Erfaringer med skolevegring/angst?

[Anonym bruker]

Jenta mi er 11. Holdt på i over ett år nå med tiltak som mobilskoleenhet, familiesenteret og andre lavterskeltilbud. Jeg møter snart veggen selv, evig kamp hver morgen. Noen med erfaringer? Tiltak som hjalp?

 

Desperat og sliten mamma...

 

Anonymous poster hash: 4ec2b...6c4

[Anonym bruker]

Mitt råd skulle være ekstern hjelp. Når det er forsøkt (bup også regner jeg med?), så vet jeg ikke lengre. Vet du årsaken for vegringen? Kan skolebytte hjelpe?

 

Anonymous poster hash: 9d72e...3ee

[Anonym bruker]

BUP er ikke vært inne i bildet, da de ikke anser det som "stort" nok for de. Skolebytte er uaktuelt da hun trives med venner osv. Det er kampen hver bidige morning som er tøft. Hun kan bare forklare det med at hun er redd. Vet ikke for hva...

 

Vurderer å gå til fastlege, han kan vell henvise til psykolog?

 

Anonymous poster hash: 4ec2b...6c4

[Anonym bruker]

Be fastlege henvise til Bup, dere kan ikke ha det sånn! Har Ppt vært inne i bildet? Hvis ikke kan både du og skolen kontakte dem. Jenta må jo få hjelp!

 

Anonymous poster hash: 579a0...2e7

[Anonym bruker]

Her er det viktig å komme til bunns i HVA jenta er redd for, så dere kan hjelpe henne med det. Jeg hadde skolevegring selv da jeg var liten. De første årene var det usikkerhet rundt den uvante situasjonen med å klare seg selv og plutselig få så mye ansvar. Husker jeg kastet opp hver morgen og var livredd og kvalm på skolen fram til lunsj, og planla flere ganger å stikke av. Mamma og pappa visste aldri noe, jeg synes det var skummelt å skulle fortelle dem det, de sa hele tiden at de var så stolte av meg fordi jeg var flink på skolen, og jeg var livredd for å skuffe dem.

 

Hvis hun ikke vil fortelle deg hva som plager henne, så prøv å få henne til å snakke med noen andre. Kanskje det er lettere å snakke med en psykolog, fastlege eller noen andre som ikke står henne så nær? Eller kanskje hun trenger litt veiledning i hvordan hun skal ordlegge seg for å få fram følelsene sine? 

 

Uansett, ville tatt kontakt med fastlegen, og så tatt det derfra. Har hun vært sånn hele tiden, eller er det noe som har kommet nå den siste tiden? Klarer du å få ut av henne om det har skjedd noe eller om det har vært en episode hun har reagert på, med noen andre barn, noen voksne eller noe annet? 

Anonymous poster hash: fafd2...b81

[Anonym bruker]

Har dere steinerskole i nærheten? Mange som trives der, som Ikke trives i vanlig skole.

 

Anonymous poster hash: f5075...e9d

[Anonym bruker]

Så dere har blitt henvist til bup,men de har avslått henvisningen? Du må dra til fastlegen igjen og forklare problemet igjen.

Barnet kommer seg på skolen hver dag, men det er en kamp?

(selv sitter jeg her med en 12-åring som knapt har vært på skolen de siste mnd). Sukk.

 

Anonymous poster hash: 9d72e...3ee

[Anonym bruker]

Ja, har en tenåring som sliter med dette. Vi måtte sende søknad til BUP 3 ganger, før vi fikk time. Ellers har vi et utrolig godt samarbeid med skolen. Så det skal bli lettest mulig for henne å komme på skolen. Hun skal og få gå hjem fra skolen, uten at noen stiller spørsmål, eller nekter henne. Dette fordi at hun skal prøve å gå på skolen i det minste. Og de fleste ganger går det bra, men de dagene det ikke går bra, så får hun da gå hjem. Her sliter hun med angst i varierende grad. I dag måtte jeg kjøre henne til skolen, da angsten var litt plagsom. Så måtte jeg hente henne igjen 3 timer etterpå. Hun var heller ikke på skolen i går. Men i forrige uke var hun der alle dagene. Så det er så varierende. Var veldig ille i høst.

Anonymous poster hash: 94a4c...e3f

[Anonym bruker]

Takk for flotte svar!

 

Dette begynte brått i 5.klasse, etter vinterferien. Hun er populær, trives stort sett og har fått avtale med skolen på områder hun kan gjøre rede for at hun gruer seg til. Hun er en typisk flink pike ute blandt folk. Presser seg hardt for å bli likt av alle.

 

BUP avviste henvisningen fra helsesøster, derfor jeg nå vurderer fastlegen. Vi og hun kan ikke ha det slik og ja, jeg tror hun trenger noen utenforstående å snakke med. Men på lavterskeltilbudet følte hverken jeg eller hun at vi ble tatt alvorlig..

 

Anonymous poster hash: 4ec2b...6c4

[Anonym bruker]

Så dere har blitt henvist til bup,men de har avslått henvisningen? Du må dra til fastlegen igjen og forklare problemet igjen.

Barnet kommer seg på skolen hver dag, men det er en kamp?

(selv sitter jeg her med en 12-åring som knapt har vært på skolen de siste mnd). Sukk.

 

Anonymous poster hash: 9d72e...3ee

Føler virkelig med deg! Vår-semesteret ifjor hadde hun 30 fraværsdager før vi fikk hjelp og tilrettelegging. Skolen har vært super, men det er ikke nok. Kan sønnen din forklare hvorfor han ikke vil?

 

Anonymous poster hash: 4ec2b...6c4

[Anonym bruker]

 

Så dere har blitt henvist til bup,men de har avslått henvisningen? Du må dra til fastlegen igjen og forklare problemet igjen.

Barnet kommer seg på skolen hver dag, men det er en kamp?

(selv sitter jeg her med en 12-åring som knapt har vært på skolen de siste mnd). Sukk.

 

Anonymous poster hash: 9d72e...3ee

Føler virkelig med deg! Vår-semesteret ifjor hadde hun 30 fraværsdager før vi fikk hjelp og tilrettelegging. Skolen har vært super, men det er ikke nok. Kan sønnen din forklare hvorfor han ikke vil?

 

Anonymous poster hash: 4ec2b...6c4

http://m.advokatmamma.blogg.no/1435350707_skolevegring__hjem_el.html

 

Denne forklarer mye av følelsen datteren min har, hun kjente seg godt igjen..

 

Anonymous poster hash: 4ec2b...6c4

[Anonym bruker]

 

 

Så dere har blitt henvist til bup,men de har avslått henvisningen? Du må dra til fastlegen igjen og forklare problemet igjen.

Barnet kommer seg på skolen hver dag, men det er en kamp?

(selv sitter jeg her med en 12-åring som knapt har vært på skolen de siste mnd). Sukk.

 

Anonymous poster hash: 9d72e...3ee

Føler virkelig med deg! Vår-semesteret ifjor hadde hun 30 fraværsdager før vi fikk hjelp og tilrettelegging. Skolen har vært super, men det er ikke nok. Kan sønnen din forklare hvorfor han ikke vil?

 

Anonymous poster hash: 4ec2b...6c4

http://m.advokatmamma.blogg.no/1435350707_skolevegring__hjem_el.html

 

Denne forklarer mye av følelsen datteren min har, hun kjente seg godt igjen..

 

Anonymous poster hash: 4ec2b...6c4

Det var veldig til å kjenne seg igjen i ja! Sønnen min vil virkelig på skolen. Han blir lei seg hvis han hører at de andre elevene savner ham, for han føler at han svikter vennene sine. Han føler skam for å ikke klare og gå på skolen. Det er forferdelig vanskelig og leit. Vår kommune har heller ikke noen beredskapsplan eller spesielle tiltak eller enheter som kan bistå ved skolevegring.

 

Anonymous poster hash: 9d72e...3ee

[Anonym bruker]

 

Så dere har blitt henvist til bup,men de har avslått henvisningen? Du må dra til fastlegen igjen og forklare problemet igjen.

Barnet kommer seg på skolen hver dag, men det er en kamp?

(selv sitter jeg her med en 12-åring som knapt har vært på skolen de siste mnd). Sukk.

 

Anonymous poster hash: 9d72e...3ee

Føler virkelig med deg! Vår-semesteret ifjor hadde hun 30 fraværsdager før vi fikk hjelp og tilrettelegging. Skolen har vært super, men det er ikke nok. Kan sønnen din forklare hvorfor han ikke vil?

 

Anonymous poster hash: 4ec2b...6c4

Nei,egentlig ikke. Det går i "er så sliten", "klarer ikke" og "vondt i magen". Både vi foreldre, skole og barnet selv opplever at det har det bra på skolen, blir inkludert og har venner. Hva med datteren din?

 

Anonymous poster hash: 9d72e...3ee

[Anonym bruker]

 

 

Så dere har blitt henvist til bup,men de har avslått henvisningen? Du må dra til fastlegen igjen og forklare problemet igjen.

Barnet kommer seg på skolen hver dag, men det er en kamp?

(selv sitter jeg her med en 12-åring som knapt har vært på skolen de siste mnd). Sukk.

 

Anonymous poster hash: 9d72e...3ee

Føler virkelig med deg! Vår-semesteret ifjor hadde hun 30 fraværsdager før vi fikk hjelp og tilrettelegging. Skolen har vært super, men det er ikke nok. Kan sønnen din forklare hvorfor han ikke vil?

 

Anonymous poster hash: 4ec2b...6c4

Nei,egentlig ikke. Det går i "er så sliten", "klarer ikke" og "vondt i magen". Både vi foreldre, skole og barnet selv opplever at det har det bra på skolen, blir inkludert og har venner. Hva med datteren din?

 

Anonymous poster hash: 9d72e...3ee

Jeg mente om datteren din kan sette ord på det. Jeg ser jo du skriver at datteren din også egentlig har det bra på skolen. Sønnen min er redd for visse konkrete ting, men de slipper han å gjennomføre så de bør ikke være årsak til denne vegringen...

 

 

Anonymous poster hash: 9d72e...3ee

[Anonym bruker]

 

 

 

Så dere har blitt henvist til bup,men de har avslått henvisningen? Du må dra til fastlegen igjen og forklare problemet igjen.

Barnet kommer seg på skolen hver dag, men det er en kamp?

(selv sitter jeg her med en 12-åring som knapt har vært på skolen de siste mnd). Sukk.

 

Anonymous poster hash: 9d72e...3ee

Føler virkelig med deg! Vår-semesteret ifjor hadde hun 30 fraværsdager før vi fikk hjelp og tilrettelegging. Skolen har vært super, men det er ikke nok. Kan sønnen din forklare hvorfor han ikke vil?

 

Anonymous poster hash: 4ec2b...6c4

Nei,egentlig ikke. Det går i "er så sliten", "klarer ikke" og "vondt i magen". Både vi foreldre, skole og barnet selv opplever at det har det bra på skolen, blir inkludert og har venner. Hva med datteren din?

 

Anonymous poster hash: 9d72e...3ee

Jeg mente om datteren din kan sette ord på det. Jeg ser jo du skriver at datteren din også egentlig har det bra på skolen. Sønnen min er redd for visse konkrete ting, men de slipper han å gjennomføre så de bør ikke være årsak til denne vegringen...

 

 

Anonymous poster hash: 9d72e...3ee

Vell, da er de veldig like. Hun er fritatt fra alle ubehagelige ting. Føler hun frykt i gym får hun sette seg, hun blir aldri spurt i timen med mindre hun rekker opp hånda. Men skal de ha vikar, er det umulig å få henne på skolen med mindre hun kjenner vikaren! Gruppearbeid er krise om hun ikke vet gruppen sin- altså alt utenom vanlig skole-hverdag er en kamp. Hun var ikke slik før.. Vi har også kuttet i fritidsaktiviteter da hun ikke takler presset.

 

Anonymous poster hash: 4ec2b...6c4

[Anonym bruker]

Ja - to barn på 7 og 10:( Har pågått et halvt års tid og hverdagen er ikke til å holde ut, jeg har blitt deprimert som følge av dette - og angsten til barna blir bare verre fordi jeg ikke er frisk. Ond sirkel som føles umulig å komme seg ut av - og helt absurd å befinne seg i denne situasjonen. Vi holder på å få hjelp av ppt og bup. Det gav meg litt trøst å lese denne tråden, man tror jo man er den eneste i hele verden... Trøsteklem til dere andre som sliter, og barna deres.

 

Anonymous poster hash: 9ab12...46d

[Anonym bruker]

Ja har en på 16. Nå ser det lyst ut, han er ferdig med 10 trinn! Har til og med stått opp helt alene en morgen, aldri skjedd før. Det var de 6-7 verste årene i mitt liv.

Belag deg på tøffe år..

BUP ga ikke oss annet en angstdiagnose, kan ikke si det anbefales.. Men du bør vel likevel kontakte de for å få dokumentert det, hvis barnet til slutt ikke går på skolen. Slik at ikke skolen tipser barnevernet.. Det oppi det hele kan ikke være gøy

 

Føler med deg, du nevner det er morningen som er problemet nå. Det vil eskalere og til slutt gjennomsyre hele dagen. Hun kommer til å utvikle en depresjon. Prøv å ta kontroll over situasjonen nå!

 

Anonymous poster hash: e933c...62e

[Anonym bruker]

Ja har en på 16. Nå ser det lyst ut, han er ferdig med 10 trinn! Har til og med stått opp helt alene en morgen, aldri skjedd før. Det var de 6-7 verste årene i mitt liv.

Belag deg på tøffe år..

BUP ga ikke oss annet en angstdiagnose, kan ikke si det anbefales.. Men du bør vel likevel kontakte de for å få dokumentert det, hvis barnet til slutt ikke går på skolen. Slik at ikke skolen tipser barnevernet.. Det oppi det hele kan ikke være gøy

 

Føler med deg, du nevner det er morningen som er problemet nå. Det vil eskalere og til slutt gjennomsyre hele dagen. Hun kommer til å utvikle en depresjon. Prøv å ta kontroll over situasjonen nå!

 

Anonymous poster hash: e933c...62e

Jeg tenker at å involvere barnevernet er lurt i disse situasjonene. De kan gi mer fast foreldreveiledning enn det PPT og BUP får til.

 

Anonymous poster hash: 5ce41...f05

[Anonym bruker]

 

Ja har en på 16. Nå ser det lyst ut, han er ferdig med 10 trinn! Har til og med stått opp helt alene en morgen, aldri skjedd før. Det var de 6-7 verste årene i mitt liv.

Belag deg på tøffe år..

BUP ga ikke oss annet en angstdiagnose, kan ikke si det anbefales.. Men du bør vel likevel kontakte de for å få dokumentert det, hvis barnet til slutt ikke går på skolen. Slik at ikke skolen tipser barnevernet.. Det oppi det hele kan ikke være gøy

 

Føler med deg, du nevner det er morningen som er problemet nå. Det vil eskalere og til slutt gjennomsyre hele dagen. Hun kommer til å utvikle en depresjon. Prøv å ta kontroll over situasjonen nå!

 

Anonymous poster hash: e933c...62e

Jeg tenker at å involvere barnevernet er lurt i disse situasjonene. De kan gi mer fast foreldreveiledning enn det PPT og BUP får til.

 

Anonymous poster hash: 5ce41...f05

Jo det er nok helt sant! Tenkte mer det å starte utredning først kan være lurt. Så instansene har mottatt info fra mor. Istedenfor å bli mistenkt for noe gjennom plutselig bekymringsmelding fra skolen.

Jeg har selv vært avlastningshjem for barnevernet i mange år, og vet de har flotte tiltak

 

HI

Sjekk om kommunen har ressursteam for barn/ungdom, det ble vår lille hjelp.

Kom hjem midt i kaos og roet ned situasjoner. Kunne komme å hente barn om morgenen, samtale med de osv.

 

Anonymous poster hash: e933c...62e

[Anonym bruker]

Dette har pågått ett år, situasjonen er bedret men ikke bra. Tror ikke den vil eskalere noe mer,, har vært i dialog med skole og team der- barnevernet er ikke aktuelt tema hos oss eller fra skolens side.

 

Er mest interesser i å finne ut hvordan man kommer ut av situasjonen, tiltak som kan fungere, psykiater eller liknende.

Men selv om det er trist, er det godt å vite at man ikke er alene. Men ett tema det er lite samtaler om.

 

Anonymous poster hash: 4ec2b...6c4

[Anonym bruker]

 

Ja har en på 16. Nå ser det lyst ut, han er ferdig med 10 trinn! Har til og med stått opp helt alene en morgen, aldri skjedd før. Det var de 6-7 verste årene i mitt liv.

Belag deg på tøffe år..

BUP ga ikke oss annet en angstdiagnose, kan ikke si det anbefales.. Men du bør vel likevel kontakte de for å få dokumentert det, hvis barnet til slutt ikke går på skolen. Slik at ikke skolen tipser barnevernet.. Det oppi det hele kan ikke være gøy

 

Føler med deg, du nevner det er morningen som er problemet nå. Det vil eskalere og til slutt gjennomsyre hele dagen. Hun kommer til å utvikle en depresjon. Prøv å ta kontroll over situasjonen nå!

 

Anonymous poster hash: e933c...62e

Jeg tenker at å involvere barnevernet er lurt i disse situasjonene. De kan gi mer fast foreldreveiledning enn det PPT og BUP får til.

 

Anonymous poster hash: 5ce41...f05

 

 

Det er ikke verken barnevernet eller andre instanser enige i, er min erfaring. Ved forrige periode med ordentlig vegring, ringte jeg selv barnvernet i desperasjon. De sa at de ikke kunne hjelpe i en sånn sak. I et møte med inspektør på skolen og ppt her en dag kom det opp at barnevernet i kommunen jeg bor i er de eneste som tilbyr noe som helst av veiledning i hjemmet. Likevel - ingen av de som deltok på møtet mente at det var rette instansen, men at vi bør vente til bup kommer på banen. Så nja, barnevernet har nok andre saker og tilfeller å ta seg av. 

 

Anonymous poster hash: 9d72e...3ee

[Anonym bruker]

I vår kommune er det ppt som følger opp alvorlig skolefravær. Jeg har ikke barn med denne problematikken men har en bekjent som fikk god hjelp til sitt barn. De hadde blant annet besøk hjemme hver morgen en periode, som et tiltak. Tror det står beskrevet på hjemmesiden deres. https://www.nittedal.kommune.no/nittedal-ungdomsskole/skolearet/skolefravar/

 

Anonymous poster hash: c6669...5e9

[Yellow Brick Road]

Har dere steinerskole i nærheten? Mange som trives der, som Ikke trives i vanlig skole.

 

Anonymous poster hash: f5075...e9d

 

Skolevegring har sjelden med mangel på trivsel. Min erfaring med barn med skolevegring er at de trives og har det bra på skolen når de først har kommet seg dit og de trygge og avtalte rammene er på plass.  Skolen jeg jobber på tar skolevegring veldig alvorlig og omprioriterer alt som kan omprioriteres for å sette inne alle hjelpetiltak så fort skolevegring oppdages.  Skolevegring er ikke å ikke ha lyst til å gå på skolen fordi ungen synes det er kjedelig å gå på skolen eller fordi de ikke finner seg tilrette.  Sånne ting kan selvfølgelig skje, men det har en helt annen inngrepsvinkel enn hos barn med skolevegring.  Og det kan selvfølgelig finnes barn som ikke finner seg tilrette på en skole og som får det mye bedre en annen plass, men det er heller ikke skolevegring.

 

Dere som har barn som utvikler skolevegring, ikke gi dere før det blir grepet skikkelig tak i.  Ikke aksepter at det går over, for sjansen for at det går over av seg selv er liten.  Det finnes ingen fasit som passer på alle barn, men trygghet og forutsigbarhet er nok det som går igjen.  Skolevegring er en form for angst, vi jobber tett med Bup, sørger for at barnet har "sine" voksne å forholde seg til og det brukes ikke ukjente vikarer i klassen.  Er en lærer syk, vil alltid en av de andre voksne som er i klassen vikariere, enten det er en annen lærer eller en assistent.  Vi lager opplegg tilpasset hver enkelt elev alt etter hva de trenger, i samarbeid med Bup og foreldrene.  Trygghet, trøst, støtte, finne den riktige nøkkelen for å låse opp akkurat det barnet, viktig at foreldrene støtter opp også og holder avtalene som lages, uansett hvor vanskelig det er.  Og noen ganger blir det litt prøving og feiling for å finne fram.  Det er vanskelig, men utrolig viktig at disse barna blir tatt på alvor for det går for det meste bra til slutt om de får hjelp.

[Anonym bruker]

Mobbing, mobbing, mobbing.

 

Det er vanskelig for barn å identifisere hva dom skjer.

Det tror ingrnting funker om de sier det.

De tror ting blir verre om de sladrer.

De mangler språk til å forklare hva som skjer.

 

Kanskje læreren viser motvilje.

 

Anonymous poster hash: 78340...1dc

[Anonym bruker]

Mobbing, mobbing, mobbing.

 

Det er vanskelig for barn å identifisere hva dom skjer.

Det tror ingrnting funker om de sier det.

De tror ting blir verre om de sladrer.

De mangler språk til å forklare hva som skjer.

 

Kanskje læreren viser motvilje.

 

Anonymous poster hash: 78340...1dc

Du generaliserer.

Mitt barn ble ikke mobbet, har alltid hatt mange venner.

Her var det motstand fra dag 1. Ingen glede i ansiktet første skoledag, en gutt som var sur for at han måtte på første skoledag. Stortrivdes i barnehagen og skulle begynne sammen med alle vennene sine. Fra andre lekse i 1.trinn startet motstanden.

 

Viste seg at grunnen var dysleksi og ADD, først oppdaget som 13-14 åring. Litt for sent til å endre skolehverdagen.

Takk til de utdannede lærerne som overså åpenbare tegn(ja noe bitter, gutten har gått glipp av nyttige hjelpemidler for å kunne få gjennomsnittlige karakterer). Ser det nå i ettertid, men jeg er/var ikke utdannet til å kunne se sånt.

Jeg var bare mor.

 

Anonymous poster hash: e933c...62e