Permisjonen er over og jeg er deppa! Normalt?

[Anonym bruker]

Synes de fleste er så klar for å begynne på jobb igjen etter permisjonen men jeg trives i babybobla og vil hverken på jobb igjen eller at minstemann skal bli større 😳 Ønsker meg en pauseknapp!!!

 

Anonymous poster hash: 0ef90...6df

[Anonym bruker]

Vel du får skifte fokus. I stedet for å sutre over endt permisjon kan du tenke "fy fasan så heldig jeg er som har hatt så lang permisjon"!

 

 

Anonymous poster hash: 30bd7...d0d

[Anonym bruker]

Jeg har det helt likt som deg!Minstemann er i tillegg såååå snill og rolig at jeg bare elsker å være sammen med han i vår lille permisjonsboble....har ulønnet permisjon nå og gruer meg sykt til å måtte levere han i bhg...😢😢

 

Anonymous poster hash: a4fc9...15f

[Anonym bruker]

Sutre?synes virkelig ikke hun sutrer...😯hvem vil ikke ha mere tid med barna....

 

Anonymous poster hash: a4fc9...15f

[Anonym bruker]

Ja, det er normalt. Jeg elsket å være hjemme i permisjon. Skal starte i 80% stilling nå for å få mer tid med de små 😊

 

Anonymous poster hash: e9e36...68b

[Anonym bruker]

Begynner å jobbe igjen imorgen etter et års permisjon! Skikkelig deppa ikveld og kjenner på det samme som deg. Skulle ønske tiden med babyen min skulle vare mye lenger!

 

Anonymous poster hash: e1a90...d6a

[Anonym bruker]

Har vært sjeleglad når permisjonene Har vært over. Godt vi alle er forskjellige

 

Anonymous poster hash: 838a6...b2b

[Anonym bruker]

Her er også et års permisjon over og kjenner meg veldig godt igjen!! Jeg er veldig overrasket over egne følelser og så de ikke komme.. Så ja: jeg vil si at det er normalt!! (Og da er jeg også normal.. )

 

Anonymous poster hash: 435ef...363

[Anonym bruker]

Godt å høre at vi er flere 😊 Føler meg litt dust her jeg sitter og synes litt synd på meg selv for jeg vet jo at jeg (som den som mener jeg sutrer poengterer) er heldig som har hatt så lang permisjon!

 

Anonymous poster hash: 0ef90...6df

[Anonym bruker]

Jeg var ikke deppa, men tanken på mye mindre tid med babyen spiste meg opp innvendig. Har hatt de andre barna hjemme i nesten to år før bhg. Så da siste permisjon var over "ryddet" vi i budsjettet og fant ut at vi klarte oss fint om jeg jobbet 60%. Har farmor som hjelper oss en dag i uka. Ellers bytter far og jeg på å være hjemme. En av fordelene med turnus.

 

Anonymous poster hash: adae1...c5e

[Anonym bruker]

Du er absolutt ikke alene! Kjenner på det selv om dagene, tilbake i jobb etter ett års permisjon. Selvfølgelig sjeleglad for at jeg har en fast jobb å gå tilbake til, men skulle gjerne vært hjemme lengre om jeg hadde muligheten. 

Anonymous poster hash: b6266...fda

[Anonym bruker]

Du er ikke alene! De to permisjonene jeg har hatt har vært de desidert beste periodene i livet.

 

Anonymous poster hash: 77ad7...df1

[Anonym bruker]

Du aner ikke hvor mange vi er som føler det sånn. Helt grunnleggende sett, fra naturen sin side, er vi ikke laget for å være borte fra våre små så lenge av gangen. De er jo fortsatt avhengige av oss. Så det du føler er motsinstinktet.

 

Jeg jobber på skole, og føler ofte en meningsløshet når jeg tenker for hardt på at her bytter vi penger for å passe på barna til hverandre. Jeg er på skolen med barna til de barnehageansatte, mens de barnehageansatte er betalt for å passe mine barn imens, som jeg helst ville passet selv.

 

Dette er prisen vi må betale for 'full likestilling' og det at samfunnet er lagt opp til at begge foreldre må tjene penger for å leve 'fullverdige liv'. Lønninger er for lave. Fokus i media for ensidig positiv til barnehager. Vi burde lytte mer til instinktet vårt... om vi bare hadde råd :-(

 

Anonymous poster hash: 00e50...0c4