Hvordan tok du kontroll over depresjonen?

[Anonym bruker]

Går det an å ta kontroll? Vinne over den? 


Har gått til samtaler, men hjalp ikke. Medisin er uaktuelt...

Anonymous poster hash: 82239...e4d

[Anonym bruker]

Ta et kurs i mindfullness. Gjerne over et halvt år.

 

Anonymous poster hash: c839d...ccf

[Anonym bruker]

Ikke bli hjemme hvertfall. Kom deg på jobb og føl deg nyttig. Jeg mista meg selv og mer til da jeg gikk hjemme. Ble betydelig mye bedre av å komme meg i jobb. Var også med på ett selvhevdelseskurs. Lærte meg å si nei, kommunikasjon, kroppsspråk osv 😊

 

Anonymous poster hash: 96f2b...daf

[Anonym bruker]

Hvorfor er medisin uaktuelt?

 

Jeg gikk til gestaltterapeut, var sykmeldt en periode og tok også medisin en tid. Alt hjalp, delvis. Men da jeg flyttet fra mannen og skaffet meg ny jobb, da skjøt det virkelig fart...

 

Anonymous poster hash: e1f01...35b

[Anonym bruker]

Hvorfor er medisin uaktuelt?

 

Jeg gikk til gestaltterapeut, var sykmeldt en periode og tok også medisin en tid. Alt hjalp, delvis. Men da jeg flyttet fra mannen og skaffet meg ny jobb, da skjøt det virkelig fart...

 

Anonymous poster hash: e1f01...35b

 

HI her. 

 

Tror ikke på  å "kamuflere" følelsene. Jeg vil  jobbe med meg selv, akseptere situasjonen, meg selv, jobbe meg ut av dette... 

 

Var mannen din stygg mot deg?

 

Anonymous poster hash: 82239...e4d

[Anonym bruker]

Jeg motet meg opp og snakket med legen min.

 

Så gikk jeg i terapi.

 

Så tok jeg medisiner.

 

Så går jeg i terapi en gang til, mens jeg fremdeles tar medisiner.

 

Jeg har det veldig mye bedre. Medisinene er nyttige for meg, selv om jeg var ekstremt motvillig i begynnelsen og blånektet å gi det et forsøk før jeg hadde gått to år hos psykiater.

Anonymous poster hash: 46bc4...70a

[Anonym bruker]

 

 

Jeg tror i mange tilfeller vil selve depresjonen gjøre langt større skade enn medisinene.  En bekjent postet akkurat dette bildet på Facebook og sa at hun hadde begynt på medisiner for depresjon og angst for 2-3 måneder siden og dette kunstverket illustrerte hvordan hun følte seg nå

 

 

Anonymous poster hash: da05c...2f7

[Anonym bruker]

 

Hvorfor er medisin uaktuelt?

 

Jeg gikk til gestaltterapeut, var sykmeldt en periode og tok også medisin en tid. Alt hjalp, delvis. Men da jeg flyttet fra mannen og skaffet meg ny jobb, da skjøt det virkelig fart...

 

Anonymous poster hash: e1f01...35b

HI her.

 

Tror ikke på å "kamuflere" følelsene. Jeg vil jobbe med meg selv, akseptere situasjonen, meg selv, jobbe meg ut av dette...

 

Var mannen din stygg mot deg?

 

Anonymous poster hash: 82239...e4d

Det kamuflerer ikke følelser. Men man får en ferie fra depresjonens mest plagsomme symptomer. Og da får man et handlingsrom å jobbe i, der "grunnlagsfølelsen" kan taes tak i.

 

Nei, han var ikke stygg. Han er bare ikke noe god med intime relasjoner. Han avviste meg veldig mye, seksuelt og på andre måter. Levde i et ømhetsvakuum.

 

Anonymous poster hash: e1f01...35b

[Anonym bruker]

Medisinen gjorde meg veldig syk så selv legene så at det ikke var et alternativ veldig fort, ble så dårlig av første at de aksepterte helt fint det med en gang når jeg sa aldri igjen.

Hadde gått 8+ mnd i samtale hos dps, ble så dyttet til gruppe terapi, Helt håpløst for min del, følte meg verre hver eneste gang jeg var der. Og ikke minst irritert på de andre og hva de klaget over............  

Dps hadde da ikke mer å tilby meg i sitt system som var til bristepunktet så de søkte meg over til noe opplegg i kommunen og droppet meg ut av systemet deres. 

De visste at jeg ønsket å dø, men de følte seg også sikre på at jeg snakket helt sant når jeg sa at selvmord var uaktuelt, selv om det ene og alene var fordi jeg er alene om ansvaret for barn og det ikke finnes noen gode alternativer til hvor de kunne plasseres om jeg ble borte.

Kommunen hadde 9 mnd ventetid på sitt opplegg.

 

Jeg visste at jeg ikke kunne la ting bare gå i 9 mnd for da ville jeg ikke klare å holde ut.

Så jeg kontaktet fastlege og fikk henvisning som kunne sendes psykologene som ikke ligger under dps (men ikke er private for det hadde jeg ikke råd til) fikk henvisningen i handa med beskjed om å skrive ned hvorfor jeg trengte hjelp og hva jeg hadde gjennomgått at behandlinger og sende med. Sentret jeg sendte brevet til hadde 1 års venteliste men jeg fikk starte allerede noen uker senere.

Samtidig begynte jeg å sette meg mål, små mål. Og gjennomføre selv om det der og da ikke føltes som en nødvendighet.

Mål som nye gardiner fordi jeg ikke kunne fordra de jeg hadde, men fordi det er penger som trenges til andre ting hadde utsatt i et par år. Veldig små skritt om gangen.

Og ikke minst tillot meg å finne gleden i ting, noe jeg i min depresjon stort sett ikke hadde tillat meg.

Jeg har en muskelsykdom så jeg vet hvordan det er å leve med kroniske smerter, smerter gjør deg også veldig sliten. (hadde ikke fått endelig diagnose på denne tiden, den fikk jeg senere)

Så jeg kom til et punkt hvor jeg innså at jeg måtte bare venne meg til at det vil være slik bestandig og lære meg til å sette litt mindre krav til meg selv, spesielt de dagene jeg er sykest.

 

Så huset er aldri så rent og ryddig lengre som det pleide å være, Jeg vasker men aldri mer en et rom per dag så selv om alt er vasket i løpet av en uke er aldri hele huset rent samtidig.

Psykologen jeg endte hos husker jeg at jeg tenkte han var en skikkelig idiot første gangen jeg gikk derfra.

(han var ikke det han var flink i jobben sin) Time to innså jeg hvor mye info han hadde funnet  ut av på sist time med meg.At han faktisk så hva jeg slet med noe de aldri klarte å se på dps etter all tid jeg var der med behandleren der.

Jeg var ikke spesielt begeistret for min nye psykolog men han fikk igang tankeprosesser, satt ord på ting jeg trengte å høre noen andre si høyt selv om jeg visste det var sannheten.

Jeg gikk til han bare 5 ganger, og det var nok han hadde klart å hjelpe meg med å snu om på noen tankeprosesser og jeg innså at jeg trengte ikke gå dit mer, han var enig. Men jeg hadde også i bakhånden at jeg kunne bare ringe og gå time med en gang om jeg falt ned i depresjonen igjen og satt fast på nytt.

 

Snart 3 år siden og selv om jeg har dager som er tyngre og hvor smilet er mer påklistret en ellers har jeg ikke vært så langt nede igjen at det ville betegnes som depresjon (og jeg hadde tung depresjon på papiret og var nære på å bli tvangsinnlagt på det verste) Jeg har dager med mye smerte og da følger det med at jeg er veldig sliten. Men jeg jobber i dag deltid (ufør resten grunnet muskelsykdommen.) Og fungerer greit.

 

Når det gjelder negativitet og katastrofetanker så er det bare du som kan stoppe det, du må lære deg å bli oppmerksom på det du gjør/tenker og tvinge deg selv til å avslutte den tankerekken. 

 

Anonymous poster hash: 8de42...e1e

[Anonym bruker]

Jeg sliter i den samme gjørma som deg, og skrev faktisk om det her inne for bare en uke siden, akkurat med spørsmålet ditt om hvordan komme meg ut av dette, hva gjør dere andre.

 

For meg var det faktisk første skritt mot å hjelpe meg selv, å skrive om depresjonen min herminne var første skritt. Dagen etter klarte jeg å komme meg i dusjen før kl 15. To dager etter kom jeg meg ut av huset. Tre dager etter var jeg ute og lekte med med ungene.

 

De siste dagene har vært litt lettere, og jeg setter meg stadig små daglige mål. I dag har jeg vært ute på tur og gått på ski, det er helt supert.

Nå venter jeg bare på time på dps, og prøver å holde ut. Medisiner er helt uaktuelt for meg også, jeg blir enda verre av antidepressiva.

 

 

 

Anonymous poster hash: 0f869...c6b

[Anonym bruker]

Spirituell veileder ❤️❤️ Gjør ting du vet du likte før depresjonen, søk inn og ikke ut.

Du har alltid svare i deg selv, ingen andre en du vet hva som er best for deg ❤️

 

Å du føler deg så mye bedre, sterkere når du har reist deg igjen ❤️

 

Anonymous poster hash: 50b3d...2ae

[Anonym bruker]

Kognitiv terapi (gratis lavterskel tilbud i kommunene)

 

Medisin

 

Faste rutiner / tvinge megswlv i gang

 

Fokusere på små ting, som å orke å stå opp og reflektere over at det er mye bedre å gå en tur ut og bare se på en blomst i veikanten og finne lykken over det (tok lang tid å komme dit altså siden jeg under dep hater tur, blomster, at det var finvær osv mest fordi at da var alle Andre så "jevla" glad..) men ette 6 mnd med tvinging kom høsten og jeg tvinge meg ut på tur og da plutselig hadde jeg et mindfullness øyeblikk når et blå fallt ned fra Stammen sin

 

Anonymous poster hash: 8d428...c0c