Langt... Samboeren angrer på at vi fikk barn - Jeg er knust!

[Anonym bruker]

Jenta vår er snart tre måneder. Helt fra jeg ble gravid har jeg merket at han har distansert seg. Ville ikke forberede, og brydde seg ikke stort. Ultralyd syns han var stas, og han var også stolt når vi fortalte vi skulle bli foreldre så jeg bekymret meg ikke nevneverdig og tenkte at det ikke var så rart siden jeg var litt overentusiastisk. Alle blir jo ikke sånn med en gang! Når hun ble født gikk det greit, men jeg har merket at han blir fort utålmodig når hun gråter. Han blir rett og slett frustrerert og litt sint. Nå har vi snakket sammen. Han sier at han angrer. Han ville ikke levert henne tilbake, for han er glad i henne på sin måte og bryr seg. Men han angrer. Og føler i tillegg at jeg har lurt han inn i det å få barn fordi jeg har hatt et stort ønske om barn, men han egentlig ikke er klar. Det skal sies at vi ble enige om å slutte på prevensjon. Jeg sa til og med at vi kunne vente de tre mnd jeg hadde kjøpe p-piller for, og heller se da om vi fortsatt ville. Men etter et par uker ville han at jeg skulle slutte. Det tok et halvt år før jeg ble gravid. Nå er jeg lei meg. For helt fra hun ble født har jeg trodd at han angrer, men han har ikke villet innrømme det før nå. Han sier også at han ikke liker å være alene med henne, og at han generelt ikke vil være sammen med henne så mye fordi han ikke liker det. Det betyr jo også at han ikke vil være sammen med meg, fordi jeg selvfølgelig er sammen med henne. Jeg syns det er greit å være mye sammen med henne og ha mest ansvar, og jeg både liker det og elsker henne over alt på jord. Så for meg er det vanskelig å forstå. Jeg er glad vi fikk henne, og vet at til og med hvis forholdet ryker vil jeg aldri angre et sekund. Men jeg er selvfølgelig redd for at det skal bli ødelagt mellom oss på grunn av dette! De som roper om familievernkontoret osv. her inne trenger ikke skrive noe. Klart jeg mener vi må ha hjelp, men jeg må også gi han litt mer tid nå før jeg drar han med i terapi. Nå har han åpnet seg og det er en start! Har dere noen tips? Noen som har opplevd noe lignende? Jeg prøver å gi han mye oppmerksomhet og kos, men vi har ikke hatt sex enda. Mye av grunnen er at jeg går med en følelse av stress hele tiden fordi jeg prøver å blidgjøre han ved å klare alt selv! Jeg vegrer meg for å be han om hjelp, uansett hva det er. Ikke så lett dette!

 

Anonymous poster hash: 65d4c...e0a

[Anonym bruker]

Blidgjøre han? Gi han mye kos? Hadde ikke gitt mer av min tid på han jeg.

Hvorfor skal du?

 

Anonymous poster hash: a2353...c64

[❤lille stjerne❤]

Høres ut som en vanskelig situasjon, jeg har ikke så mye råd å komme med dessverre. Men jeg tenker bare på det at månedene går fort og plutselig skal han ha pappapermisjon. Ville absolutt forsøkt å få hjelp så fort som mulig så ting kanskje er litt bedre før han skal være alene med henne hele dagen. Høres ikke bra ut at han angrer, mister tålmodigheten og blir sint.

[Anonym bruker]

Første dag barnet sier pappa endrer han seg! Inntil da får du bare prøve overleve. Huff, jeg synes oppriktig synn på deg

 

Anonymous poster hash: cb0d6...3b9

[Gjest Antarctica]

For de fleste menn er den nyfødte en frustrerende figur. Mange menn skjønner ikke ordløs kommunikasjon. De blir gærne av skriking, fordi de ikke skjønner forskjell på den. Alt høres likt ut, og de tolker det kanskje til at babyen har vondt. Da er det fælt å høre mye gråt!

 

Du kan hjelpe ved å veilede ham i å bli kjent med henne. Kommentere hva hun ønsker og trenger når hun gir sine ulike signaler. Hvis han kan delta på et kurs i babysang eller babymassasje vil det også hjelpe; der er selve samspillet i fokus. De minste barna har bittesmå, korte øyeblikk der de "svarer" på kontakt. Hvis man ikke er vant til å fortolke signalene, går man glipp av dem, og da tar tilknytningen mye lengre tid. Men desto mer han leker med henne, steller henne og mater henne, jo mer mestring vil han føle.

 

Prøv å ikke legge så mye av dine egne følelser for barnet inn i dette. Det er ikke en personlig fornærmelse at han sliter med farsrollen. Hos enkelte varer det fram mot tre-fireårsalderen før fedrene virkelig begynner å få farsfølelse...

Endret 17. januar 2016 av Pashla

[Anonym bruker]

For de fleste menn er den nyfødte en frustrerende figur. Mange menn skjønner ikke ordløs kommunikasjon. De blir gærne av skriking, fordi de ikke skjønner forskjell på den. Alt høres likt ut, og de tolker det kanskje til at babyen har vondt. Da er det fælt å høre mye gråt!

 

Du kan hjelpe ved å veilede ham i å bli kjent med henne. Kommentere hva hun ønsker og trenger når hun gir sine ulike signaler. Hvis han kan delta på et kurs i babysang eller babymassasje vil det også hjelpe; der er selve samspillet i fokus. De minste barna har bittesmå, korte øyeblikk der de "svarer" på kontakt. Hvis man ikke er vant til å fortolke signalene, går man glipp av dem, og da tar tilknytningen mye lengre tid. Men desto mer han leker med henne, steller henne og mater henne, jo mer mestring vil han føle.

 

Prøv å ikke legge så mye av dine egne følelser for barnet inn i dette. Det er ikke en personlig fornærmelse at han sliter med farsrollen. Hos enkelte varer det fram mot tre-fireårsalderen før fedrene virkelig begynner å få farsfølelse...

Helt enig.

 

Forholdet mellom våre barn og min mann endret karakter fra 6 måneders alderen. Frem til det prøvde han. Men det var kun jeg som kunne trøste, og kun jeg som kunne gi mat osv. Så forholdet mellom han og barnet gikk mest på å avlaste meg.

 

Men så begynte barnet å bli trøstet av annet enn pupp, og maten ble noe han kunne gi. Og vi ble mer og mer likestilte som foreldre. 😊

 

Og nå har jeg en snart ettåring som kan to ord, pappa og oisann. Og mannen er så stolt som en hane.

 

Har du forresten hørt at fedre også kan få fødseldepresjon? Kan det være det? Om han har endret karakter totalt?

 

Anonymous poster hash: 7b41b...24d

[Anonym bruker]

Det er ikke uvanlig at menn sliter med tilknytningen det første året, det bedrer seg ofte med tiden. Men jeg ville ikke tatt i ham med silkehansker. Be ham om hjelp du, så blir han mer involvert og så øker sjansen for at det går seg til fortere.

 

Bare vær obs på risikoen for fødselsdepresjon (hos dere begge). Kanskje lurt med noen ekstra turer til fastlegen for å få litt ekstra oppfølging.

 

Anonymous poster hash: b646d...c24

[Anonym bruker]

Kanskje han har fått en "fødselsdepresjon"?

 

Anonymous poster hash: d2ead...cb9

[Anonym bruker]

Her var mannen helt håpløs frem til baby ble ca 7 mnd. Han meldte seg helt ut. Klaget bare over hvor sliten han var og hvor lite tid vi fikk sammen. Spilte pc og sov, nektet å delta i familielivet og lagde utrolig dårlig stemning dersom jeg spurte om hjelp til noe.

Det har blitt mye bedre nå. Han hjelper til og er masse sammen med baby, men han takler fortsatt dagene dårlig dersom baby er i dårlig humør. Det kan hende det går seg til. Mannen her sa også at han angret, men nå gjør han ikke det lenger. Den første tiden er nok bare veldig tøff.

 

Anonymous poster hash: e64bf...4da

[*Miss Marple*]

En vond situasjon for dere begge, men jeg tenker at du kanskje gjør han en bjørnetjeneste ved å tilrettelegge alt for han?

 

Ved å få mer ansvar blir han bedre kjent med henne og lærer å tolke signalene selv.

 

Han må faktisk ta tak selv, han ønsker vel at situasjonen skal endre seg? Hun er jo kommet for å bli, den lille jenta deres, og dere må lære å leve sammen og ikke i to leirer.

[Anonym bruker]

Uffda. Han vet at det ikke er angreknapp ikke sant? Han må være en voksen mann og sørge for å ta ansvaret for sine handlinger!

Det er viktig å snakke om følelsene sine, men dette burde han faktisk ha holdt for seg selv og fikset opp i sitt eget hode selv, eller snakket med helsestasjon eller noen andre om enn deg.

 

Jeg har jo sett flere eksempler på at gubbene trekker seg litt unna i spedbarnstiden. Jeg vet ikke helt om det er usikkerhet eller hva det er som gjør det, men så langt har jeg ikke sett noe annet enn at når ungen vokser til litt, så blir de helt greie pappaer.

 

Hos oss var det pappaen som tok seg av alt de første 14 dagene i barnets liv (jeg lå utslått - vi var på sh) og også mye videre, så jeg kan ikke komme med noe annet råd enn å se om det er mulig at han tar litt mer av stell og kos, så får han nærheten. Fortell ham hvordan det gjøres og overlat ansvaret til ham for enkelte stell, raping etter mat osv, så får han kanskje den tilknytningen han trenger.

Anonymous poster hash: c452d...8dc

[Anonym bruker]

Her er mange punkter å ta tak i

- fødselsdepresjon, det er voldsomt å få barn og mange opplever der som et traume

- han har fortsatt ikke kontakt, han trenger kanskje en del egentid med barnet for å bli kjent, men ikke påtvunget. Mor er lett hovedfiguren i dette.

 

Er han klar over at det kan oppleves sånn for mange eller tror han på at han angrer oppriktig? Aksepterer han at dette kan være en reaksjon?

 

I min fødselsdepresjon så angrer jeg hele dagen i 3 måneder, flere ganger om dagen i 1 år, og tenkte at jeg var en av de som ikke burde hatt barn. Man kan ikke snakke om det fordi det gjør folk forskrekket og ubekvemme. Og det er ikke godt å ha det slik.

 

Anonymous poster hash: 7efca...518

[Anonym bruker]

Vi har hatt litt samme problemet her.

Mannen var veldig frustrert og har slengt ut av seg noen ganger at han angrer. Han syntes det var vanskelig å være alene med henne og følte seg veldig hjelpesløs (vi måtte ha hjelp for at han skulle klare å sette ord på det, var for det meste bare kaldt mot oss begge, mutt og innesluttet og han så ingen glede i lillesnupp)

Vi gikk sammen til fastlegen og det ble konkludert med fødselsdepresjon på han. Han fikk snakke med en hyggelig dame på Familiens hus flere ganger i uka og det virket som om han fikk ryddet opp litt for seg selv.

 

Det som hjalp for oss var da mannen gikk over i pappaperm. Vi delte slik at jeg hadde begynnelsen, han hadde midten og jeg hadde slutten. Lille og jeg fikk ikke til amming lenger, så han måtte flaskemate og han elsket det. Plutselig fikk de et helt annet samspill og han skjønte plutselig hvor viktig han var i hennes liv.  De dro sammen på babysvømming og fikk en greie seg i mellom. Helt topp! Jeg måtte trekke meg litt unna for å få han til å ta ansvar, men med det ansvaret kom hans pappafølelse og kjærligheten.

 

I dag har vi en flott 3-åring som er veldig pappajente og en pappa som er uendelig glad i henne og spiller en veldig aktiv rolle i hennes hverdag

Anonymous poster hash: 8f178...16b

[Anonym bruker]

Jeg tror dette er mye vanligere enn man tror.

 

Mannen min slet ogse første halvåret. Men jeg lot han aldri sette ord på det, ord kan ikke tas tilbake så noen ting er best usagt..

 

Jeg lot tiden jobbe, og det gikk seg til. Når barnet ble litt mer håndterlig, begynte krabbe rundt, vise glede og ta kontakt på en annen måte løsnet det. Ikke minst da barnet begynte vise begeistring og glede da han kom hjem fra jobb, når barnet var lei av å være med meg hele dagen og bare strekke armene til pappa og ville til han smeltet pappbhjertet.

 

Da barnet fra ettårsalder med største selvfølgelighet tok hånden hans og ville være med han overalt var han helt solgt.

 

Det tok altså litt tid med førstemann, men det gikk seg helt fint til.

 

Mannen min er ikke så glad i spedbarnstiden, men med andremann var han bedre forberedt og det gikk bedre.

 

Vi har faktisk fått 4 barn og han er en engasjert og fantastisk pappa.

 

Anonymous poster hash: 5258d...b67

[Anonym bruker]

Tror forresten ikke at noen ville foreslått familievernkontor her... Jeg tenker at det er helsestasjonen og fastlege som er riktig adressat hvis dere ønsker hjelp med dette.

 

Anonymous poster hash: b646d...c24

[Anonym bruker]

Ikke vær knust. Vær sterk!

 

Mannen din ønsket dette barnet og han ønsket det sammen med deg.

Det var stas på ultralyd og alt var fryd og gammen inntil barnet ble født.

 

Da kom panikken/angsten/"angeren" hans- for dette lille uforståelige vesenet som nå opptar all fritid til både deg og ham. Som foreløpig kun mamma "kan trøste", som tilsynelatende på ingen måte responderer på hans spede tilnærminger.

 

Dette har ingenting med DEG å gjøre, så den følelsen kan du feie under teppet med en gang.

 

Sett deg ned sammen med ham og forklar ham at det han føler er helt normalt, og at det vil bli lettere med tiden ettersom han lærer jenta si å kjenne og hun vil respondere på en måte han også klarer å lese. Si til ham at det er helt ok for deg at han føler som han gjør, men at du håper at han fortsatt vil hjelpe deg med henne. Om ikke for sin egen skyld, så for din sin. Si til ham at all kontakt mellom de to vil hjelpe på hans "anger" og gjøre den bedre selv om han ikke føler det sånn nå.

 

Litt forståelse og tid er medisinen her, ikke å dulle og dalle med ham. Selv om jeg skjønner at det er godt ment fra din side. men om du skal passe på å dekke hele familiens behov så vil det tilslutt gå utover deg selv og DA er dere inne i en ond sirkel.

Du virker som en snill kjærest.

Anonymous poster hash: 780cf...b85

[Anonym bruker]

Jenta vår er snart tre måneder. Helt fra jeg ble gravid har jeg merket at han har distansert seg. Ville ikke forberede, og brydde seg ikke stort. Ultralyd syns han var stas, og han var også stolt når vi fortalte vi skulle bli foreldre så jeg bekymret meg ikke nevneverdig og tenkte at det ikke var så rart siden jeg var litt overentusiastisk. Alle blir jo ikke sånn med en gang! Når hun ble født gikk det greit, men jeg har merket at han blir fort utålmodig når hun gråter. Han blir rett og slett frustrerert og litt sint. Nå har vi snakket sammen. Han sier at han angrer. Han ville ikke levert henne tilbake, for han er glad i henne på sin måte og bryr seg. Men han angrer. Og føler i tillegg at jeg har lurt han inn i det å få barn fordi jeg har hatt et stort ønske om barn, men han egentlig ikke er klar. Det skal sies at vi ble enige om å slutte på prevensjon. Jeg sa til og med at vi kunne vente de tre mnd jeg hadde kjøpe p-piller for, og heller se da om vi fortsatt ville. Men etter et par uker ville han at jeg skulle slutte. Det tok et halvt år før jeg ble gravid. Nå er jeg lei meg. For helt fra hun ble født har jeg trodd at han angrer, men han har ikke villet innrømme det før nå. Han sier også at han ikke liker å være alene med henne, og at han generelt ikke vil være sammen med henne så mye fordi han ikke liker det. Det betyr jo også at han ikke vil være sammen med meg, fordi jeg selvfølgelig er sammen med henne. Jeg syns det er greit å være mye sammen med henne og ha mest ansvar, og jeg både liker det og elsker henne over alt på jord. Så for meg er det vanskelig å forstå. Jeg er glad vi fikk henne, og vet at til og med hvis forholdet ryker vil jeg aldri angre et sekund. Men jeg er selvfølgelig redd for at det skal bli ødelagt mellom oss på grunn av dette! De som roper om familievernkontoret osv. her inne trenger ikke skrive noe. Klart jeg mener vi må ha hjelp, men jeg må også gi han litt mer tid nå før jeg drar han med i terapi. Nå har han åpnet seg og det er en start! Har dere noen tips? Noen som har opplevd noe lignende? Jeg prøver å gi han mye oppmerksomhet og kos, men vi har ikke hatt sex enda. Mye av grunnen er at jeg går med en følelse av stress hele tiden fordi jeg prøver å blidgjøre han ved å klare alt selv! Jeg vegrer meg for å be han om hjelp, uansett hva det er. Ikke så lett dette!

 

Anonymous poster hash: 65d4c...e0a

Dette må være veldig vanskelig for deg! Jeg kan fortelle litt om meg selv. Ettersom jeg var mammaen og ammet blir det jo litt annerledes. Men jeg angret fryktelig på at jeg fikk barn da jeg fikk første. Jeg følte livet mitt var ødelagt. Et stort tabu selvsagt, spesielt fordi jeg var mamma. Jeg opplevde at familie og venner var helt over seg og nyforelsket i den lille babyen, mens jeg ikke klare å finne noen gode følelser og ville bare være i fred. Jeg gråt på legekontoret helga før mannen min skulle begynne å jobbe fordi jeg gruet meg sånn for å være alene med barnet. Jeg husker jeg var flere kvelder hos svigers fordi jeg ikke orket være alene når baby var fire uker og mannen var på jobbreise. Jeg stelte og ammet barnet, bar han rundt, og ingen kunne ikke se hva jeg følte, men jeg la planer om å rømme fra hele greia.jeg skjønte at det var umulig, men flyktet inni hodet mitt. Jeg klarte ikke roe baby (ikke så mye mannen min heller) og følte meg uskikket og utilstrekkelig. Jeg følte ikke at han trengte meg, at han hadde det bedre med andre. Forholdet mitt til mannen ble også spesielt. Jeg følte jeg mistet han, fordi han var jo oppslukt i babyen. Dessuten skjønte jeg ikke hans fascinasjon og hvordan han automatisk ofret alt for baby uten å oppleve det særlig negativt. Jeg ble sjalu... på babyen som fikk all oppmerksomhet. Det var ikke lengre meg som fikk oppmerksomhet og kos, det var baby. Og hatet jo selvfølgelig meg selv for det, skammet meg. I det hele tatt var jeg så fylt av skam at jeg pusset tennene med ryggen til speilet i seks måneder. Jeg så meg aldri i speilet, hatet det jeg så.

 

Jeg tror mannen din er i en stor krise nå. Han har "mistet" kjæresten sin og han klarer ikke finne de følelsene som perifer familie til og med føler for barnet. Livet er snudd på hodet, til det værre, og det kommer aldri igjen til å bli det fine livet han hadde. Det han ikke ser, som også er umulig nå, er at livet kan bli veldig fint igjen bare på en helt annen måte. At følelser ovenfor barnet kan spire og gro slik at han en dag blir rørt av sine egne følelser ovenfor sitt eget barn.

 

Det gikk tre måneder før jeg kjente den store kjærligheten. Da begynte jeg å skjønne hva folk snakket om. Etter seks måneder sluttet jeg å angre.

 

Jeg visste at dess mer kroppskontakt mellom oss, dess sterkere knyttet ville jeg bli til barnet og barnet til meg. Slik at å la pappaen gå helt uten å forholde seg til barnet er ikke lurt tror jeg. Forsøk å finne noe som er hyggelig de kan gjøre. Rape baby etter måltid feks, være med på bading. Har han et godt forhold til foreldrene sine? Ta de med hjem eller besøk dem og forsøk å få svigers og pappaen til å stelle baby, kanskje snakke med sin egen far om da han var baby og hvordan det var? Har han noen gode kompiser han kanskje kan snakke med om dette? Dere to er på forskjellige planeter. Det er ikke lett å fortelle hva man føler til en som ikke har noe forutsetning for å forstå..

 

Jeg gikk i terapi. En vanskelig fødsel (hvordan var din, og hvordan opplevde mannen den?) og en barndom som slo meg i bakhodet var mye av årsaken for meg. Jeg utviklet en depresjon og måtte gå dypt inn i mine ting for å rydde plass til det nye livet mitt. Sønnen min vil for alltid være sterkest knyttet til pappaen sin og jeg vil for alltid være ekstra sår når det gjelder han. Men i dag har vi et godt forhold og hjertet mitt sprenges når jeg tenker på hvor høyt jeg elsker han. Da han var ca ett år var følelsene på plass og jeg satt i over et halvt år og gråt ved sengen hans etter han hadde sovnet, over tiden sam hadde vært, i medfølelse med meg selv og sorgen over at det ikke var som som det skulle vært.

 

Lykke til til dere begge to.

 

 

 

Anonymous poster hash: 529b4...017

[Salomine]

Med første barnet vårt var mannen min også veldig merkelig første måneder og faktisk bortimot ett år. Kjente han nesten ikke igjen, og var faktisk ikke sikker på om jeg ville fortsette forholdet. Sur, stod opp sent, la seg tidlig,han mente han var den som trengte mest søvn og stod aldri opp når barnet gråt om natten. Viste lite omsorg både for barnet og meg. Noe som er helt motsatt av hvordan han egentlig er. Vi hadde våre krangler om dette, men ordet angre ble heldigvis ikke nevnt for da hadde jeg gått på dagen. Etter bortimot ett år snudde alt og han er den mest hengivne og ansvarsfulle far man kan tenke seg. Mulig det var en fødselsdepresjon, men i ettertid når vi har snakket om det, så sier han at han rett og slett ikke var forberedt på hvordan det var å ha barn, at de gråt så mye , at de sov så lite, at de var så bittesmå og hjelpeløse osv. Han følte seg bare stor og klossete og dum.redd for å gjøre noe feil, redd for å skade barnet når han tok i det med de store hendene sine osv. Han var rett og slett litt i sjokk sier han. Tror ikke følelsen er så uvanlig blant menn.

[Anonym bruker]

Jeg har selv tenkt at jeg angrer innimellom. Når hun gråt, jeg var utslitt og jeg ikke klarte å trøste. Hva du enn gjør ikke bruk det at han har sagt det mot han. Det kan være sagt i et øyeblikk av frustrasjon.

Ville forsøkt å involvere han mer. Gi han mulighet til å knytte bånd alene.

Her var våre alltid veldig våkne og kontaktsøkende ved morgenstell og etter ett bad. Gi han den hyggelige jobben med å tørke etter badet og kanskje smøre henne med olje. Her tok mannen alltid kveldsstell og han elsket det. Jeg lot de være alene og de hadde sine sanger og lyder. Merket at mannen slapp seg mer løs alene med henne.

I dag er hun 1,5 år og verdens største pappadalt.

Vanskelig situasjon for dere begge, menn kan også få fødselsdepresjon.

 

 

Anonymous poster hash: 9d8c4...168

[Anonym bruker]

Dattera vår hadde kolikk til hun var fem måneder gammel (dag og natt) og flere ganger de månedene sa han at han angret og at han aldri hadde villet ha barn om han hadde visst hvor fælt deg var.

 

Nå når hun er ett år synes han likevel det var verdt det. Han er veldig glad i henne og veldig flink med henne. Men han sier fortsatt at han syntes babyperioden var veldig slitsom og kjedelig.

 

Vet om flere menn som sier at de liker barna bedre når de er 3 år og eldre, og man kan snakke med dem osv

 

Anonymous poster hash: 606b3...199

[Anonym bruker]

Gi det tid..... Det kan være at det å få barn ikke har stått til forventningene enda. Det er for enkelt en større prosess når rollen endres. Babytiden er og litt spesielt, da det ofte er mor som klarer å roe barnet raskere. Da kan mannens frustrasjon øke. 

 

Gubben min hadde 0 tålmodighet med babyskrik... Ble fort sint etter 2 min med babygråt og gav fort baby til meg.. Tror han på en måte tok seg litt nær av det og i tillegg ble frustrert når han ikke forstår hvorfor baby gjør som de gjør. Han var mye "flinkere" når eldste fikk litt språk og klarte å kommunisere   Da var de to mye sammen. Det hjalp også med pappa permisjon, for da kunne han finne ut av ting på egenhånd, uten meg som svinsa rundt hele tiden..  Han syns selv han er flinkere med små barn og ikke fullt så flink med små babyer. Han er myyyye mer tålmodig med en 3 åring med trass, enn med en baby som skriker i 5 min. Derfor tok jeg meg mer av skrikebaby og han seg av trassen i 2-3 års alderen Vi er flink på forskjellige ting.

 

Kan hende han har en slags "fødselsdepresjon".

 

Tror dere skal ta en prat om følelsene hans rundt dette her. Babytiden er kort og plutselig er det rom for at far tar en større rolle Det blir også lettere å finne sin måte å være far på

 

Her gikk det veldig mye bedre etter pappapermisjonen og når de forsto hverandre på egne premisser

 

I dag er han en engasjert pappa og de koser seg sammen. Tanker og frustrasjonen han kunne ha med eldste, skjønner han ikke nå. Ja vi har fått flere, he he  

 

Ta en prat og tiden til hjelp. 

 

 

Anonymous poster hash: 98d85...264

[Anonym bruker]

Kanskje du skal la mannen din lese denne tråden, jeg tror det kan hjelpe han å se at andre menn har slitt med det samme, og at det går seg til.

 

Anonymous poster hash: 5258d...b67

[Anonym bruker]

Menn kan vel også få fødselsdepresjon, hva med å snakke med helsesøster?

 

Anonymous poster hash: 39932...5fd

[Appelsinpiken]

Vi skal ha nr 3 nå, o mannen angrer som en hund men det får han bare gjøre. Vi er begge to meget godt klar over at han hater spedbarnstiden, så det meste faller på meg da. Han føler seg utilstrekkelig. Men når de bikker året, og når de begynner å prate; da er han siperpappa

 

Så gi det litt tid, og ha en åpen dialog om det.

[Anonym bruker]

Blidgjøre han? Gi han mye kos? Hadde ikke gitt mer av min tid på han jeg.

Hvorfor skal du?

 

Anonymous poster hash: a2353...c64

Syns ikke det er så rart å gjøre det. Kan ikke være så lett for han heller dette. Hjelper hvertfall ikke å være kald og avvisende tilbake når han tydeligvis sliter. Han er ikke en dårlig mann. Og han er jo vant til å få litt oppmerksomhet! HI

 

Anonymous poster hash: 65d4c...e0a