Behandling spiseforstyrrelse

[Anonym bruker]

Hvor lenge er det vanlig å gå i poliklinisk behandling for spiseforstyrrelse? 

 

Har gått i et par år nå og på sist time kom psykologen med en kommentar i forbifarten som h*n kanskje ikke tenkte over; "det har jo tatt tid.." Jeg er smertelig klar over at det har tatt tid, og jeg ser ikke for meg at det kommer til å bli bra med det første. :-/  Sliter voldsomt med motivasjon og ambivalens og har mest lyst å bare si at jeg slutter. Føler jeg har brukt mer enn nok tid, og at jeg ikke klarer å ta i mot hjelpen. Misforstå meg rett, jeg har kommet et godt stykke på vei fra vi startet men føler at det er på stedet hvil nå likevel. Og det er min feil, ikke hennes. Tipper det er mange som har større behov for hjelpen og som faktisk klarer å benytte seg av den. 

 

Samtidig har det vært veldig godt å ha noen å snakke med om dette og som følger litt med. Blæh.. hva skal jeg gjøre? 

 

Til deres som har hatt en spiseforstyrrelse, hvor lenge har dere gått i behandling og hva har funket for dere for å komme ut av det?

 

Anonymous poster hash: f3419...f09

[Anonym bruker]

Jeg er kanskje ikke rette person til å svare, men gjør nå det likevel. 

Jeg har hatt en spiseforstyrrelse i 13-14 år nå, og behandling i åtte år. Men, jeg har noen andre psykiske lidelser som tar mer plass i behandlingen, så derfor tar ting veldig tid med meg. Vil ikke anbefale deg å slutte da. For å tenke helt realistisk, så blir du ikke fortere kvitt en spiseforstyrrelse uten behandling enn behandling som ikke har gitt optimale resultater. Et slikt monster makter man ikke alene. Kanskje du kan ta deg en prat med behandler, og si at det dere holder på med nå ikke er optimalt, og at du er villig til å prøve annen behandlingform. Min erfaring, riktignok ang. de andre diagnosene mine, er at man må prøve litt forskjellig før det "sitter". Kanskje må man gå så langt som å bytte behandler, selv om du føler det er din feil og ikke hennes. Ikke gi opp, hvert fall! =)

Anonymous poster hash: 04cf1...fe0

[Anonym bruker]

Problemet,- føler jeg, er at for noen av oss har sykdommen kommet ene og alene ut fra et ønske om og bli litt tynnere og penere. Alle har ikke SF som en reaksjon på traume eller annen psykisk lidelse,- man kan slanke på seg SF. Da er det helt feil og gå til psykolog for og finne ÅRSAKER til sin SF,- for så og kanskje bruke denne ti log holde på sykdommen. Jeg følte jeg ikke fikk skylde på meg selv når det kom til min anorexia. Han skulle finne noe og skylde på! Helt feil for MIN årsak til sykdommen!

 

Om man har ANDRE årsaker enn ønske om og gli litt tynnere bak sykdommen,- så er nok psykolog veldig mye mer viktig! Men her tror jeg det ofte er vekt som blir målet for om man er frisk eller ikke... Jeg sier ikke det ER slik, men har et lite inntrykk av at når man han nådd en gitt vekt,- og man ikke kommer UNDER denne på en viss periode,- så er man frisk. Og man får avsluttet behandling fordi den fysiske/synlige delen av sykdommen er borte,- ergo har man kontroll...

 

Jeg mener SF er en kronisk sykdom. Mange har den,- og blir aldri syk, andre av oss blir det, utløst av traume eller annen psykisk lidelse, andre av en uskyldig slankekur. Ut fra dette kan man kanskje også si om man trenger langvarig (kanskje regelmessig gjennom livet) psykologisk behandling, eller bare hjelp til og takle eget kroppsbilde,- for og sette det litt på spissen. Jeg har vært frisk,- altså avsluttet psykolog da jeg var 16 (var 14 da jeg ble innlagt), der var det også en gitt vekt som ikke skulle understiges i en viss periode før jeg slapp unna kontrollveiing og fikk en siste psykologsamtale og var "frisk"....Det tok mye lenger tid,- men føler jeg kom dit til slutt.... For de som får utløst sykdommen (selg om det finnes flere varianter av spiseforstyrrelser) av en traume eller annen psykologisk lidelse så tror jeg livslang oppføling er nødvendig. Ikke at man trenger psykolog hver uke,- men kanskje MINIMUM et par gang i året,- livet ut, eller mulighet for "akuttime" når som helst om man føler behov.

 

En tredje årsak til SF har også kommet til,- og det er maten i seg selv. Fastfood, mye raffinert sukker, inaktivitet kan i seg selv gi fysisk ubalanse i kroppen som fører til spiseforstyrrelse. Gjerne da i form av overspising og ekstrem overvekt... Altså, -kostholdet kom først, så overvekta, så spiseforstyrrelsen så psykisk lidelse pga vekt og forhold til mat....

 

Men nå er dette min "observasjon" av dette problemet. Ikke et fasitsvar. Jeg ville,- om jeg følte behov for flere samtaler, si det rett ut. kanskje ikke direkte knyttet til spiseforstyrrelsen,- men til andre psykiske tanker og problem du måtte ha som kanskje er triggerne hos DEG for en sf......

Anonymous poster hash: 4de50...489

[Anonym bruker]

 

Problemet,- føler jeg, er at for noen av oss har sykdommen kommet ene og alene ut fra et ønske om og bli litt tynnere og penere. Alle har ikke SF som en reaksjon på traume eller annen psykisk lidelse,- man kan slanke på seg SF. Da er det helt feil og gå til psykolog for og finne ÅRSAKER til sin SF,- for så og kanskje bruke denne ti log holde på sykdommen. Jeg følte jeg ikke fikk skylde på meg selv når det kom til min anorexia. Han skulle finne noe og skylde på! Helt feil for MIN årsak til sykdommen!

 

Om man har ANDRE årsaker enn ønske om og gli litt tynnere bak sykdommen,- så er nok psykolog veldig mye mer viktig! Men her tror jeg det ofte er vekt som blir målet for om man er frisk eller ikke... Jeg sier ikke det ER slik, men har et lite inntrykk av at når man han nådd en gitt vekt,- og man ikke kommer UNDER denne på en viss periode,- så er man frisk. Og man får avsluttet behandling fordi den fysiske/synlige delen av sykdommen er borte,- ergo har man kontroll...

 

Jeg mener SF er en kronisk sykdom. Mange har den,- og blir aldri syk, andre av oss blir det, utløst av traume eller annen psykisk lidelse, andre av en uskyldig slankekur. Ut fra dette kan man kanskje også si om man trenger langvarig (kanskje regelmessig gjennom livet) psykologisk behandling, eller bare hjelp til og takle eget kroppsbilde,- for og sette det litt på spissen. Jeg har vært frisk,- altså avsluttet psykolog da jeg var 16 (var 14 da jeg ble innlagt), der var det også en gitt vekt som ikke skulle understiges i en viss periode før jeg slapp unna kontrollveiing og fikk en siste psykologsamtale og var "frisk"....Det tok mye lenger tid,- men føler jeg kom dit til slutt.... For de som får utløst sykdommen (selg om det finnes flere varianter av spiseforstyrrelser) av en traume eller annen psykologisk lidelse så tror jeg livslang oppføling er nødvendig. Ikke at man trenger psykolog hver uke,- men kanskje MINIMUM et par gang i året,- livet ut, eller mulighet for "akuttime" når som helst om man føler behov.

 

En tredje årsak til SF har også kommet til,- og det er maten i seg selv. Fastfood, mye raffinert sukker, inaktivitet kan i seg selv gi fysisk ubalanse i kroppen som fører til spiseforstyrrelse. Gjerne da i form av overspising og ekstrem overvekt... Altså, -kostholdet kom først, så overvekta, så spiseforstyrrelsen så psykisk lidelse pga vekt og forhold til mat....

 

Men nå er dette min "observasjon" av dette problemet. Ikke et fasitsvar. Jeg ville,- om jeg følte behov for flere samtaler, si det rett ut. kanskje ikke direkte knyttet til spiseforstyrrelsen,- men til andre psykiske tanker og problem du måtte ha som kanskje er triggerne hos DEG for en sf......

 

Anonymous poster hash: 4de50...489

 

Tusen takk for et langt og interessant svar. Slik jeg føler det nå tror jeg også det er kronisk og at det aldri vil bli helt bra.. Samtidig har jeg jo et håp om det, og ønsker for hvordan fremtiden skal være. For min del ser vi ikke så mye på hva det skyldes, men jobber med kognitiv terapi i håp om å endre tankemønster. Jeg har imidlertid store problemer med å få tak i hva som faktisk skjer og hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Å gå til psykologen gjør at jeg skjerper meg litt og ikke ramler helt utfor kanten, men det blir ikke særlig bedre for tiden føler jeg. 

Du sier du er frisk nå, vil det si at du klarer å fungere tilnærmet normalt uten symptomer?

 

Anonymous poster hash: f3419...f09

[Anonym bruker]

 

Jeg er kanskje ikke rette person til å svare, men gjør nå det likevel. 

 

Jeg har hatt en spiseforstyrrelse i 13-14 år nå, og behandling i åtte år. Men, jeg har noen andre psykiske lidelser som tar mer plass i behandlingen, så derfor tar ting veldig tid med meg. Vil ikke anbefale deg å slutte da. For å tenke helt realistisk, så blir du ikke fortere kvitt en spiseforstyrrelse uten behandling enn behandling som ikke har gitt optimale resultater. Et slikt monster makter man ikke alene. Kanskje du kan ta deg en prat med behandler, og si at det dere holder på med nå ikke er optimalt, og at du er villig til å prøve annen behandlingform. Min erfaring, riktignok ang. de andre diagnosene mine, er at man må prøve litt forskjellig før det "sitter". Kanskje må man gå så langt som å bytte behandler, selv om du føler det er din feil og ikke hennes. Ikke gi opp, hvert fall! =)

 

Anonymous poster hash: 04cf1...fe0

 

 

Takk for svar! Det er kanskje sant.. Føler bare jeg har gitt litt opp nå og har ikke helt troa på at det skal bli noe bedre. :-/ Skal forsøke å snakke med psykologen om det på neste time. 

 

Anonymous poster hash: f3419...f09