Anoreksi og tragedien med den døde 13- åringen...

[Merdee]

Med all forhåndsdømmingen og leting etter syndebukker som pågår nå i media, basert på fragmenter av noe som nok er komplekst og består av en rekke tragiske faktorer som spilte inn, så skulle jeg skulle gjerne ha sett at noen fageksperter på anoreksi og andre foreldre med anorektiske barn kom på banen med informasjon... Hvor er for eksempel Finn Skårderuds kronikk?

 

Nå kan jeg for lite selv, men det er vel slik at hjertet har vært overbelastet i lang tid før det helt plutselig stopper ved anoreksi? Det betyr vel ikke nødvendigvis symptomer dagene forut for hjertestansen, eller en nylig vektnedgang? Eller?

 

Stusset over Tingrettens arrogante uttalelse om at de ikke trodde på moren når hun sa at datteren ikke hadde virket verre dagene før dødsfallet. Ut fra tekstmeldingene mellom datteren og familien ellers så hørtes det da ut som datteren kognitivt var seg selv; hun løste julenøtter og gledet seg til de kommende dagene.

Er det egentlig mulig for en forelder, lærer eller helsesøster å se og forstå akkurat når barnet går fra være sykt til at det er livstruende og akutt...? Dette kunne vel like gjerne ha skjedd på selve skolen, dersom barnet fremdeles gikk der.

 

Og er det ikke omtrent umulig å få både akutt og ordinær behandlingsplass ved anoreksi? Og annen hjelp som ikke fordrer at pasienten selv er motivert og medvirkende, det finnes vel ikke?

 

En ufattelig trist tragedie er det.

Endret 7. januar 2016 av Virginia!

[Anonym bruker]

Med all forhåndsdømmingen og leting etter syndebukker som pågår nå i media, basert på fragmenter av noe som nok er komplekst og består av en rekke tragiske faktorer som spilte inn, så skulle jeg skulle gjerne ha sett at noen fageksperter på anoreksi og andre foreldre med anorektiske barn kom på banen med informasjon... Hvor er for eksempel Finn Skårderuds kronikk?

 

Nå kan jeg for lite selv, men det er vel slik at hjertet har vært overbelastet i lang tid før det helt plutselig stopper ved anoreksi? Det betyr vel ikke nødvendigvis symptomer dagene forut for hjertestansen, eller en nylig vektnedgang? Eller?

 

Stusset over Tingrettens arrogante uttalelse om at de ikke trodde på moren når hun sa at datteren ikke hadde virket verre dagene før dødsfallet. Ut fra tekstmeldingene mellom datteren og familien ellers så hørtes det da ut som datteren kognitivt var seg selv; hun løste julenøtter og gledet seg til de kommende dagene.

Er det egentlig mulig for en forelder, lærer eller helsesøster å se og forstå akkurat når barnet går fra være sykt til at det er livstruende og akutt...? Dette kunne vel like gjerne ha skjedd på selve skolen, dersom barnet fremdeles gikk der.

 

Og er det ikke omtrent umulig å få både akutt og ordinær behandlingsplass ved anoreksi? Og annen hjelp som ikke fordrer at pasienten selv er motivert og medvirkende, det finnes vel ikke?

 

En ufattelig trist tragedie er det.

Men du skjønner vel at det vil være særdeles utidig av eksperter å uttale seg om dette under etterforskningen? Dette er noe som må frem for politiet og eventuelt retten - ikke i media til allmenn forlystelse. Saken skal ikke avgjøres gjennom medie-vinkling.

 

Anonymous poster hash: e99a4...4a9

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg tror moren gjorde alt det hun kunne og at hjelpeapparatet rundt har sviktet!

[Hjertefru]

Nå er jeg langt fra noen ekspert, men hvis en person lever på et kosthold med sterke mangler vil innholdet av elektrolytter, eller mineraler, i blodet bli et annet enn det skal være. For lav kalium, eller høy natrium vil hvis jeg ikke husker feil øke risikoen for at hjerterytmeforstyrrelser kan oppstå. Disse arytmiene kan føre til plutselig hjertestans.

Jeg er enig med deg at forhåndsdømminga av moren er forkastelig.

Endret 7. januar 2016 av Hjertefru

[Merdee]

 

Med all forhåndsdømmingen og leting etter syndebukker som pågår nå i media, basert på fragmenter av noe som nok er komplekst og består av en rekke tragiske faktorer som spilte inn, så skulle jeg skulle gjerne ha sett at noen fageksperter på anoreksi og andre foreldre med anorektiske barn kom på banen med informasjon... Hvor er for eksempel Finn Skårderuds kronikk?

 

Nå kan jeg for lite selv, men det er vel slik at hjertet har vært overbelastet i lang tid før det helt plutselig stopper ved anoreksi? Det betyr vel ikke nødvendigvis symptomer dagene forut for hjertestansen, eller en nylig vektnedgang? Eller?

 

Stusset over Tingrettens arrogante uttalelse om at de ikke trodde på moren når hun sa at datteren ikke hadde virket verre dagene før dødsfallet. Ut fra tekstmeldingene mellom datteren og familien ellers så hørtes det da ut som datteren kognitivt var seg selv; hun løste julenøtter og gledet seg til de kommende dagene.

Er det egentlig mulig for en forelder, lærer eller helsesøster å se og forstå akkurat når barnet går fra være sykt til at det er livstruende og akutt...? Dette kunne vel like gjerne ha skjedd på selve skolen, dersom barnet fremdeles gikk der.

 

Og er det ikke omtrent umulig å få både akutt og ordinær behandlingsplass ved anoreksi? Og annen hjelp som ikke fordrer at pasienten selv er motivert og medvirkende, det finnes vel ikke?

 

En ufattelig trist tragedie er det.

Men du skjønner vel at det vil være særdeles utidig av eksperter å uttale seg om dette under etterforskningen? Dette er noe som må frem for politiet og eventuelt retten - ikke i media til allmenn forlystelse. Saken skal ikke avgjøres gjennom medie-vinkling.

 

Anonymous poster hash: e99a4...4a9

?

 

 

Du følger visst ikke med i media allerede?

 

Selv skulle jeg gjerne ha sett mindre spekulasjoner og forhåndskonklusjoner i media, men det er nettopp det både politi og en rekke fagpersoner allerede har gjort med sine uttalelser eller kronikker, blant annet hadde Tore Willy Mørch.

Sykdommen i seg selv og de behandlingsmulighetene som finnes/ ikke finnes her i landet har derimot fått svært lite omtale, men er da av den største betydning i denne saken? Ikke minst for å hindre at noe slikt noensinne kan skje igjen.

[Merdee]

Uten å konkludere enda, så heller jeg også mot at dette er en forferdelig tragedie, men ingen straffesak eller omsorgssvikt. Det er ofte lett å stå på utsiden og i etterpåklokskapens lys tro at du selv naturligvis hadde visst/ handlet bedre....

 

Jeg fant nå en artikkel fra i dag morges, der står det:

 

"– Det var ingen ytre omstendigheter som skulle tilsi at døden skulle inntre. Jenta var skjerpet og klar og gledet seg til blant annet å spille Geni på nyttårsaften, sier han. Tingretten fester derimot ikke lit til morens forklaring på dette punktet. Ifølge tingretten må det ha vært «åpenbart at avdøde trengte hjelp»."

 

"Den 13 år gamle jenta hadde et fem uker langt opphold på en ungdomspsykiatrisk klinikk i slutten av 2014 og fram til februar i fjor. Ifølge morens forsvarer var jenta livredd for flere slike opphold.

– Hun har beskrevet det slik at hvis mor skulle bringe henne tilbake til sykehus, så ville hun stikke ut sine egne øyne, sier advokaten. (NTB)"

Endret 7. januar 2016 av Virginia!

[Anonym bruker]

Ungdommer og psykisk sykdom er et LANGT lerret å bleke i Norge.

 

Det er uansett forferdelig å være mor eller far og sitte på sidelinjen og se sitt barn bli sykere og sykere.

 

I dag har jeg - med god hjelp fra skole og lege -fått min tenåring tvangsinnlagt med en akutt psykose. Hvis ikke hjelpeapparatet hadde vært så effektivt, og hvis ikke læreren hadde vært så lur, hadde det kanskje tatt ett døgn til. Og det ville ha vært katastrofalt, sier legen.

 

Skulle han ha klart å gjøre ende på seg, og vi deretter bli angrepet av presse, spekulasjoner og rykter midt oppi dødsfallet - det ville ikke være til å holde ut.

 

Anonymous poster hash: 126b1...213

[Anonym bruker]

jeg hadde aldri flyttet opp på hytta når situasjonen var slik som den var. Anoreksi er en alvorlig sykdom som krever medisinsk kompetanse, noe denne moren åpenbart ikke hadde. Jenta skulle vært på sykehuset, ikke isolert på en fjellhytte. At moren ikke hadde kontakt med hjelpeapparat fra okt og ut er alvorlig og hinsides all fornuft. Uff.,.

 

Anonymous poster hash: 64134...f41

[Merdee]

Ungdommer og psykisk sykdom er et LANGT lerret å bleke i Norge.

 

Det er uansett forferdelig å være mor eller far og sitte på sidelinjen og se sitt barn bli sykere og sykere.

 

I dag har jeg - med god hjelp fra skole og lege -fått min tenåring tvangsinnlagt med en akutt psykose. Hvis ikke hjelpeapparatet hadde vært så effektivt, og hvis ikke læreren hadde vært så lur, hadde det kanskje tatt ett døgn til. Og det ville ha vært katastrofalt, sier legen.

 

Skulle han ha klart å gjøre ende på seg, og vi deretter bli angrepet av presse, spekulasjoner og rykter midt oppi dødsfallet - det ville ikke være til å holde ut.

 

Anonymous poster hash: 126b1...213

 

En varm klem til dere <3

Forstår at dette må ha vært blytungt... 

[Anonym bruker]

Vi vet ikke hvor hardt oppholdet på sykehuset var. Jeg ser for meg ei mor som ønsker å redde barnet sitt ved å ta det vekk fra de omgivelsene som bidro til sykdommen. I panikk muligens, da sykehus/offentlige hjelpeinstanser krevde noe helt annet. Noe mor muligens mente datteren ikke kom til å takle, og deretter dø av den grunn. Dette synes jeg virker forståelig.

Samtidig vet man jo at man ikke blir kvitt den sykdommen så lett heller. Hun var vel i den alderen jenter - begynner - å få anoreksia, og da kjører de seg selv veldig hardt, umodne for konsekvenser som de er som 13. Jenta var på bånn fra før, skulle nok lite til for det gikk galt. Der tok kanskje mor en sjanse og tapte.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 49253...016

[Anonym bruker]

jeg hadde aldri flyttet opp på hytta når situasjonen var slik som den var. Anoreksi er en alvorlig sykdom som krever medisinsk kompetanse, noe denne moren åpenbart ikke hadde. Jenta skulle vært på sykehuset, ikke isolert på en fjellhytte. At moren ikke hadde kontakt med hjelpeapparat fra okt og ut er alvorlig og hinsides all fornuft. Uff.,.

 

Anonymous poster hash: 64134...f41

Men 13-åringen nektet jo å ta imot hjelp og truet med selvskading. Har selv en kusine som har hatt anoreksia. Hun ble ekstremt egoistisk, manipulerende og vanskelig å hjelpe. Hun løy om at hun hadde spist og at hun var fullt klar over selv at hun var for tynn (løgner for å bli enda tynnere..). Det er veldig vanskelig og utmattende for foreldre å ha barn med alvorlig anoreksia. Vær forsiktig med å dømme mammaen.

 

Anonymous poster hash: c6b2f...1b1

[Anonym bruker]

jeg hadde aldri flyttet opp på hytta når situasjonen var slik som den var. Anoreksi er en alvorlig sykdom som krever medisinsk kompetanse, noe denne moren åpenbart ikke hadde. Jenta skulle vært på sykehuset, ikke isolert på en fjellhytte. At moren ikke hadde kontakt med hjelpeapparat fra okt og ut er alvorlig og hinsides all fornuft. Uff.,.

 

Anonymous poster hash: 64134...f41

Det er lett å være etterpåklok. Mor hadde prøvd alt, og opplevde lite støtte. Hvis datteren virket tilsynelatende stabil med tanke på anoreksien tenkte de kanskje det ville hjelpe å få litt ro og komme bort fra kaoset. Helt hinsides all fornuft at så mange instanser har feilet. Heldigvis virker det som politiet er på kollisjonskurs med befolkningen. Har ikke lest annet enn støtte til mor, og slik bør det også være frem til det motsatte eventuelt blir bevist.

 

La den sørgende moren være i fred fra "jeg ville ha..."-uttalelser; de hjelper nada, om noe vrir de bare kniven rundt i såret.

 

Anonymous poster hash: 40c10...c51

[Merdee]

jeg hadde aldri flyttet opp på hytta når situasjonen var slik som den var. Anoreksi er en alvorlig sykdom som krever medisinsk kompetanse, noe denne moren åpenbart ikke hadde. Jenta skulle vært på sykehuset, ikke isolert på en fjellhytte. At moren ikke hadde kontakt med hjelpeapparat fra okt og ut er alvorlig og hinsides all fornuft. Uff.,.

 

Anonymous poster hash: 64134...f41

 

Kan du noe faglig om dette? 

 

Samtaleterapi finnes, men hvor god effekt har dette? Ingen terapeut kan dessuten tvinge i pasienten mat. Det kan heller ikke leger eller sykepleiere ved et ordinært sykehusopphold.

 

Som sagt er jeg ingen ekspert, men utfordringen er vel nettopp det at det ikke finnes noe annet tilbud enn tvangsinnleggelse på psykiatrisk og tvangsmating, og om jeg ikke tar feil så tar selv dette tid å få plass på og er ikke pasienten syk nok så blir det avslag, og da må man vente til det bli verre i håp om å få plass, mener jeg. Og ofte skrives vel pasienten ut alt for tidlig, så snart bedring ses, om ikke jeg tar feil?

Å tvangsinnlegge et barn som allerede har opplevd så mye traumatisk, det må dessuten også være utrolig tøft...

 

Og når det gjelder anoreksi, vi snakker vel ikke bare om et dårlig, men om et nærmest ikke- eksisterende hjelpeapparat her?

Endret 7. januar 2016 av Virginia!

[Anonym bruker]

Det er jo nettopp fordi denne sykdommen kan ende et liv så brått og uventet at det er viktig å ha oppfølging. Oppfølging foreldre er pliktige å oppsøke. Voksne anorektikere kan velge å avsrå fea behandling så lenge de er samtykkekompetente, en kan ikke bare finne seg i at et barn nekter behandling. Det faller klart innenfor rammene av omsorgssvikt å unnlate å ta livsviktige beslutninger på vegne av barna sine.

 

Nøyaktig hva som er gjort og ikke gjort i denne spesifikke saken og om omsorgssvikten er grov nok til å være kriminell er det retten som skal avgjøre etter bevisets stilling og ikke noe vi bør tro, mene og synse om.

 

Anonymous poster hash: eb3a5...ac7

[Anonym bruker]

Kollisjonskurs med befolkningen? Det er da masse vi ikke vet. Det skal ganske mye til for å tiltale en mor for grov omsorgssvikt med døden til følge, bare la meg presisere det.

 

Anonymous poster hash: 64134...f41

[Anonym bruker]

Og datteren ville ikke ha hjelp, truet med å skade seg osv. Hun er moren! Datteren er syk. Datteren er ikke kapabel til å vite sitt eget beste, moren bør være det. Hun burde derfor av åpenbare grunner oppsøkt hjelp før hun måtte ringe AMK. Det skal også ganske mye til for å dø av underernæring. Blir helt uvel av tanken.

 

Anonymous poster hash: 64134...f41

[Anonym bruker]

Det er også en rekke medisinske faktorer som spiller inn når man skal behandle personer med langtkommen underernæring av diverse årsaker. Overvåking av elektrolytter bl a, for ikke å snakke om reernæringssyndrom.

 

Anonymous poster hash: 64134...f41

[Merdee]

Det er jo nettopp fordi denne sykdommen kan ende et liv så brått og uventet at det er viktig å ha oppfølging. Oppfølging foreldre er pliktige å oppsøke. Voksne anorektikere kan velge å avsrå fea behandling så lenge de er samtykkekompetente, en kan ikke bare finne seg i at et barn nekter behandling. Det faller klart innenfor rammene av omsorgssvikt å unnlate å ta livsviktige beslutninger på vegne av barna sine.

 

Nøyaktig hva som er gjort og ikke gjort i denne spesifikke saken og om omsorgssvikten er grov nok til å være kriminell er det retten som skal avgjøre etter bevisets stilling og ikke noe vi bør tro, mene og synse om.

 

Anonymous poster hash: eb3a5...ac7

 

Det er da vitterlig ingenting galt med å diskutere noe som allerede en stor sak og debatt i media, og uttalelser som kommer fra ulike instanser i den forbindelse, så fremt man skiller mellom fakta og egne refleksjoner.

Og du som selv allerede har konkludert med omsorgssvikt, ønsker å unngå synsing...?

[Merdee]

Det er også en rekke medisinske faktorer som spiller inn når man skal behandle personer med langtkommen underernæring av diverse årsaker. Overvåking av elektrolytter bl a, for ikke å snakke om reernæringssyndrom.

 

Anonymous poster hash: 64134...f41

 

Takk for opplysningen.

Er dette standard prosedyre i helseapparatet ved anoreksi?

[Anonym bruker]

 

Det er jo nettopp fordi denne sykdommen kan ende et liv så brått og uventet at det er viktig å ha oppfølging. Oppfølging foreldre er pliktige å oppsøke. Voksne anorektikere kan velge å avsrå fea behandling så lenge de er samtykkekompetente, en kan ikke bare finne seg i at et barn nekter behandling. Det faller klart innenfor rammene av omsorgssvikt å unnlate å ta livsviktige beslutninger på vegne av barna sine.

 

Nøyaktig hva som er gjort og ikke gjort i denne spesifikke saken og om omsorgssvikten er grov nok til å være kriminell er det retten som skal avgjøre etter bevisets stilling og ikke noe vi bør tro, mene og synse om.

 

Anonymous poster hash: eb3a5...ac7

Det er da vitterlig ingenting galt med å diskutere noe som allerede en stor sak og debatt i media, og uttalelser som kommer fra ulike instanser i den forbindelse, så fremt man skiller mellom fakta og egne refleksjoner.

Og du som selv allerede har konkludert med omsorgssvikt, ønsker å unngå synsing...?

Første avsnitt er generelt. I andre avsnitt var det meningen å skrive "den eventuelle omsorgssvikten", korrekturen var ikke alt for god. Det beklager jeg.

 

Jeg står på mitt syn, diskusjoner på generelt grunnlag er jeg for. Det er gjennom diskusjon en får utvidet horisonten sin og blir vist andre innfallsvinkler. Diskusjon av enkeltsaker der alle fakta ikke er kommet på bordet blir bare usmakelig synsing og ingen ting godt kommer ut av det.

 

Anonymous poster hash: eb3a5...ac7

[Anonym bruker]

Kollisjonskurs med befolkningen? Det er da masse vi ikke vet. Det skal ganske mye til for å tiltale en mor for grov omsorgssvikt med døden til følge, bare la meg presisere det.

 

Anonymous poster hash: 64134...f41

Enn så lenge er de det. Det er godt mulig de sitter på bevis som sier at mor har gjort noe feil, men ut fra det som kommer ut i media virker det ikke slik. Jeg observerer i alle fall mye støtte til mor på nett, mens politiet ønsket varetektsfengsling. Derav kollisjonskurs.

 

Anonymous poster hash: 40c10...c51

[Anonym bruker]

Jeg kjenner noen hvis barn begynte å slite med anoreksia som 9-10-åring. Også der startet pga. mobbing. Mobbingen fikk de hjelp til, så det kom seg noenlunde bra etter hvert. Skolen tok det på alvor. Men helsevesenet tok det ikke på alvor. Det tok 8 år før de første gang fikk et ordentlig tilbud. Men det tilbudet fikk hun kun i en kort periode før hun ble sendt hjem igjen til null oppfølging - og så fylte hun 18 og kunne nekte behandling, hun hadde blitt dårligere igjen når hun kom hjem og ikke fikk noe som helst oppfølgende behandling.

Hun ser ut til å greie seg ganske bra nå, noen år etterpå, men det er utelukkende fordi foreldrene omtrent har slitt seg ut i kampen mot helsevesen og psykiatri og kommune. Det er foreldrenes kamp og vilje, som har brukt enormt med tid og ressurser for å sette seg inn i temaet selv, både anoreksi som fysisk sykdom og som psykisk sykdom, og deres gjennomføringsevne som har greid å holde denne jentas hode såvidt over vannet og igjen fikk henne til å ta imot behandling etter hun ble myndig. Men tilbudet hun fikk etter hun ble myndig var jo mye dårligere enn det hun fikk en kort periode før hun ble myndig - for som 18 åring blir hun behandlet på lik linje med alle andre voksne. At helsevesenet overså henne fra hun var ni til hun var 18, det spiller ingen rolle... Men tross alt, hun har hatt to foreldre som har greid å kjempe og holde henne i live, så hun har vært heldig. Nå ser det heldigvis ut som om det går bra med henne.

 

 

Selv har jeg et fysisk problem som i all utenlandsk forskning sier kan gi anoreksia, og ved anoreksia skal også dette problemet sjekkes ut som mulig årsak til anoreksiaen. Jeg har aldri hatt problemer med mat, men har de siste årene erfart at hvis jeg ikke hadde et så sunt og fornuftig forhold til mat, så ville jeg trolig gått rett inn i anoreksia. Jeg har nå perioder hvor jeg sliter med å få i meg nok mat, men jeg spiser fordi jeg vet jeg må, så jeg greier å kontrollere det. Men, jeg har gjentatte ganger tatt det opp med leger, også på sykehus, at det bekymrer meg, for blir jeg dårligere vet jeg at jeg kan stå i fare for å utvikle anoreksia. Siste spesialist på sykehuset jeg tok opp dette med så på meg og spurte "hva veier du da og hvor høy er du?" Jeg ga ham tallene, jeg er høy og slank, i nedre del av normal bmi. Da lot legen øynene gli over kroppen min og si "du har da ikke noe problem, du ser jo så utrolig bra ut, du ser altfor frisk og fin ut til å ha noe problem med det, vekten din er jo helt perfekt". Så selv med kjent fysisk risiko for å utvikle anoreksia, og det at man tar opp at man sliter for å få i seg nok mat, det er ikke grunn nok til å bli tatt på alvor i helsevesenet. Heller ikke når slike symptomer bekrefter det man allerede har problem med, er nok et symptom som går inn og bekrefter hovedproblemet.

Men jeg er tross alt heldig, jeg greier å kontrollere det, jeg greier å presse i meg mat når kroppen min egentlig sier at den like gjerne kunne gått uten mat i dagevis. Noe som er en pussig situasjon å være i for meg som egentlig elsker mat.

 

Uanvhengig av hva som har skjedd og ikke skjedd med den tragiske saken som nå går i media, så er det ingen tvil om at helsevesenet vårt pr. i dag ikke er gode nok til å behandle spiseforstyrrelser - eller i hvert fall at de ikke har ressurser nok til å gi gode nok tilbud. Men jeg mener det også går på kompetanse. Det finnes mange som er dyktige, men ute i kommunene og på sykehus så er det ofte flaks om man treffer riktige personer med god nok kompetanse, og om man bor et sted som prioriterer den hjelpen unge med disse problemene trenger.

 

I den nevnte saken i media så er det vel også hevet over enhver tvil om at det er flere områder av systemet som har sviktet denne jenta, ikke bare enkeltepisoder, men svikt over flere år. Det er dypt tragisk, og jeg håper hennes død kan føre til endringer for andre i fremtiden.

 

Og til noen andre kommentarer i tråden - død kan inntre brått og uten tydelige varsler på forhånd om man er så lav på elektrolytter, spesielt kalium, da kan hjertet bare stoppe fra ett slag til det neste som ikke kommer...

 

Jeg håper vi får opp alt som har gått feil i systemet som skulle ha hjulpet denne jenta, for vi har ikke råd til å miste flere på denne måten! Mine tanker går til familien hennes!

 

Anonymous poster hash: 38ab3...801

[Anonym bruker]

 

Det er også en rekke medisinske faktorer som spiller inn når man skal behandle personer med langtkommen underernæring av diverse årsaker. Overvåking av elektrolytter bl a, for ikke å snakke om reernæringssyndrom.

 

Anonymous poster hash: 64134...f41

Takk for opplysningen.

Er dette standard prosedyre i helseapparatet ved anoreksi?

Det er standard i pleieplanen på med.avd hvis man har innlagt pasienter med den type problemer.

 

Anonymous poster hash: 64134...f41

[Merdee]

I dag kom en slik kronikk som jeg savnet å se på trykk i debatten. Sterk og trist lesning...

 

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Mor-til-jente-med-anoreksi-Det-kunne-like-gjerne-vart-oss-8308504.html

[Merdee]

 

 

Det er også en rekke medisinske faktorer som spiller inn når man skal behandle personer med langtkommen underernæring av diverse årsaker. Overvåking av elektrolytter bl a, for ikke å snakke om reernæringssyndrom.

 

Anonymous poster hash: 64134...f41

Takk for opplysningen.

Er dette standard prosedyre i helseapparatet ved anoreksi?

Det er standard i pleieplanen på med.avd hvis man har innlagt pasienter med den type problemer.

 

Anonymous poster hash: 64134...f41

 

 

Takk. Ut fra kronikken jeg nettopp postet så ser det derimot ikke ut som det finnes noe tilbud til dem som ikke er innlagt...

 

Barneombudet skriver også godt om saken i dag: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Barneombudet---Alle-offentlige-instanser-kan-ikke-ta-pa-seg-en-byrakratisk-maske-og-si-ingen-kommentar-8310403.html