Noen her som har usosiale menn?

[Anonym bruker]

Hvordan er du da? Veier du opp, dvs er du ekstra sosial og utadvent av natur?

 

Jeg sliter litt med dette. Det har gått opp for meg veldig gradvis, men jeg begynner å innse at jeg er sosialt 'lat'. Jeg elsker å være sammen med folk, føler meg ensom om jeg (og familien) er mye alene. Men jeg orker ikke gi så mye av meg selv! Jeg elsker å være sammen med folk som skravler og er morsomme og utadvente.

 

Mannen min er ikke det... han sier han orker ikke ta all oppmerksomheten. Vil heller lytte han også. Han bruker lang tid på å tenke ut et svar når folk spør om noe (blir nesten pinlig) og holder ikke samtalen i gang hvis noen andre er like stille. Så da blir vi det stille paret da... ikke akkurat ettertraktet sosialt sett, kanskje. Vi har heller ikke mange venner. Jeg trives kun med noen få venninner. Mannen min sier han ønsker seg flere kompiser, men når alt er dødt og kjedelig rundt han så skjønner jeg at folk ikke orker.

 

Har følt over flere år nå at jeg kunne tenke meg en utadvendt, morsom mann som har lett for å være sosial, morsom og pratsom. Som jeg kunne følt meg mer bekvem med sosialt sett, ikke trengt å gremmes over. Det har blitt verre etter vi fikk barn, fordi før barna vwr vi mye mer på fest, drakk litt og problemet ble litt fordekt av alkoholen 🙈

 

Jeg synes jo samboer er en snill og trygg mann, dog ganske kjedelig.... hva kan jeg gjøre? Kan han forandre seg?

 

Anonymous poster hash: 50cc3...dc7

[Mammatassar]

Din mann må nå få lov til å være seg selv, uten at du skal prøve å endre han. Men du kan jo endre deg? Treffe folk oftere osv?

[Anonym bruker]

Hvorfor ikke heller endre deg selv, for i følge det du sier så bidrar jo ikke du heller noe sosialt

Anonymous poster hash: 73eb7...05f

[Anonym bruker]

Dere hadde passa som vennepar av oss 😜

 

Hvor bor dere?

 

Anonymous poster hash: 6119c...dce

[Anonym bruker]

Jeg har også en mann som er usosial uten at han innser det selv. Han vil så gjerne sier han, men når det kommer til stykket så skal alt skje på hans premisser og helst uten at han løfter en finger for å få det til så da blir han jo gående alene. Han er fryktelig treig til å bli kjent med nye folk, hater sosiale medier, han syns feks det er slitsomt å måtte svare på en kommentar på facebook og kan bære seg i en uke over det.

 

Dette er ikke bra i det hele tatt, for jeg ser at han ikke henger med i samtaler og det er akkurat som han mister noe av de sosiale antennene sine ved å ikke være til stede sosialt. Det er noe galt med alle andre enn han. Han kan også finne på å si mye rart. Det har blitt værre i løpet av de siste årene.

 

Jeg har innsett at vi nok ikke kommer til å bli gamle sammen, men foreløpig går det greit og jeg er jo glad i han så jeg blir. Men det påvirker meg såpass mye negativt at jeg drømmer om en tilværelse uten alt dette gnålet.

Anonymous poster hash: b7a36...4d2

[Anonym bruker]

Jeg har nok en kjæreste som er sånn. Grunnet mobbing hele barndommen hans, så mangler han litt sosialt. Og han sliter nok litt med å finne guttekompiser. Han har flere jente venner da, og han er nok flinkere sosialt sett med jenter, enn menn. Problemet er vel bare at de fleste jente vennene han har, har han hatt sex med. Dermed er det jo ikke de vi er sosiale med.

 

Så har han ikke så godt forhold til sin familie, føler seg utenfor der. Selv føler jeg meg og utenfor min egen familie, og min familie har en del holdninger som virkelig ikke passer med min kjæreste.

 

Selv så har jeg noen få, men gode venninner. Men er ikke sosial med de så ofte. Så ser vel for meg, at ingen av oss blir veldig sosiale. Men det er helt greit, vi trives veldig godt i hverandres selskap. Og vi klarer begge å oppføre oss, hvis vi skal på fest eller lignende. Da kan vi nok begge virke veldig sosiale og sprudlende. Er nok bare at det er litt slitsomt for oss, så ikke noe vi ønsker for ofte.

Anonymous poster hash: a4e7f...116

[Anonym bruker]

Eksen min (far til barnet mitt) er en usosial type. Jeg er pratsom og sprudlende, men har vanskelig for å ta initiativ. Det ble ensomt i grunn. Når vi var i sosiale lag så ble det jeg som prata mest, selv med hans venner og familie.

 

Nå har jeg en kjæreste som er litt lik meg selv. Litt initiativløs, men morsom og pratsom med andre. Det er så gøy å være sosial med han, så jeg har blitt mye flinkere til å ta initiativ til å møte folk. Det føles så mye bedre!

 

Anonymous poster hash: 0b7da...f22

[Anonym bruker]

Takk for svar.... jeg føler at valg av livsledsager har utrolig mye å si for hvordan ens sosiale liv blir. Og jeg vet ikke om jeg har valgt rett.... jeg har hørt at en mann som er sosialt intelligent er en av de viktigste faktorene for om han er attraktiv.

 

Og til de som sier at jeg må skjerpe meg selv.... jeg er fullstendig omgjengelig og trivelig, men jeg er nok en litt stille type som blir veldig ukomfortabel med å gi mye av meg selv i større lag. Dette har jeg akseptert (hvorfor skal alle på død og liv måtte være ekstroverter? Vi må innse at personligheter er forskjellige). Derfor føler jeg at dersom jeg hadde en mann som var lettere å være rundt, som gjorde folk komfortable og glade, så hadde jeg slappet mye mer av. Kanskje følt at livet var mer innholdsrikt. Og jeg vet ikke om samboer har vilje eller evne til å forandre seg. Jeg føler at livet har mer å by på..? Eller ihvertfall at jeg vil ha det annerledes, vil ikke ha det som nå resten av livet (jeg vil f.eks IKKE gifte meg med han)

 

HI

 

Anonymous poster hash: 50cc3...dc7

[Anonym bruker]

 

Jeg har også en mann som er usosial uten at han innser det selv. Han vil så gjerne sier han, men når det kommer til stykket så skal alt skje på hans premisser og helst uten at han løfter en finger for å få det til så da blir han jo gående alene. Han er fryktelig treig til å bli kjent med nye folk, hater sosiale medier, han syns feks det er slitsomt å måtte svare på en kommentar på facebook og kan bære seg i en uke over det.

 

Dette er ikke bra i det hele tatt, for jeg ser at han ikke henger med i samtaler og det er akkurat som han mister noe av de sosiale antennene sine ved å ikke være til stede sosialt. Det er noe galt med alle andre enn han. Han kan også finne på å si mye rart. Det har blitt værre i løpet av de siste årene.

 

Jeg har innsett at vi nok ikke kommer til å bli gamle sammen, men foreløpig går det greit og jeg er jo glad i han så jeg blir. Men det påvirker meg såpass mye negativt at jeg drømmer om en tilværelse uten alt dette gnålet.

 

Anonymous poster hash: b7a36...4d2

Hahahaha. Jeg lo meg nesten skakk. Bor vi med samme mann? Min er prikk lik. Det som er litt rart er at han var veldig sosial før, da han var ung. Jeg har lurt mye på hvorfor min har blitt slik. Har du en teori om din? Jeg har ikke tenkt å bytte han ut da, har blitt vant. Ser at det fungerer greit nok om bare jeg tar mer styring for å treffe folk.

 

Anonymous poster hash: 6ce7d...20b

[Anonym bruker]

Vi har det på akkurat samme måten. Vi er veldig stille og introverte begge to, og vi er så og si aldri sosiale med noen andre. Jeg føler som deg at hvis jeg hadde valgt en mann som var litt mer utadvendt så hadde jeg hatt ett rikere sosialt liv. Men han er den han er og jeg er den jeg er. Jeg tror ikke hverken din mann eller min mann kommer til å forandre seg. Jeg har slått meg til ro med det. Vi trives veldig godt samen i vårt eget selskap, selv om jeg savner å være mer sosial. Men det viktigste er at jeg elsker mannen min for de kvalitetene han har. Alle har noen feil og mangler. For mannen vår er det at han ikke er så sosial. For meg går det greit. Du må vurdere hvor mye dette betyr for deg og om hans andre gode kvaliteter veier opp. Han vil nok ikke forandre seg dessverre.

Anonymous poster hash: 51d99...c52

[Anonym bruker]

 

Jeg har også en mann som er usosial uten at han innser det selv. Han vil så gjerne sier han, men når det kommer til stykket så skal alt skje på hans premisser og helst uten at han løfter en finger for å få det til så da blir han jo gående alene. Han er fryktelig treig til å bli kjent med nye folk, hater sosiale medier, han syns feks det er slitsomt å måtte svare på en kommentar på facebook og kan bære seg i en uke over det.

 

Dette er ikke bra i det hele tatt, for jeg ser at han ikke henger med i samtaler og det er akkurat som han mister noe av de sosiale antennene sine ved å ikke være til stede sosialt. Det er noe galt med alle andre enn han. Han kan også finne på å si mye rart. Det har blitt værre i løpet av de siste årene.

 

Jeg har innsett at vi nok ikke kommer til å bli gamle sammen, men foreløpig går det greit og jeg er jo glad i han så jeg blir. Men det påvirker meg såpass mye negativt at jeg drømmer om en tilværelse uten alt dette gnålet.

 

Anonymous poster hash: b7a36...4d2

Hahahaha. Jeg lo meg nesten skakk. Bor vi med samme mann? Min er prikk lik. Det som er litt rart er at han var veldig sosial før, da han var ung. Jeg har lurt mye på hvorfor min har blitt slik. Har du en teori om din? Jeg har ikke tenkt å bytte han ut da, har blitt vant. Ser at det fungerer greit nok om bare jeg tar mer styring for å treffe folk.

 

Anonymous poster hash: 6ce7d...20b

 

Min var også veldig sosial før, men da var det ALLTID i tilknytning til fest og alkohol. Tror dessverre at det er det som begrenser han nå, det teller liksom ikke med å gjøre ting som ikke innebærer bruk av alkohol. Han blir ukomfortabel og usikker da i forhold til andre. Tror også det har noe med trening å gjøre, og å "henge med" i utviklingen i de sosiale kodene. Han henger liksom litt igjen på 90-tallet, mens vi andre lever i en litt mer moderne verden med andre sosiale koder som han ikke har oppdaget verdien av enda.

 

Anonymous poster hash: b7a36...4d2

[Pobie]

Så du vil at mannen din skal bli mer sosial slik at DU slipper å bli mer sosial?

 

Både mannen og jeg er innadvendte av oss. Har få venner (eget valg) og går sjelden ut for å treffe venner. De gangene vi går ut lar vi som regel andre stå for mesteparten av pratingen.

 

Kunne ikke falt meg inn å kreve at mannen må jobbe med å bli mer sosial, uten at jeg selv hadde bestemt meg for det samme. Og selv da er det jo mitt valg, basert på hva jeg vil, og hva mannen gjør må være hans valg basert på hva han trives med.

 

Men både jeg og mannen trives slik vi er og det har ikke falt oss inn å gjøre noe med det. Det er ikke noe som feiler oss som vi må fikse.

[Anonym bruker]

Takk for svar.... jeg føler at valg av livsledsager har utrolig mye å si for hvordan ens sosiale liv blir. Og jeg vet ikke om jeg har valgt rett.... jeg har hørt at en mann som er sosialt intelligent er en av de viktigste faktorene for om han er attraktiv.

 

Og til de som sier at jeg må skjerpe meg selv.... jeg er fullstendig omgjengelig og trivelig, men jeg er nok en litt stille type som blir veldig ukomfortabel med å gi mye av meg selv i større lag. Dette har jeg akseptert (hvorfor skal alle på død og liv måtte være ekstroverter? Vi må innse at personligheter er forskjellige). Derfor føler jeg at dersom jeg hadde en mann som var lettere å være rundt, som gjorde folk komfortable og glade, så hadde jeg slappet mye mer av. Kanskje følt at livet var mer innholdsrikt. Og jeg vet ikke om samboer har vilje eller evne til å forandre seg. Jeg føler at livet har mer å by på..? Eller ihvertfall at jeg vil ha det annerledes, vil ikke ha det som nå resten av livet (jeg vil f.eks IKKE gifte meg med han)

 

HI

 

Anonymous poster hash: 50cc3...dc7

Du snakker jo så mot deg selv. Du har akseptert at du ikke er ekstrovert, og vil ikke gi av deg selv i større lag, og skriver at man må innse at personligheter erforskjellige. Men du forventer at mannen din skal det? Hvorfor gjør du det? Hvorfor aksepterer du ikke at han og er ekstrovert?

 

Anonymous poster hash: 73eb7...05f