Anonym bruker Skrevet 17. januar 2016 #1 Skrevet 17. januar 2016 Min mamma er slik jeg ser det psykisk syk. Hun har ifølge meg en form for sosialangst også. Aldri stiller hun opp i bursdager, dåp, konfirmasjon. Da jeg flyttet ut som 18åring fikk jeg ikke hjelp til å flytte. Jeg har alltid måtte klart meg selv i forhold til lekser. Hun kunne aldri hjelpe pga dysleksi. Jeg kan ikje fortelle henne noe personlig da hun bruker alt imot meg, vrir på ting osv. Hun er sykelig sjalu på de fleste hvertfall kvinner. Krangler med alt og alle så hun har ingen familie eller venner. Ingen er bra nok og hun kritiserer alle. Mine få venner fra barndommen skjelte hun ut og kalte de feite og late. Hun kan få plutselige raseriutbrudd men som oftest går det bare ut over meg. Jeg kan ikke dele mine bekymringer, jeg kan ikke ringe om jeg trenger hjelp. Jeg later alltid som om alt er bra og det er jo såklart galt for henne det også, at jeg aldri deler noe. Deler jeg noe får jeg som oftest kjeft og hun kan dra opp en samtale som fant sted for 4år siden i en krangel. Vi kan ikke diskutere politikk ol for har vi ulike meninger er hennes mening den eneste rette og hun er sur og bitter i åresvis. Jeg sa for 10år siden at jeg ikke stemte ap og Jens Stoltenberg, det husker hun enda og hun er fortsatt sur da vi snakker om det. Jeg skulle ønske jeg hadde en mamma jeg kunne ringe til. En mamma jeg fortalte "alt" til og som jeg viste var der for meg. Heldigvis har jeg venner som tar mye av hennes plass men nå som jeg straks får en datter skulle jeg ønske at min mamma var normal som alle andre mammaer. Jeg kan ikke skryte av andre for da er det galt at jeg ikke skryter av henne eller at jeg liker andre bedre enn henne. Utrolig slitsomt å firholde seg til. Anonymous poster hash: 06fd5...03f
Anonym bruker Skrevet 17. januar 2016 #2 Skrevet 17. januar 2016 Kjenner situasjonen litt igjen. Min mor er og har alltid vært veldig "skjør", en må aldri komme med kritikk eller ta opp vanskelige tema. I tillegg blir alt vridd om til å handle om henne ( " å, så trist at dere har spysyke, om ikke jeg måtte holde meg frisk pga xxxxxxx kunne jeg hjulpet dere, nå fikk jeg dårlig samvittighet") og så ringer hun jevnlig for å fortelle om samvittigheten sin. En gang slo ungen vår seg og vi brukte lenger tid på å trøste og roe min mor enn ungen. Og da snakker vi dagevis. Jeg vil være en sterk mor for mine barn som kan takle alle utfordringer Anonymous poster hash: 903f9...2ac
Myliten Skrevet 17. januar 2016 #3 Skrevet 17. januar 2016 Jeg savner moren min. Hun er død. Ofte misunner jeg de med en mor. Klarer meg uten, men når ting er tøft er det fælt å være alene
Miamimom Skrevet 17. januar 2016 #4 Skrevet 17. januar 2016 Ja, jeg savner mamma hver dag. Hun døde for ti år siden.
Anonym bruker Skrevet 17. januar 2016 #5 Skrevet 17. januar 2016 Ja, savner å ha en vanlig mamma, det har jeg aldri hatt. Min har personlighetsforstyrrelse som gjør at hun behandler meg og familien min så dårlig at vi må ha besøksforbud mot henne så hun ikke kan få plage oss. Trist og vondt Anonymous poster hash: f577b...3db
Anonym bruker Skrevet 17. januar 2016 #6 Skrevet 17. januar 2016 Savner mammaen min som døde for 5 år siden 😢 Glad jeg har verdens beste mann som gjør alt for meg💖 Anonymous poster hash: 07fc8...849
Anonym bruker Skrevet 17. januar 2016 #7 Skrevet 17. januar 2016 Dere som skriver om døde mødre, gjør dere det for å få frem at de andre er utakknemlige som ikke setter pris på sine? Jeg jobber med barn og oppvekst og min faglige mening er at det er bedre å ha gode omsorgspersoner og miste dem tidlig enn å ha dårlige hele livet. Selv har jeg mistet en god far og lever med en manipulerende mor. At psyken henger sammen gir jeg faren min kred for. Angrer så på at jeg aldri fikk sagt det til ham. Anonymous poster hash: 1b779...5ac
Anonym bruker Skrevet 17. januar 2016 #8 Skrevet 17. januar 2016 Dere som skriver om døde mødre, gjør dere det for å få frem at de andre er utakknemlige som ikke setter pris på sine? Jeg jobber med barn og oppvekst og min faglige mening er at det er bedre å ha gode omsorgspersoner og miste dem tidlig enn å ha dårlige hele livet. Selv har jeg mistet en god far og lever med en manipulerende mor. At psyken henger sammen gir jeg faren min kred for. Angrer så på at jeg aldri fikk sagt det til ham. Anonymous poster hash: 1b779...5ac Jeg vil tro at de som skriver om døde mødre også savner å ha en mor man kan støtte seg til; de savner mammaen sin. Anonymous poster hash: f577b...3db
Miamimom Skrevet 17. januar 2016 #9 Skrevet 17. januar 2016 Dere som skriver om døde mødre, gjør dere det for å få frem at de andre er utakknemlige som ikke setter pris på sine? Jeg jobber med barn og oppvekst og min faglige mening er at det er bedre å ha gode omsorgspersoner og miste dem tidlig enn å ha dårlige hele livet. Selv har jeg mistet en god far og lever med en manipulerende mor. At psyken henger sammen gir jeg faren min kred for. Angrer så på at jeg aldri fikk sagt det til ham. Anonymous poster hash: 1b779...5ac Spørsmålet var: Flere som savner en mamma som man kan støtte seg til? Jeg svarte ja, fordi min mor er død. Beklager hvis det ikke var " riktig " av meg. Hadde jeg ment det du insinuerer, hadde jeg vel skrevet det.
Anonym bruker Skrevet 17. januar 2016 #10 Skrevet 17. januar 2016 Jeg hadde en mamma heg kunne snakke med om alt. Hun kunne bare se på meg å skjønne at noe var galt, og hun stilte alltid opp! Dessverre døde hun når jeg var 20 og gud så ofte jeg har trengt henne de siste 10 årene. Jeg har ingen som kan fylle hennes tomrom, men det har hjulpet å få et barn, nå har jeg ihvertfall noen å leve for:) Anonymous poster hash: c0059...2a4
Myliten Skrevet 17. januar 2016 #11 Skrevet 17. januar 2016 Dere som skriver om døde mødre, gjør dere det for å få frem at de andre er utakknemlige som ikke setter pris på sine? Jeg jobber med barn og oppvekst og min faglige mening er at det er bedre å ha gode omsorgspersoner og miste dem tidlig enn å ha dårlige hele livet. Selv har jeg mistet en god far og lever med en manipulerende mor. At psyken henger sammen gir jeg faren min kred for. Angrer så på at jeg aldri fikk sagt det til ham. Anonymous poster hash: 1b779...5ac Eh, nei! Jeg skrev det fordi jeg også savner en mamma? Beklager at jeg nevnte hun var død?
Anonym bruker Skrevet 17. januar 2016 #12 Skrevet 17. januar 2016 Jeg har aldri hatt en støttende mor. Men om jeg har hatt behov for kritikk rettet mot meg eller andre, er hun svært behjelpelig. En støttende far har jeg hatt, så jeg har vært heldig. Han døde for noen år siden, men jeg "hører" stadig framsnakkingen hans😊 Å ha en mor, men som ikke fungerer slik en mor bør, er forferdelig vondt. Det går ofte på selvtilliten løs. Hvis din egen mor ikke gidder å støtte deg, hvem gidder da..? Men slik kan man selvsagt ikke tenke. For meg har det hjulpet å tenke at min mor er ei drittkjerring, rett og slett. At hun ikke er moderlig er ikke min feil. Jeg håper du HI har mange gode mennesker rundt deg❤️ Anonymous poster hash: b2833...993
Anonym bruker Skrevet 18. januar 2016 #13 Skrevet 18. januar 2016 Hi, jeg tror du gjør deg selv en stor tjeneste om du kutter henne så mye du kan ut av livet ditt. Anonymous poster hash: b456d...8fe
Anonym bruker Skrevet 18. januar 2016 #14 Skrevet 18. januar 2016 Min mor bedrev psykisk terror hele min barndom. Jeg fikk juling og, men i forhold til det andre, så gjorde det ingenting. Hun ga meg skylden for at faren min voldtok meg fra jeg var veldig liten, det var min feil, og jeg prøvde å ta mannen hennes. Nå lever ingen av de. Men i voksen alder, så hadde jeg så og si ikke kontakt med de. Møtte de bare i bryllup, dåp, konfirmasjon og sånn til andre i familien. Savnet det å ha en god mor i mange år. Men nå har jeg vel bare akseptert situasjonen. Og er uansett så vant til å klare meg selv. Anonymous poster hash: a7686...eeb
Anonym bruker Skrevet 18. januar 2016 #15 Skrevet 18. januar 2016 Min mor døde da jeg var lita og jeg har alltid trodd at de som hadde en mor hadde en skikkelig støttespiller så denne tråden overrasker meg faktisk siden jeg definere morsrollen nå som voksen. Jeg skjønner godt at dere som har sånne mødre synes det er veldig tøft for en mor skal da tross alt være den voksne i forholdet og det blir tungt å være din mors støttespiller istedenfor. Anonymous poster hash: 95fcf...f16
Anonym bruker Skrevet 18. januar 2016 #16 Skrevet 18. januar 2016 Min mor døde da jeg var lita og jeg har alltid trodd at de som hadde en mor hadde en skikkelig støttespiller så denne tråden overrasker meg faktisk siden jeg definere morsrollen nå som voksen. Jeg skjønner godt at dere som har sånne mødre synes det er veldig tøft for en mor skal da tross alt være den voksne i forholdet og det blir tungt å være din mors støttespiller istedenfor. Anonymous poster hash: 95fcf...f16 Jeg savner det. Svigermor blir ikke det samme liksom.. Mamma var litt fjern i barndommen og var veldig paranoid. Skjønte ikke det da, trodde vi hadde slemme naboer mm. Hun har bare blitt sykere. Da jeg ble gravid med mitt første barn sluttet hun å ta medisiner, ble psykotisk og tvangsinnlagt. Siden har hun gått it og inn av tvang, dps, omsorgsbolig... Hun lever nå i en helt annen verden der alt er farlig og alle er mot henne. Ikke så mye meg og broren min, men det hjelper lite.. Å være med henne er så utrolig slitsomt og tappende, men jeg har alltid dårlig samvittighet for at jeg ikke besøker henne mer og ringer mer. Husker lite fra min egen barndom og mamma greier ikke engang huske hvilken fødsel som tilhører meg eller broren min. Skulle ønske jeg fikk barn før, da mamma var mer i denne verden. Anonymous poster hash: bf8e9...ca8
Anonym bruker Skrevet 18. januar 2016 #17 Skrevet 18. januar 2016 Ja, har i utgangspunktet en flott mamma, full av humor, og som leste meg som en åpen bok. Hun har streve med en kronisk sykdom i over 20 år nå, noe som desverre har begynt å resultere i bitterhet, og nå begynner hun å bli så gammel, at minnet blir dårligere, og om jeg ringer finner hun på unnskyldinger for å slippe å prate o telefonen fordi hun egentlig ikke orker å prate så mye lenger.... Før ringte hun hver dag, nå er jeg heldig om jeg får tak i henne hver 14 dag... Tøft, og et stort savn... Anonymous poster hash: 68a83...200
Anonym bruker Skrevet 18. januar 2016 #18 Skrevet 18. januar 2016 Mamma har alltid vært så psykisk syk at jeg ikke kunne bo hos henne. Er vokst opp alene hos min pappa, som er verdens snilleste. Heldigvis har jeg han. Jeg er enebarn og det har selvfølgelig vært tøft å vokse opp med en veldig syk mor, som jeg nå har eneansvaret for. Hun har kun meg og det er jeg som må stille opp hvis hun havner på sykehus etter selvmordsforsøk eller må tvangsinnlegges osv. Anonymous poster hash: de688...221
Anonym bruker Skrevet 18. januar 2016 #19 Skrevet 18. januar 2016 HI her. I denne tråden hører alle som savner en mamma som man kan støtte seg til uansett om ens mor er død eller levende. I mitt tilfelle er hun levende men i sin egen verden. Til deg som sa jeg bare bør kutte henne ut, jeg vet. Fornuften sier det mens hjertet ikke klarer det. Hun elsker sitt barnebarn og han er den eneste gleden hun har i livet. Jeg klarer ikke kutte all kontakt pga det pluss at hun har bare meg. Men jeg holder henne på avstand og i perioder snakker hun ikke med meg fordi hun er sur. Nå er hun sur igjen pga noe småtteri så nå blir det nok en pause på noen mnd... Godt og trist å lese at det finnes flere av oss som savner en støttespiller. Heldigvis har jeg gode venner og en fantastisk svigermor som har blitt en bonus mamma nesten. Ho Anonymous poster hash: 06fd5...03f
Anonym bruker Skrevet 18. januar 2016 #20 Skrevet 18. januar 2016 Jeg har en av vær. Bio mor er sån som din hi, mens fostermor som jeg bodde hos hele oppveksten og deler av voksen livet kan jeg prate med om allt. Uten henne hadde jeg ikke hatt det noe bra. Bio mor suger all energi og glede ut av meg hver gang vi prater sammen, til og med når vi har det hyggelig for jeg vet at neste gang vi sees/prates så kommer det noe som jeg gjør, tenker, sier, er feil å som hun naturligvis kan/vet mye bedre enn meg. Spes barne oppdragelse, der er hun ekspert. Hun har bare meg og vi hadde samvær under tilsyn 4 ganger i året fra jeg var baby til jeg sluttet å gå når jeg var 19. Skulle ønske jeg kunne hat et godt/normalt forhold til henne.. Anonymous poster hash: f6901...0ff
Anonym bruker Skrevet 18. januar 2016 #21 Skrevet 18. januar 2016 Jeg har en av vær. Bio mor er sån som din hi, mens fostermor som jeg bodde hos hele oppveksten og deler av voksen livet kan jeg prate med om allt. Uten henne hadde jeg ikke hatt det noe bra. Bio mor suger all energi og glede ut av meg hver gang vi prater sammen, til og med når vi har det hyggelig for jeg vet at neste gang vi sees/prates så kommer det noe som jeg gjør, tenker, sier, er feil å som hun naturligvis kan/vet mye bedre enn meg. Spes barne oppdragelse, der er hun ekspert. Hun har bare meg og vi hadde samvær under tilsyn 4 ganger i året fra jeg var baby til jeg sluttet å gå når jeg var 19. Skulle ønske jeg kunne hat et godt/normalt forhold til henne.. Anonymous poster hash: f6901...0ff Det høres ut som om min mor og din biomor har mange fellestrekk. Trist. Godt du har en flott fostermamma du kan støtte deg til det fortjener du 💙. Min mamma er også slik du beskriver. Nå sist hadde hun ligget våken hele natten fordi mannen min kastet ball med 1åringen vår og ikke trillet den. I tillegg syntes hun vi sa for mye nei til barnet. Dette kommer fra min mor som slo meg som barn og som kastet ut alle tingene mine i hagen da hun var sint på meg gjentatte ganger.. Ei dame som slo hull i gulvet mitt og laget stygge merker på døren etter at jeg låste meg inne for henne og som truet med bv x antall ganger. HUN er nok ikke en person som skal fortelle meg om barneoppdragelse. Hi Anonymous poster hash: 06fd5...03f
Anonym bruker Skrevet 18. januar 2016 #22 Skrevet 18. januar 2016 Dere som skriver om døde mødre, gjør dere det for å få frem at de andre er utakknemlige som ikke setter pris på sine? Jeg jobber med barn og oppvekst og min faglige mening er at det er bedre å ha gode omsorgspersoner og miste dem tidlig enn å ha dårlige hele livet. Selv har jeg mistet en god far og lever med en manipulerende mor. At psyken henger sammen gir jeg faren min kred for. Angrer så på at jeg aldri fikk sagt det til ham. Anonymous poster hash: 1b779...5ac For en kommentar! Mamma døde da jeg var 8 år. Da jeg var 15 fikk jeg et sanmenbrudd. De neste årene gikk jeg ut og inn av psykiatrisk. Jeg prøvde hele tiden finne en grunn til at jeg var så syk dom jeg var. Jeg syns ikke jeg fortjente å leve, og i hvert fall ikke en sengeplass på psyk. De andre som var der, og som ventet på plass hadde jo opplevd så mye fælt. Mobbing, skilsmisse, overgrep. Alle rundt meg ønsket meg alt vell, og jeg fortjente jo ikke det. Jeg prøvde selv å finne en grunn til hvorfor jeg var så lei meg og ikke orket noe. Helt til jeg fikk en by behandler som sa at jeg hadde all grunn til å være lei meg. Jeg hadde jo opplevd det verste som kunne skje, å miste moren min når jeg var 8 år. Den kommentaren endret alt. Plutselig syns jeg st jeg fortjente en sjanse til å få hjelp til å bli frisk og til å leve. Slik jeg tolker hi er ikke dette en konkurranse om hvem det er mest synd på. Jeg mistet mamma da jeg var 8 år, selvsagt savner jeg en mamma og støtte meg til. Jeg vet ikke helt hvordan det er å ha en mamma som voksen, men jeg tror det hadde vært fint å ha en. Men jeg mener ikke det er mer synd på meg enn dere som har en mamma som lever, men som det ikke er støtte i! Beklager avsporing hi, men jeg synes ikke jeg kunne la være av den kommentaren jeg siterer her, som jeg synes var svært ufølsom! Anonymous poster hash: 0c8ca...036
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå