og slett helt jævlig. Skolen håndterte det altfor dårlig (håper ting har bedret seg!), mamma og pappa var så lei seg så da tok jeg på meg alt ansvaret. På ungdomsskolen ble vi sendt til nabobygda på en kjempestor skole. I 8 ble jeg deprimert og hadde et ønske- å dø. Jeg kom meg gjennom det og i 9 klasse hadde alle funnet sin plass og sine nye venner. Jeg sto igjen helt alene.

 

Jeg fikk meg likevel noen gode venninner og hadde det faktisk ganske fint. Men det varte dessverre ikke så lenge, for i 10 ble de brått eldre og begynte å røyke og drikke. Det ville ikke jeg bli med på, så da fikk jeg ikke bli med dem. De sluttet å invitere meg og ville ikke prate med meg. På skolen satt jeg ved siden av dem hvert eneste friminutt, men jeg sa aldri et ord. De ville ikke høre på det jeg sa for jeg var så barnslig. De bare overså meg, og det fikk meg til å føle meg ubrukelig og dum.

 

Jeg slet veldig med savnet etter lillesøsteren min, og når det ble utfrysning på skolen også ble det for mye. Jeg stengte hele verden ute og orket ikke snakke med noen. Det fikk jeg skryt for av både lærere og foreldre. Det var så fint at jeg alltid var stille og aldri lagde drama. Om noen bare hadde visst..

 

Anonymous poster hash: a1262...155

[Anonym bruker]

 

 

Jeg ble den stille og ekstremt beskjedne som helst ville være usynlig etter skillsmissen til mine foreldre som de håndterte elendig. Deres følelser var det som var viktig, mine følelser eller jeg var aldri viktig. Jeg skulle ikke høres, sa jeg noe fikk jeg vite at de ikke hadde tid, at det jeg var lei meg for ikke var så viktig, for det var jo ikke reelle problemer slik de hadde. Jeg måtte også være diplomat og fredsmegler mellom dem etter skillsmissen. De kranglet gjennom meg, jeg måtte "kjefte" få den andre. De brukte meg for å få sympati selv og sette meg opp mot den andre.

Jeg lærte at jeg og mine følelser og tanker og meninger ikke var viktig. Uansett var det så mye annet og alle andre som var viktigere enn meg. Det ble jeg vist på alle måter, og jeg ble det også fortalt.

Jeg hadde et ganske godt selvbilde før de skilte seg, litt beskjeden var jeg, men med et godt selvbilde, var trygg på hva jeg kunne og ikke kunne, og veldig snakkesalig. Etter hvert var selvbildet mitt rimelig ødelagt, selvtilliten deretter. Og dermed holdt jeg avstand fra andre ved å bli ekstremt usikker i alle sosiale situasjoner, ble den sjenerte som forsøkte å gjøre meg usynlig.

Hadde en-to gode venninner, men med det samme det var flere rundt så gikk jeg inn i skallet mitt.

 

Det har tatt meg mange år å greie å snu dette, tro på meg selv igjen, og ta min plass.

 

Anonymous poster hash: f4979...747

 

Utad av de voksne i familien, også da en psykopatisk stemor kom inn i bildet noen år, så var jeg den snille, som aldri bråket, aldri kranglet, aldri sutret, aldri viste følelser. Det var jo bare såååååå lett å ha med meg å gjøre, sa de gjerne. Ingen i familien stusset noen gang på at barn ikke skal være så "snille" som det jeg var. Ingen som stusset på at jeg endret meg etter skillsmissen heller.

 

Anonymous poster hash: f4979...747

Wow, kjenner meg kjempemye igjen! Når de voksne har nok med sitt, tror vi barna at følelsene våre ikke gjelder. Og får manni tillegg ei 'ond' stemor (og jeg mener virkelig ond hos meg, hun hatet oss åpenlyst, kristiserte alt vi gjorde og hster til og med barna våre også). Jeg er så bestemt på å gi mine barn en helt anben oppvekst!

 

Anonymous poster hash: d9664...fd1

[Anonym bruker]

Jeg har bestandig vært redd for å dumme meg ut. Helt fra jeg var bitteliten har jeg hatet at folk lo av meg. Aner ikke hvorfor. Ser den ene datteren min er som meg, hun andre tåler det godt og ler med.

 

Jeg var alltid redd for å si eller gjøre noe dumt, og ble ekstremt flau om jeg sa feil. Da ble det enkleste å være stille og usynlig.

 

Slet med dårlig selvtillit og elendig selvbilde. Men jeg vet ikke helt om dette var som følge av at jeg var stille, eller motsatt.

 

Anonymous poster hash: 71630...e55

[Anonym bruker]

 

 

Jeg ble den stille og ekstremt beskjedne som helst ville være usynlig etter skillsmissen til mine foreldre som de håndterte elendig. Deres følelser var det som var viktig, mine følelser eller jeg var aldri viktig. Jeg skulle ikke høres, sa jeg noe fikk jeg vite at de ikke hadde tid, at det jeg var lei meg for ikke var så viktig, for det var jo ikke reelle problemer slik de hadde. Jeg måtte også være diplomat og fredsmegler mellom dem etter skillsmissen. De kranglet gjennom meg, jeg måtte "kjefte" få den andre. De brukte meg for å få sympati selv og sette meg opp mot den andre.

Jeg lærte at jeg og mine følelser og tanker og meninger ikke var viktig. Uansett var det så mye annet og alle andre som var viktigere enn meg. Det ble jeg vist på alle måter, og jeg ble det også fortalt.

Jeg hadde et ganske godt selvbilde før de skilte seg, litt beskjeden var jeg, men med et godt selvbilde, var trygg på hva jeg kunne og ikke kunne, og veldig snakkesalig. Etter hvert var selvbildet mitt rimelig ødelagt, selvtilliten deretter. Og dermed holdt jeg avstand fra andre ved å bli ekstremt usikker i alle sosiale situasjoner, ble den sjenerte som forsøkte å gjøre meg usynlig.

Hadde en-to gode venninner, men med det samme det var flere rundt så gikk jeg inn i skallet mitt.

 

Det har tatt meg mange år å greie å snu dette, tro på meg selv igjen, og ta min plass.

 

Anonymous poster hash: f4979...747

Utad av de voksne i familien, også da en psykopatisk stemor kom inn i bildet noen år, så var jeg den snille, som aldri bråket, aldri kranglet, aldri sutret, aldri viste følelser. Det var jo bare såååååå lett å ha med meg å gjøre, sa de gjerne. Ingen i familien stusset noen gang på at barn ikke skal være så "snille" som det jeg var. Ingen som stusset på at jeg endret meg etter skillsmissen heller.

 

Anonymous poster hash: f4979...747

Wow, kjenner meg kjempemye igjen! Når de voksne har nok med sitt, tror vi barna at følelsene våre ikke gjelder. Og får manni tillegg ei 'ond' stemor (og jeg mener virkelig ond hos meg, hun hatet oss åpenlyst, kristiserte alt vi gjorde og hster til og med barna våre også). Jeg er så bestemt på å gi mine barn en helt anben oppvekst!

 

Anonymous poster hash: d9664...fd1

 

 

Ja, utad var jeg et stjerneeksempel på hvor lite en skillsmisse påvirker barna, for jeg var jo så "veltilpass". Hadde du spurt meg den gang om skillsmissen var vanskelig hadde jeg blånektet. Fordi hva jeg mente ikke var viktig. Fordi mine foreldres følelser var langt viktigere - og hvis jeg uttrykte at jeg ikke var fornøyd så fikk jeg høre at jeg ikke var snill og at de ble såret.

Jeg tror det er mange som vil få seg overraskelser fordi de tror barna sine takler skillsmissen bra, mens barna egentlig går og holder følelsene inni seg og later som om de har det bra. Men en dag kommer det opp!

 

Barn er nesten latterlig lojale når det kommer til foreldrene og barn inntar ofte en voksen rolle ovenfor foreldrene selv når foreldrene ikke forstår det selv.

 

Slike stemødre (og -fedre) burde vært nektet forhold med noen som har barn fra før!

 

Anonymous poster hash: f4979...747