Dette med å invitere med andre barn

[Anonym bruker]

Jeg har flere ganger sett her inne at en del uttrykker skuffelse over at selv om de inviterer med andres barn hjem, på kine/badeland/bowling, overnatting osv, så blir gjerne ikke barnet deres invitert tilbake.

 

Nå er det mulig jeg tar helt feil, men jeg tror dette har mye med familiesammensetningene å gjøre. Jeg ser i hvert fall for meg at det å invitere andre barn med hjem og ut på ting, er noe som er mer vanlig for de som enten bare har ett barn, eller har barn veldig spredt i alder (og gjerne av ulikt kjønn også). Vi ser i hvert fall det tydelig her. De som stadig inviterer våre barn med hjem eller ut på ting har alle til felles at de enten bare har det ene barnet, eller at søsken av barnet er mye eldre og i mange tilfeller motsatt kjønn. Da er det også naturlig å ønske at barnet skal få være med andre barn på ting for at det skal være sosialt og mindre ensomt.

 

Nå i dag er det likevel aller mest vanlig å ha 2-3 barn noenlunde tett i alder (maks 2-4 år mellom), og da tror jeg også at behovet for å invitere med andres barn blir mindre. Delvis fordi man selv er mer opptatt (mange som skal følges opp på treninger, lekser osv) og man kan synes det er slitsomt med planlagt besøk (som gjerne varer i mange timer siden barnet da skal hentes på kvelden), delvis fordi egne barn allerede har selskap i hverandre på turer, kino osv og man gjerne ønsker å tilbringe litt tid sammen bare som familie når man omsider tar seg råd til kino, bowling osv, delvis kanskje fordi man ikke vil ha ansvaret for enda flere enn sine egne 2-3-4-5 barn i svømmehall, på fjelltur osv. 

 

Slik jeg ser det er det rett og slett snakk om helt ulike behov. De med et/få barn har da altså gjerne større behov for å finne noen barna kan være med for å være sosiale, de med flere barn har ikke det behovet i samme grad og tar dermed også mindre initiativ.

 

Hva tenker dere andre, stemmer dette for dere?

 

Selv har vi fire barn, og jeg må innrømme at både planlagt besøk i ukedager og å ta med enda flere barn på turer, kino osv, er noe vi stort sett ikke prioriterer av mange ulike grunner.

Anonymous poster hash: 67e5e...fa6

[Appelsinpiken]

Stemmer ikke for oss. Vi inviterer ofte med andre barn på ski og hytteturer og hjem fra barnehagen (litt de samme barna som går igjen da), og vi har 3 barn med to år mellom hver.

[Iiiiik]

Delvis enig. Min datter har en bestevenninne som er tvilling. Da de var mindre og sosialt samvær var avhengig av foreldre, tok vi langt mer initiativ enn dem. Moren sa det også, at hun glemte å invitere, for de to jentene hadde alltid hverandre. Hun har også en venninne som er enebarn, og derfra kom det svært mange invitasjoner. For guttene har jeg sett dette mønsteret i mindre grad.

 

Jeg har tre barn, de to siste nokså tett og de er veldig knyttet til hverandre. Det har allikevel alltid vært mye venner her, og de har ofte hatt med seg noen på aktiviteter. For meg er det viktig at vårt hus er et naturlig sted å trekke til sammen med vennene, det tror jeg man får mye igjen for når de blir eldre. Ser det i hvert fall for tenåringen nå, at hun er mye hjemme sammen med venner. Vi kjenner vennene hennes, og mange av dem har vært med oss på likt og ulikt.  

[Gjest Sekretøsa]

For vår del handler det om at jeg stort sett er alene med ungene i hverdagene, og jeg har mer enn nok med de (minste er 2.5) og kjøring til trening 4 ganger i uka pluss evt bursdager... jeg har ikke overskudd!

[Anonym bruker]

Jeg tror dine betraktninger kan stemme ganske godt i mange tilfeller. Vi har 3 barn, har ikke plass i bilen til noen ekstra, og det å reise alene med 4 barn i svømmehallen, til byen eller på tur, frister ikke så veldig.

 

Alle mine barn har venner som iblant inviterer dem med på ting, vi inviterer ikke tilbake på samme måte så ofte, men inviterer hele familien heller...

 

Anonymous poster hash: d7aba...d0f

[Anonym bruker]

Jeg er alene med to barn.  Jeg jobber aktivt for å få til godt samarbeid med andre foreldre.  Jeg trenger ikke bli bestevenner med alle, men det er veldig greit å kunne hjelpe hverandre ved behov.  Fredag ble f.eks. datteren min med en venninne hjem, dagen etter var hun hjemme hos meg og samme helg delte moren hennes og jeg på kjøring til et barneselskap.  Vinn vinn for både foreldre og barn.  Og når man snakker sammen, gjerne drikker en kopp kaffe sammen av og til, så senkes terskelen for å av og til be hverandre om en tjeneste i forbindelse med sykdom eller lignende.  

Jeg er vanligvis veldig selvhjulpen, men ser at jeg tjener stort på å f.eks. bare behøve å kjøre til eller fra fritidsaktiviteter, ikke nødvendigvis begge veier hver gang.   

Anonymous poster hash: 26064...072

[Anonym bruker]

 

Jeg er alene med to barn.  Jeg jobber aktivt for å få til godt samarbeid med andre foreldre.  Jeg trenger ikke bli bestevenner med alle, men det er veldig greit å kunne hjelpe hverandre ved behov.  Fredag ble f.eks. datteren min med en venninne hjem, dagen etter var hun hjemme hos meg og samme helg delte moren hennes og jeg på kjøring til et barneselskap.  Vinn vinn for både foreldre og barn.  Og når man snakker sammen, gjerne drikker en kopp kaffe sammen av og til, så senkes terskelen for å av og til be hverandre om en tjeneste i forbindelse med sykdom eller lignende.  

Jeg er vanligvis veldig selvhjulpen, men ser at jeg tjener stort på å f.eks. bare behøve å kjøre til eller fra fritidsaktiviteter, ikke nødvendigvis begge veier hver gang.   

 

Anonymous poster hash: 26064...072

 

 

Slik gjør faktisk vi også med flere av barna Samkjøring er veldig greit. Det er jo ikke det at vi ikke vi bli/blir kjent med barnas venner og deres foreldre, for det blir vi, men da er det mer snakk om å snakkes utendørs på sommeren, på avslutninger på skolen, mens vi ser en fotballkamp ungene spiller osv. Barna har ofte med seg venner hjem, eller det kommer noen å ringer på, vi vil også ha et åpent hjem, men vi inviterer ikke med hjem fra skolen selv så ofte, eller tar med flere som vi skal for eksempel på kino (noe som er svindyrt nok som det er med fire barn).

 

HI

 

Anonymous poster hash: 67e5e...fa6

[Anonym bruker]

Det stemmer ikke for oss. Vi har tre barn og det er kun 22 mnd mellom eldste og yngste (ingen tvillinger og alle tre går i Bhg), og vi inviterer støtt og stadig med oss barn hjem fra barnehagen.

 

MEN... Vi bor rett ved barnehagen, og jeg jobber redusert, så jeg har kanskje mer tid enn foreldre som jobber fulltid. Og det er sjelden vi inviterer med andre barn på ting vi må kjøre bil til da vi rett og slett ikke har plass i bilen. Men vi tar gjerne andre barn med hjem, på tur i nærområdet, eller på aktiviteter vi kan ta kollektivt til. Foreldre spør oss også gjerne om barnet/barna deres kan være med oss hjem, men kun eldstemann som er skolestarter i år får ha overnattingsgjester med unntak av gode venners barn på alder med de to yngste som er veldig, veldig trygge på oss.

 

Vi praktiserer åpent hus for alle, og trives med det. Standarden er vel at vi oftere har gjester til middag enn vi bare er oss fem.

 

Dessverre blir våre barn sjelden invitert med hjem til andre, men jeg tror det er fordi de kanskje føler de må invitere "alle eller ingen", og det skjønner jeg at folk ikke orker. De er såpass tette i alder, og de to eldre er født i samme år, så det ville kanskje blitt feil om de bare inviterte én av de.

 

Anonymous poster hash: dc9e3...d48

[Anonym bruker]

Dette vil nok variere litt, men stemmer ofte med det vi erfarer som foreldre til et barn. Det skal også sies at vi overhodet ikke forventer å stadig bli invitert tilbake, vi er bare glade for "å låne" barnet til andre, slik at vårt barn skal ha det så hyggelig og sosialt som mulig.

 

Anonymous poster hash: 873a7...6bb

[Anonym bruker]

Vi "må" invitere litt, fordi minste er avhengig av dette. Han tør ikke spørre selv, så vi må arrangere. Og da merker vi at han blir invitert med tilbake. Er også rå på samkjøring til og fra bursdager, trening og andre arrangement. Godt for oss foreldre og sosialt og trivelig for barn.

 

Eldste har vært med  ,-og hatt med venner på ulike ting,- men hun har gjerne "fikset det selv",- for og si det på den måten. Der har vi nesten "stressa" med og rekke og invitere med vennene tilbake på "tilsvarende",- for og sette det på spissen..

Anonymous poster hash: ab2a2...89e

[Twintipp og himmelblå]

Det tror jeg stemmer.

Vi inviterer veldig ofte med, fordi det er artigere for vårt barn å ha noen andre barn å bowle med f.eks.

Og ha unger/venner her er jo barnevakt for oss, jeg må jo tvinge dem til litt samvær med gamlemor.

[Anonym bruker]

Som alenemor med skiftende arbeidstider handler det for min del om overskudd. I tillegg er barna kun hos meg annen hver uke så da er det ikke mye tid tilbake til å invitere andre unger med på ting. 

Anonymous poster hash: 3f20e...b70

[Gjest Antarctica]

Jeg syns folk her på sida leter med lys og lykte etter bevis på fornærmelser, ekskludering og urettferdighet; teller nøye opp "invitasjoner" og holder rede på antall klipp som er klippet i rabattmerkeblokken...

 

Når barnas venner er med oss på noe kaller jeg det ikke en invitasjon. De er med fordi det passer sånn og fordi det er gøy. De trenger ikke be mine igjen.

Når barna er med venner et sted, tenker jeg ikke at jeg må holde telling og be tilbake. Jeg tenker at de gjør det fordi deres sønn ønsker selskap av min og at det er til glede for alle, ikke at noen skylder noen noe.

[Anonym bruker]

Jeg tror det stemmer delevis, men langt fra bestandig.

Min kusine som har enebarn er veldig flink til å invitere med andre barn for at hennes datter skal ha noen å være sammen med. For oss er ikke det like nødvendig da våre to (knapt to år mellom) leker veldig godt bare med hverandre, men vi har likevel ganske ofte med flere barn det være seg på hytta eller bare hjem for å spise middag. Da yngste ble gammel nok til å ha med venner hjem og lignende skiftet vi bil til en syvseter slik at vi skulle få plass til mange.

 

Egentlig forstår jeg ikke at voksne skal synes det er vanskelig å ha med ekstra barn. Ungene leker jo med hverandre. Det er som regel mindre mas når der flere og de er enkle å få til å gjøre lekser når de er flere sammen. Samkjøring til trening, konserter og lignende er veldig praktisk og sparer oss for mye kjøring i hverdagen, i tillegg til at det er hyggelig for ungene. Bare barna blir gamle nok til at de klarer seg på toalettet selv er det egentlig ikke noe ekstra jobb med å ha et barn eller tre ekstra en dag.

Anonymous poster hash: 84db1...254

[Anonym bruker]

 

Jeg tror det stemmer delevis, men langt fra bestandig.

Min kusine som har enebarn er veldig flink til å invitere med andre barn for at hennes datter skal ha noen å være sammen med. For oss er ikke det like nødvendig da våre to (knapt to år mellom) leker veldig godt bare med hverandre, men vi har likevel ganske ofte med flere barn det være seg på hytta eller bare hjem for å spise middag. Da yngste ble gammel nok til å ha med venner hjem og lignende skiftet vi bil til en syvseter slik at vi skulle få plass til mange.

 

Egentlig forstår jeg ikke at voksne skal synes det er vanskelig å ha med ekstra barn. Ungene leker jo med hverandre. Det er som regel mindre mas når der flere og de er enkle å få til å gjøre lekser når de er flere sammen. Samkjøring til trening, konserter og lignende er veldig praktisk og sparer oss for mye kjøring i hverdagen, i tillegg til at det er hyggelig for ungene. Bare barna blir gamle nok til at de klarer seg på toalettet selv er det egentlig ikke noe ekstra jobb med å ha et barn eller tre ekstra en dag.

 

Anonymous poster hash: 84db1...254

 

 

Det er jo ofte praktiske hensyn også. Plass i bil (for oss med mange barn), dyrt med mat om alle skal ha med seg venner hjem i middagstid hver dag (en gang ville alle fire ha med 1-2 venner hver til middag og alle spurte under en time før middag, vi ville da blitt 12 til middag i stedet for seks, og det hadde jeg rett og slett ikke nok mat til) osv. I tillegg er barn veldig ulike. Noen barn tåler godt å ha besøk og man ser dem knapt, andre blir fort sliten av lange besøk. Noen av barna som er på besøk er enkle og greie, andre er utrolig masete, frekke og slitsomme og snakker nesten mer til oss voksne enn leker med barna våre. De barna inviterer jeg aldri, men sier heller ikke nei om de kommer og ringer på.

 

Men som en annen skriver så har det nok litt å si hvor mye man jobber også, alder på barn osv. Vi har ikke en eneste ettermiddag i uken hvor ikke minst ett barn skal på trening, og vi jobber begge fullt (jeg er hjemme med sykt barn i dag som akkurat nå sover litt, derfor er jeg her ). Det er rett og slett ikke så mye tid dersom man vil prate litt med hvert barn, høre leseleksen til småskolebarna og lese til prøver osv med ungdomsskolegutten.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 67e5e...fa6

[Anonym bruker]

Stemmer her, vi har ett barn og inviterer ofte andre barn hjem eller med på ting. Men er ikke sur eller noe for at han ikke blir invitert like ofte tilbake, jeg skjønner jo at vi både har større mulighet og behov. Er storfornøyd så lenge de sier ja til at vi får låne barna deres jeg.

Anonymous poster hash: 2a459...18a

[Anonym bruker]

Det er ikke det at man holder telling. Men når det er så himla tydelig at det er enveis, så skjønner jeg ikke at de andre foreldrene ikke blir flaue!

 

Vi er gudforeldre til et barn, og foreldrene er gudforeldre til vårt barn. De er jevngamle. I fjor tok vi med barnet deres på utallige utflukter, inviterte på overnatting og avtalte besøk etter skolen. Kan sikkert si til sammen 15-20 ganger. Ikke én gang har de tatt initiativ til noe. Og dette er (tilsynelatende) ressurssterke folk. De har to barn mellom 3 og 8, vi har 3 barn og minste er baby. På dette området feiler de og skuffer fullstendig... jeg har til og med prøvd å nevnt det, men moten avfeier det med at hun er glemsk og ingenting bedrer seg.

 

Så denne teorien din stemmer ikke hos oss. Men vi må heve oss over det, bestemt meg for å være bedre enn henne på dette.

 

Anonymous poster hash: 7f344...a47

[Anonym bruker]

Det er ikke det at man holder telling. Men når det er så himla tydelig at det er enveis, så skjønner jeg ikke at de andre foreldrene ikke blir flaue!

 

Vi er gudforeldre til et barn, og foreldrene er gudforeldre til vårt barn. De er jevngamle. I fjor tok vi med barnet deres på utallige utflukter, inviterte på overnatting og avtalte besøk etter skolen. Kan sikkert si til sammen 15-20 ganger. Ikke én gang har de tatt initiativ til noe. Og dette er (tilsynelatende) ressurssterke folk. De har to barn mellom 3 og 8, vi har 3 barn og minste er baby. På dette området feiler de og skuffer fullstendig... jeg har til og med prøvd å nevnt det, men moten avfeier det med at hun er glemsk og ingenting bedrer seg.

 

Så denne teorien din stemmer ikke hos oss. Men vi må heve oss over det, bestemt meg for å være bedre enn henne på dette.

 

Anonymous poster hash: 7f344...a47

*moren, ikke moten 😊

 

 

 

Anonymous poster hash: 7f344...a47