kjeftet for mye

[Anonym bruker]

Hvis det er flere? Jeg har flere ganger kjeftet på ungene mine. Særlig eldste på fire år. Med kjeft mener jeg hardt tilsnakk; nå holder det, få på deg klærne, nok tull, gå ned av sofaen nå osv...Særlig en periode da jeg selv slet med depresjoner holdt det hardt å styre sinnet. Føler nå jeg har kontroll på det selv om det kan briste innimellom fortsatt men ikke i samme grad. Men jeg har så utrolig dårlig samvittighet..Føler jeg har ødelagt noe..ødelagt henne på noe vis? Ødelagt forholdet oss i mellom..jeg er så redd for det. Og jeg snakker ikke om noe verre enn kjefting her..Ikke regelmessig nedsettende snakk. Men en periode der lunta mi var kort og jeg snakket for hardt til henne, til dem begge. Og nå i dag innimellom hvis jeg er for sliten. Jeg jobber hardt med meg selv for å slutte helt med dette og har det generelt mye bedre nå og hverdagen er normal med mye kjærlighet og god tone. Men jeg er så livredd for at dette kan ha skadet forholdet vårt..hvor mye husker de? Jeg ba alltid om unnskyldning og forklarte etterpå. Sa at det ikke var riktig av meg å rope/bli så sint men at jeg ønsket likevel at hun skulle gjøre som jeg sa osv.

 

Føler meg som verdens verste forelder når jeg tenker på dette..livredd for at grensesetting skal skape avstand mellom oss. Eller min måte å sette grenser på. Vet jeg fortsatt må bli flinkere. Holde meg rolig og bestemt, ikke heve stemmen osv. Det er bare ikke alltid like lett i praksis med to utprøvende unger.

 

Hva tenker dere om dette? Håper jeg greide å uttrykke meg rett her. Handler ikke om masse roping og stygge ord eller noe slikt. Handler om en sliten mamma som til tider har nådd sitt makspunkt og ikke klart å holde seg så rolig som jeg burde.

 

Anonymous poster hash: dc41c...e2f

[Gjest Antarctica]

Men kan du ikke gjenoppbygge nå, da? Når lunta ikke er så kort?

 

Å være streng i stemmen er heller ikke det samme som å "kjefte". Stemmen er et viktig uttrykksmiddel, og ungene kan godt vite at når mamma bruker "ikke mer tull"-stemmen, så er galgenfristen over.

[Anonym bruker]

Jo det er det jeg håper? At det ikke er for sent. At jeg ikke alt har ødelagt noe..føler det liksom sånn..At hun vet godt at mamma kan bli sint..har vel vært mer enn streng tilsnakk da, har vært kjeft i ordets rette forstand

 

Anonymous poster hash: dc41c...e2f

[Anonym bruker]

Hvem har ikke blitt sint innimellom og ropt til ungene sine???!!! Du virker oppegående og reflektert... Så ta det med ro😊.

 

Anonymous poster hash: 55feb...16b

[Anonym bruker]

Jeg anser ikke det du forklarer her som kjefting i det hele tatt. Det er tilsnakk når ungene ikke hører etter. Og heve stemmen fordi man er lei av å gi samme beskjed er ikke det samme som og kjefte.

 

Anonymous poster hash: 9bb75...5d9

[Anonym bruker]

Jeg er sånn selv. Kjeftet på ungen i går kveld. Var sint og det hele endte med en ganske høylytt beskjed om at "NÅ legger du deg!"

I dag skal de ha empati i bhg hvor de snakker om følelser og kommer med eksempler. Kjenner jeg blir litt nervøs i tilfelle hun(4,5 år) forteller om meg og hvor sint jeg var i går. Og det i seg selv at jeg blir litt nervøs er tegn nok for meg til at jeg må ta grep, nå. 

Har tidligere bedt ungen telle til 10, det må jeg begynne med også. Gå litt vekk fra situasjonen før jeg eksploderer.

Jeg tror ikke det skader at vi blir sinna i blandt, så lenge det er med god grunn og at vi ikke sier noe stygt eller fysisk skader.

Også er det lov å si unnskyld for oss også.

 

Anonymous poster hash: 2a9be...940

[Anonym bruker]

Det er skummelt at verden har blitt sånn at vi blir nervøse fordi vi kjefter på barna. Barn gjør tidvis ting de fortjener å få kjeft for. Kan ikke bli pusa rundt hele livet. Oppfører de seg ikke så må det faktisk være konsekvenser. Sånn som det har blitt nå er det jo nesten rart at vår generasjon har overlevd og at våre foreldre igjen fikk lov til å være foreldre.

 

Anonymous poster hash: 6ec60...21a

[Anonym bruker]

Hender jeg også kjefter på barnet mitt, og samvittigheten er virkelig dårlig etterpå. Noen dager er det ikke til å unngå, og i dag var det en slik morgen. Beskjeder måtte gjentas flere ganger, ungen nekta å stå på beina og bare la seg ned å gulvet under påkledning, gjorde bevisst motsatt av det jeg sa, og til slutt snakket tilbake til meg da jeg prøvde å få det til å høre etter. Da ble det kjefting,og påkledning under tvang. ikke særlig høy i mammahatten etter en slik morgen, men det jeg alltid gjør er at når vi har roet oss begge to forklarer jeg hvorfor/hva som gjorde at han fikk kjeft. Jeg eier også alltid unnskyld for at jeg kjeftet. Da sier barnet som oftest unnskyld for det han gjorde, og så avslutter vi med en klem. Jeg har samme regel med barnet som med mannen, vi legger oss ikke uten å bli venner igjen, og vi går ikke i barnehagen/på jobb uten å bli venner igjen.  

Anonymous poster hash: 0151e...779