Barne mishandling?

[Anonym bruker]

Jeg har siden jeg ble pappa jobbet mye med min fortid/ oppvekst sammen med psykolog.

 

Men min kone er usikker på om jeg alltid allikevel skjønner alvor og omfang av det jeg forteller.

Mange reagerer med vantro når de får vite at barnevernet ikke var innkommet. Tenkte legge frem noen eksempler og ønsker tilbakemelding, hva dere tenker ang det jeg forteller.

 

Jeg er født med alvorlig hjerteproblemer, og er operert flere ganger gjennom barndommen.

Bodde skjelden sammen med mamma og pappa, frem til jeg var 3-4. De var opptatt med jobb og fest. Lenge bodde jeg sammen med tante som den gang var 16/17 år, ellers gikk jeg på omgang innad begge sider av familien.

 

Siden fikk mamma seg en kjærest som brukte mye og gjerne høylytt kjeft, trusler og vold som eks dra og løfte meg etter ørene. Da ble det slutt på å bo sammen med annen familie.

De holdt sammen til jeg flyttet hjemmefra som 16 åring.

 

Hverdagen besto for det meste av å verken høres eller synes hjemme. Ene lillebroren min hadde det også veldig gøy med å lyge om ting jeg gjorde mot han, fordi han viste jeg fikk gjennomgå.

Uti gata var jeg heller ikke trygg, de andre barna syns jeg var rar og lot meg gjennomgå, de tok også små brødrene mine pga meg. Det ble mitt ansvar å beskytte dem. Yngste lillebror kom hjem med knekt håndledd en gang som konsekvens. Mamma gjorde ingenting.

Jeg syklet tidlig byen rundt, bokstavelig talt, ingen brydde seg om det eller lurte på hvor jeg var.

 

Da jeg var 3-4 år brukte mamma og noen venninner vise meg bryStene sine og ba meg bedømme dem.

Da jeg var 10-12 satte et mye eldre søskenbarn på porno for å vise meg, en eldre jente berørte meg samtidig for å ha det gøy på min bekostning.

 

Jeg ble alltid beskyldt og straffet om noe var galt. Tiss vedsiden av do, penger som var borte osv.

 

Da jeg var 15 ble mamma kjempe sint på meg, jeg var blitt frastjålet pengene til busskort for forente gang på skolen. Jeg fikk kjeft utav dimensjoner da jeg kom hjem, det eskalere og jeg ble slept inn på badet og under kalddusj mens hun slo meg med en etterhvert svært våt og tung handduk.

 

Dette er bare noen få eksempler, blir for omfattende skrive alt.

 

Min mor vedkjenner seg ikke hvordan oppveksten min var. Jeg har konfrontert henne med enkelt hendelser, det blir flirt bort og avsluttet med at det fortjente jeg sikkert!

Jeg og min kone prøver holde henne litt på avstand, og vil ikke ha henne alene med barna. Noe hun ikke forstår eller respekterer.

 

Avslutter her, kan heller skrive mer utifra kommentarer jeg får.

 

Anonymous poster hash: 50561...22d

[Anonym bruker]

Du er utvilsomt blitt utsatt for barnemishandling! Uff, jeg får helt vondt av deg når jeg lese dette. Du må huske at også neglisjering er en form for barnemishandling. Barn har rett på å bli sett og hørt også, og straff skal ikke forekomme på den måten som du beskriver. At du tar avstand fra din mor er fullt forståelig. Jeg hadde antagelig kuttet henne helt ut. Og ja barnevernet burde helt klart ha vært koblet inn i ditt tilfelle.

Anonymous poster hash: 5ed13...112

[Gjest Antarctica]

Herregud!

Jeg ville ikke ga ønsket at hun skulle komme noe sted i nærheten av barnebarna, i alle fall. Hun virker jo avstumpet og ond.

[Anonym bruker]

Må nok også tilføye at dette skjedde på 90 tallet og fram til ca 2003.

 

Og melde plikten var ikke den samme som den er på skolen idag.

 

-TS

 

Anonymous poster hash: 50561...22d

[Anonym bruker]

Må nok også tilføye at dette skjedde på 90 tallet og fram til ca 2003.

 

Og melde plikten var ikke den samme som den er på skolen idag.

 

-TS

 

Anonymous poster hash: 50561...22d

Jeg er ganske sikker på at det var mye samme meldeplikt da som nå, men mange lærere var nok mindre opplyst om slikt før enn nå. I dag er det vanlig å diskutere enkeltelever i team hvor eventuelle bekymringer tas opp og man vurderer om man bør melde til barnevernet eller ei, mens før hadde man mindre slike grupper. å plikten var der nok, men kanskje ikke bevisstheten og "motet".

 

Anonymous poster hash: 5ed13...112

[Anonym bruker]

Jeg er hans kone, og en av få som kjenner til historien hans. Han synest dette er vanskelig snakke om, og er redd for å bli tatt som en liten stakkars som er desperat etter sympati.

 

De aller fleste kjenner min svigermor som et stort smil med plettfri fasade. Vi opplever gjevnlig annklage og kjeft fra lokalsamfunn og familien for å ikke la henne ha barna.

Det er sykisk beintøft og vi har alt bestemt oss for å pusse opp og flytte norge på langs for å komme unna. Dette er dessverre noen år til vi kan realisere.

 

Jeg opplever ofte at min mann bagatelliserer hva som har skjedd, og sliter noen ganger med å vise han hva som er innenfor normalen.samtidig er jeg stolt av han, for han jobber mye med seg selv og ønsker være den beste pappaen han kan.

Men det preger han, oss og forholdet.

 

Jeg er veldig taknemmelig for tilbakemeldingene vi har fått og håper på mange flere. Det hjelper oss 😊

 

Anonymous poster hash: 03ab5...a68

[Iselilja]

En god klem til deg, HI, og til din kone. Dette var virkelig ikke bra. Du har tydeligvis vært omgitt av mange drittsekker og feiginger. Håper du har det bra nå som voksen. Forstår godt at dere ønsker avstand til din mor. Jeg hadde aldri latt henne være alene med barna. Ikke et minutt.

[Anonym bruker]

Uten tvil barnemishandling. Du skulle vært fjernet fra det "hjemmet". Du og din kone bør, i tillegg til din behandling, oppsøke behandling i fellesskap. Det er viktig, om dere skal klare å holde sammen, at hun har full innsikt og full forståelse. Jeg har selv opplevd endel, blant annet overgrep og jeg er nok endel eldre enn dere (40). I løpet av et langt liv skjer det ting man ikke alltid kan forutse og forklare, noe parterapi/psykologer etc kan forberede dere på. Jeg er selv gift på 11. året. Det krever mye, men spesielt mye for oss som har opplevd litt og innimellom kanskje reagerer litt rart, og spesielt for våre pårørende.

Masse lykke til! Dette klarer dere!

Hva din mor angår må du sette klare grenser. Av hensyn til dine barn, men også av hensyn til deg! Ta en skikkelig tørn med deg selv og finn ut hvor stor del av livet sitt hun får være og lev etter det! Om du bor her eller der... Tøft ja, men skal du overleve må du! Godt nytt år forresten

 

Anonymous poster hash: 52e40...02b

[Anonym bruker]

Ble helt satt ut av å lese dette. Tanken på barn som har det sånn gjør vondt langt inni sjelen. Er selv vokst opp med en mor som var alkoholiker, det var mye fyll og mange menn inn og ut hos oss, og jeg tok meg mer eller mindre av meg selv og lillebror fra jeg var 7-8 år. Jeg har alltid forsvart mamma, men etter jeg selv fikk barn merket jeg et uendelig sinne mot henne. Når en selv opplever den betingelsesløse kjærligheten overfor ens eget barn, tror jeg det for mange blir ufattelig vanskelig å forstå hvordan noen kan behandle barna sine sånn. Jeg valgte å konfrontere mamma med barndommen vår, og har henne nå på en god armlengdes avstand. Hun får aldri være alene med våre barn, og hun får ikke nyte alkohol i mitt hus. Til en viss grad forstår jeg henne, hun er selv vokst opp med alkoholisme og misbruk i nærmeste familie. Men jeg har valgt å sette strek, det er slutt nå, sirkelen får ikke fortsette med meg og mine barn. Vi bygger vår egen familie med egne verdier og tradisjoner, og mine barn skal aldri måtte oppleve noe slikt. De skal føle seg trygge og elsket.

Det at du skriver her, og tydelig har et åpent og godt forhold med din kone, forteller meg at du er sterk og du vil komme deg gjennom dette. Stor klem til deg!

 

Anonymous poster hash: 3e37b...44c

[Anonym bruker]

Har dere forresten fortalt flere om dette? Tenker på det dere skrev om anklage og kjeft fra familie og lokalsamfunn. Jeg ville glatt fortalt folk om dette når dere blir konfrontert på denne måten. Det er ikke DU som har gjort noe galt, det er din mor!

 

Anonymous poster hash: 3e37b...44c

[Anonym bruker]

Hans fru her 😊

jeg har fortalt vagt til enkelte at ikke alt har vert bra. Jeg måtte ventilere litt en periode han fortalte mye. Men ellers vil jeg min mann selv skal få bestemme hva som kommer ut og til hvem.

faren for at han ikke blir trodd er veldig stor. Hun er veldig flink til å mannipulere og få andre til å gjøre skit jobb for henne eller beskytte henne.

 

Han har vert til terapi/ sinne kurs, kjempe bra opplegg. Jeg var innvitert med på noen få møter. Vi har hatt to møter på familievern kontoret og skal noen ganger til. Jeg bet ikke om vi får noe mer eller annen hjelp?

 

Ellers bruker vi være veldig flinke snakke sammen, dette hjelper oss mye!

 

For min del er jeg redd for å "belære" for mye, innta en rolle ovenfor han som ikke er bra.. jeg sliter også enormt med å forholde meg til svigermor. Det

 

Anonymous poster hash: 03ab5...a68

[Anonym bruker]

Det har blitt så ille for min del at jeg fort reagerer med fysisk stress reaksjon som ukontrolert sjelving etter kort tid med henne.

 

Setter veldig pris på direkte hjelp til meg og om noen har 😊

 

Anonymous poster hash: 03ab5...a68

[Anonym bruker]

Har dere forresten fortalt flere om dette? Tenker på det dere skrev om anklage og kjeft fra familie og lokalsamfunn. Jeg ville glatt fortalt folk om dette når dere blir konfrontert på denne måten. Det er ikke DU som har gjort noe galt, det er din mor!

 

Anonymous poster hash: 3e37b...44c

Jaa har fortalt tante om dette, å blir trodd.

Men ellers gidder jeg ikke,

Hun blir tatt i forsvar alt for fort, og det hele ender med ansvars fraskrivelser, og at dette var stefar sin skyld.

-TS

 

Anonymous poster hash: 50561...22d

[Anonym bruker]

 

Har dere forresten fortalt flere om dette? Tenker på det dere skrev om anklage og kjeft fra familie og lokalsamfunn. Jeg ville glatt fortalt folk om dette når dere blir konfrontert på denne måten. Det er ikke DU som har gjort noe galt, det er din mor!

 

Anonymous poster hash: 3e37b...44c

Jaa har fortalt tante om dette, å blir trodd.

Men ellers gidder jeg ikke,

Hun blir tatt i forsvar alt for fort, og det hele ender med ansvars fraskrivelser, og at dette var stefar sin skyld.

-TS

 

Anonymous poster hash: 50561...22d

Du får svare at du som voksen forstår at også din mor muligens kan ha vært under denne personenes psykiske manipulasjon, men at det ikke kan forsvares at hun ikke beskyttet deg fra han. Det vil heller ikke fjerne de spor denne oppveksten har satt på din kropp og selv om du ikke vil klarer du ikke annet pr nå enn å se din mor stå sinna over deg i dusjen å slå med våte håndklær... Dette er noe du jobber med, men som underbevisstheten pr nå styrer og ikke er så lett å glemme. Eller noe sånt....

 

Anonymous poster hash: 52e40...02b

[Anonym bruker]

Det har blitt så ille for min del at jeg fort reagerer med fysisk stress reaksjon som ukontrolert sjelving etter kort tid med henne.

 

Setter veldig pris på direkte hjelp til meg og om noen har 😊

 

Anonymous poster hash: 03ab5...a68

Jeg jobber i bv og jeg kan si at hadde denne informasjonen kommer frem i en sak, hadde moren din sannsynligvis mistet omsorgen. Selv om stefaren din skulle hatt mye av skyld for vold og skremsler. Hun var omsorgspersonen, hun skulle beskyttet deg mot han. Uansett hadde nok hun ikke kunnet tiltros omsorgen uansett.

 

- vold, fysisk og psykisk

- ikke fulgt opp praktisk omsorg

- grenseoverskridende (seksuell) atferd

- rus

- ustabilitet ifht kontakt og trygghet med stadig skifte av omsorgspersoner

- midlertidig uten omsorgsperson (tanta di var ikke myndig og dermed ingen omsorgsperson)

 

Sikkert mye mer også.

 

At du sliter er jo helt normale reaksjoner på unormale opplevelser og traumatiske hendelser. At du føler fysisk ubehag ved å være med din mor er også helt naturlig. Dere gjør helt riktig med å komme dere vekk fra henne. Bryt all kontakt, hun er gift for deg og din familie. At lokalsamfunnet ikke tror deg er ille og nedbrytende, men moren din spiller nok et fantastisk spill. Jeg husker ikke hva hun heter, men det var en svensk datter av en forfatter av bøker om barneoppdragelse på Skavland, som fortalte om en oppvekst preget av fyll, fest, grenseoverskridende atferd og avvisning.

 

Du klarer deg! Mora di er sprø, du kan aldri vinne med henne. Lag deg en ny familie med kone, barn, evnt svigerfamilie og venner! Klem

 

 

Anonymous poster hash: 369c9...6ad

[Anonym bruker]

 

Det har blitt så ille for min del at jeg fort reagerer med fysisk stress reaksjon som ukontrolert sjelving etter kort tid med henne.

 

Setter veldig pris på direkte hjelp til meg og om noen har 😊

 

Anonymous poster hash: 03ab5...a68

Jeg jobber i bv og jeg kan si at hadde denne informasjonen kommer frem i en sak, hadde moren din sannsynligvis mistet omsorgen. Selv om stefaren din skulle hatt mye av skyld for vold og skremsler. Hun var omsorgspersonen, hun skulle beskyttet deg mot han. Uansett hadde nok hun ikke kunnet tiltros omsorgen uansett.

 

- vold, fysisk og psykisk

- ikke fulgt opp praktisk omsorg

- grenseoverskridende (seksuell) atferd

- rus

- ustabilitet ifht kontakt og trygghet med stadig skifte av omsorgspersoner

- midlertidig uten omsorgsperson (tanta di var ikke myndig og dermed ingen omsorgsperson)

 

Sikkert mye mer også.

 

At du sliter er jo helt normale reaksjoner på unormale opplevelser og traumatiske hendelser. At du føler fysisk ubehag ved å være med din mor er også helt naturlig. Dere gjør helt riktig med å komme dere vekk fra henne. Bryt all kontakt, hun er gift for deg og din familie. At lokalsamfunnet ikke tror deg er ille og nedbrytende, men moren din spiller nok et fantastisk spill. Jeg husker ikke hva hun heter, men det var en svensk datter av en forfatter av bøker om barneoppdragelse på Skavland, som fortalte om en oppvekst preget av fyll, fest, grenseoverskridende atferd og avvisning.

 

Du klarer deg! Mora di er sprø, du kan aldri vinne med henne. Lag deg en ny familie med kone, barn, evnt svigerfamilie og venner! Klem

 

 

Anonymous poster hash: 369c9...6ad

Hans fru igjen 😊

 

Tusen takk for et godt og utfyllende svar!

 

Vi har fått høre veldig mange ganger at meldeplikten var annerledes før i gamle dager (20-30 år tilbake og alt meĺlom) også at barnevernet fungerte mer som foreldrevern.

i hvor stor grad stemmer dette?

 

Det hadde hjulpet på en del spm som vi har stilt i lengre tid uten å få klare svar..

 

Anonymous poster hash: 03ab5...a68

[Anonym bruker]

Det varmer godt i kroppen å kunne få anerkjennelse for de få tingene dere har fått vite.

 

Vil takke alle, og ønske dere godt nytt år!

 

Bare synd jeg ikke kan kopiere alle kommentarene, for å lese de i en senere anledning, for jeg vet ikke hvor jeg skulle oppbevart noe slikt.

 

-veldig takknemlig ts

 

Anonymous poster hash: 50561...22d

[Gjest Antarctica]

Jeg er hans kone, og en av få som kjenner til historien hans. Han synest dette er vanskelig snakke om, og er redd for å bli tatt som en liten stakkars som er desperat etter sympati.

 

De aller fleste kjenner min svigermor som et stort smil med plettfri fasade. Vi opplever gjevnlig annklage og kjeft fra lokalsamfunn og familien for å ikke la henne ha barna.

Det er sykisk beintøft og vi har alt bestemt oss for å pusse opp og flytte norge på langs for å komme unna. Dette er dessverre noen år til vi kan realisere.

 

Jeg opplever ofte at min mann bagatelliserer hva som har skjedd, og sliter noen ganger med å vise han hva som er innenfor normalen.samtidig er jeg stolt av han, for han jobber mye med seg selv og ønsker være den beste pappaen han kan.

Men det preger han, oss og forholdet.

 

Jeg er veldig taknemmelig for tilbakemeldingene vi har fått og håper på mange flere. Det hjelper oss 😊

 

Anonymous poster hash: 03ab5...a68

Kan bare si at jeg får vondt i hjertet for din familie og i sær mannen din, som er det primære offeret her. Vet ikke hva han føler nå, men han trenger i alle fall ikke føle seg illojal om han kutter ut mora...

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er dette barnemishandling på sitt verste. Bra du har en kone du kan støtte deg på, og at du får profesjonell hjelp.

Normale foreldre ville jo tatt seg ekstra av et lite hjertebarn. Du skylder ikke foreldrene din noe, så lev lykkelig sammen med kone og barn, og personer som gir deg positiv energi. Klem

Anonymous poster hash: 87af0...7a8

[Anonym bruker]

Kjære deg som har opplevd dette. Husk på at du ikke er din fortid. Husk på at de menneskene som hadde "makt" til å kunne ødelegge din selvtillit og psykiske helse ikke er så sterke den dag i dag. Husk at de selv var syke. Det du har opplevd er noe ingen barn bør oppleve. Nå er det du som har makten. Til å selv bestemme hvilke mennesker du ønsker å ha i ditt liv. Etter det du har opplevd er det INGEN som kan klandre deg om du velger å ikke ha kontakt med din mor. Det er veldig forståelig. Du har en egen familie nå og det erbnå ditt ansvar å ta rette valg i livet som gir deg positiv energi og styrke. Husk at du er uerstattelig og elsket. Klem til deg, og resten av din familie 💜

 

Anonymous poster hash: 9a67a...bf0

[Anonym bruker]

Det varmer godt i kroppen å kunne få anerkjennelse for de få tingene dere har fått vite.

 

Vil takke alle, og ønske dere godt nytt år!

 

Bare synd jeg ikke kan kopiere alle kommentarene, for å lese de i en senere anledning, for jeg vet ikke hvor jeg skulle oppbevart noe slikt.

 

-veldig takknemlig ts

 

Anonymous poster hash: 50561...22d

Du kan Google innlegget ditt og anonymforum, så kommer det kanskje opp!

 

For å svare på spm om hvordan bv var før:

I 1991 kom det en ny bvlov som endret bv radikalt. Det ble mer fokus på barnas behov og utviklingsmuligheter og at foreldre skal ivareta barna sine i forhold til dette. Bv fikk bredere nedslagsfelt etter dette og større rom for å gripe inn. Frem til 1991 var bv også i større grad preget av hvordan man skulle behandle (og kanskje mer reelt straffe) vanskelige unger. Spesialskoler for de mindre barna og ungdomshjem med disiplin for de eldre barna. Dette var nok blitt mye bedre i 1991, men loven hang langt etter. Man hade også fått mye mer kunnskap om hvordan barns oppvekstvilkår helt fra de ble født, preget dem videre i livet. Mer fokus på omsorg, mindre på oppdragelse. Men dette er jo ting som tar lang tid. Etterhvert har vi fått mer kunnskap om hvordan traumer påvirker hukommelse, at vold er skadelig, både å være vitne til og å bli slått. Bare på de åtte årene jeg har jobbet i bv har det skjedd enormt mye når det gjelder kunnskap om barns utvikling og samspill mellom foreldre og barn. Dessuten enormt mye ifht at vi skal få frem barnets stemme og må snakke medlem og se dem for plukke si noe om deres behov og hvordan de har det. I din tid vil jeg tro man sjelden snakket direkte med barna om hverdan de opplevde situasjonen hjemme og dessuten at din måte å reagere på omsorgssvikt på ble tolket som et oppførselsproblem på skolen (slik er det jo fortsatt til en viss grad). Da du var barn var også mulighetene for å ta barn ut av hjemmet begrenset fordi fosyerhjemsarbeidet ikke var sørlig utviklet. Det var mangelfull godkjenning og oppfølging og følgelig var det mange barn som fortsatte å leve i omsorgssvikt i fosterhjem. Slik skulle det jo også mye til før lokalsamfunn og skole så det som en løsning å melde til bv, når utfallet kunne være fosterhjem eller barnehjem. For 30 år siden var Norge et fattigere land der både etterkrigstidens fattigdom var godt i minnet og fattigdommen var mer synlig. Rare, hullete klær og mangel på ordentlige bad og vaskemaskin var derfor ikke noe man kunne kommentere eller gå videre med sånn uten videre. Det ville jo også farget det synet man har av en gutt som sykler ute, tynnkledd og i rare arvede klær.. I dag ville du skilt deg ut veldig og folk kunne lettere se på det som en del av omsorgssvikten. På den tiden tror jeg også barn fortsatt var på sykehus alene uten foreldre og uten særlig besøk fordi man mente at det var mer skadelig for barna å treffe foreldrene fordi de ble urolige og lei seg av det. Man hadde rett og slett ikke kunnskap om hvordan barn trenger trygge stabile voksne rundt seg som ikke blir borte, for å bli trygge selv.

 

Det at moren din viste brystene til deg og ba deg vurdere dem ville nok ikke blitt sett på som seksualisert atferd den gang, men det ville det i dag. Sånn sett har det skjedd mye. Men fortsatt er det MANGE barn som vokser opp i elendige forhold uten at bv noen gang blir involvert. Noen ganger er det foreldrene som skjuler godt, andre ganger er det unnfallenhet fra omgivelsene og en tanke om at "dette blir sikkert tatt hånd om". Slik at din historie kan faktisk gjenta seg akkurat nå selv om det er mindre sannsynlig. Jeg vil si at omgivelsene helt klart burde slått alarm på din tid også, men om resultatet hadde blitt særlig annerledes er usikkert.. I dag ville resultatet vært omsorgsovertakelse og fosterhjemsplassering der bv hadde fortsatt og fulgt deg og fosterhjemmet opp.

 

Hvis jeg var deg tror jeg jeg ville kontaktet lærer og andre som så deg da du var barn. Kanskje foreldre til noen av vennene dine eller noen oppegående folk som ikke har tatt din mors side, som flyttet fra lokalsamfunnet. Se om du kan finne gamle bilder, skolebøker eller annet som kan gjøre historien din mer hel. Veldig mange som er utsatt for omsorgssvikt og traumer husker lite og ofte bare bruddstykker av barndommen. Det kan hjelpe helingsprosessen å få et større bilde både av deg og det samfunnet du levde i.

 

Takk for at du la inn dette spørsmålet her. Det var interessant og utfordrende å svare deg og innlegget ditt gjør så klart inntrykk i et barnevernhjerte og et medmenneskes hjerte..

 

 

 

Anonymous poster hash: 369c9...6ad

[Anonym bruker]

Hans fru 😊

 

Jeg setter umåtelig stor pris på det utfyllende svaret ditt. Dette besvarer mange som jeg gar stilt lenge!

 

Han sprang til en nabo og sa han var redd en gang, naboen konfronterte kun mor med det og sendte han hjem.

 

Han har også snakket åpenhjertlig med en lærer som lovet han taushet og holdt det 😮

 

Livet uti gata var for han preget av vold, jeg kan ikke fårestlle meg at andre ikke har lagt merke til det..

 

Jeg skulle ønske det var rom for han å snakke med flere i familien og at de tydelig stilte opp for han!

 

Anonymous poster hash: 03ab5...a68

[Anonym bruker]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Fikk meg en stefar da jeg var 7 år gammel. Han så sport i å rive meg i øret, klipe/riste meg i armen og sparke meg uansett hva galt jeg hadde gjort. Fikk en lillebror som fant på ugang og ga meg skylda, da ble det røde ører og nye blåmerker. På skolen ble jeg kalt stygg og ble mobbet hver eneste dag, gikk mye alene. Måtte alltid gjøre mitt beste på skolen ellers fikk jeg juling da og. Faren min fikk jeg besøke annenhver helg. Da jeg var 12 sa mora mi at hun ønsket at faren min var død...hun sa at hun også ville hogge hodet av han. Mamma var alltid sur og kjeftet, var veldig flink til å lugge meg. Jeg kom meg heldigvis vekk derfra da jeg var 14, ble kalt "helvettes djevelunge" av mamma da jeg dro. Snille pappan min døde da jeg var 17, så etter det har jeg klart meg selv. Stefaren min fikk kreft og levde med store smerter i 6 mnd før han døde. Jeg tenkte at dette var faen meg bare til pass for han etter alt han hadde gjort mot meg i 7 år. Skulle ønske at jeg hadde vært sterk nok til å be om hjelp da jeg bodde der, så hadde jeg kanskje sluppet unna mye. Jeg lærte iallefall hvordan jeg ikke skulle oppdra barn.

 

Kanskje dårlig formulert dette, men skrev for å fortelle at du er ikke alene om en vanskelig fortid! Klemmer til dere

 

 

M

 

Anonymous poster hash: 63678...24a

[Anonym bruker]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Fikk meg en stefar da jeg var 7 år gammel. Han så sport i å rive meg i øret, klipe/riste meg i armen og sparke meg uansett hva galt jeg hadde gjort. Fikk en lillebror som fant på ugang og ga meg skylda, da ble det røde ører og nye blåmerker. På skolen ble jeg kalt stygg og ble mobbet hver eneste dag, gikk mye alene. Måtte alltid gjøre mitt beste på skolen ellers fikk jeg juling da og. Faren min fikk jeg besøke annenhver helg. Da jeg var 12 sa mora mi at hun ønsket at faren min var død...hun sa at hun også ville hogge hodet av han. Mamma var alltid sur og kjeftet, var veldig flink til å lugge meg. Jeg kom meg heldigvis vekk derfra da jeg var 14, ble kalt "helvettes djevelunge" av mamma da jeg dro. Snille pappan min døde da jeg var 17, så etter det har jeg klart meg selv. Stefaren min fikk kreft og levde med store smerter i 6 mnd før han døde. Jeg tenkte at dette var faen meg bare til pass for han etter alt han hadde gjort mot meg i 7 år. Skulle ønske at jeg hadde vært sterk nok til å be om hjelp da jeg bodde der, så hadde jeg kanskje sluppet unna mye. Jeg lærte iallefall hvordan jeg ikke skulle oppdra barn.

 

Kanskje dårlig formulert dette, men skrev for å fortelle at du er ikke alene om en vanskelig fortid! Klemmer til dere

 

 

M

 

Anonymous poster hash: 63678...24a

Jaa, skjønne godt sinnet mot stefar.

Jeg vet ikke hva som skjer dersom jeg møter min x stefar i en mørk bakgate, men pent blir det ikke.

Kjenner heller ikke noe stort savn over mamma.

Hun er bare.. heksa i skogen som man må passe seg litt for.

 

-TS

 

Anonymous poster hash: 50561...22d