Mannen mener jeg skal være takknemlig

[Anonym bruker]

Krangel i heimen. Jeg går hjemme, sykmeldt, grunnet kraftig bekkenløsning. Kan ikke løfte, kan ikke gå noe langt, har ofte veldig vondt her jeg hinker. Sjuende måned gravid. Nå mener han at jeg skal være mer takknemlig for at han bidrar "ekstra" i heimen, som han sa måtte jeg forstå at det er drit å bo sammen med en invalid. Pang, da ble jeg sint. Han kan faen meg være takknemlig for at jeg går sånn for å lage vårt tredje barn. Han gjør knapt ikke mer husarbeid enn til vanlig. Tar støvsuginga, handler stort innimellom, henter ved. Jeg spør litt oftere om han kan ta toåringen, ettersom jeg får vondt av løfting. Ellers er jeg jo hjemme hver kveld nå, så han får oftere trent enn vanlig for eks. Han kommer hjem til ferdig middag hver dag, ryddig kjøkken og nyvasket klær. Vanligvis jobber vi begge 100 % og det er stress på ettermiddagene. Jeg maser endel nå, for han sjekker ikke om vi trenger mat, om det er leggetid osv. Sier til han at om han tar ansvar og sjekker dette selv, så slipper han at jeg maser. Går ikke inn.

 

Skal jeg liksom være så forbanna takknemlig? Uttrykker alltid at jeg er glad når han for eks har vært på butikken, eller gjort noe "uventet ekstra" i heimen.

 

Anonymous poster hash: e6277...faf

[Anonym bruker]

Hvis dette er det største problemet i dag, hva med å føle takknemlighet begge to?

 

Og bli voksne begge to også.

 

Anonymous poster hash: a14cb...e83

[Anonym bruker]

Hvis dette er det største problemet i dag, hva med å føle takknemlighet begge to?

 

Og bli voksne begge to også.

 

Anonymous poster hash: a14cb...e83

Jo, ser poenget ditt. Tilleggspoenget er at han blir så sur, og forpester hele dagen. Han har vært kort i lunta ei hel uke nå, og ikke gjort noe om jeg ikke har spurt. Vi har alt på stell, alt er fint, hadde det ikke vært for at han konstant skal gå og gnage på at han har for mye ansvar i heimen. Møkkmann, jeg trenger luft.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: e6277...faf

[Anonym bruker]

 

Hvis dette er det største problemet i dag, hva med å føle takknemlighet begge to?

 

Og bli voksne begge to også.

 

Anonymous poster hash: a14cb...e83

Jo, ser poenget ditt. Tilleggspoenget er at han blir så sur, og forpester hele dagen. Han har vært kort i lunta ei hel uke nå, og ikke gjort noe om jeg ikke har spurt. Vi har alt på stell, alt er fint, hadde det ikke vært for at han konstant skal gå og gnage på at han har for mye ansvar i heimen. Møkkmann, jeg trenger luft.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: e6277...faf

Så reiser du bort noen timer.

Mannen klarer seg.

 

Anonymous poster hash: c08a6...e98

[Anonym bruker]

 

 

Hvis dette er det største problemet i dag, hva med å føle takknemlighet begge to?

 

Og bli voksne begge to også.

 

Anonymous poster hash: a14cb...e83

Jo, ser poenget ditt. Tilleggspoenget er at han blir så sur, og forpester hele dagen. Han har vært kort i lunta ei hel uke nå, og ikke gjort noe om jeg ikke har spurt. Vi har alt på stell, alt er fint, hadde det ikke vært for at han konstant skal gå og gnage på at han har for mye ansvar i heimen. Møkkmann, jeg trenger luft.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: e6277...faf

Så reiser du bort noen timer.

Mannen klarer seg.

 

Anonymous poster hash: c08a6...e98

Jeg kan ikke dra ut på noe i dag. Da kommer han til å være eksplosiv når jeg kommer hjem, også får jeg høre det en gang til hvor "fælt" han har det. Jeg har ikke vært ute siden tirsdag.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: e6277...faf

[Gjest Antarctica]

Hvordan tror han det blir når babyen kommer, da??

Prøv å få i gang en dialog med ham om det. For sannsynligvis blir det mye mindre gjort mens han er på jobb, og toåringen blir hans ansvar helt og holdent, hvis du skal amme og innhente deg etter våkenetter...

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg HI. Du bærer absolutt ingen takknemlighetsgjeld til ham. Å gå gravid er en unntakstilstand som krever litt ekstra av begge parter. Din del er det kroppslige ubehaget, hans del er å ta større ansvar hjemme. Det er da ikke du alene som har bestemt at dere skal ha en til?! Drittmann. Hadde blitt månelyst her hjemme om min mann prøvde seg på tilsvarende.

 

Anonymous poster hash: 725df...922

[Fandens Oldemor]

For en nisse. 

[Luksusdyret]

Du er sykmeldt fra jobben din. Det vil si, du er ikke hjemme for å stelle i huset hele dagen slik at mannen slipper å gjøre noe som helst. Du er hjemme for å bli frisk, hvile, sove og gjøre lett husarbeid. Hvis man har nok krefter til å være vaskemonster hele dagen så er man ikke syk nok til å være hjemme fra jobb. Hvis man presser seg med bekkenløsning, kan man risikere at den ikke forsvinner etter fødselen, slik at støvsuging blir din manns faste oppgave i et par år fremover. I verste fall kan man ende på krykker eller i rullestol. Fortell det til mannen, du. At hvis han ikke ønsker å bidra kan det hende at han må skyve deg rundt i rullestol etter fødselen. Rart hvordan mange menn innretter seg - når de er syke/skadet/sykmeldt så ligger de rett ut og forventer oppvarting, mens når dama er sykmeldt så er det det samme som om hun er hjemme for å avlaste mannen med husarbeid...

[Anonym bruker]

Jeg er faktisk litt enig med mannen din. Jeg kjenner noen der mannen er kronisk syk. Det innebærer at konen i perioder må gjøre omtrent alt hjemme i tillegg til 100% jobb med lang reisevei til jobb. Det er slitsomt å følge opp barna, handle, husarbeid osv. Det er forferdelig slitsomt og det som gjør det mer slitsomt for henne er at det ikke blir satt pris på. Mannen hennes virker omtrent å tenke at i de periodene dette står på så har hennes døgn fått ekstra timer og er misfornøyd når hun ikke rekker over alle oppgavene. Tenk om han kunne sett henne litt oppi dette. Forstått at det er fryktelig slitsom for henne å stå med dette alene og takket av og til for at hun står slik på for familien. Her er det ingen takk for ekstra arbeid, snarer kritikk når hun ikke strekker til. I tillegg har han begynt å skulle prioritere på hennes vegne. Mener at hun bør takke nei til besøk hos venninner (ca 1 gang i måneden) og ikke besøke syke foreldre så mye (de trenger hjelp så hun er innom 4-6 ganger i måneden) for å heller strekke til med husarbeidet hjemme. Men hun har jo behov for å gjøre litt annet enn husarbeid og jobb. Når det gjelder de fleste rundt så virker det kun som om de ser mannen som er kronisk syk, mens hun blir helt usynlig og det hjelper jo heller ikke.
 
Med en gang mannen hennes føler seg bra er det rett tilbake i jobb så mye han klarer og det er svært lenge til han begynner å hjelpe til hjemme.

Så jeg synes dere begge skulle vise hverandre litt takknemlighet. Du til han fordi han trør ekstra til og faktisk da blir ekstra sliten. (Det er fullt mulig han hadde tatt flere oppgaver og vært i bedre humør om han følte seg sett og forstått og at du satte pris på det han gjør). Og han til deg for at du faktisk gjør mye selv om du har plager. Det er faktisk ikke din feil at du har bekkenløsning. Dere står begge i en situasjon som krever mer av dere og som er en påkjenning og slike perioder går så mye bedre om dere begge ser hverandre og tar vare på hverandre. 

Anonymous poster hash: 9ef46...050