Store psykiske problemer det siste året

[Anonym bruker]

Jeg har som overskriften min sier hatt veldig store psykiske problemer dette siste året. Er ei jente på 20 år.  Fødte et barn for snart 11 mnd siden og som kun etter 5 uker ble plassert i fosterhjem. Så mye har skjedd i mellomtiden der og frem til nå at det er ikke engang verdt å nevne. Men iallefall de siste ukene har jeg begynt å slite noe ekstremt med angst. Jeg tror nok mine problemer er veldig sammensatte. Jeg kom desverre for et par mnd siden borti en fyr som bare utnyttet meg og drev med stoff og dro pistol inn i leiligheten min og fikk meg med på mye som jeg ikke burde og som jeg næmest sliter med traumer av i etterkant. I tillegg har han stjålet mye fra meg, jeg forsøkte å hjelpe han og stille opp for han på flere måter, men det var bare kriminalitet og løgn hele veien. Og han har også stjålet bibliotek kortet mitt og svindla meg for over 5 tusen kr. Lever fortsatt i stor angst for at han skal ha tatt bilde av bankkortet mitt også og svindle meg enda mer så må i enda en samtale med politiet nå til uka. Han kuttet meg ut brått og uventet og ble veldig truende og aggressiv. Itillegg kan jeg også være anmeldt for noe men det har jeg ikke fått brev om ennå.

 

Problemene har bare toppa seg opp så mye at jeg havna med nervesammenbrudd på legevakta for noen dager siden og ble sendt til et mentalsyehus ikke så langt unna meg for samtale med overlege og vurdering av innlegglse. Sliter også med akutte depresjoner, sover i lange perioder utrolig mye og orker svært lite. Problemer med å legge meg om natta. I tillegg har jeg bare de siste 8-9 mnd vært gjennom 2 rettsaker for å forsøke å få barnet mitt hjem og det har vært en stor påkjenning i tillegg. Barnet mitt har jeg sånn som satus er per i dag samvær med 2 ganger i året, 1 time av gangen, med tilsyn av barnevernet. ( gud hva jeg hater de folka )

 

Vet ikke helt hva jeg spør om med dette innlegget eller hva jeg helt trenger eller vil hen, men godt å skrive det ned noe sted, jeg vet bare at jeg trenger hjelp. Og er det noen som har noen smarte råd vil jeg mer enn gjerne høre.

Anonymous poster hash: 31d0a...2ec

[Anonym bruker]

Les ditt eget innlegg: vil du virkelig dra et barn inn i dette? Hvordan skal du beskytte barnet når du ikke kan beskytte deg selv? Fortjener ikke barnet ditt bedre?

 

Anonymous poster hash: 1769f...a55

[Anonym bruker]

Enig med første kommentar! Få orden på deg selv og livet ditt først, og så kan du kanskje begynne å tenke på å prøve å få barnet ditt hjem. Jobber du? Jeg har vært i en liknende situasjon som deg. Var veldig ustabil da jeg ble mamma son 19-åring og hadde dårlig nettverk og kun mennesker som ville meg vondt eller som ikke brydde seg rundt meg. Da jeg var 22 tok jeg meg jobb og følte mestring og ble kjent med normale folk for første gang. Det var to skritt fram og et tilbake, men fire år senere fikk jeg også datteren min hjem. Du må ta tak i ting, og jeg vet at du kan klare det!

 

Anonymous poster hash: 4360b...3fd

[Anonym bruker]

Nesten alt i livet handler om hvem du omgir deg med. Du må kutte ut alle i livet ditt, bortsett fra eventuell familie som støtter deg uansett , og start på nytt. Skaff deg jobb! Og begynn å tren for å holde angsten i sjakk. Sett deg som mål at det eneste du skal er å få et rolig stabilt liv slik at du kan ha barnet ditt hos deg. Ingenting annet betyr noe.

 

Hjertet mitt blør for deg. Det er så lett å havne i en ond sirkel i livet. Men det siste og viktigste rådet jeg vil gi deg er; ikke legg skylda på andre! Du bestemmer over ditt eget liv og DU er ansvarlig for hvordan det blir!

 

Anonymous poster hash: afa8f...165

[Anonym bruker]

Les ditt eget innlegg: vil du virkelig dra et barn inn i dette? Hvordan skal du beskytte barnet når du ikke kan beskytte deg selv? Fortjener ikke barnet ditt bedre?

 

Anonymous poster hash: 1769f...a55

TS her

 

Ja jeg har lest mitt eget innlegg. Dra mitt barn inn i "dette her"? Hva er problemet da? Bortsett fra at min psykiske helse ikke har vært eller er optimal så er det ikke noen andre store negativiteter jeg "drar" barnet mitt inn i. Episoden med vedkommende jeg kjente som ikke lenger er i livet mitt er forhåpentligvis forbi, Når tiden går og leger alle sår som det så fint heter, og som forhåpentlgvis også gjelder i mitt tilfelle. Når jeg får kommet over tapet av han, kommet meg ut av depresjon, noen ganger kjenner jeg meg så sliten at jeg lurer på om det er noe galt i kroppen. Men når jeg får avklart med politiet, får avklart at jeg ikke er blitt svindla på noen flere måter ( forhåpentligvis!) og får bearbeida ting litt ut av verden så er mye gjort i min situasjon. Og som jeg ser det er det overhodet ingenting i veien for å skulle fått mitt eget barn hjem, det er kun 1 mor i verden som duger som mor og det er den biologiske moren, nemlig meg.

 

Anonymous poster hash: 31d0a...2ec

[Anonym bruker]

Nesten alt i livet handler om hvem du omgir deg med. Du må kutte ut alle i livet ditt, bortsett fra eventuell familie som støtter deg uansett , og start på nytt. Skaff deg jobb! Og begynn å tren for å holde angsten i sjakk. Sett deg som mål at det eneste du skal er å få et rolig stabilt liv slik at du kan ha barnet ditt hos deg. Ingenting annet betyr noe.

 

Hjertet mitt blør for deg. Det er så lett å havne i en ond sirkel i livet. Men det siste og viktigste rådet jeg vil gi deg er; ikke legg skylda på andre! Du bestemmer over ditt eget liv og DU er ansvarlig for hvordan det blir!

 

Anonymous poster hash: afa8f...165

 

TS her!

 

Jeg er enig med deg i at veldig mye i livet handler om hvem man omgir seg med, og jeg må definitivt være mer obs heretter, ingen tvil om det. I tillegg til ens eget barn er det veldig mye annet som også betyr noe, blant annet min helse, både psykisk og fysisk, og det er godt mulig fysisk aktivitet kan hjelpe, jeg var veldig aktiv på det området før men nå spørs det åssen det er med det nå for jeg kjenner meg overhodet ikke i form om dagen. Kjennes ut som jeg har forsvunnet inn i en boble.

 

Anonymous poster hash: 31d0a...2ec

[Anonym bruker]

Jeg tror hovedfokuset ditt må være å få hjelp til dine egne problemer. Du må få hjelp til dine psykiske problemer, og du må jobbe for å få andre venner og et positivt nettverk. Det at du ikke ser at det ikke er heldig å "dra" et barn inn i situasjonen slik livet ditt har vært siste året, det viser at du ikke helt forstår rekkevidden av de problemene du har samt hva det faktisk krever å gi et lite barn den stabiliteten det trenger for å få en god og trygg oppvekst.

Videre kaller du forholdet til den destruktive mannen som driver med dop, våpen og andre kriminelle handlinger for "en episode". Det er langt mer enn en episode å gå inn i et forhold med en slik mann. Det i seg selv kan være nok til å miste omsorgen for sitt barn, om du ikke allerde hadde mistet den.

 

Men det jeg ser på som positivt, det er at du har kvittet deg med den mannen. Du må også sørge for at han forblir fortid og aldri kommer inn i livet ditt igjen - det samme gjelder for hans dopvenner, og ev. dine venner som driver med dop eller andre ulovlige handlinger. Du innser også at du trenger hjelp for å komme ut av de problemene du har, det er positivt, og det viser en viss selvinnsikt.

 

Jeg forstår at det må være forferdelig vanskelig å bli fratatt barnet ditt. Skal du få barnet tilbake så må du jobbe med deg selv. Du må jobbe sammen med hjelpeapparatet og du må jobbe hardere enn du noen gang har gjort. For du må jobbe med din psykiske helse, og du må jobbe med resten av livet ditt. Og du må jobbe med de tingene veldig målrettet - jobbe målrettet og gjøre det riktige og ta de riktige valgene - for å få tilbake barnet ditt.

 

Det skal alvorlige bekymringer til før et barn blir tatt fra mor, og årsakene til det må du jobbe med. Du er kanskje provosert på barnevernet, som du sier du hater. Men det er ikke mot deg - de er for ditt barns beste! Og foreløpig er det best for barnet ditt at du får tid til å jobbe med deg selv og dine egne problemer slik at du kanskje kan kunne bli en god mor på sikt. Du har en ekstra belastning i den jobben fordi du har belastningen med å være adskilt fra barnet ditt. Men det er grunner til at den belastningen er der, og bare du kan gjøre det som skal til for å endre dette. Bare du kan (med hjelp) endre deg så mye at du begynner å få mer samvær med barnet ditt, og på sikt forhåpentligvis bli i stand til å gi det et godt hjem selv.

 

Sett deg mål og delmål. Om hovedmålet ditt er å få barnet ditt tilbake, da må du først oppfylle mange delmål på veien. Sett deg opp en liste og jobb beinhardt for å oppnå hvert mål på listen.

F.eks.:

- få psykologhjelp og ev. annen oppfølging fra psykiatrien - og møt til alle timer, følge alle planer dere setter opp

- kutte ut alle som ikke bidrar positivt i livet ditt med tanke på hovedmålet

- om du ikke tåler å drikke for psyken din, unngå festing

- bestill legetime og få en gjennomgang på det fysiske siden du ikke føler deg i form (men vært også klar over at det kan være psyken som gjør deg så dårlig form)

- sjekk om kommunen din har tiltak som "Aktiv på dagtid" eller "Friskvernklinikk" og snakk med legen din med dette.

- prøv å komme inn i nye vennemiljø, oppsøk venner du kanskje har mistet kontakten med pga. dårligere omgangskrets, oppsøk nye miljø, kanskje ut fra interesser, hobbyer

- finn ut hva du ønsker å jobbe med og finn ut hva du må gjøre for å komme dit, hva som er realistisk, må du f.eks. ta opp fag fra videregående, eller kanskje det ville være mer positivt for deg å få en jobb (uansett hva) for å komme litt ut og få litt ansvar, få litt bedre selvfølelse fordi du bidrar og greier jobben? Snakk gjerne med en rådgiver i Nav om dette i tillegg til at du diskuterer det med din lege og psykolog.

- be om hjelp til å normalisere døgnrytmen din, ha en maksgrense for hvor sent du kan sove, og pass på at du hver eneste dag kommer deg ut og går en halv time før det har gått to timer etter du har stått opp. Da vil dagslyset hjelpe deg å sove bedre til natten igjen.

- spis sunt hver dag, du må ha et sunt kosthold om du skal få barnet ditt tilbake, så les gjerne litt om sunt kosthold

- har du familie som støtter deg, snakk med dem

- har du ikke familie som støtter deg, se om du kanskje kan få støtte gjennom frivillige "reservebesteforeldre", sjekk det med Frivillighetssentralen

- osv. osv.

 

Du må sette opp din plan - nå er det begynnelsen av året, det er en fin tid å sette opp mål og delmål for deg selv. Sett også gjerne opp tidsfrister for de tingene du må gjøre og det du vil gjøre.

 

Du må passe på at du spiller på lag med de som ønsker og kan hjelpe deg, ikke skyv noen fra deg fordi du ikke liker alt som blir sagt umiddelbart. Om du viser at du blir mer moden og mer stabil, da vil du også se at fagfolk endrer sin oppfatning om deg og din omsorgsevne. Men du må gjøre jobben, og du må være villig til å også gjøre den tøffe jobben hvis du skal nå målene dine.

 

Jeg håper du lykkes - du greier det om du vil og er villig til å gjøre det som skal til!

 

 

Anonymous poster hash: f8578...246

[HuderRonjaB]

Psykiske problemer kan du ikke noe for, men det at du bitchtalker barnevernet og som du sier tar dårlige barn så burde du ikke ha barn.

[Anonym bruker]

Du må få skikk på deg selv og din omgangskrets før du prøver å få tilbake barnet.

Bare en episode med den mannen? Hvor finner du slike menn??

Jeg har aldri sett dop eller en pistol noen gang. Men har heller ikke barnevernet på døra. Bare at det er en mulighet i seg selv, har gjort at jeg lever lovlydig. Jeg ønsker ikke at noen skal betvile meg som mor. Verken barnevern, min mor, søsken eller venner.

 

Det var en grunn for at barnevernet plasserte barnet vekk, og den passer du på å ikke nevne.. Beleilig!

 

Anonymous poster hash: bb1dd...903

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt at du vil ha barnet ditt hjem. Men psykisk sykdom, spesielt hos mor kan få alvorlige konsekvenser for barn som må vokse opp med det. Du må få orden på livet ditt før du har en sjanse til å ta vare på barnet ditt.

 

Mitt råd er at du oppsøker psykolog, når du blir frisk igjen kan psykologen vitne til din fordel. Ta en utdanning, få deg fast jobb og bolig. Gjør livet ditt stabilt nok til å involvere barnet.

 

Når du har fått så lite samvær som du har så er det nok ikke tiltenkt en tilbakeføring med det første. Selv om barnet er ditt, biologisk sett, så betyr det ikke at det er best for barnet å være hos deg. Ta tak i deg selv, jobb med deg selv istedenfor å klandre barnevernet og fylkesnemda for de valgene du tok som satte deg i denne situasjonen.

 

Du mangler selvinnsikt, noe som gjerne er en gjenganger hos de som blir fratatt barna sine. Ønsker deg lykke til med prosessen for å bli frisk. Kjemp for deg selv og barnet ditt.

 

Anonymous poster hash: 48615...a7e

[Anonym bruker]

 

Jeg tror hovedfokuset ditt må være å få hjelp til dine egne problemer. Du må få hjelp til dine psykiske problemer, og du må jobbe for å få andre venner og et positivt nettverk. Det at du ikke ser at det ikke er heldig å "dra" et barn inn i situasjonen slik livet ditt har vært siste året, det viser at du ikke helt forstår rekkevidden av de problemene du har samt hva det faktisk krever å gi et lite barn den stabiliteten det trenger for å få en god og trygg oppvekst.

Videre kaller du forholdet til den destruktive mannen som driver med dop, våpen og andre kriminelle handlinger for "en episode". Det er langt mer enn en episode å gå inn i et forhold med en slik mann. Det i seg selv kan være nok til å miste omsorgen for sitt barn, om du ikke allerde hadde mistet den.

 

Men det jeg ser på som positivt, det er at du har kvittet deg med den mannen. Du må også sørge for at han forblir fortid og aldri kommer inn i livet ditt igjen - det samme gjelder for hans dopvenner, og ev. dine venner som driver med dop eller andre ulovlige handlinger. Du innser også at du trenger hjelp for å komme ut av de problemene du har, det er positivt, og det viser en viss selvinnsikt.

 

Jeg forstår at det må være forferdelig vanskelig å bli fratatt barnet ditt. Skal du få barnet tilbake så må du jobbe med deg selv. Du må jobbe sammen med hjelpeapparatet og du må jobbe hardere enn du noen gang har gjort. For du må jobbe med din psykiske helse, og du må jobbe med resten av livet ditt. Og du må jobbe med de tingene veldig målrettet - jobbe målrettet og gjøre det riktige og ta de riktige valgene - for å få tilbake barnet ditt.

 

Det skal alvorlige bekymringer til før et barn blir tatt fra mor, og årsakene til det må du jobbe med. Du er kanskje provosert på barnevernet, som du sier du hater. Men det er ikke mot deg - de er for ditt barns beste! Og foreløpig er det best for barnet ditt at du får tid til å jobbe med deg selv og dine egne problemer slik at du kanskje kan kunne bli en god mor på sikt. Du har en ekstra belastning i den jobben fordi du har belastningen med å være adskilt fra barnet ditt. Men det er grunner til at den belastningen er der, og bare du kan gjøre det som skal til for å endre dette. Bare du kan (med hjelp) endre deg så mye at du begynner å få mer samvær med barnet ditt, og på sikt forhåpentligvis bli i stand til å gi det et godt hjem selv.

 

Sett deg mål og delmål. Om hovedmålet ditt er å få barnet ditt tilbake, da må du først oppfylle mange delmål på veien. Sett deg opp en liste og jobb beinhardt for å oppnå hvert mål på listen.

F.eks.:

- få psykologhjelp og ev. annen oppfølging fra psykiatrien - og møt til alle timer, følge alle planer dere setter opp

- kutte ut alle som ikke bidrar positivt i livet ditt med tanke på hovedmålet

- om du ikke tåler å drikke for psyken din, unngå festing

- bestill legetime og få en gjennomgang på det fysiske siden du ikke føler deg i form (men vært også klar over at det kan være psyken som gjør deg så dårlig form)

- sjekk om kommunen din har tiltak som "Aktiv på dagtid" eller "Friskvernklinikk" og snakk med legen din med dette.

- prøv å komme inn i nye vennemiljø, oppsøk venner du kanskje har mistet kontakten med pga. dårligere omgangskrets, oppsøk nye miljø, kanskje ut fra interesser, hobbyer

- finn ut hva du ønsker å jobbe med og finn ut hva du må gjøre for å komme dit, hva som er realistisk, må du f.eks. ta opp fag fra videregående, eller kanskje det ville være mer positivt for deg å få en jobb (uansett hva) for å komme litt ut og få litt ansvar, få litt bedre selvfølelse fordi du bidrar og greier jobben? Snakk gjerne med en rådgiver i Nav om dette i tillegg til at du diskuterer det med din lege og psykolog.

- be om hjelp til å normalisere døgnrytmen din, ha en maksgrense for hvor sent du kan sove, og pass på at du hver eneste dag kommer deg ut og går en halv time før det har gått to timer etter du har stått opp. Da vil dagslyset hjelpe deg å sove bedre til natten igjen.

- spis sunt hver dag, du må ha et sunt kosthold om du skal få barnet ditt tilbake, så les gjerne litt om sunt kosthold

- har du familie som støtter deg, snakk med dem

- har du ikke familie som støtter deg, se om du kanskje kan få støtte gjennom frivillige "reservebesteforeldre", sjekk det med Frivillighetssentralen

- osv. osv.

 

Du må sette opp din plan - nå er det begynnelsen av året, det er en fin tid å sette opp mål og delmål for deg selv. Sett også gjerne opp tidsfrister for de tingene du må gjøre og det du vil gjøre.

 

Du må passe på at du spiller på lag med de som ønsker og kan hjelpe deg, ikke skyv noen fra deg fordi du ikke liker alt som blir sagt umiddelbart. Om du viser at du blir mer moden og mer stabil, da vil du også se at fagfolk endrer sin oppfatning om deg og din omsorgsevne. Men du må gjøre jobben, og du må være villig til å også gjøre den tøffe jobben hvis du skal nå målene dine.

 

Jeg håper du lykkes - du greier det om du vil og er villig til å gjøre det som skal til!

 

 

 

Anonymous poster hash: f8578...246

 

Hehe oi wow. For det første, takk for noen fine råd. Jeg vet nok selv hva som lønner seg å gjøre underveis for det r mange ting som spiller inn her og jeg har mange bekymringer også utover det lille jeg har beskrevet. Men flere av punktene dine er allerede i mitt liv og er ting det absolutt gåt an å huske på for meg. For det andre, du skriver jævlig bra. Nesten like bra som meg, hehe, som ikke har noen utdanning engang. Så jeg lurer på hva yrket ditt er?

 

Anonymous poster hash: 31d0a...2ec

[Anonym bruker]

Psykiske problemer kan du ikke noe for, men det at du bitchtalker barnevernet og som du sier tar dårlige barn så burde du ikke ha barn.

 

Bare den ene setningen du skrev der sier vell litt om hvem som er bitch her eller hva? I tillegg kaller seg bikkje...hmm..

 

Anonymous poster hash: 31d0a...2ec

[Fandens Oldemor]

 

 

Les ditt eget innlegg: vil du virkelig dra et barn inn i dette? Hvordan skal du beskytte barnet når du ikke kan beskytte deg selv? Fortjener ikke barnet ditt bedre?

 

Anonymous poster hash: 1769f...a55

TS her

 

Ja jeg har lest mitt eget innlegg. Dra mitt barn inn i "dette her"? Hva er problemet da? Bortsett fra at min psykiske helse ikke har vært eller er optimal så er det ikke noen andre store negativiteter jeg "drar" barnet mitt inn i. Episoden med vedkommende jeg kjente som ikke lenger er i livet mitt er forhåpentligvis forbi, Når tiden går og leger alle sår som det så fint heter, og som forhåpentlgvis også gjelder i mitt tilfelle. Når jeg får kommet over tapet av han, kommet meg ut av depresjon, noen ganger kjenner jeg meg så sliten at jeg lurer på om det er noe galt i kroppen. Men når jeg får avklart med politiet, får avklart at jeg ikke er blitt svindla på noen flere måter ( forhåpentligvis!) og får bearbeida ting litt ut av verden så er mye gjort i min situasjon. Og som jeg ser det er det overhodet ingenting i veien for å skulle fått mitt eget barn hjem, det er kun 1 mor i verden som duger som mor og det er den biologiske moren, nemlig meg.

 

Anonymous poster hash: 31d0a...2ec

"Tapet av han"? Nei, nei. Det eneste positive her er jo at du er kvitt han! Det er jo sånn du må tenke hvis du skal snu denne situasjonen. Håper det ordner seg for deg.

[Anonym bruker]

 

 

Les ditt eget innlegg: vil du virkelig dra et barn inn i dette? Hvordan skal du beskytte barnet når du ikke kan beskytte deg selv? Fortjener ikke barnet ditt bedre?

 

Anonymous poster hash: 1769f...a55

TS her

 

Ja jeg har lest mitt eget innlegg. Dra mitt barn inn i "dette her"? Hva er problemet da? Bortsett fra at min psykiske helse ikke har vært eller er optimal så er det ikke noen andre store negativiteter jeg "drar" barnet mitt inn i. Episoden med vedkommende jeg kjente som ikke lenger er i livet mitt er forhåpentligvis forbi, Når tiden går og leger alle sår som det så fint heter, og som forhåpentlgvis også gjelder i mitt tilfelle. Når jeg får kommet over tapet av han, kommet meg ut av depresjon, noen ganger kjenner jeg meg så sliten at jeg lurer på om det er noe galt i kroppen. Men når jeg får avklart med politiet, får avklart at jeg ikke er blitt svindla på noen flere måter ( forhåpentligvis!) og får bearbeida ting litt ut av verden så er mye gjort i min situasjon. Og som jeg ser det er det overhodet ingenting i veien for å skulle fått mitt eget barn hjem, det er kun 1 mor i verden som duger som mor og det er den biologiske moren, nemlig meg.

 

Anonymous poster hash: 31d0a...2ec

"Tapet av han"? Nei, nei. Det eneste positive her er jo at du er kvitt han! Det er jo sånn du må tenke hvis du skal snu denne situasjonen. Håper det ordner seg for deg.

 

Ja, men det føltes egentlg ut som et tap Siden jeg nærmest bodde hos han i flere uker og det var jo riktignok en veldig turbulent tid og han fikk meg med på mye skremmnde og farlig osv, også ble han truende og aggressiv og siste gangen kom han til meg med pistol men trua meg ikke med den men det var da han stjal en masse saker fra meg og svindla meg for bbliotek kortet mitt henta han seg masse saker på i mitt navn uten å levere tilbake og nå må jeg leve i angst pga hva han kan finne på og i redsel for om han har for eksempel tatt bilde av bank kortet mitt for han er voldsomt krimiell og alt han driver med handler nesten bare om ulovlige ting og business og han kan bli voldsom og sint. Han hadde plutselig ei annen dame og han har løyet masse til meg også og bre tull og tøys med han fra ende til annen men jeg involverte meg jo med han av en grunn. Det er ikke første gangen heller jeg involverer meg med den typen menn for barnefaren var noe av samme slaget bare ikke fullt så truende og kriminell i absolutt alt han gjorde. Men det er pga barnefaren mye som har ødelagt for meg og at bv mener jeg tok så mange dårlige valg rundt barnefaren da jeg bodde med min ganske nyfødte baby på mødrehjemmet. Jeg beskrev han blant annet som en ressurs i samtale med psykolog der men så viste det seg han jobba ikke på det jævla bil verkstedet likevel og kom drita full på mødrehjemmet på høylys dag. Men jeg savner han derre som jeg nylig var med egenlig men han ga meg så mye angst til slutt og til slutt fikk jeg også angst når jeg så han på bussenog måtte ringe 113 ved en anledning

 

Anonymous poster hash: 31d0a...2ec

[Anonym bruker]

 

 

Jeg tror hovedfokuset ditt må være å få hjelp til dine egne problemer. Du må få hjelp til dine psykiske problemer, og du må jobbe for å få andre venner og et positivt nettverk. Det at du ikke ser at det ikke er heldig å "dra" et barn inn i situasjonen slik livet ditt har vært siste året, det viser at du ikke helt forstår rekkevidden av de problemene du har samt hva det faktisk krever å gi et lite barn den stabiliteten det trenger for å få en god og trygg oppvekst.

Videre kaller du forholdet til den destruktive mannen som driver med dop, våpen og andre kriminelle handlinger for "en episode". Det er langt mer enn en episode å gå inn i et forhold med en slik mann. Det i seg selv kan være nok til å miste omsorgen for sitt barn, om du ikke allerde hadde mistet den.

 

Men det jeg ser på som positivt, det er at du har kvittet deg med den mannen. Du må også sørge for at han forblir fortid og aldri kommer inn i livet ditt igjen - det samme gjelder for hans dopvenner, og ev. dine venner som driver med dop eller andre ulovlige handlinger. Du innser også at du trenger hjelp for å komme ut av de problemene du har, det er positivt, og det viser en viss selvinnsikt.

 

Jeg forstår at det må være forferdelig vanskelig å bli fratatt barnet ditt. Skal du få barnet tilbake så må du jobbe med deg selv. Du må jobbe sammen med hjelpeapparatet og du må jobbe hardere enn du noen gang har gjort. For du må jobbe med din psykiske helse, og du må jobbe med resten av livet ditt. Og du må jobbe med de tingene veldig målrettet - jobbe målrettet og gjøre det riktige og ta de riktige valgene - for å få tilbake barnet ditt.

 

Det skal alvorlige bekymringer til før et barn blir tatt fra mor, og årsakene til det må du jobbe med. Du er kanskje provosert på barnevernet, som du sier du hater. Men det er ikke mot deg - de er for ditt barns beste! Og foreløpig er det best for barnet ditt at du får tid til å jobbe med deg selv og dine egne problemer slik at du kanskje kan kunne bli en god mor på sikt. Du har en ekstra belastning i den jobben fordi du har belastningen med å være adskilt fra barnet ditt. Men det er grunner til at den belastningen er der, og bare du kan gjøre det som skal til for å endre dette. Bare du kan (med hjelp) endre deg så mye at du begynner å få mer samvær med barnet ditt, og på sikt forhåpentligvis bli i stand til å gi det et godt hjem selv.

 

Sett deg mål og delmål. Om hovedmålet ditt er å få barnet ditt tilbake, da må du først oppfylle mange delmål på veien. Sett deg opp en liste og jobb beinhardt for å oppnå hvert mål på listen.

F.eks.:

- få psykologhjelp og ev. annen oppfølging fra psykiatrien - og møt til alle timer, følge alle planer dere setter opp

- kutte ut alle som ikke bidrar positivt i livet ditt med tanke på hovedmålet

- om du ikke tåler å drikke for psyken din, unngå festing

- bestill legetime og få en gjennomgang på det fysiske siden du ikke føler deg i form (men vært også klar over at det kan være psyken som gjør deg så dårlig form)

- sjekk om kommunen din har tiltak som "Aktiv på dagtid" eller "Friskvernklinikk" og snakk med legen din med dette.

- prøv å komme inn i nye vennemiljø, oppsøk venner du kanskje har mistet kontakten med pga. dårligere omgangskrets, oppsøk nye miljø, kanskje ut fra interesser, hobbyer

- finn ut hva du ønsker å jobbe med og finn ut hva du må gjøre for å komme dit, hva som er realistisk, må du f.eks. ta opp fag fra videregående, eller kanskje det ville være mer positivt for deg å få en jobb (uansett hva) for å komme litt ut og få litt ansvar, få litt bedre selvfølelse fordi du bidrar og greier jobben? Snakk gjerne med en rådgiver i Nav om dette i tillegg til at du diskuterer det med din lege og psykolog.

- be om hjelp til å normalisere døgnrytmen din, ha en maksgrense for hvor sent du kan sove, og pass på at du hver eneste dag kommer deg ut og går en halv time før det har gått to timer etter du har stått opp. Da vil dagslyset hjelpe deg å sove bedre til natten igjen.

- spis sunt hver dag, du må ha et sunt kosthold om du skal få barnet ditt tilbake, så les gjerne litt om sunt kosthold

- har du familie som støtter deg, snakk med dem

- har du ikke familie som støtter deg, se om du kanskje kan få støtte gjennom frivillige "reservebesteforeldre", sjekk det med Frivillighetssentralen

- osv. osv.

 

Du må sette opp din plan - nå er det begynnelsen av året, det er en fin tid å sette opp mål og delmål for deg selv. Sett også gjerne opp tidsfrister for de tingene du må gjøre og det du vil gjøre.

 

Du må passe på at du spiller på lag med de som ønsker og kan hjelpe deg, ikke skyv noen fra deg fordi du ikke liker alt som blir sagt umiddelbart. Om du viser at du blir mer moden og mer stabil, da vil du også se at fagfolk endrer sin oppfatning om deg og din omsorgsevne. Men du må gjøre jobben, og du må være villig til å også gjøre den tøffe jobben hvis du skal nå målene dine.

 

Jeg håper du lykkes - du greier det om du vil og er villig til å gjøre det som skal til!

 

 

 

Anonymous poster hash: f8578...246

 

Hehe oi wow. For det første, takk for noen fine råd. Jeg vet nok selv hva som lønner seg å gjøre underveis for det r mange ting som spiller inn her og jeg har mange bekymringer også utover det lille jeg har beskrevet. Men flere av punktene dine er allerede i mitt liv og er ting det absolutt gåt an å huske på for meg. For det andre, du skriver jævlig bra. Nesten like bra som meg, hehe, som ikke har noen utdanning engang. Så jeg lurer på hva yrket ditt er?

 

Anonymous poster hash: 31d0a...2ec

 

 

Mitt yrke er ikke relevant (jeg er ikke tilknyttet barnevernet eller noen de samarbeider med).

 

Jeg ser det andre du skriver, at barnefar også var en fyr med store problemer og at siste typen din var en med enda større problemer. Du ser hvordan det ser ut for utenforstående, gjør du ikke? Det virker som om du ikke har lært av dine dårlige erfaringer med barnefar. Det virker som at selv om barnet ditt ble omplassert pga. ulike omstendigheter, deriblant barnefar, så velger du likevel å blande deg borti en enda verre mann. Og når du fant ut hvordan han var, så dumpet du ham ikke umiddelbart likevel. Samtidig sier du at du ønsker å få barnet ditt tilbake. Ser du at den handlingen ikke gir fagpersonene som skal beskytte barnet ditt noen grunn til å stole på at du er i ferd med å få livet ditt på rett kjøl?

Spiller ingen rolle om du er enig - ser du hvilket inntrykk det gir når man ser det utenfra?

Du vet, du er ikke uten kontroll når det kommer til hvem du går inn i forhold til - det bestemmer du selv. Og siden du nå har vist at du ikke velger menn som er heldig hverken for deg selv eller barnet ditt (om du får det tilbake), da er det kanskje det beste at du lar være å innlede noe forhold til noen menn inntil du har blitt mer stabil psykisk? Det er trolig eneste måten du kan gjenopprette barnevernets tillit til deg. Og uansett hvor enig og uenig du er med dem, så er du uansett avhengig av å vise dem at du er i stand til å ta riktige valg for deg selv før du kan stoles på til å ta riktige valg for barnet ditt. For så lenge du ikke greier å ta riktige valg for deg selv, eller ta vare på din egen helse, da er du heller ikke i stand til å ta vare på barnet ditt. Men det kan endre seg - men da må også du endre deg! Er du villig til å endre deg, villig til å gjøre den jobben du må for å få tilbake barnet ditt?

 

Når man er ustabil psykisk så søker man støtte, man søker bekreftelse, man søker noen som virker å bry seg. Men du har vist at du velger menn som egentlig ikke bryr seg, menn som ødelegger deg. Det er dessverre vanlig for mange som har opplevd uheldige ting i livet. Det blir et mønster, man går etter noe som er kjent (selv om det er ulogisk å gå etter noe man vet er skadelig, så er det et kjent mønster). Og det du kjenner best til nå, det er slike dårlige menn.

Om du virkelig ønsker barnet ditt tilbake, så tror jeg det vil være lurt av deg å ikke gå inn i noe forhold på et par år. Eller i hvert fall ikke før du har blitt langt friskere psykisk enn det du har vært det siste året og hva du er nå.

Kanskjer det kan være en ide for deg å flytte for å komme inn i et helt nytt miljø?

 

Om den siste mannen plager deg fremdeles, da får du be politiet om et besøksforbud slik at han ikke har lov å kontakte deg. Bibliotekkortet ber du bare om å få endret. Bankkortet ber du om å få sperret og tilsendt et nytt - da er du sikker på at han ikke kan misbruke noe hvis han har kopiert bankkortet ditt.

 

Om det er du som er anonym f34 i den andre tråden som har gått her i kveld/natt så vil jeg råde deg til å ikke ha altfor mye med andre som er i lignende situasjon som det du selv er. Problemet med slike støttegrupper (dette gjelder ikke bare barnevernet, det kan f.eks. også gjelde støttegrupper for visse diagnoser, de kan også for noen virke mot sin hensikt) er at man kan bli for opphengt i andres meninger og erfaringer, og at det kan gjøre at man selv blir preget negativt av de påvirkningene. Jeg vil tro det føles godt å snakke med andre i lignende situasjon, men dessverre så er det ikke alltid like heldig. Det kan av og til virke motsatt, at man i steden for å bruke energien på det som er konstruktivt for en mer positiv fremtid, ender med å henge seg opp i frustrasjoner og sinne mot de du må forholde deg til i systemet. Da risikerer du å møte f.eks. barnevernet med en mer fiendtlig holdning enn du opprinnelig hadde hatt om du hadde mindre med andre i lignende situasjoner å gjøre. Legg merke til at jeg ikke tar stilling til om du eller andre er blitt fratatt barna deres på riktig grunnlag eller ikke. Det er ikke det viktige, men det viktige er hva du gjør fremover. Og om du velger å bruke masse energi på å kommunisere med andre i "samme" situasjon, kanskje hisse hverandre opp og stadig kverne om igjen og om igjen på uheldige møter og brev og bestemmelser - da bruker dere alle kreftene deres feil.

Du er ung, du er påvirkelig, du har vist at du ikke er god på å bedømme andre menneskers kvalitet og om det de sier er riktig eller feil (det har du dessverre svært tydelig vist med barnefar og denne siste mannen). Så det å omgås eller kommunisere veldig mye med andre som kanskje heller ikke er stabile, det er en fare for deg nå når du søker tilhørighet, søker støtte. Du må finne støttespillere som ikke bare vil hjelpe deg, men som også kan hjelpe deg - hjelpe deg konstruktivt og målrettet. Du må ha noen som er nøytral overfor temaet (andre som har mistet sine barn er ikke nøytrale) og som er på din side! Så ta kontakt med legen din, psykolog, kanskje psykiatrisk sykepleier i kommunen også. Saksbehandler på Nav som kan hjelpe deg med ev. tiltak eller skolegang eller jobb. Søk hjelp hos noen som er nøytrale, de vil kunne hjelpe deg langt mer enn andre som er nedsyltet i egenmedlidenhet, sorg og sinne.

 

Det gjøres kanskje feil i ssytemet - men hva er best for deg å gjøre for å motbevise at de tar feil? ENESTE måten å motbevise det og så bevise at du er skikket til å være mamma full tid for barnet ditt, det er å bruke alle kreftene du har på å bli frisk og til å rydde opp i livet ditt og begynne å skape et bærekraftig liv for deg selv. Det tar tid, og det kan ta lang tid. Men det er den eneste muligheten du har!

Drit i hva andre opplever, det er ikke relevant for deg. Distanser deg fra andre i lignende situasjon, kutt ut slike grupper. Drit i hva noen mener om deg på ulike kontorer og i barnevernet. Bevis heller at du jobber for å bli frisk, at du blir mer moden, at du søker all hjelp du kan få, at du tar ansvar for ditt eget liv og at du tar smartere valg fra i dag enn det du har gjort i fortiden.

Det er den eneste veien du kan gå om du ønsker å få tilbake barnet ditt og å være en god mamma for barnet i fremtiden.

 

Anonymous poster hash: f8578...246

[Anonym bruker]

Oi, du må nesten konsentrere deg om barnet og kun det skal det være noe håp

 

Anonymous poster hash: 60bf0...80b