Psykolog - er dette "nok"?

[Anonym bruker]

Jeg har bestemt meg for å ta litt mer tak i livet mitt, rydde opp litt i ting som jeg merker plager meg mer enn jeg ønsker. Men jeg kvier meg for å være en som sutrer og gnåler, folk har det veldig mye verre.

 

Som mange andre hadde jeg en trøblete oppvekst, omsorgssvikt. Har alltid tenkt at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere, og jeg liker å se på meg selv som en sterk person, en som fikser alt. For det gjør jeg jo. Men oftere og oftere kommer det minner opp, jeg kan bli sittende å tenke på den deprimerende oppveksten min og føle meg helt dritt. Jeg merker jo godt at jeg ikke er som alle andre, jeg mangler ganske mye egentlig. Har oppdratt meg selv, og heller lest meg til eller på andre måter funnet måter og opptre på. Er i dag høyt utdannet, godt gift, barn jeg elsker over alt og har alt på stell.

Jeg merker jeg er annerledes ved at jeg aldri egentlig er glad, er ganske flat følelsesmessig. Eneste jeg virkelig elsker er barna mine, det meste annet er skuespill. En flott reise, et hyggelig selskap, tur med gode venner, ny bil, ferie.. Jeg kjenner aldri lykke. Men er det så vanlig å kjenne det? Jeg innbiller meg at alle bare faker. Jeg vet at jeg kan føle lykke, for jeg gjør det for barna mine.

Andre ting er at jeg ikke stoler på noen, kun meg selv. Har alltid en plan b.

Jeg liker svært få mennesker. Men har mange venner og er sosial og aktiv. Men jeg liker de ikke, kunne ikke brydd meg mindre.

Jeg er usikker på meg selv, selv om jeg får gode tilbakemeldinger på både jobb, personlighet og utseendet. Jeg føler alltid jeg kunne gjort bedre, slapper ikke helt av. Men det er jo også normalt.

 

Jeg har store, indre kamper med meg selv i forhold til å kunne forholde meg til andre mennesker. Ingen som kjenner meg kunne trodd dette.. Men spesielt med menn. Jeg blir ofte forelsket (tror jeg) i andre menn, og dessverre blir de ofte forelsket i meg. Men jeg gjør jo ikke noe, er gift, og vi har det veldig bra. Stabilt. Han er i hvert fall veldig forelsket i meg. Kunne tenkt meg å stikke fra alt annen hver dag. Men gjør det ikke. Jeg blir og jobber.

Er dette noe en psykolog kan hjelpe med, eller er jeg bare sær? Er det noen selvhjelpsbøker som kunne hjulpet (lest veldig mange allerede)

 

Anonymous poster hash: 608c6...339

[Anonym bruker]

Hva med en coach? Har selv vurdert det...

 

Anonymous poster hash: c2fb4...0c3

[Anonym bruker]

Det høres ut som mer enn nok.

 

Anonymous poster hash: f2c87...54a

[Lobita]

Eller gestaltterapi?

[Anonym bruker]

Det er rikelig grunnlag for å oppsøke terapi.

 

(Og det er ingen grunn til å velge en "coach" - som kan være hva som helst - eller en gestaltterapeut fremfor en klassisk psykolog eller psykiater).

Anonymous poster hash: cc3fe...5e1