overgangen fra 1 barn til 2

[Anonym bruker]

Noen som vil dele?

 

Vi snakker om å prøve å få barn nr2. Men jeg er litt både og.... vår første begynner å bli stor (2, 5år) og jeg trives veldig godt akkurat nå. Tenker jo selvfølgelig at han burde få søsken, men likevel så er det greit som vi har det nå.

 

Anonymous poster hash: 068bb...946

[Anonym bruker]

Vel.. For å si det sånn, jeg ler av folk som har ett barn og er slitne. (Tar høyde for sykdommer og andre utfordringer, men de som har et friskt, normalt barn..)

Jeg fikk 2 med akkurat 2 år i mellom, og hadde aldri gjort det igjen. Jeg var sliten og dårlig gravid, orket ikke håndtere den eldste, som ennå ikke sov natten igjennom. Når yngste var 2 hadde jeg ikke sovet en hel natt på 5 år.

Hadde aldri gjort det igjen. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg fått nummer 2 mye senere.

MEN, dette er MIN erfaring, mange synes jo det går som smurt å få to tette, eller 4 unger på 4 år, og gudene vet hva. Alt handler vel om personlighet, hvordan man takler stress og utfordringer. Har man generelt et stabilt og trygt humør, og et likeverdig, godt forhold til far er det vel en smal sak.

 

Anonymous poster hash: 0564e...6d2

[Anonym bruker]

Synes det var stor overgang.

Nå er det 4 år mellom mine, 4 j... slitsomme år. Yngste er altså 4 nå og hverdagen er enklere. Mangel på søvn har vært det verste. + at vi har utfordrende jobber, begge to.

Vent, er mitt råd. Er du derimot hjemeværende, eller jobber deltid, så er det nok enklere.

Vi er forskjellige.

 

Anonymous poster hash: f3d69...3a1

[Anonym bruker]

hos oss er det fire år mellom, og jeg syns det er helt perfekt. en er en og to er ti er det noen som sier, men jeg er ikke enig, syns det er deilig med to som kan leke sammen, dele hemligheter sammen, osv osv

Anonymous poster hash: 54054...87b

[liniss - mamma til tre små]

Akkuratt 2 år mellom mine, å ja overgangen var enormt stor! Det er slitsomt men såklart verd det :-) trur overgangen fra 2 til 3 blir lettere :-)

[Anonym bruker]

Vel.. For å si det sånn, jeg ler av folk som har ett barn og er slitne. (Tar høyde for sykdommer og andre utfordringer, men de som har et friskt, normalt barn..)

Jeg fikk 2 med akkurat 2 år i mellom, og hadde aldri gjort det igjen. Jeg var sliten og dårlig gravid, orket ikke håndtere den eldste, som ennå ikke sov natten igjennom. Når yngste var 2 hadde jeg ikke sovet en hel natt på 5 år.

Hadde aldri gjort det igjen. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg fått nummer 2 mye senere.

MEN, dette er MIN erfaring, mange synes jo det går som smurt å få to tette, eller 4 unger på 4 år, og gudene vet hva. Alt handler vel om personlighet, hvordan man takler stress og utfordringer. Har man generelt et stabilt og trygt humør, og et likeverdig, godt forhold til far er det vel en smal sak.

 

Anonymous poster hash: 0564e...6d2

Signerer! Som jeg skulle sagt det selv

 

 

Anonymous poster hash: 3dbb5...116

[Anonym bruker]

Fra en til to var nesten ingen overgang her. Våkennetter til tross, bare en til på en måte.

 

Anonymous poster hash: 7bf18...c9d

[ulenissen]

Er 5år mellom mine, og synest ikke overgangen var stor. Tror ikke det hadde vært det med ferre år mellom heller... Men nå var begge mine eldste rolige barn. Sovnet igjen etter nattamming begge to, og sluttet med nattpupp rundt en 7mnd...

[Anonym bruker]

Å ha to av sine egene barn, lett som en plett! Å få barn nr 2 var som nesten å få barn nr1 på ny bare mye mer erfaren! 😉 Kan såklart aldri vite hva unge man får, også må man jo ta hensyn te ungne man har fra før.

Men jeg har en x som hadde barn fra før, da det var to barn i huset kunne man bli gal!

 

 

 

Anonymous poster hash: 2d9b2...f52

[Gjest Antarctica]

Syns den største overgangen er fra 0 til 1. Nå har jeg tre, og jeg syns fortsatt det første barnets ankomst var det som endret livet.

[Anonym bruker]

Jeg har to tette og for meg stemmer uttrykket "en er som ingen og to er som ti..." Det var tøft i begennelsen. Nå er det derimot mye lettere når barna har blitt litt eldre, de har veldig stor glede av hverandre.

 

Anonymous poster hash: 6641c...844

[TPK]

Jeg synes ikke det var så stor overgang. Har to år mellom mine. Du må tenke på at det tar monst 9mnd å lage baby også, og det kan ta flere år. Vil du at eldste skal være 4 år før hun før søsken? Jeg synes i alle fall to år var helt perfekt aldersforskjell. Klart det var kjipt på slutten av graviditeten, når jeg var omtrent sengeliggende med bekkenløsning, men en snill gutt og utrolig hjelpsom mann gjorde at det gikk helt fint. Men begge mine har vært såkalt enkle barn, sovet godt, ignen kolikk, ingen sjalusi.

[Anonym bruker]

Noen som vil dele?

 

Vi snakker om å prøve å få barn nr2. Men jeg er litt både og.... vår første begynner å bli stor (2, 5år) og jeg trives veldig godt akkurat nå. Tenker jo selvfølgelig at han burde få søsken, men likevel så er det greit som vi har det nå.

 

Anonymous poster hash: 068bb...946

Jeg syns nok overgangen fra 0-1 var mer krevende enn fra 1-2. Det første halvåret med baby nr to var ok. Eldste var 2.8 når yngste kom og i ettertid syns jeg han var for liten. Det ble stor overgang for han og etterhvert ble lillebror mer og mer krevende og det gikk ut over storebror. Vi var slitne, irritable med kort lunte (yngste våknet sov aldri mer enn en time ad gangen fra han var to mndr, skrek og gråt mye på natten helt frem til han var 2,5. Kunne ikke legge han fra meg uten at han måtte gråte). Eldste og vi hadde liksom nettopp fått livet på skinner og hadde det så fint siste halvåret før lillebror kom, så ble alt mer stress og slit igjen. Så kom kranglinga og slossinga. Det har vært et slit, men ville ikke gjort det annerledes. Ville hatt større aldersforskjell, men pga oss foreldre sin alder så måtte vi bare sette i gang. Ville kanskje brukt mme fordi jeg strever sånn med amming, men når nurket kommer ut og søker brystet er det vanskelig å la være . Sett i ettertid var det amming og styr rundt det som gjorde situasjonen kjip for vår eldste (utenom mye skrik og gråting natt og dag). Noen slenger jo bare ut en pupp og leser en bok for eldste, men sånn var det ikke her.. Men eldste elsker å ha en bror og hadde nok kosa seg med enda en bror. Det er helt uaktuelt her i huset, men hadde faktisk gått gjennom det samme en gang til selv om det har kostet mye psykisk, fysisk og for parforholdet. Nå begynner ting å gå seg til, yngste er 3,5. Yngste har astma og fikk øredren, det hører med til historien..

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 268a1...3ae

[Anonym bruker]

Vi har 5 år mellom våre (selvvalgt) og synes det er en veldig fin aldersforskjell. Jeg personlig kunne ikke tenke meg 2 tette. Vi har hatt god tid til å nyte begge våre da de var små. Lite sjalusi og lite mas.

Anonymous poster hash: 5e6a5...b7a

[Anonym bruker]

Overgangen var jævlig. Nyfødt og en på 2,5 som tok det tungt å ikke få all oppmerksomheten. Selv om vi gjorde mye med han alene og holdt på hans rutiner (frokost mef mamma osv. MEN... Nå rbabyen 3,5 mnd og alt er plutselig lett som en lek. Du vet aldri

 

Anonymous poster hash: eabad...c35

[Anonym bruker]

Overgangen 0-1 var definitivt tøffest...

Fra 1-2 gikk det veldig fint iom at jeg/vi var mye tryggere og erfarne med babyer. Var 2,9 år imellom våre og eldste gikk fulltid i BHG mens den miste var hjemme med mor eller far (tror det hadde vært tøft hvis ikke!)

Nå var vi jo to voksne om å passe barna så det ble ofte til at jeg tok baby og far eldste, ihverfall i begynnelsen. Gikk helt fint og det var jeg som etter ca 2 mnd leverte og hentet eldste i BHG pga fars jobb.

Ble nok mer bevisst på å ikke skulle ha alt perfekt rundt meg og å si ifra til de rundt meg hva jeg trengte. Far ble også mer bevist på å jobbe mer ift husarbeid og slikt. Anbefales

 

Anonymous poster hash: 245a5...bfc

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke det var ille i det hele tatt! Selvsagt tok ting litt lengre tid, og logistikken måtte endres, men lillebror kom fort inn i våre rutiner. Her er det 2,5år mellom dem, og det er helt perfekt for oss. Har aldri opplevd sjalusi, eller at storebror fikk mindre tid til oss. De er gode venner og leker masse sammen. De krangler og selvsagt, men det ordner seg. Vet ikke hvorfor, men alt bare gikk veldig bra. Vi var kanskje mer avslappet og mindre stresset med nr 2. 

 

 

Jeg syns 0-1 var mye verre! Sjokket med lite søvn, sjokket med alle "babyproblemer" som luft i mage osv.. Det å måtte sette seg selv tilside for en liten baby og alltid sette han først.. Det var helt grusomt!

Anonymous poster hash: a9127...ca2

[Anonym bruker]

Vi har fire år mellom våre. Det bare ble sånn. Tenkte aldersforskjellen ble veldig stor, men det har egentlig vært perfekt. Eldste var fornuftig, flink og hjelpsom. Yngste var tidlig ute og ble fort en venn for eldste.

De er bestevenner i dag, til tross for et barnehagebarn og et skolebarn.

 

 

 

Anonymous poster hash: a0ead...b1b

[Anonym bruker]

Syns den største overgangen er fra 0 til 1. Nå har jeg tre, og jeg syns fortsatt det første barnets ankomst var det som endret livet.

Signerer denne! Helt enig.

Når førstemann kom var alt på hodet og det tok lang tid før vi kunne venne oss til den nye hverdagen.

Andremann kom etter 4.5 år - det var helt perfekt for oss.

Jeg har også lest meg litt opp på dette med aldersforskjell og ser at det er flere positive sider med å la litt større aldersforskjell enn omvendt.

Nå jobber jeg selv på en småbarnsavdeling, noen har allerede rukket å bli store søsken. Men jeg tror ikke det er bra for de små eller foreldrene. Mange av dem har lange dager slik at mor kan hente seg inn igjenn og være sammen med minsten. Men er det riktig for storesøsken som kun er 1.5 år selv?

Jeg tror ikke.

 

Anonymous poster hash: 0e892...6ee