Hvor psykisk syk er jeg egentlig?

[Anonym bruker]

Når tårene begynner å strirenne når 16 åringen for første gang har klart å stå opp helt alene og kommet seg på skolen ved hjelp av alarm på tlf?

 

 

 

Anonymous poster hash: 274b6...ae1

[Mostly Harmless]

Da er du ikke psykisk syk. Da er du lettet og rørt over at barnet ditt, som har problemer (?), har gjort fremskritt. Gratulerer. Håper dette er starten på en god utvikling for tenåringen din!

[Anonym bruker]

Trenger du være syk av den grunn, da? Jeg tenker at det heller var tårer som representerte all frustrasjonen og engstelsen som har ligget bak dit dere kom når h*n endelig greide å ta ansvar for dette selv. Tårene kan også være et tegn på håp for at ting ordner seg.

 

Jeg vil tro du er en sliten, lettrørt, men psykisk ganske frisk mor - ut fra det du skriver her.

Anonymous poster hash: e6e58...51d

[Anonym bruker]

Er jo egentlig enige med dere.

Føler det har vært mange år med "tortur" nå. Ser på meg selv som ok psykisk sterk, men når det gjelder akkurat dette barnet skal det ingenting til før tårene kommer. Så mye motgang som det har vært. Tenåringen kalte meg verdens teiteste, jeg begynte å le mens tårene spratt enda mer.

 

Ja er nok lettelse, et håp om at noe er i endring. Hadde aldri trodd jeg skulle "knekkes" emosjonelt, men er nå så svak som jeg kan bli føler jeg. Tårene sitter løst!

 

For de som ikke forstår: ikke vært i jobb på flere pga ungdommen som ikke vil gå på skolen. Startet allerede i 1.trinn.

Motstand fra BUP, frisk som en fisk visstnok, (foruten at de slengte på en unyttig angstdiagnose.)

Press fra skolen hele veien.

 

Men har vært redd jeg har blitt psykisk syk fordi jeg selv reagerer så sterk, bare derfor jeg spør

 

Anonymous poster hash: 274b6...ae1

[Anonym bruker]

Når du utdyper så tenker jeg at det er veldig forståelig at du måtte felle noen tårer når dette gledelige skjedde

 

Jeg har blitt superlettrørt i det siste. Tårene står i øynene mine av hva som helst. Jeg er heller ikke psykisk syk (har til og med papirer på det ), men jeg er mentalt utslitt av en langvarig svært krevende livssituasjon. Så alt jeg ser av ting som går bra, positive ting som skjer i mitt og andres liv, slutten på filmer, noen som gjør noe for andre.... you name it, plutselig er øynene mine vasne

Anonymous poster hash: e6e58...51d

[Anonym bruker]

Er jo egentlig enige med dere.

Føler det har vært mange år med "tortur" nå. Ser på meg selv som ok psykisk sterk, men når det gjelder akkurat dette barnet skal det ingenting til før tårene kommer. Så mye motgang som det har vært. Tenåringen kalte meg verdens teiteste, jeg begynte å le mens tårene spratt enda mer.

 

Ja er nok lettelse, et håp om at noe er i endring. Hadde aldri trodd jeg skulle "knekkes" emosjonelt, men er nå så svak som jeg kan bli føler jeg. Tårene sitter løst!

 

For de som ikke forstår: ikke vært i jobb på flere pga ungdommen som ikke vil gå på skolen. Startet allerede i 1.trinn.

Motstand fra BUP, frisk som en fisk visstnok, (foruten at de slengte på en unyttig angstdiagnose.)

Press fra skolen hele veien.

 

Men har vært redd jeg har blitt psykisk syk fordi jeg selv reagerer så sterk, bare derfor jeg spør

 

Anonymous poster hash: 274b6...ae1

Gud, nå ble jeg kvalm, frykter at det der er meg om noen år😢 Føler med deg!! Her er det bare 2. klasse, men hverdagen er allerede ufattelig krevende😔

 

Anonymous poster hash: 2970a...71f

[Anonym bruker]

 

Er jo egentlig enige med dere.

Føler det har vært mange år med "tortur" nå. Ser på meg selv som ok psykisk sterk, men når det gjelder akkurat dette barnet skal det ingenting til før tårene kommer. Så mye motgang som det har vært. Tenåringen kalte meg verdens teiteste, jeg begynte å le mens tårene spratt enda mer.

 

Ja er nok lettelse, et håp om at noe er i endring. Hadde aldri trodd jeg skulle "knekkes" emosjonelt, men er nå så svak som jeg kan bli føler jeg. Tårene sitter løst!

 

For de som ikke forstår: ikke vært i jobb på flere pga ungdommen som ikke vil gå på skolen. Startet allerede i 1.trinn.

Motstand fra BUP, frisk som en fisk visstnok, (foruten at de slengte på en unyttig angstdiagnose.)

Press fra skolen hele veien.

 

Men har vært redd jeg har blitt psykisk syk fordi jeg selv reagerer så sterk, bare derfor jeg spør

 

Anonymous poster hash: 274b6...ae1

Gud, nå ble jeg kvalm, frykter at det der er meg om noen år😢 Føler med deg!! Her er det bare 2. klasse, men hverdagen er allerede ufattelig krevende😔

 

Anonymous poster hash: 2970a...71f

Det startet svakt.. Dess større de blir dess verre blir kravene.

I starten gjorde han lekser fordi jeg ønsket. Så ble det fordi jeg krevde.

Så med belønning(kunne tjent 3500 i mnd!!)

Så fordi jeg knakk sammen i gråt hvis ikke.

Så total nekt.. Fikk leksefri i 9 trinn og ut ungdomsskolen. Litt arbeidstrening bort fra skolen også.

 

Han fullførte 10 trinn pga at jeg ikke ga meg. Han hadde gitt opp mange år før hvis jeg ikke hadde ofret jobb og sosialt liv, det har han innrømmet.

 

Erfaringen sier meg: krev leksefri mye tidligere! Barn som stritter gjør det for en grunn, ikke pga stahet og "personlighet".

Her ble det ikke leksefri før 9 trinn, skulle vært fra 3-4 trinn(iallefall en del mindre og tilrettelagt) og tett oppfølging av lærere.

Aldri tving mer enn 1 time pr dag uansett(her var vi oppi 4-5..leksa skulle gjøres..)

 

Hvorfor gjorde jeg det? At mitt barn skulle få ca like muligheter senere som alle de andre. Ikke å være best, innså tidlig at det ikke var realitet, - men gjennomsnittlig.

 

Følg med og snakk med læreren om bekymringene dine. Du er ikke fagperson, men dessverre oppdager ikke skolen alle sliterne heller. Ikke stol på det!

 

Anonymous poster hash: 274b6...ae1

[Ikkesåallerværst]

Jeg vil tro du for alltid vil ha et spesielt bånd til denne ungen. At han vil berøre deg lett. Utrolig at du fikk det til og han attpåtil sier at det er dun fortjeneste! Hatten av!

[Anonym bruker]

Jeg vil tro du for alltid vil ha et spesielt bånd til denne ungen. At han vil berøre deg lett. Utrolig at du fikk det til og han attpåtil sier at det er dun fortjeneste! Hatten av!

Takk Jeg får tårer i øynene bare av å lese det du skriver,- for ja, jeg tror jeg vil ha ett spesielt bånd med ham.

Han har selv sagt til fagpersoner at hadde det ikke vært for meg, hadde han ikke kunnet noe i det hele tatt. Utrolig fint sagt, da til og med i den verste perioden(9 trinn).

 

Mine andre barn vokser helt etter normen, ikke det minste redd for oppveksten deres. Men akkurat denne tenåringen har slitt utrolig, uten å få rette hjelpen. Bare min, og kanskje det var nok. Han har ikke havnet på skråplanet og har normal sosial intelligens, så har håp!

 

Anonymous poster hash: 274b6...ae1

[Anonym bruker]

Du er ikke psykisk syk, du virker bare som en nydelig god mamma:-)

 

Anonymous poster hash: 63c20...64c

[Ikkesåallerværst]

 

Jeg vil tro du for alltid vil ha et spesielt bånd til denne ungen. At han vil berøre deg lett. Utrolig at du fikk det til og han attpåtil sier at det er dun fortjeneste! Hatten av!

Takk Jeg får tårer i øynene bare av å lese det du skriver,- for ja, jeg tror jeg vil ha ett spesielt bånd med ham.

Han har selv sagt til fagpersoner at hadde det ikke vært for meg, hadde han ikke kunnet noe i det hele tatt. Utrolig fint sagt, da til og med i den verste perioden(9 trinn).

 

Mine andre barn vokser helt etter normen, ikke det minste redd for oppveksten deres. Men akkurat denne tenåringen har slitt utrolig, uten å få rette hjelpen. Bare min, og kanskje det var nok. Han har ikke havnet på skråplanet og har normal sosial intelligens, så har håp!

 

Anonymous poster hash: 274b6...ae1

[Gjest Antarctica]

Ikke syk - bare sliten og letta!

[Gjest Antarctica]

 

 

Er jo egentlig enige med dere.

Føler det har vært mange år med "tortur" nå. Ser på meg selv som ok psykisk sterk, men når det gjelder akkurat dette barnet skal det ingenting til før tårene kommer. Så mye motgang som det har vært. Tenåringen kalte meg verdens teiteste, jeg begynte å le mens tårene spratt enda mer.

 

Ja er nok lettelse, et håp om at noe er i endring. Hadde aldri trodd jeg skulle "knekkes" emosjonelt, men er nå så svak som jeg kan bli føler jeg. Tårene sitter løst!

 

For de som ikke forstår: ikke vært i jobb på flere pga ungdommen som ikke vil gå på skolen. Startet allerede i 1.trinn.

Motstand fra BUP, frisk som en fisk visstnok, (foruten at de slengte på en unyttig angstdiagnose.)

Press fra skolen hele veien.

 

Men har vært redd jeg har blitt psykisk syk fordi jeg selv reagerer så sterk, bare derfor jeg spør

 

Anonymous poster hash: 274b6...ae1

Gud, nå ble jeg kvalm, frykter at det der er meg om noen år😢 Føler med deg!! Her er det bare 2. klasse, men hverdagen er allerede ufattelig krevende😔

 

Anonymous poster hash: 2970a...71f

Det startet svakt.. Dess større de blir dess verre blir kravene.

I starten gjorde han lekser fordi jeg ønsket. Så ble det fordi jeg krevde.

Så med belønning(kunne tjent 3500 i mnd!!)

Så fordi jeg knakk sammen i gråt hvis ikke.

Så total nekt.. Fikk leksefri i 9 trinn og ut ungdomsskolen. Litt arbeidstrening bort fra skolen også.

 

Han fullførte 10 trinn pga at jeg ikke ga meg. Han hadde gitt opp mange år før hvis jeg ikke hadde ofret jobb og sosialt liv, det har han innrømmet.

 

Erfaringen sier meg: krev leksefri mye tidligere! Barn som stritter gjør det for en grunn, ikke pga stahet og "personlighet".

Her ble det ikke leksefri før 9 trinn, skulle vært fra 3-4 trinn(iallefall en del mindre og tilrettelagt) og tett oppfølging av lærere.

Aldri tving mer enn 1 time pr dag uansett(her var vi oppi 4-5..leksa skulle gjøres..)

 

Hvorfor gjorde jeg det? At mitt barn skulle få ca like muligheter senere som alle de andre. Ikke å være best, innså tidlig at det ikke var realitet, - men gjennomsnittlig.

 

Følg med og snakk med læreren om bekymringene dine. Du er ikke fagperson, men dessverre oppdager ikke skolen alle sliterne heller. Ikke stol på det!

 

Anonymous poster hash: 274b6...ae1

4-5 TIMER med lekser daglig er jo uansvarlig. Hva lærer ungene liksom av det..??

[Anonym bruker]

 

 

 

Er jo egentlig enige med dere.

Føler det har vært mange år med "tortur" nå. Ser på meg selv som ok psykisk sterk, men når det gjelder akkurat dette barnet skal det ingenting til før tårene kommer. Så mye motgang som det har vært. Tenåringen kalte meg verdens teiteste, jeg begynte å le mens tårene spratt enda mer.

 

Ja er nok lettelse, et håp om at noe er i endring. Hadde aldri trodd jeg skulle "knekkes" emosjonelt, men er nå så svak som jeg kan bli føler jeg. Tårene sitter løst!

 

For de som ikke forstår: ikke vært i jobb på flere pga ungdommen som ikke vil gå på skolen. Startet allerede i 1.trinn.

Motstand fra BUP, frisk som en fisk visstnok, (foruten at de slengte på en unyttig angstdiagnose.)

Press fra skolen hele veien.

 

Men har vært redd jeg har blitt psykisk syk fordi jeg selv reagerer så sterk, bare derfor jeg spør

 

Anonymous poster hash: 274b6...ae1

Gud, nå ble jeg kvalm, frykter at det der er meg om noen år😢 Føler med deg!! Her er det bare 2. klasse, men hverdagen er allerede ufattelig krevende😔

 

Anonymous poster hash: 2970a...71f

Det startet svakt.. Dess større de blir dess verre blir kravene.

I starten gjorde han lekser fordi jeg ønsket. Så ble det fordi jeg krevde.

Så med belønning(kunne tjent 3500 i mnd!!)

Så fordi jeg knakk sammen i gråt hvis ikke.

Så total nekt.. Fikk leksefri i 9 trinn og ut ungdomsskolen. Litt arbeidstrening bort fra skolen også.

 

Han fullførte 10 trinn pga at jeg ikke ga meg. Han hadde gitt opp mange år før hvis jeg ikke hadde ofret jobb og sosialt liv, det har han innrømmet.

 

Erfaringen sier meg: krev leksefri mye tidligere! Barn som stritter gjør det for en grunn, ikke pga stahet og "personlighet".

Her ble det ikke leksefri før 9 trinn, skulle vært fra 3-4 trinn(iallefall en del mindre og tilrettelagt) og tett oppfølging av lærere.

Aldri tving mer enn 1 time pr dag uansett(her var vi oppi 4-5..leksa skulle gjøres..)

 

Hvorfor gjorde jeg det? At mitt barn skulle få ca like muligheter senere som alle de andre. Ikke å være best, innså tidlig at det ikke var realitet, - men gjennomsnittlig.

 

Følg med og snakk med læreren om bekymringene dine. Du er ikke fagperson, men dessverre oppdager ikke skolen alle sliterne heller. Ikke stol på det!

 

Anonymous poster hash: 274b6...ae1

4-5 TIMER med lekser daglig er jo uansvarlig. Hva lærer ungene liksom av det..??

Tja, som ung mor prøver man å gjøre det beste for sitt barn?

Lærerne vet vel best?

Når det ble kjeft på skolen/påpeking i meldebok pga lite gjort var det best å stå på... Og det fikk jeg høre på alle foreldresamtaler - stå på!

Jeg fikk følelse av at de trodde jeg ga blaffen. At jeg ikke hjalp barnet mitt.

 

Vel...klokere i dag

 

Og ser at lærerne aldri så mitt barn.

 

Anonymous poster hash: 274b6...ae1

[Gjest Antarctica]

Utrolig trist - da sviktet jo skolen sin oppgave totalt.