Inspirert: "den kampen tar jeg ikke"

[Anonym bruker]

Ser stadig at dette svares til ulike spørmål, feks 11 åringen på nyttårsaften, gutten som ikke ville pynte seg julaften, 4 åring som ikke sitter med middagsbordet osv. Det kommer alltid svar fra noen at den kampen velger ikke jeg å ta. Hvilke kamper velger dere da? Ser for meg at dere får bortskjemte unger etterhvert..

 

Anonymous poster hash: 94357...4dd

[Anonym bruker]

Det er mange som ikke tar noen kamper eller svært få, dessverre. ...men de ser det ikke selv

 

Anonymous poster hash: 50065...bcb

[Anonym bruker]

Har jeg først sagt de skal gjøre noe så MÅ de.

Jeg vet derimot hva som skaper kamp og noen ganger velger jeg å ikke starte de.

 

 

Anonymous poster hash: 07909...816

[Anonym bruker]

Du skjønner at det ikke er de samme som velger bort alle kampene.

 

Tror vi alle har noen kamper vi ikke velger å ta. Har ikke du?

Anonymous poster hash: 76409...77f

[Anonym bruker]

Vi har noen kamper vi velger å ikke ta. Vi har noen kamper vi velger å ta, som andre vi kjenner velger bort.

 

 

Anonymous poster hash: b073f...e14

[Anonym bruker]

Jeg velger bort "kamper" som skaper mye bråk, til liten nytte.

 

For eksempel: hos oss er det en regel at våre tre barn skal sitte med bordet til barna er ferdige å spise. Så kan de takke for maten og be om å gå fra bordet.

 

I går hadde vi gjester og ville ha en hyggelig kveld. Yngste var sur og trøtt og litt småsyk. Han ville ikke spise, og løp rundt bordet med trass i blikket, og tydelig utfordret oss foreldre. I stedet for å ta "kampen" sa jeg at jeg ser at du ikke er sulten. Du kan velge om du vil sitte med bordet, eller leke på rommet til de andre barna er ferdige å spise. Han valgte rommet. Til protestene til de fem andre barna tilstede forklarte jeg at han var så sliten at det var for vanskelig for ham å sitte fint, men jeg ville gjerne at de andre satt fint og spiste likevel.

 

Når vi velger å ikke ta kamper så har det enten med barnet selv å gjøre (trøtt og grinete, syk el.l.) eller ytre omstendigheter som at kampen vil føre til at vi kommer for sent. Vi tar likevel de aller fleste kampene i hverdagen, og har gode rammer, og barm som bet hvor grensene går.

 

Anonymous poster hash: f34d7...543

[Anonym bruker]

Hvorfor er du så opptatt av å finne feil ved andres oppdragelse? Du er kanskje perfekt selv?

 

Anonymous poster hash: ebd4f...8e6

[Anonym bruker]

Hvorfor er du så opptatt av å finne feil ved andres oppdragelse? Du er kanskje perfekt selv?

 

Anonymous poster hash: ebd4f...8e6

Jeg er ikke så opptatt av det, men etter gjentatte svar med denne kampen tar jeg ikke så har jeg fundert på hvorfor. Jeg lurer på hvorfor foreldre ikke tar kampen om det at en elleve åring ikke vil pynte seg feks? Jeg har ikke en elleve åring selv, så jeg klarer ikke se for meg at det er en kamp jeg ikke tar. Kan hende endrer det seg den dagen mine blir elleve, men foreløpig ser jeg den ikke. Hos oss bestemmer jeg, men selvfølgelig ikke til enhver pris.

 

Anonymous poster hash: 512e4...6d4

[Anonym bruker]

 

Du skjønner at det ikke er de samme som velger bort alle kampene.

 

Tror vi alle har noen kamper vi ikke velger å ta. Har ikke du?

 

Anonymous poster hash: 76409...77f

Selvfølgelig, men for min del er det ikke sånne ting som nevnes av kamper jeg ikke tar. Lurer derfor på eksempler på hvilke kamper de faktisk tar?

 

Anonymous poster hash: 512e4...6d4

[Anonym bruker]

Jeg velger bort "kamper" som skaper mye bråk, til liten nytte.

 

For eksempel: hos oss er det en regel at våre tre barn skal sitte med bordet til barna er ferdige å spise. Så kan de takke for maten og be om å gå fra bordet.

 

I går hadde vi gjester og ville ha en hyggelig kveld. Yngste var sur og trøtt og litt småsyk. Han ville ikke spise, og løp rundt bordet med trass i blikket, og tydelig utfordret oss foreldre. I stedet for å ta "kampen" sa jeg at jeg ser at du ikke er sulten. Du kan velge om du vil sitte med bordet, eller leke på rommet til de andre barna er ferdige å spise. Han valgte rommet. Til protestene til de fem andre barna tilstede forklarte jeg at han var så sliten at det var for vanskelig for ham å sitte fint, men jeg ville gjerne at de andre satt fint og spiste likevel.

 

Når vi velger å ikke ta kamper så har det enten med barnet selv å gjøre (trøtt og grinete, syk el.l.) eller ytre omstendigheter som at kampen vil føre til at vi kommer for sent. Vi tar likevel de aller fleste kampene i hverdagen, og har gode rammer, og barm som bet hvor grensene går.

 

Anonymous poster hash: f34d7...543

Takk for eksempel, det hørtes likt ut som det jeg tenker :-)

 

Anonymous poster hash: 512e4...6d4

[Surogvanskelig]

Barn som får ofte ja, tåler ett nei. Bedre å si ja med en gang, enn å måtte gi seg. Sier man først nei, så er det nei ferdig diskutert.

[Anonym bruker]

Vel,da sønnen min var mellom 4 og 8 år var det uhyre mange kamper vi kunne velge å ta. Skulle vi tatt alle så hadde vi ikke gjort annet enn å irettesette og skape dårlig stemning. Da valgte vi rett og slett ut det viktigste, eller valgte ut noe av gangen som kunne jobbes med. Det viste seg at han har autisme, men jeg syns uavhengig av det at vi valgte veldig riktig fremgangsmåte. Nå, endel år senere, kan jeg ikke engang bruke ordet "kamp" om forholdet vårt. Ingenting er en kamp. Ting hadde derimot garantert utviklet seg annerledes om vi tok alle kamper alltid.

 

Med mitt andre barn har jeg ikke valgt kamper på samme måte. Der har jeg stått på mitt når noe er viktig for meg, uansett. Barn er ulike og det kan være veldig nyttig iblant å velge sine kamper.

 

Anonymous poster hash: 99599...462

[Anonym bruker]

 

Hvorfor er du så opptatt av å finne feil ved andres oppdragelse? Du er kanskje perfekt selv?

 

Anonymous poster hash: ebd4f...8e6

Jeg er ikke så opptatt av det, men etter gjentatte svar med denne kampen tar jeg ikke så har jeg fundert på hvorfor. Jeg lurer på hvorfor foreldre ikke tar kampen om det at en elleve åring ikke vil pynte seg feks? Jeg har ikke en elleve åring selv, så jeg klarer ikke se for meg at det er en kamp jeg ikke tar. Kan hende endrer det seg den dagen mine blir elleve, men foreløpig ser jeg den ikke. Hos oss bestemmer jeg, men selvfølgelig ikke til enhver pris.

 

Anonymous poster hash: 512e4...6d4

 

Barn er veldig forskjellig, og noen barn lager en kamp ut av veldig mange ting. Da må man velge hvilke kamper som er viktig og hvilke som ikke er det. 

 

Jeg har en 11-åring, men han er overhodet ikke vanskelig. Det finnes nesten ikke kamper mellom oss, for han bare gjør som han får beskjed om og ferdig med det. 

 

Jeg har en nevø som er stikk motsatt, han er det så utrolig mye egen vilje og trass i, at alt blir en kamp. Når du da er nødt til å ta noen kamper hver dag, for det er ikke alt barn kan bestemme selv, så velger du bort ting som ikke er så viktig. Søsteren min må med sin sønn hver eneste dag ta kampen om lekser, hver eneste dag ta kampen om tannpuss, hver eneste dag ta kampen om nok klær, hver eneste dag ta kampen om å gå på skolen, da gidder hun jo ikke på toppen av det hele ta kampen om hvilken bukse han skal ha på i familieselskapet, de har nok kamper (denne gutten har adhd og div annen problematikk da, ikke en 100% frisk gutt, men du skjønner tegninga, barn er forskjellig)

 

Det er ikke sånn at de som velger bort noen kamper velger bort alle, men sannsynligheten er stor for at de har et meget viljesterkt barn og derfor velger ut hvilke kamper de må ta og hvilke som ikke er så viktige.

 

Anonymous poster hash: f6624...ee4

[Anonym bruker]

 

Hvorfor er du så opptatt av å finne feil ved andres oppdragelse? Du er kanskje perfekt selv?

 

Anonymous poster hash: ebd4f...8e6

Jeg er ikke så opptatt av det, men etter gjentatte svar med denne kampen tar jeg ikke så har jeg fundert på hvorfor. Jeg lurer på hvorfor foreldre ikke tar kampen om det at en elleve åring ikke vil pynte seg feks? Jeg har ikke en elleve åring selv, så jeg klarer ikke se for meg at det er en kamp jeg ikke tar. Kan hende endrer det seg den dagen mine blir elleve, men foreløpig ser jeg den ikke. Hos oss bestemmer jeg, men selvfølgelig ikke til enhver pris.

 

Anonymous poster hash: 512e4...6d4

Jeg svarte ikke i den tråden du refererer til, men leste den.

 

I min verden er det en selvfølgelig rett for alle mennesker å selv bestemme hva de vil ha på seg (innenfor rimelighetens grenser ift alder og temperatur etc). Å tvinge en gutt på 11 til å gå med klær han ikke vil er for meg totalt meningsløs "oppdragelse". Klær er uviktig for mine verdier, vi vektlegger helt andre ting som går mer på indre verdier. Uten at min oppdragelse dermed er noe dårligere enn din, mine barn er så langt fra noen fri oppdragelse som det er mulig å komme, men jeg har heller ikke behov for å leke diktator.

 

Anonymous poster hash: ebd4f...8e6

[Anonym bruker]

Det kommer an på hva man som forelder selv synes er viktig.

 

For meg er det ikke så viktig å pynte meg. Å takke for gaver er derimot veldig viktig.

 

 

 

Anonymous poster hash: 13a17...cb5

[Anonym bruker]

Jeg tar alle kamper som betyr noe. At det blir masse kaos, uten nytte, ser jeg ingen behov for. Vi har våre regler som barna må følge, og det gir vi oss aldri på. Og så har vi ting som ikke er viktig for oss, men som sikkert er viktig for andre, som vi ikke tar kamper på.

 

Anonymous poster hash: 7fa84...84a

[Superdolly]

Mener du egentlig at alle foreldre bør ta absolutt alle kamper? Selv om det, for enkelte, vil gjøre hverdagen til en eneste sammenhengende spiral av irettesettelser og kamp og negativitet og krangel?

 

Jeg tror at de aller fleste foreldre vil det beste for sine barn. De aller fleste har områder som er viktige for dem, og andre ting som er mindre viktige. En slektning av oss er svært opptatt av at barna ikke skal ha albuene på bordet når de spiser. Den kampen tar ikke jeg, for dette er ikke viktig for meg. Jeg har andre ting jeg er opptatt av, andre kamper jeg tar.

 

Noen barn er ekstremt viljesterke og kan gjøre det aller meste til en kamp. Da blir det også viktig for relasjonen mellom foreldre og barn at de voksne ikke tar alle kamper. Kanskje man har tatt så mange kamper allerede den dagen, at man lar barnet selv bestemme hvilken bukse det vil bruke på julaften.

 

Det betyr ikke nødvendigvis at man er en dårlig forelder som fostrer opp bortskjemte barn. Det betyr at de velger annerledes enn deg.

[*Miss Marple*]

Ser stadig at dette svares til ulike spørmål, feks 11 åringen på nyttårsaften, gutten som ikke ville pynte seg julaften, 4 åring som ikke sitter med middagsbordet osv. Det kommer alltid svar fra noen at den kampen velger ikke jeg å ta. Hvilke kamper velger dere da? Ser for meg at dere får bortskjemte unger etterhvert..

 

Anonymous poster hash: 94357...4dd

Jeg skjønner ikke helt spørsmålet? Du skjønner vel at det ikke er alt som er like viktig? Og at det er sunt for ungene å få bestemme noen ting selv?

 

Jeg svarte i den andre tråden at jeg ikke hadde tatt kampen om å få på en 11 åring penklær en nyttårsaften. Jeg sa også at hun kanskje kom til å kjenne på følelsen av å være mindre pyntet enn de andre og at det dermed ble en episode hun kunne lære litt av. En annen grunn til at jeg ikke hadde tatt den kampen er at klær og klesstil er svært personlig og at en 11 åring er midt i prosessen om å finne sin stil.

 

Dette betyr selvsagt ikke at jeg ikke tar kamper som er viktige for oss. Du skjønner sikkert at man må velge litt når det gjelder oppdragelse og at antall kamper kommer an på hvor viljesterk ungen er?

 

Jeg regner med at du også lar barnet ditt få bestemme selv når det er ting som egentlig ikke betyr så mye? Hva hn vil ha på skiven, hvilke genser hn skal ha eller om hn skal dusje før eller etter kveldsmat, for eksempel? De fleste av oss ønsker jo at ungene skal få en oppfattelse av at deres mening er viktig selv om det er foreldrene som har siste ordet.

[Hjertefru]

Du vil nok få svar på spørsmålet ditt etter hvert som barna dine vokser til

[Anonym bruker]

Tusen takk til dere som kommer med konstruktive svar :-) jeg ser eksemplene deres og er helt enig i dem. Jeg har foreløpig ikke så mye kamper med mine barn at jeg trenger å velge hvilke jeg tar, derfor var det for meg ikke så lett å sette meg inn i denne problemstillingen. Men jeg forstår den bedre nå.

 

til dere andre: det går an å lure på noe uten å tro at MIN måte er perfekt for det tror jeg overhodet ikke. Og som jeg sier selv: det er fullt mulig jeg forstår det den dagen mine blir elleve, men jeg lurte på dette nå og fikk gode svar av mange av dere.

 

Anonymous poster hash: 512e4...6d4

[Gjest Antarctica]

Jeg tror at hvis man fortsatt, når barnet er fylt 11, sier "den kampen velger jeg å ikke ta," da er det fordi man ikke eier verken metoder eller mål. Beklager, altså - men når ungene blir 11-12 år har du forspilt din sjanse til å "oppdra" dem eller "velge kamper". Det som til da ikke er gjort og innøvd, kan du glemme. Jeg vet godt at her på forumet er Jesper Juul omstridt (noen tror mer på tv-nannyer😄), men på akkurat dette punkt er jeg overbevist om at han har rett: de kampene som ikke er tatt før den alderen kan du glemme å ta. Fra da av er det kun veiledning og rådgivning du kan gi ditt barn!

 

Damen i julaftenpynteklærtråden forventet av 11-åringen at han skulle "oppføre seg pent og være snill med fetteren på 4", og det var alt... Kjenner jeg blir direkte FLAU på vegne av norske foreldre noen ganger! Av en 11-åring kan du vente at han i tillegg hjelper til med mat og oppdekking, og med å rydde av bordet, at han skjenker i glassene til eventuelle gjester, at han spanderer på andre når han får noe godt, at han takker for alle gaver og sier noe pent om gaven eller gir giveren en klem, at han venter på tur... Alt det der og mer til. I alle fall var det hva min 8-åring gjorde på julaften. Og jeg akter ikke å gå ned i standard om tre år!

[Anonym bruker]

Unger er veldig forskjellig. Min første er en uroligfrans! Når hun var ett år var hun i konstant aktivitet, løp rundt og klatret hvor som helst. Dersom vi skulle ha forsøkt å oppdra henne til å bli et rolig barn som aldri sto i sofaen, aldri løp på teppet, aldri dro ting utover hadde jeg ikke gjort noe annet enn å si nei, nei, nei, nei, ikke det, ikke det, gjør heller slik. I stedet måtte jeg velge mine kamper, og fokusere på det som var viktigst: for eks, ikke stå i vinduskarmen, ikke dra utover pappas CD'er. Ikke slå ting mot tv'en, ikke grave i jorden i potteplantene. Det siste mest fordi det blir så jævlig mye å rydde etterpå.

 

Barn nr to er en sedat liten lydigfrans hvor jeg tar alle kamper for å få en høflig unge som innretter seg etter det voksne sier. Det går helt fint med henne, det koster lite av meg å oppdra henne.

 

 

Anonymous poster hash: 5367b...3a0

[Anonym bruker]

 

 

 

Hvorfor er du så opptatt av å finne feil ved andres oppdragelse? Du er kanskje perfekt selv?

 

Anonymous poster hash: ebd4f...8e6

Jeg er ikke så opptatt av det, men etter gjentatte svar med denne kampen tar jeg ikke så har jeg fundert på hvorfor. Jeg lurer på hvorfor foreldre ikke tar kampen om det at en elleve åring ikke vil pynte seg feks? Jeg har ikke en elleve åring selv, så jeg klarer ikke se for meg at det er en kamp jeg ikke tar. Kan hende endrer det seg den dagen mine blir elleve, men foreløpig ser jeg den ikke. Hos oss bestemmer jeg, men selvfølgelig ikke til enhver pris.

 

Anonymous poster hash: 512e4...6d4

Barn er veldig forskjellig, og noen barn lager en kamp ut av veldig mange ting. Da må man velge hvilke kamper som er viktig og hvilke som ikke er det.

 

Jeg har en 11-åring, men han er overhodet ikke vanskelig. Det finnes nesten ikke kamper mellom oss, for han bare gjør som han får beskjed om og ferdig med det.

 

Jeg har en nevø som er stikk motsatt, han er det så utrolig mye egen vilje og trass i, at alt blir en kamp. Når du da er nødt til å ta noen kamper hver dag, for det er ikke alt barn kan bestemme selv, så velger du bort ting som ikke er så viktig. Søsteren min må med sin sønn hver eneste dag ta kampen om lekser, hver eneste dag ta kampen om tannpuss, hver eneste dag ta kampen om nok klær, hver eneste dag ta kampen om å gå på skolen, da gidder hun jo ikke på toppen av det hele ta kampen om hvilken bukse han skal ha på i familieselskapet, de har nok kamper (denne gutten har adhd og div annen problematikk da, ikke en 100% frisk gutt, men du skjønner tegninga, barn er forskjellig)

 

Det er ikke sånn at de som velger bort noen kamper velger bort alle, men sannsynligheten er stor for at de har et meget viljesterkt barn og derfor velger ut hvilke kamper de må ta og hvilke som ikke er så viktige.

 

Anonymous poster hash: f6624...ee4

Jeg signerer bare denne, mine barn har ingen diagnoser, annet enn at de ble vaksinert mot å høre på helsestasjon. Dvs at hvis jeg vil ha dem til å rydde, må jeg mase og følge dem opp fysisk til de har gjort det, med kontinuerlig hyl og skrik og protester. Å ta på klær som er varme nok om vinteren krever en kamp hver dag. Å pusse tennene og legge seg krever en kamp hver dag. Å spise maten sin krever en kamp hver dag. Å gjøre lekser er en kamp som gir meg lyst til å bare låse døren, sette meg i bilen og kjøre til jeg ikke vet hvor jeg er lenger, og bare forsvinne, hver dag. At de skal kunne sitte ved siden hverandre i sofaen uten å sloss og skrike, er en kamp hver dag.

Så når yngste vil gå i bursdag i ullklær, så gidder ikke jeg å ta den kampen. Vil de ikke sitte ved bordet og spise, så ORKER JEG IKKE ødelegge enda et måltid for meg selv med å måtte fysisk holde et barn fast ved bordet til noen er ferdig. Da er uansett middagen ferdig for meg. Vet ikke om det er forskjell på unger, eller om jeg bare er en komplett udugelig mor, men jeg orker uansett ikke.

 

Anonymous poster hash: 0463f...080

[Tired mama]

Det er to kamper jeg virkelig tar. Tannpuss og inntak av legemidler ved sykdom.

 

Alt annet ser jeg an. Selvfølgelig utsetter jeg ikke barna mine for fare.

 

Men om barnet totalt nekter å ha på seg findressen på julaften og heller vil ha på seg joggedressen, ja vær så god.

 

Jeg tenker alltid: "Hva er det verste som kan skje?"

 

Og nei, jeg har absolutt ikke bortskjemte unger. Fine og veloppdragne er de faktisk. Men egne meninger har de, og det synes jeg bare er helt supert. 😊

[Anonym bruker]

Jobber som ped.leder i barnehage og har møtt noen foreldre som sier "man må velge sine kamper", men som etter mine observasjoner dermed ikke tar noen kamper, er enig i teorien men ikke alltid i utførelsen. Når en mor sier hun har brukt tre timer på å få kledd på og få barnet sitt til barnehagen på morningen tenker jeg jo mitt! Har nå småbarn selv og ifjor vinter sa en annen mor til meg på parkeringa ved barnehagen: "så flink du er som får barna dine til å ha på lue"! Hmm, det er minus 10 grader og da velger ikke 3-åringen min om det er lue eller ikke. Tannpuss, leggetid, tv-/datatid og når vi skal ut av døra for å rekke bhg og jobb bestemmer vi. Om de insisterer på en stilongs eller genser som ikke helt er den jeg hadde i tankene tar jeg ikke den kampen.

 

Slett ikke enkelt å avgjøre når man kjemper på eller gi seg med en viljesterk 4-åring og 3-åring i trassalder, må følge magefølelsen men tenker barn trenger foreldre/ voksne som setter opp noen rammebetingelser slik at de ikke trenger bruke all sin energi på å protestere. Å velge mellom ost og salami på skiva kan være et vanskelig valg for en liten tass, da må vi ta de mer avgjørende valgene.

 

Anonymous poster hash: ea3c2...10f