Frustrert! Barn som ikke vil sove borte...

[Anonym bruker]

Har en skolegutt og han blir dårlig hver gang han skal sove borte.

Han blir kvalm hver gang, angst? Dette kommer når de skal legge seg.

Han ringer alltid meg for å si natta da, det hjelper ikke.

Blir stille, innesluttet osv i forkant når han skal sove borte og.

I helgen ville bestekameraten han har vært hos en million av ganger at han skulle sove en av dagene hos han, og han blir da direkte fysisk kvalm og får vondt i magen med en gang. Endrer helt ansiktsuttrykk.

 

Det er jo synd, da besteforeldre gjerne vil ha han med på turer, på hytta osv.

Og VELDIG vanskelig for meg. For jeg var helt lik da jeg var liten. HVA gjør jeg???????

 

Om jeg er borte en kveld e.l så ringer han meg også, flere ganger. Er ikke sånn om far er borte.

 

Hjelp😔😔😔😔😔

 

Anonymous poster hash: 01caa...4a9

[TinaK 1990]

Hvor gammel er han da?

[Anonym bruker]

Hvor gammel er han da?

10.5 år.

 

 

Anonymous poster hash: 01caa...4a9

[Anonym bruker]

Det må bare ta den tiden det tar å gjøre ham trygg på dette. Hadde en jente som var like dann i vennekretsen til mine foreldre da jeg var liten. Det tok sin tid, men nå som voksen er hun beintøff på alle områder, så det går seg nok til.

 

En ide: Kan du være der akkurat når han skal legge seg og være der til han sovner?

Så ser han at det ikke er så farlig?

 

Anonymous poster hash: 24306...496

[Anonym bruker]

Kan ikke du bli med til besteforeldrene og legge ham der, som en øvelse. Så går du og lar ham våkne alene med dem. Så ser han kanskje etter hvert at det går bra.

 

Anonymous poster hash: 70f0b...220

[Anonym bruker]

Er nok en form for angst ja. 

 

Om dere snakker om det i en setting uten at overnatting er nært forestående, om dere f.eks snakker om det søndag kveld og ingen overnatting er planlagt, klarer han å sette ord på hva han frykter, hva han er redd for?

 

Sønnen min hadde en jente med slik angst i klassen, der måtte mammaen være med på leirskolen i 7.klasse....

Anonymous poster hash: a7bdf...35f

[Anonym bruker]

Kusinen til våre barn har vert slik også, helt frem til elleve år. Da løsnet det for henne. Ikke noe spesielt som utløste det heller, verken den ene eller andre veien. Det går stort sett over :-)

 

Anonymous poster hash: cee83...2c0

[Anonym bruker]

Vet ikke om dere gjorde det sånn. Men ei venninne av meg lot ikke barna sove borte, til og med ikke hos besteforeldrene som de kjente godt før de var 4-5 år. Det har resultert i unger som ikke tør være borte...nå er de 9 år

 

Anonymous poster hash: ae541...20e

[Anonym bruker]

Bestevenninnen til datteren min ( også 10,5 år) sliter også med å sove borte. Det har godt fint noen ganger, men sist måtte hun bli hentet.

Vi har sammen med foreldrene valgt å legge det på is en stund og vår datter overnatter kun der nå og så gir de beskjed når de vil prøve igjen.

Veldig greit å ha en dialog med de andre foreldrene og ikke presse ungene.

 

Anonymous poster hash: f8faf...c8f

[Anonym bruker]

Vet ikke om dere gjorde det sånn. Men ei venninne av meg lot ikke barna sove borte, til og med ikke hos besteforeldrene som de kjente godt før de var 4-5 år. Det har resultert i unger som ikke tør være borte...nå er de 9 år

 

Anonymous poster hash: ae541...20e

Det har ikke mine gjort heller. Mormora sitter i rullestol og har ikke kunnet ha de på overnatting før de er selvstendige pga sine handykapp, farmora ønske ikke ha de på overnatting. De har da ikke sovet borte før de var gamle nok til å overnatte hos venner fra 6-7 års alder, og de elsker å sove borte. Overnatter hos venner så fort de har mulighet. 

 

At barn er trygge på å overnatte borte trenger ikke ha noe med hvor mye de har sovet borte som småbarn altså...

 

Anonymous poster hash: a7bdf...35f

[Anonym bruker]

 

Vet ikke om dere gjorde det sånn. Men ei venninne av meg lot ikke barna sove borte, til og med ikke hos besteforeldrene som de kjente godt før de var 4-5 år. Det har resultert i unger som ikke tør være borte...nå er de 9 år

 

Anonymous poster hash: ae541...20e

Det har ikke mine gjort heller. Mormora sitter i rullestol og har ikke kunnet ha de på overnatting før de er selvstendige pga sine handykapp, farmora ønske ikke ha de på overnatting. De har da ikke sovet borte før de var gamle nok til å overnatte hos venner fra 6-7 års alder, og de elsker å sove borte. Overnatter hos venner så fort de har mulighet. 

 

At barn er trygge på å overnatte borte trenger ikke ha noe med hvor mye de har sovet borte som småbarn altså...

 

Anonymous poster hash: a7bdf...35f

 

 

Signerer siste setning. Min sønns bestevenn har overnattet hos oss siden han var 1,5 år gammel, og nå tør han plutselig ikke lenger. De er 5 år nå.

 

Anonymous poster hash: bb8ae...44f

[Gjest Antarctica]

La ham slippe!

[MarianeA]

 

 

Veldig greit å ha en dialog med de andre foreldrene og ikke presse ungene.

 

 

Anonymous poster hash: f8faf...c8f

 

Noen ganger er det greit å ikke være altfor medfølende og snar med å foreslå løsninger som å ringe hjem, eventuelt bli hentet osv. Jeg har tre barn og har hatt mange barn på overnatting. Alt fra babyer og opp til store barn. De fleste barn får lett hjemlengsel når de blir trøtte, og telefonen hjem til mamma eller pappa for å si god natt kan lett ende med tårer og bekymrede foreldre som tilbyr seg å hente . For et barn som overnatter er det å dra hjem et nederlag,selv om det føltes riktig der og da. Barnet vil vegre seg for å prøve igjen,og foreldrene kan tenke at mitt barn har det best hjemme. Så har man en vond sirkel.

 

Hvis noen av mine små eller større gjester får hjemlengsel går det stort sett greit likevel. Noen tårer tåler vi, en liten prat og avledning på noe annet er ofte det som skal til. 

[MarianeA]

La ham slippe!

 

Ikke alltid det lureste, man kan lett ende opp med et barn som ikke tør overnatte noen steder. Det blir som å nøre opp under redselen for å overnatte. En femåring kan tenke mye rart. Kanskje ikke alt har gått hans vei sist gang?

[Anonym bruker]

Sier også , la ham slippe. Er vondt for han å føle angst og ikke ha det greit. En ting er for krise og overnatting om foreldre blir inlagt på sykehus men klassevenner og tilogmed besteforeldre ... Det er ikke livsnødvendig selv om flertallet av barn synes sånn er ok. Er det slik at du skal bort kan vel evt besteforeldre komme å passe han hjemme hos deg en natt?

 

Anonymous poster hash: 03af5...87b

[Anonym bruker]

Gutten min på 10 vil ikke sove borte,kun når mindre søsken er med. Har aldri sovet alene borte.

Barn er forskjellige.

 

Anonymous poster hash: 198e5...750

[Anonym bruker]

bortskjemt kalles det

Anonymous poster hash: 1d031...068

[klg,2 boys now:)]

La han slippe da.jeg var også sånn i dem alderen kommer over det til slutt.

[Anonym bruker]

 

bortskjemt kalles det

 

Anonymous poster hash: 1d031...068

Hvem er bortskjemt? Hvorfor i all verden skal jeg tvinge barnet mitt til å sove borte om han ikke er komfortabel med det?

 

 

Anonymous poster hash: 198e5...750

[Anonym bruker]

Niesen min var og slik. Begge eldre søsken har nærmest bodd her. Men hun ville absolutt ikke sove borte fra foreldrene.hverken hos oss eller noen andre, veldig trygg på oss og besteforeldre. Men ikke når natta kom. De presset henne ikke, lot hun styre løpet sitt selv. Når hun ble nesten 12 fikk jeg en SMS av henne. Om hun kunne komme på besøk en helg! Og jeg gråt av glede for henne! Hun er en sterk og god jente som er trygg på seg selv, og å presse noen med slik angst for separasjon er absolutt ikke veien å gå. Drit i hva andre mener om det, ta en snakk med gutten din du og at dere finner en løsning sammen. Hva ønsker han? Hva kan hjelpe han? Og snakk med de nærmeste sånn at de ikke maser.

 

Anonymous poster hash: 94e55...cd9

[Anonym bruker]

Før eller siden så bør ungene lære å sove borte. Både fordi det kan bli nødvendig (sykdom, fødsler, skoleturer osv) og fordi overnatting er endel avvæpne en barne- og ungdomskultur; man overnatter hos hverandre, man overnatter i telt i hagen om sommeren, man drar på hytteturer, leir, fotballcuper, treningssamlinger osv.

 

Det er utrolig kipt å være den ungen inflasjon som ikke tør å være med på overnatting, som vegrer seg for å reise på leirskole, som ikke tør å være med laget på cup, som ikke kan være kompisene på hyttetur osv.

 

Dersom ungen ikke er vant til p være borte fra mor eller far og aldri har sovet noe annet sted enn i egen seng (eller i foreldresengen), så er det selvsagt at overnatting borte kan bli problematisk. Og det er ikke sånn at ting alltid går seg til eller at angsten blir borte av seg selv. Ting man ikke har gjort før eller som man ikke tør, må trenes på.

 

Og det er helt normalt at barna Får litt hjemlengsel ved leggetid. Som en annen her sier; å ringe hjem da er sjelden en god i

Ide. Det kan nøre opp under angsten og det kan lett føre til at man henter barnet isteden for å la barnet overstige vanskelighetene selv. Der det bedre at man har snakket med foreldrene der barnet skal overnatte slik at de på forhånd kjenner situasjonen og kan avlede.

 

Anonymous poster hash: 9ab7f...b62

[Anonym bruker]

 

 

 

Veldig greit å ha en dialog med de andre foreldrene og ikke presse ungene.

 

 

Anonymous poster hash: f8faf...c8f

 

Noen ganger er det greit å ikke være altfor medfølende og snar med å foreslå løsninger som å ringe hjem, eventuelt bli hentet osv. Jeg har tre barn og har hatt mange barn på overnatting. Alt fra babyer og opp til store barn. De fleste barn får lett hjemlengsel når de blir trøtte, og telefonen hjem til mamma eller pappa for å si god natt kan lett ende med tårer og bekymrede foreldre som tilbyr seg å hente . For et barn som overnatter er det å dra hjem et nederlag,selv om det føltes riktig der og da. Barnet vil vegre seg for å prøve igjen,og foreldrene kan tenke at mitt barn har det best hjemme. Så har man en vond sirkel.

 

Hvis noen av mine små eller større gjester får hjemlengsel går det stort sett greit likevel. Noen tårer tåler vi, en liten prat og avledning på noe annet er ofte det som skal til. 

 

Der er vi ikke enige og så store unger klarer helt fint å ringe selv enten på sin egen tlf eller på facetime på ipad

 

Anonymous poster hash: f8faf...c8f

[Anonym bruker]

Barn er forskjellige. 2 stk overnatter gjerne hos andre i familien som har barn. 😁 de nekter å sove hos besteforeldre etc og det respekterer jeg. Har en som er litt sensitiv ,han takler ikke å sove borte. Stresser ikke med det, regner med han vokser seg av det etter hvert. De to andre begynte å sove borte i 5 års alderen, på eget intinativ.

Den sensitive blir stresset og nervøs bare jeg snakker om det. Han kan sove hos bestemor, om jeg også er med.

 

Anonymous poster hash: cdcf9...198