betatt av en jeg aldri har møtt

[bjørnemamma]

Mange år siden så hadde jeg kontakt med den via nett, har fått en mail eller 2 opp igjennom årene.

Litt oppdatert om hva som har skjedd I livet til hverandre. Spurt hverandre om råd osv, aldri møtt hverandre for det passet aldri.

Plutslig var begge single og har mer kontakt, bor på hver vår kant av landet. Merker jeg venter på og høre fra han og egentlig ganske opphengt i han.

Er det håpløst?

Noen som har noe erfaring?

[Anonym bruker]

Kan dere ikke bare møtes etter hvert, da?

 

Bli kjent med hverandre ved å skrive og snakke med hverandre, ikke forhast ting. Og når det passer så møtes dere.

 

Ikke legg for mye i det før etter dere har møttes noen ganger. Det er lett å legge mye i det folk skriver og sier, men husk at når alt kommer til alt så må de også gjøre som de sier, ellers er ord tomme. Noen kan også gi et helt annet inntrykk av seg selv på papiret enn hva de er i virkeligheten.

Som en jeg hadde skrevet ganske lenge med via nettdating. Han hadde lagt ut i det vide og det brede om at han ønsket seg flere barn og hadde mange tilsynelatende gode tanker om akkurat det. Han omtalte også seg selv som en omgjengelig, tolerant og tålmodig mann. Første date havnet vi et sted der vi skulle ta et lett måltid (kaffe og en kake) det også var en familie der med et barn som var ca. et år, som sutret litt fordi barnet tydeligvis var sultent og maten de hadde bestilt ikke kom fort nok. Jeg syntes det var litt sjarmerende, syntes foreldrene var flinke til å avlede barnet - det kunne skreket høyt, men foreldrene avledet slik at det ble bare litt skriking og så mest sutring. Men for daten min var hundre og ett ute. Den ufordragelige drittungen hadde ødelagt alle hans store planer om et romantisk møte med meg, all stemning var nå borte og slike uoppdragne unger kom av foreldre som ga blaffen i rutiner og disiplin. Og dermed så surmulte mannen resten av tiden vi var der, samt resten av tiden vi møttes den dagen. Ga ham en sjanse til (jada, dumt), og da fikk jeg bare bekreftet det jeg oppdaget på første date - han var fremdeles sur fordi den "drittungen" hadde ødelagt vår første date. Den eneste som ødela datene var jo han

I den tiden vi hadde skrevet og snakket med hverandre hadde jeg egentlig ganske store forhåpninger til den mannen. Inni meg lo jeg høyt og takket både den lille ettåringen og de flinke foreldrene til barnet - for de fikk mannen til å vise sine egentlige sider med det samme

 

Så husk - ord og handling må samstemme!

 

Lykke til

Anonymous poster hash: ab4b0...ff5

[bjørnemamma]

Takk for svar og gode råd☺

 

Skjønner du er takknemlig for den 1 åringen ja, går bare se hva som skjer egentlig.

 

Føles litt teit å være så opphengt I han .