Den siste samtalen med en som snart skal dø.

[Anonym bruker]

Jeg er i en vanskelig situasjon. Min kjære fetter har fått dødsdommen i dag. Han ligger nå kun på smertelindring og vi vet ikke helt hvor lenge han har igjen.

Vi er veldig glad i hverandre og selvom vi har sklidd fra hverandre i voksen alder vet vi at vi er der for hverandre. Vi er som søsken.

Nå skal jeg besøke han (hans ønske) og det vil jeg. Men hva snakker man om? Jeg vil gjerne si hvor unik han er og hvor mye han betyr for meg men vet ikke om det blir mye tårer og om det vil slite han ut. Kanskje han heller ikke ønsker å bli så emosjonell.

Mest sannsynlig vil dette bli siste gang jeg snakker med han. Et farvel.

Jeg gråter bare jeg skriver her.

Burde jeg vise alle mine følelser eller burde jeg ta meg sammen for hans skyld?

 

Anonymous poster hash: d31df...b8d

[Anonym bruker]

Vær deg selv og vis dine følelser.

 

Anonymous poster hash: 44335...2d2

[Anonym bruker]

Det er ikke alt som kan planlegges. Du må bare dra på besøk, og ta ting som de kommer. Jeg ville nok ha skrevet et lite kort eller brev og tatt med meg. Der kan du skrive litt av det som er viktig for deg å få sagt, og så kan han få det før du går. Føler med deg!

 

Anonymous poster hash: 22cae...657

[Anonym bruker]

Jeg synes du bør si det du skrev, at du synes han er unik og fortelle ham hvor mye han har betydd for deg. Om han har barn kan du jo også fortelle ham at du skal fortelle barna hans om ham når de blir gamle nok til å huske det, fortelle om barndommsminner han selv ikke kan dele med dem. Om han ikke har barn så kan du fortelle at du vil dele alle de gode minnene du har om ham med dine barn. Da vil på en måte noe av ham leve videre. Du kan love ham å stille opp for hans nærmeste om det er noe du kommer til å gjøre.

 

Men jeg tror det viktigste er å bare være der, vise at man bryr seg, om det er noe han ønsker å snakke om, la ham få snakke.

Tårer er ikke noe farlig. Heller ikke om han blir sliten, han har ikke noe å spare på lenger, det er viktigere at han får sagt og hørt det som er viktigst nå. Vær der for familien hans også.

Følelsene dine er ikke farlige, heller ikke hans. Våg å være tilstede når du er der, da tenker jeg du/dere gjør det som er viktig der og da.

 

Min erfaring er at det har vært viktig å få noen minutter helt alene med personen som skal dø. Da er det lettere å si det jeg føler, uten å legge noe mellom, og det jeg har sett at det jeg da har sagt også har vært riktig og viktig for den døende å høre også. Og jeg tror også at det har vært lettere for den døende å si ting bare til en person om gangen, uten andre som lytter. Men se an hva som passer best der og da for deg/dere.

 

Stor klem til deg <3

Anonymous poster hash: a8367...3c9

[Anonym bruker]

Det er lov å gråte. Bare prøv å ikke ha hysterisk hylgrining hele veien under besøket. Det vil nok stresse den døende veldig. Bit tenna godt sammen og pust godt, så vil du klare å være "rolig" selv om tårene renner. Og si det du føler er mest naturlig for deg.

 

En god klem til deg <3

 

Anonymous poster hash: d461f...6a7

[Anonym bruker]

Fortell hvordan du føler det, men snakk også om fine ting han har opplevd og ting dere har opplevd sammen. Selv om det er en trist stund kan det være godt å snakke om fine minner.

 

Anonymous poster hash: d9f4c...727

[Anonym bruker]

Fortell hvordan du føler det, men snakk også om fine ting han har opplevd og ting dere har opplevd sammen. Selv om det er en trist stund kan det være godt å snakke om fine minner.

 

Anonymous poster hash: d9f4c...727

 

Dette er jeg også enig i. Jeg har opplevd å sitte og le sammen med en døende en gang - fordi vi mimret om gode/morsomme hendelser som vi hadde vært sammen om.

 

# 4

 

Anonymous poster hash: a8367...3c9

[Anonym bruker]

Folk reagerer forskjellig. Da jeg mistet søsteren min for noen år siden, var jeg veldig bestemt på å holde meg rolig. Når andre rundt meg knapp sammen, stod jeg som en "stødig klippe". Var veldig viktig for meg å si til henne hvor glad jeg var i henne...

Gikk flere år før jeg tok sorgen inn over meg, men da gikk jeg rett i kjelleren. Så er nok bedre å vise følelser. Bare ikke knekk fullstendig sammen. Si det som er viktig for deg.

Anonymous poster hash: 7158d...e52

[Anonym bruker]

Vi er ulike ogen må nesten ta det derfra.

Da min farfar lå på sitt siste ville han ikke snakke om det som kom til å skje, men fortiden. Alle de gode minnene. Jeg var igrunn veldig glad for at han følte det slik, for jeg er heller ikke den som syns det faller seg naturlig å prate om følelser slik.

 

Min far var der noen timer før han døde på julaften, da ville han bare snakke om alkohol. Han som aldri har rørt alkohol i sitt liv fikk skikkelig lyst på en dram. Så dette var det han ville prate om. Min far rakk aldri å komme opp med en dram til han før han døde, men samtalen hadde vært kjempe god sa min far. Litt rart muligens å prate om timer før en dør, men jeg syns det er viktig at de dødene får lov til å prate om det de selv ønsker.

 

Anonymous poster hash: 759a5...471

[Anonym bruker]

Jeg har vært på flere sånne siste samtaler, men kun eldre mennesker (fra 60-90). Mye gråt, følelser og gode ord. Få det ut. Du kommer til å angre hvis du ikke får sagt det du har på hjertet.

 

 

 

Anonymous poster hash: fb6ff...72f

[Kanutten83]

Jeg besøkte min bestefar 2 dager før han døde (dagen før han gikk i koma), og vi viste at han skulle dø i løpet av dager. Vi snakket litt om døden, men mest om tiden vår sammen, hendelser og historier opp igjennom årene, vi snakket om barna og hvordan vi skulle la de minnes oldefaren sin. Vi snakket om vær og vind, lo og tullet, ja egentlig alt akkurat slik vi pleide Vi prøvde ikke late som at han ikke skulle dø, men den siste samtalen vår ville vi ikke skulle bare være trist, vi ville minnes alt det gode sammen

 

Det siste jeg sa til bestefar var "Hadet da bestefar, sov godt og så ses vi etterhvert" Husker jeg så han slappet av, og dagen etter fikk vi vite at han hadde gått i koma og den ville han ikke våkne fra. Da hadde han fått tatt farvel med alle, så da "ga han opp"... Han døde fredfullt dagen etter uten smerter