Jeg har lyst til å gå fra mannen, men...

[Anonym bruker]

.. Det er så mange ting som virker upverkommelig. Skal vi ta fra barnet vårt hjemmet? Det blir jo flytting, kanskje ny skole.. Og hva med felles venner? Og ikke minst - skal vi måtte se barnet bare 50% av tiden?

 

Jeg bare orker ikke mer. Ingen følelser lengre, bare irritasjon. Det hangler og går i hverdagen, men vi krangler oftere og oftere. Heg blir irritabel fordi jeg mener han ikke er med og drar lasset, og gan har sett seg lei på mitt dårlige humør og ser på alle innvendinger fra min kant som kritikk og blir forbanna på meg. Det er bare tragisk. Sexlivet er så og si ikke eksisterende, og vi er knapt å regne som venner.

 

Jeg syns også at han fungerer dårligere og dårligere sosialt, han maler avgårde på de samme temaene som han er oppslukt i.

 

Jeg kan bare ikke greie å se at det skal være mulig å komme seg gjennom en prosess med skilsmisse. Selv mener han at vi er i ferd med å få det bedre, men jeg er ikke enig.

 

Blir så fortvilet. Heg vil jo gjerne leve livet sammen med noen jeg har det bra med. Men er det egentlig mulig? Tar ikke alt sånt slutt etter en tid? Jeg og mannen hadde det jo også bra for en tid tilbake. Jeg var jo sikker på at han var den rette..

 

Anonymous poster hash: 8bd99...d50

[Gjest Antarctica]

.. Det er så mange ting som virker upverkommelig. Skal vi ta fra barnet vårt hjemmet? Det blir jo flytting, kanskje ny skole.. Og hva med felles venner? Og ikke minst - skal vi måtte se barnet bare 50% av tiden?

 

Jeg bare orker ikke mer. Ingen følelser lengre, bare irritasjon. Det hangler og går i hverdagen, men vi krangler oftere og oftere. Heg blir irritabel fordi jeg mener han ikke er med og drar lasset, og gan har sett seg lei på mitt dårlige humør og ser på alle innvendinger fra min kant som kritikk og blir forbanna på meg. Det er bare tragisk. Sexlivet er så og si ikke eksisterende, og vi er knapt å regne som venner.

 

Jeg syns også at han fungerer dårligere og dårligere sosialt, han maler avgårde på de samme temaene som han er oppslukt i.

 

Jeg kan bare ikke greie å se at det skal være mulig å komme seg gjennom en prosess med skilsmisse. Selv mener han at vi er i ferd med å få det bedre, men jeg er ikke enig.

 

Blir så fortvilet. Heg vil jo gjerne leve livet sammen med noen jeg har det bra med. Men er det egentlig mulig? Tar ikke alt sånt slutt etter en tid? Jeg og mannen hadde det jo også bra for en tid tilbake. Jeg var jo sikker på at han var den rette..

 

Anonymous poster hash: 8bd99...d50

Dere trenger rådgivning - akutt!

[Anonym bruker]

 

.. Det er så mange ting som virker upverkommelig. Skal vi ta fra barnet vårt hjemmet? Det blir jo flytting, kanskje ny skole.. Og hva med felles venner? Og ikke minst - skal vi måtte se barnet bare 50% av tiden?

 

Jeg bare orker ikke mer. Ingen følelser lengre, bare irritasjon. Det hangler og går i hverdagen, men vi krangler oftere og oftere. Heg blir irritabel fordi jeg mener han ikke er med og drar lasset, og gan har sett seg lei på mitt dårlige humør og ser på alle innvendinger fra min kant som kritikk og blir forbanna på meg. Det er bare tragisk. Sexlivet er så og si ikke eksisterende, og vi er knapt å regne som venner.

 

Jeg syns også at han fungerer dårligere og dårligere sosialt, han maler avgårde på de samme temaene som han er oppslukt i.

 

Jeg kan bare ikke greie å se at det skal være mulig å komme seg gjennom en prosess med skilsmisse. Selv mener han at vi er i ferd med å få det bedre, men jeg er ikke enig.

 

Blir så fortvilet. Heg vil jo gjerne leve livet sammen med noen jeg har det bra med. Men er det egentlig mulig? Tar ikke alt sånt slutt etter en tid? Jeg og mannen hadde det jo også bra for en tid tilbake. Jeg var jo sikker på at han var den rette..

 

Anonymous poster hash: 8bd99...d50

Dere trenger rådgivning - akutt!

Ja, jeg kan bare ikke se for meg at det skulle hjelpe..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8bd99...d50