Kjæreste, og lite barnefri.

[Anonym bruker]

Jeg fikk meg kjæreste i høst. Men jeg har lite barnefri, har ca en helg i måneden. Så er største barnet tenåring, så hun kan passe noen timer nå og da. Han har selv et barn som han har 50%, men barnet er en del ekstra hos han og. Så i de verste periodene går det 2 uker, uten at vi møtes. Og vi har da bare en helg i måneden sammen. Så noen få kvelder sammen iblant.

 

Bare kjenner at jeg savner han så mye. Siden vi begge har barn, så ønsker vi også, og ta dette veldig rolig. Så det er så vidt vi har møtt barna til hverandre. Og nå er det bare en tur på bowling sammen osv. Og det er ikke ofte. Så jeg føler vi går så i sneglefart. Og at det kommer vel til å ta minst 5 år før vi flytter sammen i dette tempoet. Selv om jeg og er enig at vi må gå rolig fram.

 

Lurer på om det er andre som har erfaringer å dele, med lite barnefri og ny kjæreste. Hvordan har dere gjort det? Og ble det bedre etter hvert?

Anonymous poster hash: 02c04...3db

[Anonym bruker]

Jeg var alene 100 % med barna mine med null barnevakt og null nettverk. Mannen bodde da i en by 6 timer unna, og vi ble nødt til å flytte sammen etter 3 uker. Nå anbefaler jeg ingen å gjøre det, men jeg hadde ikke akkurat noe valg. Når begge var i full jobb så kunne man ikke drive og kjøre i timesvis hele tiden for å treffes uten barn i 1-2 timer etter at barna var lagt. Vi har nå vært sammen i 5 år og har fått to felles barn, still going strong.

Anonymous poster hash: 02588...8ba

[Anonym bruker]

Jeg er alene med ei på 6 år fulltid uten nettverk iRundt meg.. Og full jobb. Møtte en i sommer etter å vært singel i 5 år. Han har to barn 50%. Barna møttes fort egentlig ut på tur i skogen osv. Så ble vi mer hjemme til hverandre. Nå bor jeg mer eller mindre hos han når han har sine.. Og han hos meg og min datter ellers. Mye bager pakking og kjøring... Men målet er å bo sammen innen ett års tid...

 

Anonymous poster hash: c4406...8dd

[Anonym bruker]

Takk for svar. Vi kommer ikke til å flytte sammen tidlig, siden vi begge har skolebarn i forskjellige skolekretser. Og det er ikke bare å flytte med barn som trives veldig godt på sin skole. Håper vel og, vi kan møtes med barn litt oftere, så vi kan møtes litt oftere etter hvert. Men siden dette er litt større barn, føler vi og at vi må gå litt mer forsiktig fram. Her er det og snakk om at mine barn har hatt meg for seg selv i 7 år, og hans barn har hatt han for seg selv i 6 år.

Anonymous poster hash: 02c04...3db

[Anonym bruker]

Hva med at han kommer til deg på kvelden når barna er lagt noen dager de ukene han ikke har barn? Evt hvis barna dine legger seg sent så er det vel bare å fortelle at du får besøk av en venn/kjæreste eller hva du vil kalle han?

 

Anonymous poster hash: 1ac0e...27f

[Anonym bruker]

Jeg som svarte over med datter på 6 år. Skjønner dere vil ta de med ro med barna.. Det hadde nok vi gjort også hadde jeg hatt mer barnefri. Han vil vi skal flytte inn.. Ikke så langt unna men blir annen skolekrets for min datter. Og må si det sitter langt inne å faktisk bytte skole😱. Vil jo satse for føler han er den rette. Men vært brent før og jeg og min datter har det trygt og godt som vi har det i vår leilighet og ok økonomi. Barna går godt overens og de har godtatt meg.. Eldste barnet hans på 7 synes det var trasig pappa ha ny kjæreste, men nå går det veldig bra. Viktig å gi de små tid også.. Ikke lett med lappeteppefamilier😉. Ønsker dere alt godt❤️

 

Anonymous poster hash: c4406...8dd

[Anonym bruker]

Jeg møtte ny kjæreste i fjor høst og "måtte" raskt la han få møte datter (5) fordi vi bor et stykke unna hverandre og jeg har det som deg. Men magefølelsen er og har vært veeeldig god for denne mannen fra første sekund. Han ble introdusert som en venn og det har gått helt fint. Glidende overgang kan man si.. Han har vært hos oss noen ganger og vi hos han. Jenta mi møtte barna hans da vi gikk på kino. Det måtte bare bli sånn.. kunne ikke la han her slippe unna😌

 

Anonymous poster hash: 8f333...854

[Anonym bruker]

Jeg synes det er kjempeflott at dere tar det piano og tenker mest på barna. Det er dere voksne som har gjort de valgene dere har gjort og tar konsekvensene av det. Dersom det er meningen at det skal bli dere to, så tar det den tiden det tar. Det går absolutt an å skype, sende meldinger og mail for å bli bedre kjent også.

Anonymous poster hash: 699b3...e48

[Anonym bruker]

Dere over her: det er ingen som "må" trøkke ny kjæreste i trynet på ungene sine "for jeg hadde ikke barnevakt". Det er den kvalmeste avarten av egotankegangen "bare mor har det bra så har barna det bra". Stakkars ungene deres som har et sånt selvsentrert kvinnemenneske til mor.

Anonymous poster hash: a6b9a...aa1

[Anonym bruker]

 

Dere over her: det er ingen som "må" trøkke ny kjæreste i trynet på ungene sine "for jeg hadde ikke barnevakt". Det er den kvalmeste avarten av egotankegangen "bare mor har det bra så har barna det bra". Stakkars ungene deres som har et sånt selvsentrert kvinnemenneske til mor.

 

Anonymous poster hash: a6b9a...aa1

 

 

 

Så dere mener det hadde vært bedre for ungene å bo mutters alene med mor, ingen slekt, ingen familie, ingen omgangsvenner eller nettverk, eller er det bedre etter jeg "trøkket" ny kjæreste, som nå er min mann "i trynet" på dem, slik at de fikk besteforeldre, pappafigur, småsøsken, eget hus, masse omgangskrets og nettverk? Ja, jeg er liksom selvsentrert... og vi har som sagt vært sammen i 5 år og har overhode ingen planer om å gå fra hverandre, slik at det ikke var noe forbigående greie. Det hadde vært enten flytting raskt, eller at mor skulle være alene i 17 år til. Ingen som kunne lære dem å fiske, skru på bil og andre "manneting" som gutten min savnet så sårt da faren hans valgte å kutte kontakten helt. Ingen besteforeldre som kan besøke, ingen ordentlig julefeiring siden det var bare meg. Tror ikke det hadde vært så veldig bra uten mannen min for å si det sånn...

 

Anonymous poster hash: 02588...8ba

[Anonym bruker]

 

Jeg synes det er kjempeflott at dere tar det piano og tenker mest på barna. Det er dere voksne som har gjort de valgene dere har gjort og tar konsekvensene av det. Dersom det er meningen at det skal bli dere to, så tar det den tiden det tar. Det går absolutt an å skype, sende meldinger og mail for å bli bedre kjent også.

 

Anonymous poster hash: 699b3...e48

 

 

Tusen takk for svar. Det er jo sånn vi tenker og. At vi må bare gi det tid, selv om det tar lang tid. Og barna er de som kommer først. Er bare litt frustrerende til tider. Nå er det en uke siden jeg har sett han, og det blir en uke til neste gang. Men vi prater sammen på telefonen hver eneste dag, og sender masse meldinger og snap.

Og vi vet begge to, at det er oss, og vi vil dele livet med hverandre, så da har vi jo god tid og.

 

Anonymous poster hash: 02c04...3db