Hunden min ble avlivet og er i sorg...

[Anonym bruker]

Er det noen her inne som er glad i dyr og har opplevd å miste sin kjæledyr/beste venn? Nå har det gått 3 dager siden min hund ble avlivet pga. alderdommen. Han ble 14 år og han har alltid vært en frisk og rask fantastisk hund hele livet. Jeg fikk han når han var 7-8 uker gammel. Jeg var 19 år. Jeg har alltid vært sterkt knytta til han. Min aller beste venn!! Han har alltid passet på meg. Nå det siste året begynte det å merkes at han er gammel. Han begynte å få gråstær og hørte veldig dårlig. Han hadde gått ned 10 Kilo. De siste ukene begynte han å bæsje inne og klarte ikke å kontrollere dette lenger. Han ble veldig svak i beina også. Dyrelegen anbefalte å avlive han slik at han sku få slippe. Han hadde nådd sin alder.

 

Verste dag i livet mitt når vi for med han til dyrelegen for å avlive han. Jeg gråt og gråt men visste at han vil få det godt igjen. 

 

Etter han ble avlivet begynte jeg å få innmari dårlig samvittighet for alt egentlig. Jeg har det helt forferdelig tungt fortiden og må gråte hver dag. Jeg savner han sånn. Visste ikke at jeg kommer til å få en så sterk reaksjon. Har så dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg ikke har tatt meg nok av han de siste årene siden vi fikk barn. Føler at jeg har svikta han på en måte og at jeg ikke har vært der for han. Er så forferdelig lei meg.

 

Er det noen her som vil dele litt med meg?

Anonymous poster hash: 4ea6a...a8d

[Anonym bruker]

Jeg vet akkurat hvordan du har det. For 15 år siden så måtte jeg avlive hunden min fordi han var syk. Det er det værste jeg noen gang har gjort, og jeg har lovet meg selv at jeg aldri skulle måtte gjøre det igjen. Og nå 15 år senere så står jeg her igjen, men nå er det katten min som må avlives fordi hun er syk. Så jeg tror jeg vet godt hvordan du har det. den dårlige samvittigheten hadde jeg og, har det faktisk fremdeles enda.  Men det skal du ikke ha, du har gjort det som var best for han og du må tenke at dette var denne rette avgjørelsen.

Anonymous poster hash: 3db00...90f

[Anonym bruker]

Det er helt normalt det du skriver. Jeg gråt uten stans i 3 dager. Trudde aldri det gikk ann å gråte så mye. Jeg følte selv at verden stoppa opp for meg mens den gikk videre for alle andre. Og at jeg var inne i et vakuum fra da jeg forlot den døde kroppen hans hos dyrlegen og til jeg fikk urna hjem. Da jeg fikk urna glapp vakuumet taket og verden gikk videre for meg igjen.

 

Det kommer til å føles vondt lenge. Huset mangler liksom en vegg. Og hjertesmerte er faktisk en fysisk smerte som sprenger i brystet. Det er en stor sorg å miste bikkjene våre, spesielt de som vi blir ekstra knyttet til pga. kjemien og lagspillet oss i mellom. Vi har de dessverre bare til lån. Gråt hvis du trenger det. Og lukk ørene for de som sier "Det var bare en hund".

 

Jeg føler med deg i sorgen din. Klem til deg <3

 

Anonymous poster hash: d0c6e...5b4

[Anonym bruker]

Så trist å lese😢 Jeg tror de følelsene du har er ganske normale uansett hvem man mister, om det skulle være hunden eller andre familiemedlemmer. Sorgen gjør slik at tankene begynner å kverne, og man gjerne får de tankene du har. Sorgen du har vil nok sitte lenge i. Det er jo ikke rart etter å ha hatt han i livet ditt i så mange år❤️ Du har jo mistet et kjært familiemedlem❤️ Klem til deg

 

Anonymous poster hash: 0c960...4cd

[Anonym bruker]

Jeg måtte avlive katten min i fjor, og det var helt forferdelig. Fikk være med henne i 15 år, halve livet mitt.

Hun ble fryktelig syk, og på slutten så var det ikke så mye igjen av henne fysisk, men mye av henne psykisk, om du skjønner. Det gjorde vondt at katten min VILLE leve, men kroppen sviktet.

 

Jeg gråter fremdeles om jeg snakker for mye om henne, men jeg kan fint se på bilder og huske den fantastiske katten hun var uten at det gjør vondt. Jeg sliter med dårlig samvittighet, mest på grunn av ting veterinærene sa.

 

Det høres ut som om du var en fantastisk eier som sørget for å avlive på det beste tidspunktet. Å ha dårlig samvittighet er helt normalt, både når man mister dyr og mennesker, og er en del av deal'en, dessverre.

 

Klemmer til deg!

Anonymous poster hash: 6b82f...b2e

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Det er så tungt at han ikke er her lenger. Føles som alt har rast sammen. Men jeg må tenke på barna mine. Alt minner meg om han i huset. Det var så tungt å rydde vekk senga hans og matskålene hans. Igår når vi handla kjøpte vi godmat bare til katten vår og ikke til hunden vår. Det var så tungt. Han brukte alltid å ligge bak stolen min når vi satt ved matbordet. Mye jeg savner nå og vil bare at han skal komme tilbake. Gud hvor jeg savner hunden min!!!! Bare lyst å gråte!

Anonymous poster hash: 4ea6a...a8d

[Anonym bruker]

Jeg har også opplevd dette!

Fikk min første hund da jeg var 7 år, hun var med meg over alt og jeg elsket henne såå! Hun var så klok og snill. Aldri hadde jeg opplevd å bli så knyttet til et dyr. Hun var som en bestevenn. Den siste tiden av livet hennes fikk hun livmorbetennelse, var innom dyrelegen mange ganger å prøvde ut div medisiner/sprøyter over lengre tid. Til slutt så jeg at hun kom seg ikke å det var ikke mere håp. Måtte bære henne i bilen å kjøre til dyrlegen for avlivning. Jeg sørget i lang tid, har mistet mennesker jeg har vært veldig glad i før å dette ble for meg en like stor sorg. Hun ble 12 år. Tenker ofte på henne enda å nå er det gått mange år, hun har en spesiell plass i hjertet mitt.

Dette er det verste med å skaffe seg dyr. Man blir så glad i di<3

 

Anonymous poster hash: e987f...4b8

[Anonym bruker]

Hvordan taklet dere sorgen og hvor lang tid brukte dere til det gikk bedre? Jeg føler at hele verden har rast sammen. Tenker på han heletiden. Alt er tungt. Ute i snøen er fotavtrykkene hans overalt. Det er så vondt! Gråter hver gang jeg tenker på han. Har så dårlig samvittighet og føler meg så langt nede. Føler at jeg har sviktet min beste venn og at jeg ikke har tatt godt nok vare på han siste tiden. Er så lei meg og sku ønske å ha vært der for han mye mer.

 

Takler ikke å ha mistet han. Jeg har også to barn og føler at jeg må prøve å takle dette for barna ihvertfall. Men det er så tungt. Huff

Anonymous poster hash: 4ea6a...a8d

[Anonym bruker]

Jeg vet hvordan du har det. Jeg måtte avlive katten min da hun var 14 år. Fikk henne da jeg var 13 år og hun bare 6 uker (avvist av mor). Det tok lang tid før jeg klarte å innse at hun var borte. I lang tid opplevde jeg mange ganger om dagen å forvente hennes nærvær, for så det intense stikket av sorg da jeg kom på at hun var død.

 

Nå er dette noen år siden og sorgen har gått over i fine minner. Hun hadde et godt liv og jeg var heldig som fikk være mammaen hennes. Og hunden din var heldig som hadde deg til sin mamma ❤️ Tenk å være så høyt elsket! Og dermed så sårt savnet.

 

Anonymous poster hash: 3c21b...c0c

[Anonym bruker]

 

Hvordan taklet dere sorgen og hvor lang tid brukte dere til det gikk bedre? Jeg føler at hele verden har rast sammen. Tenker på han heletiden. Alt er tungt. Ute i snøen er fotavtrykkene hans overalt. Det er så vondt! Gråter hver gang jeg tenker på han. Har så dårlig samvittighet og føler meg så langt nede. Føler at jeg har sviktet min beste venn og at jeg ikke har tatt godt nok vare på han siste tiden. Er så lei meg og sku ønske å ha vært der for han mye mer.

 

Takler ikke å ha mistet han. Jeg har også to barn og føler at jeg må prøve å takle dette for barna ihvertfall. Men det er så tungt. Huff

 

Anonymous poster hash: 4ea6a...a8d

Ta en dag av gangen. Gråt hvis du trenger det. Er lov å få tårer som renner foran barna. Men prøv å ikke gråte helt hysterisk foran de. Barnet vårt var 3 år da hunden vår på nesten 13 år døde. Forklarte enkelt at mamma gråter fordi mamma er lei seg fordi hunden ikke er her mer. Lot barnet ta initiativ til prat om hunden for å ikke prakke sorgen på barnet. Barnet var veldig lei seg, men heldigvis med små barns enkelhet taklet barnet det mye bedre enn oss voksne. Barnet sa: Hunden var veldig gammel og hadde veldig aua, så hundedoktoren tok bort aua. Og det er bra for hunden. Aua i hjertet mitt, jeg savner hunden".

 

Ennå kommer det tårer i øyene mine av og til ved spesielle minner. Og folk som har hatt gode bånd til hundene sine at de kan fortsatt få tårer i øyene mange år etterpå - på samme måte som med mennesker som er døde.

 

Mitt beste råd er å sørge ferdig før dere får en ny hund, spesielt når du har hatt hunden i så mange går. Er lurt å nullstilles sikkelig før det kommer en ny hund i familien. Den nye fortjener at dere begynner med blanke ark og ikke bruker den som erstatning for den forrige hunden.

 

Anonymous poster hash: d0c6e...5b4

[Anonym bruker]

 

Hvordan taklet dere sorgen og hvor lang tid brukte dere til det gikk bedre? Jeg føler at hele verden har rast sammen. Tenker på han heletiden. Alt er tungt. Ute i snøen er fotavtrykkene hans overalt. Det er så vondt! Gråter hver gang jeg tenker på han. Har så dårlig samvittighet og føler meg så langt nede. Føler at jeg har sviktet min beste venn og at jeg ikke har tatt godt nok vare på han siste tiden. Er så lei meg og sku ønske å ha vært der for han mye mer.

 

Takler ikke å ha mistet han. Jeg har også to barn og føler at jeg må prøve å takle dette for barna ihvertfall. Men det er så tungt. Huff

 

Anonymous poster hash: 4ea6a...a8d

Ta en dag av gangen. Gråt hvis du trenger det. Er lov å få tårer som renner foran barna. Men prøv å ikke gråte helt hysterisk foran de. Barnet vårt var 3 år da hunden vår på nesten 13 år døde. Forklarte enkelt at mamma gråter fordi mamma er lei seg fordi hunden ikke er her mer. Lot barnet ta initiativ til prat om hunden for å ikke prakke sorgen på barnet. Barnet var veldig lei seg, men heldigvis med små barns enkelhet taklet barnet det mye bedre enn oss voksne. Barnet sa: Hunden var veldig gammel og hadde veldig aua, så hundedoktoren tok bort aua. Og det er bra for hunden. Aua i hjertet mitt, jeg savner hunden".

 

Ennå kommer det tårer i øyene mine av og til ved spesielle minner. Og folk som har hatt gode bånd til hundene sine at de kan fortsatt få tårer i øyene mange år etterpå - på samme måte som med mennesker som er døde.

 

Mitt beste råd er å sørge ferdig før dere får en ny hund, spesielt når du har hatt hunden i så mange går. Er lurt å nullstilles sikkelig før det kommer en ny hund i familien. Den nye fortjener at dere begynner med blanke ark og ikke bruker den som erstatning for den forrige hunden.

 

Anonymous poster hash: d0c6e...5b4

 

Tusen takk for god svar og gode råd <3 Jenta vår er 4 år og vi har forklart henne at han var veldig gammel og begynte å få det vondt og nå har han det godt i hundehimmelen. Vi har vist henne den fineste stjerna og sa at der er han og ser på oss. Jeg gråter fremfor henne. Litt for mye kanskje i starten. Jeg klarte ikke å holde igjen. Men prøver å ta meg sammen.

 

Jeg har veldig dårlig samvittighet pga. at jeg føler at jeg har tatt meg for lite tid med hunden vår. Nå er han borte og jeg kan ikke gå tilbake i tid for å gjøre det bedre. Det er så sårt.

 

Vi kommer ikke til å skaffe oss en ny hund. Da hadde jeg fått enda mer dårlig samvittighet. Ingen som kan erstatte han <3 en hund krever også mye tid, kjærlighet og masse omsorg. Jeg har masse skyldfølelser og føler meg elendig fordi jeg føler at jeg ikke har gitt beste vennen min alt det han trengte siste tiden. Siden vi har fått barn har så masse forandret seg og dagene har gått i ett og jeg angrer at jeg ikke har funnet en måte å få nok tid til hunden vår. Det er liksom det verste og jeg angrer sånn nå som han ikke er her mer og jeg er så utrolig lei meg for det. Dette er en sorgrosess jeg må gjennom:`(

 

Anonymous poster hash: 4ea6a...a8d

[Anonym bruker]

 

 

Hvordan taklet dere sorgen og hvor lang tid brukte dere til det gikk bedre? Jeg føler at hele verden har rast sammen. Tenker på han heletiden. Alt er tungt. Ute i snøen er fotavtrykkene hans overalt. Det er så vondt! Gråter hver gang jeg tenker på han. Har så dårlig samvittighet og føler meg så langt nede. Føler at jeg har sviktet min beste venn og at jeg ikke har tatt godt nok vare på han siste tiden. Er så lei meg og sku ønske å ha vært der for han mye mer.

 

Takler ikke å ha mistet han. Jeg har også to barn og føler at jeg må prøve å takle dette for barna ihvertfall. Men det er så tungt. Huff

 

Anonymous poster hash: 4ea6a...a8d

Ta en dag av gangen. Gråt hvis du trenger det. Er lov å få tårer som renner foran barna. Men prøv å ikke gråte helt hysterisk foran de. Barnet vårt var 3 år da hunden vår på nesten 13 år døde. Forklarte enkelt at mamma gråter fordi mamma er lei seg fordi hunden ikke er her mer. Lot barnet ta initiativ til prat om hunden for å ikke prakke sorgen på barnet. Barnet var veldig lei seg, men heldigvis med små barns enkelhet taklet barnet det mye bedre enn oss voksne. Barnet sa: Hunden var veldig gammel og hadde veldig aua, så hundedoktoren tok bort aua. Og det er bra for hunden. Aua i hjertet mitt, jeg savner hunden".

 

Ennå kommer det tårer i øyene mine av og til ved spesielle minner. Og folk som har hatt gode bånd til hundene sine at de kan fortsatt få tårer i øyene mange år etterpå - på samme måte som med mennesker som er døde.

 

Mitt beste råd er å sørge ferdig før dere får en ny hund, spesielt når du har hatt hunden i så mange går. Er lurt å nullstilles sikkelig før det kommer en ny hund i familien. Den nye fortjener at dere begynner med blanke ark og ikke bruker den som erstatning for den forrige hunden.

 

Anonymous poster hash: d0c6e...5b4

Tusen takk for god svar og gode råd <3 Jenta vår er 4 år og vi har forklart henne at han var veldig gammel og begynte å få det vondt og nå har han det godt i hundehimmelen. Vi har vist henne den fineste stjerna og sa at der er han og ser på oss. Jeg gråter fremfor henne. Litt for mye kanskje i starten. Jeg klarte ikke å holde igjen. Men prøver å ta meg sammen.

 

Jeg har veldig dårlig samvittighet pga. at jeg føler at jeg har tatt meg for lite tid med hunden vår. Nå er han borte og jeg kan ikke gå tilbake i tid for å gjøre det bedre. Det er så sårt.

 

Vi kommer ikke til å skaffe oss en ny hund. Da hadde jeg fått enda mer dårlig samvittighet. Ingen som kan erstatte han <3 en hund krever også mye tid, kjærlighet og masse omsorg. Jeg har masse skyldfølelser og føler meg elendig fordi jeg føler at jeg ikke har gitt beste vennen min alt det han trengte siste tiden. Siden vi har fått barn har så masse forandret seg og dagene har gått i ett og jeg angrer at jeg ikke har funnet en måte å få nok tid til hunden vår. Det er liksom det verste og jeg angrer sånn nå som han ikke er her mer og jeg er så utrolig lei meg for det. Dette er en sorgrosess jeg må gjennom:`(

 

Anonymous poster hash: 4ea6a...a8d

Jeg også hadde dårlig samvittighet da han døde. Men det er bare tull å ha så lenge en har vært en god matmor og ikke latt hunden lide. Den dårlige samvittigheten min forsvant litt og litt jo mer jeg og andre sa til meg at hunden hadde det ikke vondt før par dager før den ble avlivet - hunden ble ikke pint og det er faktisk det aller viktigste å tenke på oppi sorgen. Hunden vår døde i hendene til meg og mannen min inne hos dyrlegen, helt stille og rolig. En finere måte å dø på går ikke tror jeg. Når det kommer barn så har en ikke like stor frihet til å bare gå rett ut døra med hunden, men det gjør en ikke til en dårlige hundeeier.

 

På sikt når barna er større vil du kanskje ha hund igjen. Der og da i den verste hjertesmerten føltes det som jeg aldri skulle orke å utsette hjertet mitt for den forferdelige smerten når hunden dør. Men alle de gode tingene og flotte minnene et virkelig verdt det.

 

Et råd til: ikke si til barna at hunden sover! Da kan nattesøvnen bli ødelagt for de. Død og sove skal aldri brukes sammen for barn.

 

Anonymous poster hash: d0c6e...5b4

[Anonym bruker]

Huff Hi, stor klem til deg. Dette var trist å høre man blir så vanvittig glad i disse dyrene. Vi har å et kjærledyr, han kan leve i 30 år, men klarer ikke å tenke meg til hvordan det blir uten hjerte mitt som jeg kaller han.

 

Håper det blir bedre med tiden, ikke ha dårlig samvittighet. Han ble jo gammel å hadde nok et fint liv siden han levde så lenge. Vi får tenke på at han har det bedre nå, uten plager. <3

 

Anonymous poster hash: 669af...11c

[Anonym bruker]

Meldte meg Inn i gruppen I miss my dog/cat/ pet that died på Facebook da jeg mistet lillepuse n min. Anbefaler denne gruppen . Klem til deg <3

 

Anonymous poster hash: c153e...1f3