Å grue seg for at x'n skal møte nye

[Anonym bruker]

Det var jeg som gikk. Han var utro og ikke særlig snill, alle(også jeg selv) så at forholdet ikke var bra for noen av oss. Men nå klarer jeg ikke å huske følelsene av hvordan jeg hadde det, og innimellom vil jeg bare flytte tilbake og være en familie.

 

Og jeg gruer så vanvittig for den dagen når han møter en ny. Vi har snakket om å fortelle hverandre slike ting, vi har et lite barn sammen, og vil måtte forholde oss til hverandre lenge. Han er typen som trives best i forhold og jeg skjønner at det ikke vil ta særlig lang tid. Nå har den urasjonelle delen av meg tatt over og jeg kan til tider nærmest bli en slags "stalker", hvor jeg skjekker om han har fått nye venner på Facebook og om det er noen nye jenter som er aktive på bildene hans og så videre. Jeg misliker denne nye "hobbyen" min sterkt, det er ikke meg i det hele tatt, og det drar meg skikkelig ned i søla, jeg ser spøkelser ved høylys dag og tror alle damer er potensielle stemødre til barnet vårt.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal takle denne nye siden av meg selv, og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Kan noen gi meg råd eller dele av erfaringene sine?

 

Anonymous poster hash: e85f1...8fe

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk vært der selv bare uten barn. Han var utro og respekterte meg tydeligvis ikke. Jeg ble behandlet som dritt og jeg tok han tilbake ett par ganger etter utroskapen. Heldigvis fikk jeg nok å gjorde det slutt men jeg elsket han. Jeg startet og undersøke alt på Facebook, innhentet informasjon om han via andre venner og kjørte ofte forbi der han bodde. Han også fikk seg dame ganske raskt. Han kom derimot gråtende hver gang det ble slutt med de andre, det var jo meg han elsket. Tilslutt innså jeg at jeg måtte bryte totalt. Bort med han på Facebook, blokkerte nr hans og holdt litt avstand til felles kjente til jeg ble sterk nok. Jeg jobbet med meg selv i forhold til hvem jeg var alene og som singel da jeg ikke hadde vært bare meg på evigheter. Jeg skrev en liste over hva jeg forlangte i en mann hvor respekt, ærlighet, tillit, trygghet og stabilitet var sentralt. Ingenting hadde jeg med min x. Han knuste hjertet mitt, lente med meg og utbyttet meg. Hva med meg selv, hva manglet jeg som godtok dritten? Jeg var naiv, blind på kjærlighet, lettlurt, manglet respekt for meg selv som godtok dette. Fjern han fra Facebook, snakk minst mulig med han med unntak av deres datter. Bygg opp deg selv og husk alt det negative i forholde deres. Det overskygger faktisk det positive alt i alt. Du fortjener ikke den dritten og fortell deg selv at INGEN mann får behandle deg slik igjen. Tenk på at du også skal være ett forbilde for din datter ved at du går foran som eksempel å sier at utroskap ikke er greit.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 8dfee...e59

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk vært der selv bare uten barn. Han var utro og respekterte meg tydeligvis ikke. Jeg ble behandlet som dritt og jeg tok han tilbake ett par ganger etter utroskapen. Heldigvis fikk jeg nok å gjorde det slutt men jeg elsket han. Jeg startet og undersøke alt på Facebook, innhentet informasjon om han via andre venner og kjørte ofte forbi der han bodde. Han også fikk seg dame ganske raskt. Han kom derimot gråtende hver gang det ble slutt med de andre, det var jo meg han elsket. Tilslutt innså jeg at jeg måtte bryte totalt. Bort med han på Facebook, blokkerte nr hans og holdt litt avstand til felles kjente til jeg ble sterk nok. Jeg jobbet med meg selv i forhold til hvem jeg var alene og som singel da jeg ikke hadde vært bare meg på evigheter. Jeg skrev en liste over hva jeg forlangte i en mann hvor respekt, ærlighet, tillit, trygghet og stabilitet var sentralt. Ingenting hadde jeg med min x. Han knuste hjertet mitt, lente med meg og utbyttet meg. Hva med meg selv, hva manglet jeg som godtok dritten? Jeg var naiv, blind på kjærlighet, lettlurt, manglet respekt for meg selv som godtok dette. Fjern han fra Facebook, snakk minst mulig med han med unntak av deres datter. Bygg opp deg selv og husk alt det negative i forholde deres. Det overskygger faktisk det positive alt i alt. Du fortjener ikke den dritten og fortell deg selv at INGEN mann får behandle deg slik igjen. Tenk på at du også skal være ett forbilde for din datter ved at du går foran som eksempel å sier at utroskap ikke er greit.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 8dfee...e59

Tusen takk for svar.

 

Anonymous poster hash: 2cf27...56c

[Anonym bruker]

Noen flere?

 

Anonymous poster hash: 2cf27...56c

[Anonym bruker]

Alt jeg kan si, er at det går over. Jeg lover!
Jeg hadde det som deg (kanskje verre), vi hadde barn. Han var ikke utro, men vi gikk fra hverandre av andre grunner.
I begynnelsen, det vil si ca to dager etter at jeg flyttet med barna, føltes dette som et bra valg. Så kom ensomheten, angeren og depresjonen å tok meg.
Jeg var på randen av sammenbrudd. Ville tilbake, ville være sammen med han, savnet han hvert våkent sekund, gråt...men ikke noe hjalp. Han var ferdig.
Jeg "glemte" alle hans negative sider, så bare de gode, savnet det gode, savnet å være to, savnet å være en familie.
Jeg sank mer og mer sammen. Mistet 20kg, mistet meg selv fullstendig. Det gikk to år i denne depresjonen, i mørket. Jeg stalket på Facebook, Twitter, instagram, googlet meg grønn, kunne kjøre forbi huset hans for å se om noen var der. Jeg kjente ikke meg selv igjen, jeg var blitt en helt annen.
Jeg skjemtes så dypt over hvem jeg var, og ble enda mer deprimert. Jeg har alltid vært sterk, klart meg selv og hatt en sterk psyke, men lærte på den harde måten hvordan alle kan "miste" det.
Jeg nådde bunnen, som for meg var den dagen jeg ikke ville leve lengre. Følte barnas liv var ødelagt, mitt liv var ødelagt, og at alle ville få det bedre uten en som var så syk som meg.
Først der "nede" fikk jeg tak i meg selv. Helt surrealistisk, jeg våknet en dag, og husket hvem jeg var, hvor mye jeg også var verdt, hvor viktig og fantastisk liv jeg hadde. Jeg hadde to fantastiske barn, jeg hadde gode venner, jeg hadde mye å se fram til.
Den dagen blokkerte jeg alle kontoene hans. Sluttet å ringe/sende mld, bortsett fra når det gjaldt barna. Begynte å ta vare på meg selv, spise godt, trene, møte venner osv.
Dagene ble lysere, han ble "glemt" større og større deler av dagen.
Til slutt var jeg bare sint på han, et raseri jeg ikke aner hvor kom fra. Det tok noen uker så var også dette over. Og når sinnet var over var jeg også over han.
I dag har vi et ok, greit forhold. Samarbeider godt om barna (som er eneste kontakt jeg vil ha). Han har ny kjæreste, og vet du, jeg er glad på hans vegne. Hun er en veldig fin person. Jeg trodde ALDRI jeg kom til å føle dette. ALDRI! Men her sitter jeg, glad for han, glad jeg er ferdig med han, glad jeg igjen kan smile å le.
Så, som du ser, selv langt, langt nede kom jeg meg ut av dette. Og det gjør du en dag også :)
Livet venter på deg, ditt nye liv!
Lykke til!
Du fortjener så mye, mye mer!
Klem.

Anonymous poster hash: [acronym="Full hash: f8c74d374a2c0386400f241b3b5201bb"] f8c74...1bb [/acronym]

[Anonym bruker]

Jeg var på akkurat samme måte og måtte slette han fra facebook, rett og slett. Fjerne alt som fristet meg til å gjøre usunne ting.

 

Men det går over!

Anonymous poster hash: 5e081...fd3

[Anonym bruker]

Jeg var der, og jeg er der delvis.

For ett års tid siden var jeg innom FB sikkert 5-10 ganger om dagen for å se om han hadde fått nye venner. Det var grusomt, fordi en periode økte antall venner betraktelig, og jeg brukte kveldene på å finne ut hvem de var.

Jeg kjente selv at jeg måtte snu dette, fordi jeg ble sjalu og kjente på savnet av gode tider. Det som jeg føler har hjulpet meg mest er å finne noen av de verste egenskapene/episodene fra forholdet vårt, og tenke på de hver gang jeg aner tvilen komme. Jeg er 100% sikker på at jeg ikke vil tilbake, fordi jeg orker ikke å leve sånn vi hadde det på slutten.

 

Nå idag stalker jeg ikke like mye. Har likevel lagt merke til at det er en kvinne han har fått god kontakt med, og vet du hva? Selv om en del av meg kjenner meg litt trist og sjalu, så er jeg veldig glad på hans vegne. Jeg vet at jeg ikke vil tilbake, og jeg ønsker at han oppriktig skal ha det bra. Hun nye virker som en god person, og sannsynligvis er de en bedre match enn vi var. Jeg kan faktisk se for meg å omgås de i fremtiden, og at vi har det trivelig sammen. DET hadde jeg aldri trodd for ett år siden. (Vi har barn sammen, så å blokkere hverandre på FB virker for meg litt fiendtlig,...)

 

Jeg tror du er der jeg var for ett års tid siden, og sier som de andre, det vil gå over.

 

Klem til deg, jeg vet hvordan du har det 😊

 

Anonymous poster hash: 083bd...c37