Hvordan takler dere søskenkrangling?

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg ikke takler det i det hele tatt.

Har en på fire og en på seks, yngste jente eldste gutt. Så føler de på mange måter er jevngamle, men likevel to år mellom.

 

Eldste terger lillesøster ved å ta tingene hennes, løpe rundt med dem eller gjemme dem. Og hun hyler og jamrer. Og slår...

 

Jeg blir eitrende sint på eldste når han plager yngste. Muligens minner det om da jeg var liten og min to år eldre bror terget meg.

Og hylingen til yngste gjør meg sprø!

 

Hvor mye 'tillater' dere før dere griper inn? .og hvordan griper dere inn?

 

Anonymous poster hash: 51add...9e9

[Anonym bruker]

Hvis de krangler skikklig sender jeg dem ut så får de krangle der hvor jeg ikke hører dem. Som regel fungerer det veldig bra. De blir raskt enige om at det er jeg som er "teit" og så er de venner igjen.

 

Anonymous poster hash: 81270...db1

[Anonym bruker]

Ber de forlate rommet, de får enten gå i kjellerstua eller ut og krangle ferdig eller gå til hvert sitt og være på hvert sitt sted i huset.

Anonymous poster hash: ae909...144

[Anonym bruker]

Så fysisk håndgemeng er greit?

 

Anonymous poster hash: 51add...9e9

[Anonym bruker]

Så fysisk håndgemeng er greit? Anonymous poster hash: 51add...9e9

Ja. De har aldri vært i nærheten av å skade hverandre, bare gjøre ting som er vondt. Slåssing er ok.

 

Anonymous poster hash: 81270...db1

[Hibiscushula]

Enten skiller jeg dem ved at de må gå på hvert sitt rom, ellers må de bare ordne opp selv. Gutt på 7 og jente på snart 5.

[Chupa chups]

Det sies at søskenkrangling er like stressende og sårende som mobbing. Det kan sikkert variere, men min opplevelse av å krangle med egen bror stemmer med dette. Vi ble alltid overlatt til å 'ordne opp' selv, men broren var et såpass urimelig og uregjerlig barn (ser i ettertid at moren vår sikkert hadde gitt opp) at dette ble meget belastende for meg. Vi utviklet et hatsk forhold til hverandre i ung alder fordi vi rett og slett aldri var enige om noen ting. Vi kjeftet, truet og sloss.

 

Kunne jeg ønsket en eneste ting annerledes i barndommen min, ville det vært at foreldrene vår gikk mer imellom, korrigerte oppførselen vår og tilrettela for at vi kunne være venner. Derfor gjør jeg dette med mine egne barn, fordi jeg vil så gjerne at de skal ha mer glede av søsken enn jeg hadde...

[Anonym bruker]

Det sies at søskenkrangling er like stressende og sårende som mobbing. Det kan sikkert variere, men min opplevelse av å krangle med egen bror stemmer med dette. Vi ble alltid overlatt til å 'ordne opp' selv, men broren var et såpass urimelig og uregjerlig barn (ser i ettertid at moren vår sikkert hadde gitt opp) at dette ble meget belastende for meg. Vi utviklet et hatsk forhold til hverandre i ung alder fordi vi rett og slett aldri var enige om noen ting. Vi kjeftet, truet og sloss.

Kunne jeg ønsket en eneste ting annerledes i barndommen min, ville det vært at foreldrene vår gikk mer imellom, korrigerte oppførselen vår og tilrettela for at vi kunne være venner. Derfor gjør jeg dette med mine egne barn, fordi jeg vil så gjerne at de skal ha mer glede av søsken enn jeg hadde...

På den andre siden har du forhold som det jeg hadde med min søster. Vi både kranglet og sloss mye og fikk stort sett ordne opp selv. Vi elsket hverandre og har fortsatt et veldig godt forhold.

 

Anonymous poster hash: 81270...db1

[Anonym bruker]

Nå er mine litt små enda.

 

Men jeg ser for meg at de får ordne opp i kjegling selv, og så blander vi oss inn mår det krangles.

 

Anonymous poster hash: c178f...75e

[Anonym bruker]

 

Det sies at søskenkrangling er like stressende og sårende som mobbing. Det kan sikkert variere, men min opplevelse av å krangle med egen bror stemmer med dette. Vi ble alltid overlatt til å 'ordne opp' selv, men broren var et såpass urimelig og uregjerlig barn (ser i ettertid at moren vår sikkert hadde gitt opp) at dette ble meget belastende for meg. Vi utviklet et hatsk forhold til hverandre i ung alder fordi vi rett og slett aldri var enige om noen ting. Vi kjeftet, truet og sloss.

Kunne jeg ønsket en eneste ting annerledes i barndommen min, ville det vært at foreldrene vår gikk mer imellom, korrigerte oppførselen vår og tilrettela for at vi kunne være venner. Derfor gjør jeg dette med mine egne barn, fordi jeg vil så gjerne at de skal ha mer glede av søsken enn jeg hadde...

På den andre siden har du forhold som det jeg hadde med min søster. Vi både kranglet og sloss mye og fikk stort sett ordne opp selv. Vi elsket hverandre og har fortsatt et veldig godt forhold.

 

Anonymous poster hash: 81270...db1

 

Jeg og min søster har også et veldig tett og nært forhold som voksne. Vi kranglet så busta føyk på slutten av barneskolen, ungdomsskolen og videregående var vi ikke sammen i det hele tatt, bare sov i samme hus og likte ikke hverandre engang. Men så fant vi sammen som voksne.

 

Mine to jenter er 6 og 8 år og er stort sett alltid gode venner og leker veldig fint sammen hver eneste dag. At de krangler et par ganger i uken anser jeg som helt normalt og ikke noe som vil ødelegge oppveksten deres eller vennskapet deres, det klarer de fint å ordne opp i selv. Stort sett er det jo bagateller det handler om, som tidligere i dag når de ikke ble enige om hvilket akebrett som var hvems når vi fant de frem fra garasjeloftet. Ingen søskenforhold blir ødelagt av at de krangler om hvem som eide det røde og hvem som eide det blå akebrettet...

 

Anonymous poster hash: ae909...144

[Chupa chups]

 

 

Det sies at søskenkrangling er like stressende og sårende som mobbing. Det kan sikkert variere, men min opplevelse av å krangle med egen bror stemmer med dette. Vi ble alltid overlatt til å 'ordne opp' selv, men broren var et såpass urimelig og uregjerlig barn (ser i ettertid at moren vår sikkert hadde gitt opp) at dette ble meget belastende for meg. Vi utviklet et hatsk forhold til hverandre i ung alder fordi vi rett og slett aldri var enige om noen ting. Vi kjeftet, truet og sloss.

Kunne jeg ønsket en eneste ting annerledes i barndommen min, ville det vært at foreldrene vår gikk mer imellom, korrigerte oppførselen vår og tilrettela for at vi kunne være venner. Derfor gjør jeg dette med mine egne barn, fordi jeg vil så gjerne at de skal ha mer glede av søsken enn jeg hadde...

På den andre siden har du forhold som det jeg hadde med min søster. Vi både kranglet og sloss mye og fikk stort sett ordne opp selv. Vi elsket hverandre og har fortsatt et veldig godt forhold.

 

Anonymous poster hash: 81270...db1

Jeg og min søster har også et veldig tett og nært forhold som voksne. Vi kranglet så busta føyk på slutten av barneskolen, ungdomsskolen og videregående var vi ikke sammen i det hele tatt, bare sov i samme hus og likte ikke hverandre engang. Men så fant vi sammen som voksne.

 

Mine to jenter er 6 og 8 år og er stort sett alltid gode venner og leker veldig fint sammen hver eneste dag. At de krangler et par ganger i uken anser jeg som helt normalt og ikke noe som vil ødelegge oppveksten deres eller vennskapet deres, det klarer de fint å ordne opp i selv. Stort sett er det jo bagateller det handler om, som tidligere i dag når de ikke ble enige om hvilket akebrett som var hvems når vi fant de frem fra garasjeloftet. Ingen søskenforhold blir ødelagt av at de krangler om hvem som eide det røde og hvem som eide det blå akebrettet...

 

Anonymous poster hash: ae909...144

Ja, det er absolutt forskjell på kjekling/uenigheter og direkte uvennskap/hat. Jeg bare bruker oss som (skrekk-)eksempel på hvordan det kan gå om mentaliteten 'la de ordne opp selv' alltid gjelder. Barn klarer ikke alltid å ordne opp selv, mange ganger trenger de strategier og veiledning for å kunne samarbeide/være venner. Man må bare vurdere og se hvordan ting utvikler seg 😊