Klarer ikke glede meg over barnet i magen..:-(

[Anonym bruker]

Jeg er ikke langt på vei, men jeg har litt panikk over tingenes tilstand. Møtte en fantastisk mann etter 7 år alene og vi tok ting rolig mtp barnet som jeg har fra før. Etter en god stund fikk han møte barnet mitt og de går veldig godt overens:-) så bestemte vi oss for å flytte sammen, og midt i denne planleggingen fant jeg ut at jeg er gravid. Vi har ikke bodd skikkelig sammen enda, er ikke kommet så langt. Men nå har 1000 tanker dukket opp i hodet mitt; hva med barnet jeg har fra før? Kommer h*n til å føle seg tilsidesatt? Mye endringer på en gang for ett barn på 10 år... Hva om vi ikke fungerer sammen i en hverdag? Hva om det ikke er han jeg skal dele livet mitt med? Kan jeg risikere å bli sittende alene med to barn? Jeg er i slutten av 30-årene, hva om dette er min aller siste sjangse? Jeg har skrevet om dette her inne en gang før og fikk noen fine svar, men jeg trenger rett og slett flere gode råd. Føler meg så forvirret!

 

Anonymous poster hash: fd070...584

[Anonym bruker]

Ingen med gode råd til en middelaldrende dame;-)

 

Anonymous poster hash: fd070...584

[Anonym bruker]

Var i nesten samme situasjon som deg, bare at det var bf som hadde barn fra før (samme alder). Vi bodde ikke sammen da jeg ble gravid, hadde vært kjærester i 6 mnd. Ble gravid med prevensjon, så ikke planlagt. 

Jeg vil absolutt anbefale deg å snakke med helsesøster og ev høre hva hun tenker. Tror det er lurt for dere å gå til samtaler sammen, type familierådgiving/parrådgivning. 

Vi gjorde ikke det, og det ble ikke et heldig utfall. Vi valgte å bare flytte sammen med en gang, ting gikk altfor fort. Ble alenemor til baby på 10 uker. 

Har gått til samtaler i etterkant av et stygt brudd, og hun terapeuten sa at vi skulle kommet dit lenge før, faktisk før vi valgte å flytte sammen. Er ikke meningen å virke negativ eller noe sånt, ville bare dele min erfaring. 

Snakk med helsesøster, hun har nok noen gode tips

Anonymous poster hash: c13a6...487

[Anonym bruker]

Det å få barn endrer alltid et forhold.

Noen ryker, andre blir sterkere.

Man har ingen garantier at man ikke blir alene med barnet uansett hvor lenge man har vært sammen.

 

Og når det kommer til 10 åringen, det kommer til å gå så bra skal du se

 

Tror nok det er litt panikk du føler.

 

Masse lykke til videre

Anonymous poster hash: 25cd5...c61

[Anonym bruker]

Ah, kjære deg! Jeg forstår panikken. Jeg er godt gift med min mann og venter barn nr.2 og har vill panikk selv om alt er stabilt egentlig. Det eneste jeg kan si sikkert er at du vil nok ikke angre på babyen når den kommer:) 

 

10-åringen går det nok bare bra for skal du se. Jeg tror aldri jeg har hørt om noen som mener livet ble ødelagt fordi de fikk et søsken! Men endringer blir det i livet deres. Det kan dere bare snakke mye om sammen. 

 

Forhold har man ingen garantier for dessverre. Man må bare gjøre det beste ut av det! Gå inn i dette med åpent sinn og et håp for fremtiden. Kjemp for med nebb og klør, så vil det kanskje gå. Noe mer kan man ikke gjøre, og man kan heller aldri vite noe sikkert likevel. Begge to må nok være forberedt på store endringer og en annerledes tid enn dere så for dere. Men så lenge begge er innstilt på at dette går bra, så er dere langt på vei allerede. 

 

Fremtiden kommer uansett. 

Anonymous poster hash: 26b35...fe7

[Anonym bruker]

Hvis du har tro på forholdet per i dag, og hvis du har ønske om flere barn, ville jeg personlig satset. Det kan absolutt være din siste sjanse til å få barn, rent biologisk. Og om du i stedet skulle velge å gå fra ham, kan det godt ta nye 7 år før du finner en mann. Det må da være bedre å få et barn til mens den forrige er 10 år, og ikke 17?

 

Anonymous poster hash: f0518...32c

[Anonym bruker]

Ikke i samme situasjon. Men noen likhetstrekk er det.

 

Jeg har en sønn fra før, stefar kom inn i livet vårt da han var 2 år. Faren til sønnen min kuttet kontakten da han var 1 år, så stefar er far. Vi ventet mange år før han fikk søsken, men jeg tror ikke den kjærligheten og gleden han føler for lillesøster hadde blitt annerledes om han ble storebror før. Han har alltid ønsket søsken da. Han er nå 9 år, ble storebror i sommer. Han er så glad i søsteren sin!

 

Jeg tror et barn har godt av søsken, uansett aldersforskjell. Han er stor, du kan snakke med han, han forstår mye. Han vil skjønne at når babyen kommer så krever den mye. Han vil nok også gi mye oppmerksomhet.

Jeg vet jo ikke med din, men min er veldig opptatt av vennene og aktivitetene sine, så han er jo veldig opptatt selv. Han er jo "selvgåen". Men litt alenetid med storesøsken trengs innimellom, men det hadde det jo vært behov for uansett.

 

Anonymous poster hash: 0737b...2aa

[Anonym bruker]

Takk alle sammen:-) roet nervene mine litt nå

 

Anonymous poster hash: fd070...584