Veien videre..?

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men trenger noen tips og råd for å samle tankene.

 

Jeg og samboer har ett barn, og venter (uplanlagt) ett til sommeren.

Det har ikke akkurat vært fyrverkeri de siste årene, men helt greit, familiemessig.

 

Nå har han bestemt seg for at vi skal "finne lykken" på hver vår kant, og vil flytte ut.

Jeg mistenker sterkt at han har funnet en ny, men det er egentlig ikke kjernen i saken. (Kjenner ham godt, og erfaring tilsier at magefølelsen stemmer)

 

Jeg tror jeg trenger litt tips om veien videre, rett og slett.. Ift Nav og støtte til alenemødre, fødsel alene, mamma til to..

Fint om noen kan fortelle meg at han er en drittsekk så jeg får litt perspektiv også, for akkurat nå vil jeg bare krype innunder en stein og bli der.. Jeg er så sint og lei meg, og utrolig skuffet over at han ikke stiller opp nå som jeg er gravid, og ikke minst for at han ønsker å flytte fra barna.

 

Takk for at du leste!

 

Kanskje noen andre her inne har vært i liknende situasjon?

 

Anonymous poster hash: 43f36...62e

[Anonym bruker]

Han er en drittsekk som kutter ut gravid samboer.

Han er en enda større drittsekk hvis han har funnet seg ei ny.

 

Anonymous poster hash: 25cfd...a4e

[Anonym bruker]

Han er en drittsekk som kutter ut gravid samboer.

Han er en enda større drittsekk hvis han har funnet seg ei ny.

 

Anonymous poster hash: 25cfd...a4e

Støtter denne.

Følelsesmessig vil dette nok ta lang tid. Svik er noe av det verste man kjenner på kroppen. 

 

Få et møte med NAV der de kan infoermer om alt av stønader du har rett på. 

 

Hvordan tror du han blir om han flytter ut? Vil han ta ansvar for begge barna? Klarer han og følge opp og bli kjente med det nye barnet? Mye å tenke på når man er gravid eller nettopp født og det blir et brudd. 

 

Alt avhenger  av hvor godt dere klarer å samarbeide og om han klarer og sette barna først.

 

Få også en time hos Familievernkontoret med eller uten han og få råd der. Om alt av samvær, samarbeid osv. Evt bare for samtalefrdi ting er vanskelig for deg.

 

Anonymous poster hash: 5475d...54d

[Keiserpingvin]

Vet du når han oppfører seg som en sånn fjott uten ryggrad, så tror jeg du får det mye bedre uten han! Du skriver at magefølelsen om han pleier å stemme, så jeg gjetter på at det har vært andre ting du har reagert på ift han også. 

 

Dra til Nav, og så snakker du med de om rettighetene dine. Bestill time hos familievernkontoret, dit må dere uansett for mekling ang barna. Snakk gjerne med jordmor også hvis du vil, hun har god oversikt over det meste, og kan også gi deg råd om situasjonen din. Hvis du har behov for det, send barnet på helgetur til besteforeldre, eller noen andre som kan passe et par dager, mens du får litt tid for deg selv til å summe deg og rase fra deg. Snakk med familie og venner, og husk at du fortsatt har godt med tid før nummer to kommer.

 

Dette klarer du fint, nå får du ryggen fri og kan fokusere fullt og helt på deg selv og barna. Jeg tror du vil klare deg mye bedre uten en sånn dust i livet ditt. En som bare kan reise seg opp og gå når samboeren er gravid med hans andre barn fordi han vil "finne lykken" et annet sted er ikke en jeg ville ha stolt på i noen form for vanskeligheter uansett, og langt mindre ønsket å dele livet mitt med. Hjelpes, for en dott. 

Endret 9. januar 2016 av Keiserpingvin

[Anonym bruker]

Tusen takk, dere som har svart. Egentlig nettopp dette jeg trengte å høre.

 

Jeg er bare så utrolig skuffet over at han "forlater" barna. Og jeg føler meg skikkelig sviktet.

Han er en flink far, men jeg kjenner at det vil bli utrolig tungt å ha et godt samarbeid sånn som ting er nå.

Hvis det er en ny i bildet blir det ekstra kjipt å introdusere "stemor" så fort. Spesiellt ei som har hatt et forhold til en fyr med gravid samboer.. Kjenner jeg er rimelig bitter, og at jeg ikke har "lov" til å få ut det jeg trenger pga barna.

 

Klarer ikke å snakke med noen om det, for tårene bare renner når jeg tenker på det.

Tror nok det er en god ide å få hjelp av jordmor og fvk etterhvert.

 

Takk til dere som sier at han ikke er noe å satse på, det stemmer. Det skulle jeg innsett mye tidligere. Men sånn er det vel når man er glad i noen.

Synes bare at det er råskummelt med den tiden jeg har fremfor meg med mekling, samvær, at han skal flytte ut, fødsel, og babytid alene. Skulle ønske at jeg ikke var gravid oppi alt sammen.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 43f36...62e

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men trenger noen tips og råd for å samle tankene.

 

Jeg og samboer har ett barn, og venter (uplanlagt) ett til sommeren.

Det har ikke akkurat vært fyrverkeri de siste årene, men helt greit, familiemessig.

 

Nå har han bestemt seg for at vi skal "finne lykken" på hver vår kant, og vil flytte ut.

Jeg mistenker sterkt at han har funnet en ny, men det er egentlig ikke kjernen i saken. (Kjenner ham godt, og erfaring tilsier at magefølelsen stemmer)

 

Jeg tror jeg trenger litt tips om veien videre, rett og slett.. Ift Nav og støtte til alenemødre, fødsel alene, mamma til to..

Fint om noen kan fortelle meg at han er en drittsekk så jeg får litt perspektiv også, for akkurat nå vil jeg bare krype innunder en stein og bli der.. Jeg er så sint og lei meg, og utrolig skuffet over at han ikke stiller opp nå som jeg er gravid, og ikke minst for at han ønsker å flytte fra barna.

 

Takk for at du leste!

 

Kanskje noen andre her inne har vært i liknende situasjon?

 

Anonymous poster hash: 43f36...62e

Blir bare så forbanna på dine vegne!!!

 

 

Anonymous poster hash: 31eda...49c

[Anonym bruker]

Jeg har vært igjennom noe lignene.

Send meg gjerne en pm om du vil tømme deg, prate litt.

 

Anonymous poster hash: 5475d...54d

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men trenger noen tips og råd for å samle tankene.

 

Jeg og samboer har ett barn, og venter (uplanlagt) ett til sommeren.

Det har ikke akkurat vært fyrverkeri de siste årene, men helt greit, familiemessig.

 

Nå har han bestemt seg for at vi skal "finne lykken" på hver vår kant, og vil flytte ut.

Jeg mistenker sterkt at han har funnet en ny, men det er egentlig ikke kjernen i saken. (Kjenner ham godt, og erfaring tilsier at magefølelsen stemmer)

 

Jeg tror jeg trenger litt tips om veien videre, rett og slett.. Ift Nav og støtte til alenemødre, fødsel alene, mamma til to..

Fint om noen kan fortelle meg at han er en drittsekk så jeg får litt perspektiv også, for akkurat nå vil jeg bare krype innunder en stein og bli der.. Jeg er så sint og lei meg, og utrolig skuffet over at han ikke stiller opp nå som jeg er gravid, og ikke minst for at han ønsker å flytte fra barna.

 

Takk for at du leste!

 

Kanskje noen andre her inne har vært i liknende situasjon?

 

Anonymous poster hash: 43f36...62e

 

Han har funnet ut at dere skal "finne lykken" på hver deres kant. Det han egentlig sier er: "Jeg er egoistisk, bryr meg ikke nok om hverken deg, barnet vi har eller barnet jeg har vært med på å skape, men som ikke er født enda, til at jeg gidder å prøve å redde forholdet. Min lykke betyr mer for meg enn mine barns. Deg og det ufødte barn driter jeg i. Jeg er heller ikke interessert nok i det ufødte barnet til at jeg er villig til å bo sammen med deg til barnet er født, selv om det ville hatt en del å si for mine rettigheter som far. Det eneste som betyr noe for meg er meg selv og det jeg definerer som min egen lykke. Det er jeg egentlig for feig til å innrømme, så jeg prøver heller å få det til å virke som om jeg tenker på deg når jeg sier at "vi" skal finne lykken hver for oss. Jeg er for feig til å ta ansvar for valgene mine, derfor gjør jeg det på denne måten."

 

Du skriver at i senere svar at han er en god pappa. Men han er egentlig ikke det, Hi. En god pappa vil ikke flytte fra deg når du er gravid med hans barn, søskenet til det barnet dere har fra før. En god pappa ville tatt ansvar og hjulpet deg gjennom svangerskapet og i ammeperioden. Om ikke for din del, så i hvert fall for sitt første barn sin del. Men han tenker ikke slik. Han er egoistisk.

 

Ikke rart du er sint og skuffet og lei deg! Men vet du, det aller beste du kan gjøre for din egen del, det er å akseptere at han er akkurat så drittsekk og så egoistisk som han nå viser deg. Greier du å virkelig akseptere det, da vil du bli kvitt noe av sinnet ditt. For det sinnet, det tapper deg enormt for krefter nå!

Kanskje det kan hjelpe litt på sinnet ditt å tenke på hvor mye mer enn han du får i årene fremover? Du vil få hovedomsorgen for barna. Du vil få alle første opplevelsene med minstebarnet - han vil ikke være der for å oppleve det. Du får første smil, du får første tenner, første ord, første skritt. Du får alle de største opplevelsene, du får den største nærheten til begge barna.

Dette er noe han ikke får, for han er så dum at han ikke tar vare på det han har.

 

Så det at han går fra deg nå, det har sine fordeler. Du står sterkere mtp. omsorg for barna siden han går før minste er født. Ja, du får også ekstra belastning, men han taper mer enn deg. Du får tid nå til å innstille deg på den nye tilværelsen, du får all permisjon med barnet. Så bruk tiden fremover og tenk praktisk - skap deg det livet du ønsker for deg selv og barna dine. Å bo sammen med en så stor egoist er ikke det du ønsker, vil jeg tro - han viser jo at han ikke er spesielt glad i deg/dere og at han ikke tar ansvar for de barna han selv har vært med på å lage. Nå kan du skape en grunnmur for deg og barna og på den muren så bygger du det livet du og barna fortjener og som du ønsker deg. På lengre sikt så har du også muligheten til å møte en mann som er virkelig glad i deg, og det fortjener du!

 

Tenk praktisk - hva må du gjøre før fødsel. Må du flytte, eller kan du fortsette å bo der du bor?

Få mekling på fvk så fort som overhodet mulig, for når du har den så kan du søke på stønader som alenemor. Sjekk at mannen melder flytting til Folkeregisteret samme uke han flytter ut!

Kontakt Nav i morgen og hør hva du må gjøre og hvilke rettigheter du har.

Må du kontakte banken hvis du/dere har lån, sett i gang denne uken.

 

Planlegg hvordan du kan tilrettelegge hverdagen til etter fødselen. Om du er i form, lag opp litt middager til deg og eldstemann som er enkle å ta opp fra fryseren. Gryteretter, lapskaus, supper er enkle å lage i store porsjoner og fryse ned i småporsjoner. Snakk med venner og familie og ikke vær redd for å be om hjelp fra dem.

Hadde du vært min venninne kunne jeg ha vært med på fødsel og jeg ville gjerne stilt opp på andre måter jeg kunne både før og etter fødsel. Så ikke vær redd for å spørre de nær deg - de fleste er glade for å hjelpe til!

Tenk gjennom løsninger for å få eldste til barnehage/skole, kan du alliere deg med foreldrene til andre som går sammen med barnet med kjøring innimellom, eller er det greit å få det til selv?

 

Det er masse praktiske ting du kan ta tak i, og det praktiske kan også hjelpe deg fra å synke ned i depresjon pga. bruddet. Se på alt det positive. Alle mannens uvaner vil du nå slippe å forholde deg til i hverdagen - du slipper å vaske klærne hans, du slipper rotet hans, du slipper irritasjon over løgner og brutte avtaler. Du kan rett og slett gjøre som du vil når du vil.

 

Sett deg opp lister - og husk, du vinner mer på dette enn du taper! Han velger bort så mye av det som er viktig, og det gir han i stedenfor til deg. Det han tar ved å gå, det betyr mindre enn det du får.

 

Anonymous poster hash: 63dde...f68

[Anonym bruker]

Kan ikke hjelpe deg, men for en dustemann!!! Han burde vente til barnet er født og de har vore gjennom den mest slitsomme spebarnsperioden iallefall!!! Eg ligg her med bekkenløsning og barn frå før, om min sambuar skulle gått ifrå meg no måtte eg flytta heim til mamma. Så eg skjønnar godt at du er fortvila og redd!!! Sjølv om han tydlegvis ikkje er noko å samle på må det vere knalltøft å stå igjen med alt ansvaret som gravid.

Lukke til videre, dette greier du sjølv om det er tøft akkurat no:-)

 

Anonymous poster hash: 84f22...291