Jeg greier ikke bo sammen med tenåringsdatteren min lenger

[Anonym bruker]

Hun er 13 år, og det er kun hun som eksisterer her i verden. Hun er stygg i munnen, tar ikke noe hensyn til verken oss voksne eller småsøsknene. Om jeg skal få henne til å bidra med husarbeid, må jeg mase og minne på. Da får jeg kjeft så det holder. Kjeft fordi jeg maser. Hun roter over alt, og jeg må passe på at hun rydder etter seg, ellers gjør hun det ikke. (F.eks mat på kjøkkenet, sminkerot på badet, skittentøy overalt). Når hun etter masse bannskap tar opp støvsugeren og støvsuger en sti på stua, jeg sier hun må ta under bordet også, kjeftes og klages det på meg fordi jeg 'aldri blir fornøyd!' Om jeg sier hun må dempe stemmen fordi lillesøster har lagt seg, roper hun "jeg bryr meg ikke". Hun har alltid vært krevende. Humørsyk, temperamentsfull, osv. Men etter hun kom i puberteten som 10-åring har det bare blitt verre.

Vi har en kontaktperson i barne og familietjenesten, men jeg får ikke nok utav det. Jenta vår har vært og snakket med han tre ganger, fordi jeg har krevd det. Dette fordi vi må bli bedre på hvordan vi skal være mot hverandre. Hun er enig i at vi har et dårlig forhold, men nå nekter hun å fortsette. Det er bare jeg som er grunnen til at vi har et så dårlig forhold sier hun.

Samboeren min føler det er like vanskelig som meg. Han har bodd med oss i snart 9 år. Faren til jenta bor 50 mil unna. De har ikke et så veldig nært forhold. Ser hverandre 3-4 g i året.

 

Nå har jeg havnet i en depresjon, og jeg greier ikke forholde meg til henne. Jeg blir syk av det. Venter nå på psykologhjelp, men det tar jo tid. Jeg er nå så rådvill at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg greier ikke forholde meg til at hun dagen lang snakker til meg med den holdningen hun gjør. Nedlatende og frekk. Tror ikke hun kan annet. Har bare lyst til å kaste henne ut av huset 🙁

 

Anonymous poster hash: 6403d...190

[Anonym bruker]

Dette vil kanskje høres slemt ut. Du har to valg. Enten må du klare dette. Ellers sier du deg i fra foreldreansvaret og datteren din vil mest sannsynlig bli boende i barnevernsinstitusjon til hun er 18.

 

 

 

Anonymous poster hash: 50351...ff3

[Anonym bruker]

Hva med å starte en samtale der du åpner for at hun kan lufte følelser? Er du en kald person? Jg får inntrykk av at hun ikke føler at hun kan snakke ordentlig med deg.

 

Anonymous poster hash: 6a926...72f

[Anonym bruker]

Hva med å starte en samtale der du åpner for at hun kan lufte følelser? Er du en kald person? Jg får inntrykk av at hun ikke føler at hun kan snakke ordentlig med deg.Anonymous poster hash: 6a926...72f

Jeg får inntrykk av at du har ingen erfaring med barn med alvorlige atferdsproblemer..

 

Anonymous poster hash: e37fa...fe5

[Anonym bruker]

Ta kontakt med barneverntjenesten og be om mer omfattende hjelp. Kan anbefale feks funksjonell familieterapi..

 

Anonymous poster hash: e5bd0...09e

[Anonym bruker]

Jeg er ikke en kald person, men når jeg må stå på kravene støtt, noe som innebærer konsekvenser...da må jeg gjøre meg hard for at hun ikke skal begynne å diskutere og kjefte osv. I hennes øyne er jeg kun forståelsesfull når hun får det som hun vil.

Jeg prøver og snakke med henne, men hun blir så raskt aggressiv. Og ikke er hun glad i å snakke heller. Har aldri vært. Bestandig vært en lukket type følelsesmessig. Vanskelig å komme innpå.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6403d...190

[Anonym bruker]

Når jeg oppførte meg sånn i den alderen var det nok mest fordi jeg ville bli sett og hørt og ofte følte meg misforstått.

Kan du gi det et forsøk til? Send de andre ut av huset en kveld så du får henne alene. Og snakk sammen, blir hun hissig, la henne gå unna for å roe seg også følger du etter når det har gått noen minutter. Prøv å få henne til å snakke med deg. Snakk om forholdet dere har, hør hva hun virkelig ønsker at du skal gjøre og hvordan hun har det. Kommer det opp noe om sterke følelser så vis at du forstår, aksepterer følelsene(men ikke handlingene f.eks stygge ord og frekke svar) og bryr deg. Også kan du fortelle litt om hva du også ønsker at hun gjør. Pust med magen og behold roen hele kvelden.

Kommer dere igjennom en sånn samtale tror og håper jeg at det kan være starten på en annen tone mellom dere.

Er det lenge siden du holdt rundt henne og fortalte hvor glad du er i henne så ville jeg tatt med det også denne kvelden. Egentlig uansett.

 

Anonymous poster hash: f0ad6...a83

[Anonym bruker]

Hva med å eksplodere på henne? Det gjorde mamma på meg og det hjalp.

 

Anonymous poster hash: 967bb...310

[Anonym bruker]

Jeg er ikke en kald person, men når jeg må stå på kravene støtt, noe som innebærer konsekvenser...da må jeg gjøre meg hard for at hun ikke skal begynne å diskutere og kjefte osv. I hennes øyne er jeg kun forståelsesfull når hun får det som hun vil.

Jeg prøver og snakke med henne, men hun blir så raskt aggressiv. Og ikke er hun glad i å snakke heller. Har aldri vært. Bestandig vært en lukket type følelsesmessig. Vanskelig å komme innpå.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6403d...190

Har du noen gang lurt på årsaken til dette? Eller er du mest opp tatt av at hun skal kvitte seg med adferden? Hvordan har du det selv om du møter et "hardt" menneske som maner konsekvenser. Hvordan ville det vært for deg om en annen mann tok din far sin plass. Har du noen gang vært herjet med hormonell ubalanse? Hvordan takler du dette? Om ingen har hatt tilgang på

hennes følelser?og hun har hatt liten trening og liten erfaring med å

mestre disse lukkete følelsene? Hvordan er det da å være i hennes kropp i puberteten? Hvordan kan du forvente at hun skal takle alt dette nå? Hvordan er det å leve med en mamma som er deprimert? Mange spørsmål som gir noen svar, men mest nye spørsmål. Men ved nysgjerrighet kan dere kanskje nærme dere hverandre. Søk hjelp og prøv å komme hverandre nærmere. Håoer dere for hurtig hjelp til en utfordrende livsfase. Dette kan finnes på

Et familievernskontor.

 

Anonymous poster hash: e7c0f...189

[Anonym bruker]

Endre strategi.... ikke si "du" til alt hun skal gjøre. Fokuser på deg selv og hennes samvittighet. Det funker her i huset. Jeg sier aldri at hun må gå å rydde.... jeg sier heller "jeg er sliten i dag så hadde et ønske om at alle kunne plukke opp sine ting"... evt "mamma trenger hjelpen hun kan få i dag før det kommer besøk". Jeg lover at det funker. Bli mer bevisst på hvordan du ordlegger det... Når jenta her hisser seg opp er jeg så rolig som jeg klarer og sier gjerne "synes det er trist om vi må snakke slik til hverandre"...

 

Anonymous poster hash: 9bdde...338

[Anonym bruker]

Det går over!

Se for deg PMS av verste slag x 10. Selv om hun er den ufordragelige, så har hun det heller ikke godt.

Jeg har ikke noe annet råd enn å stå i det. Det er rett ut noen jævlige år, men det blir godt til slutt.

Vær en god, trygg, tydelig og konsekvent havn. Vær tydelig på at du alltid stiller opp, natt eller dag. Velg kampene dine med omhu, gi EN beskjed i gangen. La rommet hennes være hennes frisone-om det så flyter over av rot og klær. Ikke tving deg på henne, de får noia av å bli overtolket.

 

Det er hormoner og det er et midlertidig helvete på jord.

 

Klem fra en mor som overlevde

 

Anonymous poster hash: c3a0b...bf4

[Anonym bruker]

Kanskje hun føler at småsøsknene får 'den koselige' mamman, og hun får bare kjeft? Jeg har ei som er litt lik, roter fælt og skal krangle og være aggressiv hver gang jeg ber henne gjøre noe. Hun mener også at jeg klager på alt hun gjør, at det aldri blir bra nok. Hun ser ikke selv at jeg faktisk må mase i månedsvis for å få henne til å rydde rommet sitt. Ja, månedsvis!! Jeg har kjeftet, vært sliten og grått foran henne og det går ikke inn. Men jeg vet at hun i bunn og grunn er ei veldig veldig snill jente, så hun gjør det virkelig ikke av ondskap.

Nå er hun 17 år og det er bittelitt bedre, så øyner håp... Det hjelper litt med alderen, og at jeg tar meg ekstra tid til henne iblant, til å prate og gjøre ting sammen. Hva om du tar henne med ut å spise, på kino, eller en jentetur på hotell en helg?

 

Anonymous poster hash: 7e075...2ab

[Anonym bruker]

 

Hva med å starte en samtale der du åpner for at hun kan lufte følelser? Er du en kald person? Jg får inntrykk av at hun ikke føler at hun kan snakke ordentlig med deg.Anonymous poster hash: 6a926...72f

Jeg får inntrykk av at du har ingen erfaring med barn med alvorlige atferdsproblemer..

 

Anonymous poster hash: e37fa...fe5

 

 

Jeg tror at du ikke har begrep om hva alvorlige adferdsproblemer er. Det er ingenting hi beskriver som er alvorlige adferdsproblemer. 

​Og til hi, hva med å være generøs ovenfor eget barn som bor med en sur og sint mor som vil ha henne til å ta ansvar i din nye familie. Dropp krav om støvsuger, og å hjelpe til. Velg dine kamper.

​Krev at hun tar hensyn hesyn til småsøsken, men ikke at hun skal hjelpe til. Dropp støvsuging, og rydding, kost av kjøkkengulvet ditt, og tørk av sminkeflekker å badet.

​Finn på litt kos, og bygg relasjoner med de små. 

 

 ​Hun er bare 13 år, hun trenger ikke så mye ansvar akkurat nå, hun trenger kos.

 

Anonymous poster hash: bcafa...3ca

[Hjertefru]

Ok. Her hadde jeg forventet en historie om skulking, vold og bruk av rusmidler. Hvis det ikke er mer enn du beskriver i hi, er jeg enig med de som skriver at dette ikke er alvorlige atferdsproblemer. En over gjennomsnittet krevende unge ja, men ikke noe unormalt. Har nettopp vært gjennom en tenåringsperiode her som lignet veldig på det du beskrev. Det gikk seg til, og resultatet ble en super ung dame som jeg kommuniserer mye bedre med nå enn i starten av tenåra.

Problemene deres blir muligens forsterka av at faren er lite inne i bildet. Har veldig stor forståelse for at den slags oppførsel kan være mer enn du føler du kan bære hvis du sliter med psyken. Har likevel ikke noe bedre råd enn at du må prøve å stå i det. Tror #11 ga deg et fint svar.

Det blir bedre!

[Anonym bruker]

Dette høres ikke så veldig alvorlig ut. Husk at det er du som har ansvaret for denne relasjonen. Du skylder veldig på henne og det er ikke riktig. Du er ikke offeret i denne sammenhengen.

 

Du bør ha fokus på å "lese" henne og sette ord på hvordan du tror hun har det. Vis henne kjærlighet! Bak all dårlig oppførsel ligger det følelser og det er de du må få tak i. Det er ikke rart dere ikke samarbeider godt, når det er så mye avstand i relasjonen mellom dere. Hun trenger deg fortsatt!

 

Glem alt om husarbeid, skittentøy og støvsuging. Det er ikke det som er viktig nå. Bygg opp relasjonen mellom dere før det er for sent og hun forsvinner ut i et dårlig ungdomsmiljø. DU må ta ansvaret for det. Ingen konsekvenser (eller straff) vil klare den jobben. Det skaper bare større avstand. Elsk ungen din!! 😊😊😊👍👍👍💜💜💜

 

Anonymous poster hash: 43ee3...917

[Anonym bruker]

Endre strategi.... ikke si "du" til alt hun skal gjøre. Fokuser på deg selv og hennes samvittighet. Det funker her i huset. Jeg sier aldri at hun må gå å rydde.... jeg sier heller "jeg er sliten i dag så hadde et ønske om at alle kunne plukke opp sine ting"... evt "mamma trenger hjelpen hun kan få i dag før det kommer besøk". Jeg lover at det funker. Bli mer bevisst på hvordan du ordlegger det... Når jenta her hisser seg opp er jeg så rolig som jeg klarer og sier gjerne "synes det er trist om vi må snakke slik til hverandre"...

 

Anonymous poster hash: 9bdde...338

Oi! sporer av tråden her, men det der ville jeg knekt av som barn. Følelsesmessig utpressing til de grader. Råder deg til å tenke deg godt om før du fortsetter den strategien...!  Kommer selvsagt an på ungen, men på meg som er full i følelser ville det der vært helt galt. 

 

Anonymous poster hash: 80ca1...f9f

[Anonym bruker]

Det er ikke greit å være 13-år og ha en kropp som er "under ombygging", men det er sikkert ikke greit å være mamma til en som går fra konseptene for den minste lille ting heller. Ja, dette går sikkert over med tid og stunder, men dere skal komme ut av dette med minst mulige arr og sår. Har du snakket med henne noen gang, helst i "fredstid" om hun liker å ha det sånn som dere har det sammen? Forhåpentligvis gjør hun ikke det, og da ha du en mulighet til at dere kan bli enige om noen enkle ting dere skal gjøre for at dere skal ha det litt bedre sammen. F. eks at hun ikke skal banne til deg og at du ikke skal røre hennes sminke, og at dere skal si hyggelig god natt til hverandre hver dag. Begynn i det bittebitte små, og med noe det er enkelt for dere begge å lykkes i. Behandle henne som en halvvoksen, selv når hun oppfører seg som en 3-åring, og for all del - la ikke jenta få skylden for din depresjon eller tro at du ikke vil ha henne. Det er noe i uttrykket: Elsk meg når jeg fortjener det minst. Det er da jeg trenger det mest. 

 

Det kan ikke være greit for henne at den eneste trygge voksne, som er hennes, og som hun skal kunne lene seg på nå som hun går gjennom en tøff fordvandling, nå ikke orker å forholde seg til henne. Hvem har hun igjen i verden da?

 

Det er hjelp å få, men jeg tenker kanskje at hjelpen ikke skal gå på bare henne, for det forsterker bare at det er henne det er noe feil med, mens det kanskje egentlig er forholdet mellom dere to som trenger hjelp, så istedenfor å sende henne til samtaler, så burde dere kanskje gå sammen?

Anonymous poster hash: ec89f...23e

[Anonym bruker]

Flere barneverntjenester kan tilby denne behandlingsformen mer forebyggende og før ungdommen kan sies å ha alvorlige atferdsvansker, men der det er samspillsvansker av den typen du beskriver.

 

ForsideMetoderUngdomFunksjonell familieterapi (FFT)

 

Funksjonell familieterapi (FFT)

 

Funksjonell familieterapi (FFT) er en evidensbasert behandlingsmetode for familier hvor en ungdom (11–18 år) viser alvorlige atferdsvansker. Metoden er utarbeidet av Jim Alexander, Ph.D., og hans kolleger gjennom forsknings- og utviklingsarbeid over mer enn 30 år.

 

FFT tilbys som behandlingsform i USA og i flere europeiske land, deriblant Norge, Sverige, Nederland, Irland og England. Evalueringsforskning har vist at Funksjonell familieterapi gir god hjelp til familier og ungdom med atferdsvansker, samt virker forebyggende i forhold til problemutvikling hos yngre søsken.

 

Om metoden

I Funksjonell familieterapi blir ungdommens atferd sett i sammenheng med hvordan alle i familien gjensidig påvirker hverandre. Metoden fokuserer på å bedre familiens samspill, kommunikasjon og problemløsningsferdigheter, samt å endre eventuelle uheldige oppdragelsesstrategier. Behandlingen er inndelt i tre faser med følgende hovedmålsettinger:

 

Involverings- og motivasjonsfasen

 

Etablere en god og balansert kontakt med alle familiemedlemmeneRedusere negativitet og beskyldende kommunikasjonEtablere en relasjonell problemforståelse i familienSkape håp om at det er mulig å løse de problemene familien står ovenforKartlegge risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer

 

Atferdsendringsfasen

 

Utforme en endringsplan tilpasset familiens behov og relasjonerGjennomføre endringsplanen med fokus på opplevelse av mestringTrening i konkrete ferdigheter som kommunikasjon, konflikthåndtering og problemløsning

 

Generaliseringsfasen

 

Opprettholde positive atferdsendringer over tidGeneralisere bruken av ferdigheter til nye områderSette familien i stand til å løse framtidige problemer på egen håndBidra til at familien kan benytte seg av hjelp og støtte i nærmilljø og nettverk

 

FFT-behandling har vanligvis et omfang på 10–30 terapitimer over en periode på 3–6 måneder.

 

For mer detaljert beskrivelse av FFT kan følgende artikkel leses:

 

Mørkrid, D. & Christensen, B. (2007). Funksjonell familieterapi: En evidensbasert familieterapeutisk behandling for ungdom og familier med alvorlige atferdsvansker. Tidsskriftet Norges barnevern, 84 (3), 15-23.

 

For mer informasjon om FFT, kontakt spesialrådgiver Dagfinn Mørkrid Thøgersen ved Atferdssenteret, telefon: 46 05 05 34, eller e-post:[email protected]

 

Atferdssenteret

 

Postboks 7053 Majorstuen

0306 Oslo, Tlf: 23 20 58 00

[email protected]

 

Aktuelt

Om oss

Kurs og konferanserVåre nettsteder

 

www.pmto.no

www.swis.no

www.barnssosialeutvikling.no

 

Nettredaktør: Astri Vannebo. Ansvarlig redaktør: Terje Christiansen. ©2015 | Personvern

 

 

Anonymous poster hash: e5bd0...09e

[Anonym bruker]

 

 

Hva med å starte en samtale der du åpner for at hun kan lufte følelser? Er du en kald person? Jg får inntrykk av at hun ikke føler at hun kan snakke ordentlig med deg.Anonymous poster hash: 6a926...72f

Jeg får inntrykk av at du har ingen erfaring med barn med alvorlige atferdsproblemer..

 

Anonymous poster hash: e37fa...fe5

Jeg tror at du ikke har begrep om hva alvorlige adferdsproblemer er. Det er ingenting hi beskriver som er alvorlige adferdsproblemer.

​Og til hi, hva med å være generøs ovenfor eget barn som bor med en sur og sint mor som vil ha henne til å ta ansvar i din nye familie. Dropp krav om støvsuger, og å hjelpe til. Velg dine kamper.

​Krev at hun tar hensyn hesyn til småsøsken, men ikke at hun skal hjelpe til. Dropp støvsuging, og rydding, kost av kjøkkengulvet ditt, og tørk av sminkeflekker å badet.

​Finn på litt kos, og bygg relasjoner med de små.

 

​Hun er bare 13 år, hun trenger ikke så mye ansvar akkurat nå, hun trenger kos.

 

Anonymous poster hash: bcafa...3ca

Etter 9 år er ikke dette en "nyfamilie". Antar at hun knapt husker sin opprinnelsesfamilie.

HI, jeg syns du høres for snill ut. Da min 13-åring var vrang og frekk med oss, tok vi fra ham goder. Jeg sa rett ut at jeg ikke gidder å f eks betale for Internett, smøre matpakke for, spandere lommepenger på, lage middag til og vaske klærne til en person som banner og saboterer.

 

Anonymous poster hash: 6ef9a...e96

[Anonym bruker]

Gå til legen med henne, sjekk om hun mangler noen vitaminer, mineraler el. Dette er Nr 1.

Så, sjekk om hun har det bra på skolen, venner el. Regner med du har gjort dette, så litt teit av meg å si, men vet med meg selv at da jeg var tenåring, fikk mamma all utblåsning om jeg til tider hadde det dårlig med venner eller med meg selv.

Gi henne masse alenetid med deg, se en film, gå på kafé, lag noe sammen...

Og til slutt, gi henne rom for å slappe av, det er enormt slitsomt med hormoner som raser i kroppen, disse småjentene i puberteten har fysiske og ofte psykiske plager som er fullstendig utmattende. Og jeg vet med meg selv, er jeg sliten, er lunta mi så kort, så kort.

Dere må jobbe mye for å snu den onde sirkelen dere er i nå, det tar tid, tid og atter tid, og et hav av tålmodighet og enda mer kjærlighet.

Se henne, klem henne, snakk med henne. Spør om hun har hatt en fin dag.

Snakk positivt, gi positiv feedback, støtt og trøst.

Velg dine kamper.

Denne tenåringen din høres ut som en jente med sterk personlighet, hun er slitsom for deg nå, men jeg tror denne tøtta kommer til å klare seg godt ute i den vide verden. Hun er tøff, hun har bein i nesa og hun vet hva hun vil. Dette er veldig positivt, men nå må hun lære seg å håndtere denne sterke personligheten, hun trenger nok litt veiledning til det. Og om du har prøvd alt, få noen utenforstående til å hjelpe dere.

Jo sintere hun er på deg jo dårligere følelse sitter hun igjen med, dette får hun til å føle seg som en forferdelig person antagelig, dette er ikke godt for en liten jente.

Jeg ville ha snakket med en veileder, terapeut el.

Akkurat nå er hun en "normal" tenåring, men kanskje på grensen til litt over normalen vanskelig, så det er lurt å få hjelp nå, før de virkelige tenårene setter inn.

 

 

Anonymous poster hash: 753fe...d41

[Anonym bruker]

Ros henne for den minste ting som er positivt. Det høres ut som at relasjonen deres er pisse negativ. Der ville jeg starta. I tillegg ville jeg snudd alle begynnende konflikter med noe som ikke kan føre til krangel.

Og så er det noe som heter oppmerksomhetsprinsippet. Det funker på små og store. Gi oppmerksomhet, men ikke negativ oppmerksomhet. DU er den ansvarlige for relasjonen deres, DU er den voksne med erfaring. DU må veilede. DU må snu situasjonen.

 

Anonymous poster hash: afe74...495

[Anonym bruker]

Tenåringer kan være tøffe...

 

Men istedenfor å si "nå glemte du å ta under bordet" si helvete tusen takk for at du støvsuger, det gjør meg så glad.

 

Istedenfor å mase/hakke på henne om rot og true med at hun ikke får lommepenger hvis hun ikke rydder opp eller ja. Prøv en anen innfallsvinkel som tid sammen, at du tar deg fem minutter går inn til henne setter deg ned og snakker litt om alt eller ingenting hva hennes planer er, venner, skole, lekser og prøver. Så land uformelle litt om hva du har av ting på agendaen som F.eks vaske klær og at hvis hun ville ha rent tøy og favorittplaggene rene så måtte hun samle de nå for hvis ikke blir de ikke vasket før om en-to uker.

 

Hvis du er på vei inn i en depresjon så hjelper det å komme seg ut litt. Gå en tur, ta henne med. Ikke spør, da sier hun nei sikkert. Bare si at du hadde blitt glad hvis hun hadde lyst å bli med å gå en tur

 

Anonymous poster hash: d7023...c4a

[Anonym bruker]

Det skulle ikke stå helvete da 😂👍 autocorrect

 

Anonymous poster hash: d7023...c4a

[Anonym bruker]

 

Hva med å starte en samtale der du åpner for at hun kan lufte følelser? Er du en kald person? Jg får inntrykk av at hun ikke føler at hun kan snakke ordentlig med deg.Anonymous poster hash: 6a926...72f

Jeg får inntrykk av at du har ingen erfaring med barn med alvorlige atferdsproblemer..

 

Anonymous poster hash: e37fa...fe5

 

 

Det HI beskriver er ikke alvorlige adferdsproblemer. Alvorlige adferdsproblemer har et annet uttrykk, det har en sterk intensitet, det har en hensikt og det er, som loven sier, alvorlig - dvs. rus, prostitusjon, kriminelle handlinger, langvarig vagabondering og skulk.

 

HI: Du skriver at hun alltid har vært krevende og du ønsker at hun bare skal oppføre seg. Hvordan møter du henne? Barn responderer best på gode beskjeder og i de fleste hjem der vi ser (jeg er PMTO-rådgiver i barneverntjenesten) at det er utfordringer er det fordi barnet blir møtt me for strenge grenser, krav som er langt over det man kan forvente utfra alder og barn som speiler foreldrene sin adferd. Det er først dere som foreldre som må gjøre en endring før dere kan hjelpe og veilede barnet.

 

Jeg vil anbefale deg og stefar og ta kontakt med barnevernet / kommunen for foreldrerådgivning / foreldrekurs.

 

Anonymous poster hash: 74b8b...2b2

[Anonym bruker]

 

Hva med å starte en samtale der du åpner for at hun kan lufte følelser? Er du en kald person? Jg får inntrykk av at hun ikke føler at hun kan snakke ordentlig med deg.Anonymous poster hash: 6a926...72f

Jeg får inntrykk av at du har ingen erfaring med barn med alvorlige atferdsproblemer.. Anonymous poster hash: e37fa...fe5

Jeg har ikke skrevet noe om meg selv, i motsetning til hi, så da er du en idiot. Beklager,

 

Anonymous poster hash: 6a926...72f