Gå til innhold

Jeg er en av dem som ikke hadde en bra barndom


Anbefalte innlegg

Skrevet

Ikke en forferdelig en med seksuelt misbruk, men likevel ikke bra.

 

I dag merker jeg at jeg enda sliter med at mødre snakker fint om eller med sine døtre over ti år. Det river i meg innvendig fordi det minner meg på at jeg aldri opplevde det. De eneste siviliserte samtalene vi hadde var om henne og hennes fortreffelighet, evt folk som behandlet henne dårlig. Jeg smilte og nikket, tok det jeg kunne få av oppmerksomhet som ikke innebar kjeft.

 

Andre som har det slik?



Anonymous poster hash: d1534...c20
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Litt annerledes, men jeg vokste opp med foreldrene som drakk mye og ikke tok seg av min bror og meg. Vi opplevde mye som barn ikke skal, men jeg reflekterte ikke over det før jeg fikk barn selv. Jeg har funnet ut at jeg har fortrengt veldig mye av følelser og den slags, så når barnet mitt kom, begynte jeg å slite med det. Har og hadde masse flashbacks, var usikker på meg selv som mor osv.

 

Jeg har brukt tid på å stole på meg selv, men i dag vet jeg Hvordan mitt barn ikke skal ha det. Hun skal aldri føle seg utrygg eller at hun er i veien. Hun skal aldri måtte føle at hun må ta ansvar og være den voksne. Hun skal aldri oppleve meg beruset og hun skal aldri være i tvil om at jeg elsker henne og setter henne før alt annet.

 

Anonymous poster hash: f37f0...82d

Skrevet

 

Ikke en forferdelig en med seksuelt misbruk, men likevel ikke bra.

 

I dag merker jeg at jeg enda sliter med at mødre snakker fint om eller med sine døtre over ti år. Det river i meg innvendig fordi det minner meg på at jeg aldri opplevde det. De eneste siviliserte samtalene vi hadde var om henne og hennes fortreffelighet, evt folk som behandlet henne dårlig. Jeg smilte og nikket, tok det jeg kunne få av oppmerksomhet som ikke innebar kjeft.

 

Andre som har det slik?

 

Anonymous poster hash: d1534...c20

Jeg kjenner meg godt igjen, ble brukt som min mors støtte og venninne fra jeg var liten, for så å bli avvist og føle meg dum som ikke hadde noen venner når hun fikk seg ny kjæreste med jevne mellomrom. Jeg hadde ikke rom for å ivareta vennskap, for jeg gikk konstant på alerten i forhold til neste gang hun trengte meg. Hun trengte meg når det var problemer i et av hennes forhold, når hun fikk baksmell på skatten, når hun var i konflikt med resten av familien etc.

Jeg husker når jeg flyttet hjemmefra og følte meg så fri og at jeg endelig var sjef i mitt eget liv og kunne sette meg selv først. Men hver gang jeg ringte hjem sugde hun meg inn igjen, og ga meg dårlig samvittighet for å ikke være der for henne. Tok alltid en stund for å riste meg ut av den stemningen.

Men du, istedenfor å bli misunnelig på mødre og døtre som har godt forhold, så synes jeg du skal glede deg over det. Synes selv det er godt å se!

Tenk på at du selv skal legge til rette for å få et sånt forhold til din datter, nå kan du selv sette premissene - ikke moren din.

Råder deg til å gjøre ditt beste for å kvitte deg med bitterhet, det er en dårlig følgesvenn her i livet.

 

Anonymous poster hash: 455dd...4c1

Skrevet

Ja og med til. Nå har vi måttet ordne besøksforbud mot moren min, og offentlige instanser har sagt at hun har narsissistisk personlighetsforstyrrelse og aldri vil endre seg.

 

Utrolig vondt og sårt

 

Anonymous poster hash: 385a0...fb4

Skrevet

 

 

Ikke en forferdelig en med seksuelt misbruk, men likevel ikke bra.

 

I dag merker jeg at jeg enda sliter med at mødre snakker fint om eller med sine døtre over ti år. Det river i meg innvendig fordi det minner meg på at jeg aldri opplevde det. De eneste siviliserte samtalene vi hadde var om henne og hennes fortreffelighet, evt folk som behandlet henne dårlig. Jeg smilte og nikket, tok det jeg kunne få av oppmerksomhet som ikke innebar kjeft.

 

Andre som har det slik?

 

Anonymous poster hash: d1534...c20

Jeg kjenner meg godt igjen, ble brukt som min mors støtte og venninne fra jeg var liten, for så å bli avvist og føle meg dum som ikke hadde noen venner når hun fikk seg ny kjæreste med jevne mellomrom. Jeg hadde ikke rom for å ivareta vennskap, for jeg gikk konstant på alerten i forhold til neste gang hun trengte meg. Hun trengte meg når det var problemer i et av hennes forhold, når hun fikk baksmell på skatten, når hun var i konflikt med resten av familien etc.

Jeg husker når jeg flyttet hjemmefra og følte meg så fri og at jeg endelig var sjef i mitt eget liv og kunne sette meg selv først. Men hver gang jeg ringte hjem sugde hun meg inn igjen, og ga meg dårlig samvittighet for å ikke være der for henne. Tok alltid en stund for å riste meg ut av den stemningen.

Men du, istedenfor å bli misunnelig på mødre og døtre som har godt forhold, så synes jeg du skal glede deg over det. Synes selv det er godt å se!

Tenk på at du selv skal legge til rette for å få et sånt forhold til din datter, nå kan du selv sette premissene - ikke moren din.

Råder deg til å gjøre ditt beste for å kvitte deg med bitterhet, det er en dårlig følgesvenn her i livet.

 

Anonymous poster hash: 455dd...4c1

Jeg vil gjerne spørre deg om noe.

Min mann har en datter som nå er en voksen ung kvinne, og som hadde en oppvekst som ligner din.

Faren fikk ikke ha samvær med henne, og barnefordelingsspørsmålet gikk til rettssak etter rettssak; inntil han for barnets egen skyld ga opp og slo seg til ro med å gjøre den tiden de hadde sammen best mulig.

 

I ettertid ser han at datteren var emosjonelt gissel for moren, og måtte trøste henne ustanselig, "snakke henne fra" en masse selvmordstrusler osv. Noe av atferden ligner Münchhausen by proxy, hun var hos utallige leger med datteren, som måtte spise utallige kosttilskudd. Hun endte med spiseforstyrrelser. Fortsatt har moren et visst grep om datteren, og truer stadig med å kaste seg i elva for den minste ting.

 

Hvordan kan man best hjelpe henne? Og hvordan kan jeg være en god person i livet hennes? Vi ble kjent da hun var voksen (ca 20) så jeg er jo ingen "stemor". Men jeg vil gjerne være en ressurs. I sær når hun nå selv har fått en liten datter, og oppfører seg nesten tilsvarende 😢

 

Hvordan kan vi snakke om dette med henne? I alle fall faren, ikke primært jeg. Hun og mannen min har et godt forhold og snakker åpent om fortiden og konfliktene.

 

Anonymous poster hash: 3bfe8...246

Skrevet

 

 

 

Ikke en forferdelig en med seksuelt misbruk, men likevel ikke bra.

 

I dag merker jeg at jeg enda sliter med at mødre snakker fint om eller med sine døtre over ti år. Det river i meg innvendig fordi det minner meg på at jeg aldri opplevde det. De eneste siviliserte samtalene vi hadde var om henne og hennes fortreffelighet, evt folk som behandlet henne dårlig. Jeg smilte og nikket, tok det jeg kunne få av oppmerksomhet som ikke innebar kjeft.

 

Andre som har det slik?

 

Anonymous poster hash: d1534...c20

Jeg kjenner meg godt igjen, ble brukt som min mors støtte og venninne fra jeg var liten, for så å bli avvist og føle meg dum som ikke hadde noen venner når hun fikk seg ny kjæreste med jevne mellomrom. Jeg hadde ikke rom for å ivareta vennskap, for jeg gikk konstant på alerten i forhold til neste gang hun trengte meg. Hun trengte meg når det var problemer i et av hennes forhold, når hun fikk baksmell på skatten, når hun var i konflikt med resten av familien etc.

Jeg husker når jeg flyttet hjemmefra og følte meg så fri og at jeg endelig var sjef i mitt eget liv og kunne sette meg selv først. Men hver gang jeg ringte hjem sugde hun meg inn igjen, og ga meg dårlig samvittighet for å ikke være der for henne. Tok alltid en stund for å riste meg ut av den stemningen.

Men du, istedenfor å bli misunnelig på mødre og døtre som har godt forhold, så synes jeg du skal glede deg over det. Synes selv det er godt å se!

Tenk på at du selv skal legge til rette for å få et sånt forhold til din datter, nå kan du selv sette premissene - ikke moren din.

Råder deg til å gjøre ditt beste for å kvitte deg med bitterhet, det er en dårlig følgesvenn her i livet.

 

Anonymous poster hash: 455dd...4c1

Jeg vil gjerne spørre deg om noe.

Min mann har en datter som nå er en voksen ung kvinne, og som hadde en oppvekst som ligner din.

Faren fikk ikke ha samvær med henne, og barnefordelingsspørsmålet gikk til rettssak etter rettssak; inntil han for barnets egen skyld ga opp og slo seg til ro med å gjøre den tiden de hadde sammen best mulig.

 

I ettertid ser han at datteren var emosjonelt gissel for moren, og måtte trøste henne ustanselig, "snakke henne fra" en masse selvmordstrusler osv. Noe av atferden ligner Münchhausen by proxy, hun var hos utallige leger med datteren, som måtte spise utallige kosttilskudd. Hun endte med spiseforstyrrelser. Fortsatt har moren et visst grep om datteren, og truer stadig med å kaste seg i elva for den minste ting.

 

Hvordan kan man best hjelpe henne? Og hvordan kan jeg være en god person i livet hennes? Vi ble kjent da hun var voksen (ca 20) så jeg er jo ingen "stemor". Men jeg vil gjerne være en ressurs. I sær når hun nå selv har fått en liten datter, og oppfører seg nesten tilsvarende 😢

 

Hvordan kan vi snakke om dette med henne? I alle fall faren, ikke primært jeg. Hun og mannen min har et godt forhold og snakker åpent om fortiden og konfliktene.

 

Anonymous poster hash: 3bfe8...246

Hmm... Det er vanskelig å uttale seg om andres situasjoner selv om de ligner, er veldig ydmyk i forhold til det.

For min del vokste det etterhvert fram en tanke om at jeg ville flytte, langt vekk, når jeg ble voksen. Det gjorde jeg også, flyttet til andre kanten av landet, og det var fantastisk! Her traff jeg helt nye personer som ikke visste noe om meg, og jeg kunne konsentrere meg om å skape og definere mitt eget liv, langt borte fra min mors påvirkning. Jeg har aldri brutt med henne, har hatt jevnlige besøk hele veien, men har i stadig større grad klart å sette grenser, både ovenfor henne og inne i meg selv i forhold til hvor mye ansvar jeg tillater meg selv å ta for henne. Føler pr i dag vi har et tilnærmet sunt og normalt forhold, men det krevde avstand og beslutningen om forandring måtte komme fra meg selv.

Det er nettopp dette siste punktet som er vanskelig i forhold til å hjelpe noen, slik dere vil hjelpe din manns datter. Hun må ønske å gjøre noe med dette selv, og hun må faktisk gjøre det selv. Dere kan hjelpe og støtte, men dere kan ikke være de som driver prosessen framover.

Mitt beste råd blir kanskje å oppmuntre henne til å gjøre positive ting i eget liv, skaffe seg en utdanning/jobb hun brenner for, dyrke interesser, få et godt forhold til en mann, opparbeide gode vennskap. Alle disse tingene vil være gode oppbyggelige ting for HENNES liv, og fjerne fokus, tid og energi fra det destruktive samspillet med moren.

 

Anonymous poster hash: 455dd...4c1

Skrevet

 

 

 

 

Ikke en forferdelig en med seksuelt misbruk, men likevel ikke bra.

 

I dag merker jeg at jeg enda sliter med at mødre snakker fint om eller med sine døtre over ti år. Det river i meg innvendig fordi det minner meg på at jeg aldri opplevde det. De eneste siviliserte samtalene vi hadde var om henne og hennes fortreffelighet, evt folk som behandlet henne dårlig. Jeg smilte og nikket, tok det jeg kunne få av oppmerksomhet som ikke innebar kjeft.

 

Andre som har det slik?

 

Anonymous poster hash: d1534...c20

Jeg kjenner meg godt igjen, ble brukt som min mors støtte og venninne fra jeg var liten, for så å bli avvist og føle meg dum som ikke hadde noen venner når hun fikk seg ny kjæreste med jevne mellomrom. Jeg hadde ikke rom for å ivareta vennskap, for jeg gikk konstant på alerten i forhold til neste gang hun trengte meg. Hun trengte meg når det var problemer i et av hennes forhold, når hun fikk baksmell på skatten, når hun var i konflikt med resten av familien etc.

Jeg husker når jeg flyttet hjemmefra og følte meg så fri og at jeg endelig var sjef i mitt eget liv og kunne sette meg selv først. Men hver gang jeg ringte hjem sugde hun meg inn igjen, og ga meg dårlig samvittighet for å ikke være der for henne. Tok alltid en stund for å riste meg ut av den stemningen.

Men du, istedenfor å bli misunnelig på mødre og døtre som har godt forhold, så synes jeg du skal glede deg over det. Synes selv det er godt å se!

Tenk på at du selv skal legge til rette for å få et sånt forhold til din datter, nå kan du selv sette premissene - ikke moren din.

Råder deg til å gjøre ditt beste for å kvitte deg med bitterhet, det er en dårlig følgesvenn her i livet.

 

Anonymous poster hash: 455dd...4c1

Jeg vil gjerne spørre deg om noe.

Min mann har en datter som nå er en voksen ung kvinne, og som hadde en oppvekst som ligner din.

Faren fikk ikke ha samvær med henne, og barnefordelingsspørsmålet gikk til rettssak etter rettssak; inntil han for barnets egen skyld ga opp og slo seg til ro med å gjøre den tiden de hadde sammen best mulig.

 

I ettertid ser han at datteren var emosjonelt gissel for moren, og måtte trøste henne ustanselig, "snakke henne fra" en masse selvmordstrusler osv. Noe av atferden ligner Münchhausen by proxy, hun var hos utallige leger med datteren, som måtte spise utallige kosttilskudd. Hun endte med spiseforstyrrelser. Fortsatt har moren et visst grep om datteren, og truer stadig med å kaste seg i elva for den minste ting.

 

Hvordan kan man best hjelpe henne? Og hvordan kan jeg være en god person i livet hennes? Vi ble kjent da hun var voksen (ca 20) så jeg er jo ingen "stemor". Men jeg vil gjerne være en ressurs. I sær når hun nå selv har fått en liten datter, og oppfører seg nesten tilsvarende 😢

 

Hvordan kan vi snakke om dette med henne? I alle fall faren, ikke primært jeg. Hun og mannen min har et godt forhold og snakker åpent om fortiden og konfliktene.

 

Anonymous poster hash: 3bfe8...246

Hmm... Det er vanskelig å uttale seg om andres situasjoner selv om de ligner, er veldig ydmyk i forhold til det.

For min del vokste det etterhvert fram en tanke om at jeg ville flytte, langt vekk, når jeg ble voksen. Det gjorde jeg også, flyttet til andre kanten av landet, og det var fantastisk! Her traff jeg helt nye personer som ikke visste noe om meg, og jeg kunne konsentrere meg om å skape og definere mitt eget liv, langt borte fra min mors påvirkning. Jeg har aldri brutt med henne, har hatt jevnlige besøk hele veien, men har i stadig større grad klart å sette grenser, både ovenfor henne og inne i meg selv i forhold til hvor mye ansvar jeg tillater meg selv å ta for henne. Føler pr i dag vi har et tilnærmet sunt og normalt forhold, men det krevde avstand og beslutningen om forandring måtte komme fra meg selv.

Det er nettopp dette siste punktet som er vanskelig i forhold til å hjelpe noen, slik dere vil hjelpe din manns datter. Hun må ønske å gjøre noe med dette selv, og hun må faktisk gjøre det selv. Dere kan hjelpe og støtte, men dere kan ikke være de som driver prosessen framover.

Mitt beste råd blir kanskje å oppmuntre henne til å gjøre positive ting i eget liv, skaffe seg en utdanning/jobb hun brenner for, dyrke interesser, få et godt forhold til en mann, opparbeide gode vennskap. Alle disse tingene vil være gode oppbyggelige ting for HENNES liv, og fjerne fokus, tid og energi fra det destruktive samspillet med moren.

 

Anonymous poster hash: 455dd...4c1

Hun har gjort alt det (hun har til og med skiftet navn - symbolsk!) og relasjonen til moren har færre konflikter enn noen gang fordi hun setter tydelige grenser. Men hennes krampaktige grep om datteren gjorde hennes far bekymret. 😟 Han så en reprise av sin ekskones atferd. F eks er barnet nå 1,5 år, og barnets far får ennå ikke lov til å ta kveldsstell/legging... Noe faren hennes heller ikke fikk...

 

Anonymous poster hash: 3bfe8...246

Skrevet

 

 

 

Ikke en forferdelig en med seksuelt misbruk, men likevel ikke bra.

 

I dag merker jeg at jeg enda sliter med at mødre snakker fint om eller med sine døtre over ti år. Det river i meg innvendig fordi det minner meg på at jeg aldri opplevde det. De eneste siviliserte samtalene vi hadde var om henne og hennes fortreffelighet, evt folk som behandlet henne dårlig. Jeg smilte og nikket, tok det jeg kunne få av oppmerksomhet som ikke innebar kjeft.

 

Andre som har det slik?

 

Anonymous poster hash: d1534...c20

Jeg kjenner meg godt igjen, ble brukt som min mors støtte og venninne fra jeg var liten, for så å bli avvist og føle meg dum som ikke hadde noen venner når hun fikk seg ny kjæreste med jevne mellomrom. Jeg hadde ikke rom for å ivareta vennskap, for jeg gikk konstant på alerten i forhold til neste gang hun trengte meg. Hun trengte meg når det var problemer i et av hennes forhold, når hun fikk baksmell på skatten, når hun var i konflikt med resten av familien etc.

Jeg husker når jeg flyttet hjemmefra og følte meg så fri og at jeg endelig var sjef i mitt eget liv og kunne sette meg selv først. Men hver gang jeg ringte hjem sugde hun meg inn igjen, og ga meg dårlig samvittighet for å ikke være der for henne. Tok alltid en stund for å riste meg ut av den stemningen.

Men du, istedenfor å bli misunnelig på mødre og døtre som har godt forhold, så synes jeg du skal glede deg over det. Synes selv det er godt å se!

Tenk på at du selv skal legge til rette for å få et sånt forhold til din datter, nå kan du selv sette premissene - ikke moren din.

Råder deg til å gjøre ditt beste for å kvitte deg med bitterhet, det er en dårlig følgesvenn her i livet.

 

Anonymous poster hash: 455dd...4c1

Jeg vil gjerne spørre deg om noe.

Min mann har en datter som nå er en voksen ung kvinne, og som hadde en oppvekst som ligner din.

Faren fikk ikke ha samvær med henne, og barnefordelingsspørsmålet gikk til rettssak etter rettssak; inntil han for barnets egen skyld ga opp og slo seg til ro med å gjøre den tiden de hadde sammen best mulig.

 

I ettertid ser han at datteren var emosjonelt gissel for moren, og måtte trøste henne ustanselig, "snakke henne fra" en masse selvmordstrusler osv. Noe av atferden ligner Münchhausen by proxy, hun var hos utallige leger med datteren, som måtte spise utallige kosttilskudd. Hun endte med spiseforstyrrelser. Fortsatt har moren et visst grep om datteren, og truer stadig med å kaste seg i elva for den minste ting.

 

Hvordan kan man best hjelpe henne? Og hvordan kan jeg være en god person i livet hennes? Vi ble kjent da hun var voksen (ca 20) så jeg er jo ingen "stemor". Men jeg vil gjerne være en ressurs. I sær når hun nå selv har fått en liten datter, og oppfører seg nesten tilsvarende

 

Hvordan kan vi snakke om dette med henne? I alle fall faren, ikke primært jeg. Hun og mannen min har et godt forhold og snakker åpent om fortiden og konfliktene.

 

Anonymous poster hash: 3bfe8...246

Hmm... Det er vanskelig å uttale seg om andres situasjoner selv om de ligner, er veldig ydmyk i forhold til det.

For min del vokste det etterhvert fram en tanke om at jeg ville flytte, langt vekk, når jeg ble voksen. Det gjorde jeg også, flyttet til andre kanten av landet, og det var fantastisk! Her traff jeg helt nye personer som ikke visste noe om meg, og jeg kunne konsentrere meg om å skape og definere mitt eget liv, langt borte fra min mors påvirkning. Jeg har aldri brutt med henne, har hatt jevnlige besøk hele veien, men har i stadig større grad klart å sette grenser, både ovenfor henne og inne i meg selv i forhold til hvor mye ansvar jeg tillater meg selv å ta for henne. Føler pr i dag vi har et tilnærmet sunt og normalt forhold, men det krevde avstand og beslutningen om forandring måtte komme fra meg selv.

Det er nettopp dette siste punktet som er vanskelig i forhold til å hjelpe noen, slik dere vil hjelpe din manns datter. Hun må ønske å gjøre noe med dette selv, og hun må faktisk gjøre det selv. Dere kan hjelpe og støtte, men dere kan ikke være de som driver prosessen framover.

Mitt beste råd blir kanskje å oppmuntre henne til å gjøre positive ting i eget liv, skaffe seg en utdanning/jobb hun brenner for, dyrke interesser, få et godt forhold til en mann, opparbeide gode vennskap. Alle disse tingene vil være gode oppbyggelige ting for HENNES liv, og fjerne fokus, tid og energi fra det destruktive samspillet med moren.

 

Anonymous poster hash: 455dd...4c1

 

Det var ikke meg du spurte, men jeg har også hatt en lignende oppvekst. Jeg synes du har fått et veldig godt svar allerede, men har likevel lyst å legge til noe. Du skriver at hun nå har fått en datter og at hun oppfører seg nesten tilsvarende. (Hvis jeg forstår riktig, så mener du hun behandler datteren på en måte som minner om hvordan moren behandlet henne selv? Hvis jeg har missforstått kan du bare se bort fra svaret mitt.)

 

Når hun har vokst opp på den måten så er moren den eneste rollemodellen hun har i forhold til hvordan forholdet mellom mor og barn skal være. Man vet egentlig hvordan det ikke skal være, men fordi man mangler sammenligningsgrunnlag kan det være lett å gli inn i det samme mønsteret, rett og slett av mangel på noe bedre. Selv bodde jeg sammen med en venninne og hennes barn en periode etter at jeg flyttet hjemmefra. Denne venninnen var ti år eldre enn meg,og hadde dermed en del mer livserfaring enn meg. Jeg fikk veldig mange aha opplevelser i forhold til hvordan ting fungerer i familier som ikke er dysfunksjonelle, og er sikker på at jeg uten denne tiden hadde hatt veldig mye dårligere forutsetning for å ta vare på egne barn.  

Dette vil sikkert være et veldig sårt tema, og vanskelig å snakke om, men hun snakker jo fortrolig med faren, så med en forsiktig, respektfull og ikke anklagende vinkling, bør det være mulig å snakke om det. Jeg tror det er viktig å være forståelsesfull i forhold til at hennes adferd som mor er en naturlig reaksjon på den oppveksten hun har hatt, samtidig som man reflekterer rundt hva som skal til for å få til en endring. Kanskje hadde hun hatt godt av å gå et kurs, eller få veiledning av profesjonelle? 

 

Anonymous poster hash: 30bc9...19d

Skrevet

Hmm... igjen 😊

Nå skjedde akkurat det motsatte med meg når jeg fikk barn. På grunn av at jeg visste selv hvordan det var å ha en mor som slukte meg med hud og hår, og som la hindringer i veien for mine forhold til andre familiemedlemmer, var jeg veldig bevisst på at jeg unner barna mine noe annet. Derfor har jeg sendt dem rundt til alle som ønsker å holde dem fra de var små, lagt til rette for å opprettholde kontakt med faren familie da det ble slutt mellom oss etc.

Jeg tror det handler om å være villig til å se fortiden sin med klare øyne, og innrømme hvordan en selv har blitt preget av den. Ikke bli et offer som ikke har annet valg enn å gå i samme fella, og tåle å sette egen oppførsel under lupa. Klart man har blitt preget!

Tror kanskje den beste måten å nå frem til henne er å nærme seg disse tingene på en ikke-anklagende måte. Ta utgangspunkt i barnet og fremsnakke det dere ser hun trenger av kontakt med faren og andre ting. Ta en positiv vinkling når det er mulig "se hvordan "Thea" og pappa koser seg sammen med boka, det er så flott å se hvordan du klarer å slippe han til og la han være pappa for henne"

 

Anonymous poster hash: 455dd...4c1

Skrevet

 

 

 

 

Ikke en forferdelig en med seksuelt misbruk, men likevel ikke bra.

 

I dag merker jeg at jeg enda sliter med at mødre snakker fint om eller med sine døtre over ti år. Det river i meg innvendig fordi det minner meg på at jeg aldri opplevde det. De eneste siviliserte samtalene vi hadde var om henne og hennes fortreffelighet, evt folk som behandlet henne dårlig. Jeg smilte og nikket, tok det jeg kunne få av oppmerksomhet som ikke innebar kjeft.

 

Andre som har det slik?

 

Anonymous poster hash: d1534...c20

Jeg kjenner meg godt igjen, ble brukt som min mors støtte og venninne fra jeg var liten, for så å bli avvist og føle meg dum som ikke hadde noen venner når hun fikk seg ny kjæreste med jevne mellomrom. Jeg hadde ikke rom for å ivareta vennskap, for jeg gikk konstant på alerten i forhold til neste gang hun trengte meg. Hun trengte meg når det var problemer i et av hennes forhold, når hun fikk baksmell på skatten, når hun var i konflikt med resten av familien etc.

Jeg husker når jeg flyttet hjemmefra og følte meg så fri og at jeg endelig var sjef i mitt eget liv og kunne sette meg selv først. Men hver gang jeg ringte hjem sugde hun meg inn igjen, og ga meg dårlig samvittighet for å ikke være der for henne. Tok alltid en stund for å riste meg ut av den stemningen.

Men du, istedenfor å bli misunnelig på mødre og døtre som har godt forhold, så synes jeg du skal glede deg over det. Synes selv det er godt å se!

Tenk på at du selv skal legge til rette for å få et sånt forhold til din datter, nå kan du selv sette premissene - ikke moren din.

Råder deg til å gjøre ditt beste for å kvitte deg med bitterhet, det er en dårlig følgesvenn her i livet.

 

Anonymous poster hash: 455dd...4c1

Jeg vil gjerne spørre deg om noe.

Min mann har en datter som nå er en voksen ung kvinne, og som hadde en oppvekst som ligner din.

Faren fikk ikke ha samvær med henne, og barnefordelingsspørsmålet gikk til rettssak etter rettssak; inntil han for barnets egen skyld ga opp og slo seg til ro med å gjøre den tiden de hadde sammen best mulig.

 

I ettertid ser han at datteren var emosjonelt gissel for moren, og måtte trøste henne ustanselig, "snakke henne fra" en masse selvmordstrusler osv. Noe av atferden ligner Münchhausen by proxy, hun var hos utallige leger med datteren, som måtte spise utallige kosttilskudd. Hun endte med spiseforstyrrelser. Fortsatt har moren et visst grep om datteren, og truer stadig med å kaste seg i elva for den minste ting.

 

Hvordan kan man best hjelpe henne? Og hvordan kan jeg være en god person i livet hennes? Vi ble kjent da hun var voksen (ca 20) så jeg er jo ingen "stemor". Men jeg vil gjerne være en ressurs. I sær når hun nå selv har fått en liten datter, og oppfører seg nesten tilsvarende

 

Hvordan kan vi snakke om dette med henne? I alle fall faren, ikke primært jeg. Hun og mannen min har et godt forhold og snakker åpent om fortiden og konfliktene.

 

Anonymous poster hash: 3bfe8...246

Hmm... Det er vanskelig å uttale seg om andres situasjoner selv om de ligner, er veldig ydmyk i forhold til det.

For min del vokste det etterhvert fram en tanke om at jeg ville flytte, langt vekk, når jeg ble voksen. Det gjorde jeg også, flyttet til andre kanten av landet, og det var fantastisk! Her traff jeg helt nye personer som ikke visste noe om meg, og jeg kunne konsentrere meg om å skape og definere mitt eget liv, langt borte fra min mors påvirkning. Jeg har aldri brutt med henne, har hatt jevnlige besøk hele veien, men har i stadig større grad klart å sette grenser, både ovenfor henne og inne i meg selv i forhold til hvor mye ansvar jeg tillater meg selv å ta for henne. Føler pr i dag vi har et tilnærmet sunt og normalt forhold, men det krevde avstand og beslutningen om forandring måtte komme fra meg selv.

Det er nettopp dette siste punktet som er vanskelig i forhold til å hjelpe noen, slik dere vil hjelpe din manns datter. Hun må ønske å gjøre noe med dette selv, og hun må faktisk gjøre det selv. Dere kan hjelpe og støtte, men dere kan ikke være de som driver prosessen framover.

Mitt beste råd blir kanskje å oppmuntre henne til å gjøre positive ting i eget liv, skaffe seg en utdanning/jobb hun brenner for, dyrke interesser, få et godt forhold til en mann, opparbeide gode vennskap. Alle disse tingene vil være gode oppbyggelige ting for HENNES liv, og fjerne fokus, tid og energi fra det destruktive samspillet med moren.

 

Anonymous poster hash: 455dd...4c1

 

Det var ikke meg du spurte, men jeg har også hatt en lignende oppvekst. Jeg synes du har fått et veldig godt svar allerede, men har likevel lyst å legge til noe. Du skriver at hun nå har fått en datter og at hun oppfører seg nesten tilsvarende. (Hvis jeg forstår riktig, så mener du hun behandler datteren på en måte som minner om hvordan moren behandlet henne selv? Hvis jeg har missforstått kan du bare se bort fra svaret mitt.)

 

Når hun har vokst opp på den måten så er moren den eneste rollemodellen hun har i forhold til hvordan forholdet mellom mor og barn skal være. Man vet egentlig hvordan det ikke skal være, men fordi man mangler sammenligningsgrunnlag kan det være lett å gli inn i det samme mønsteret, rett og slett av mangel på noe bedre. Selv bodde jeg sammen med en venninne og hennes barn en periode etter at jeg flyttet hjemmefra. Denne venninnen var ti år eldre enn meg,og hadde dermed en del mer livserfaring enn meg. Jeg fikk veldig mange aha opplevelser i forhold til hvordan ting fungerer i familier som ikke er dysfunksjonelle, og er sikker på at jeg uten denne tiden hadde hatt veldig mye dårligere forutsetning for å ta vare på egne barn.  

Dette vil sikkert være et veldig sårt tema, og vanskelig å snakke om, men hun snakker jo fortrolig med faren, så med en forsiktig, respektfull og ikke anklagende vinkling, bør det være mulig å snakke om det. Jeg tror det er viktig å være forståelsesfull i forhold til at hennes adferd som mor er en naturlig reaksjon på den oppveksten hun har hatt, samtidig som man reflekterer rundt hva som skal til for å få til en endring. Kanskje hadde hun hatt godt av å gå et kurs, eller få veiledning av profesjonelle? 

 

Anonymous poster hash: 30bc9...19d

 

 

De er ikke slik at man ikke vet bedre om man har vokst opp i en dysfunksjonell familie.

Ofte vet man nettopp hva man ønsker å unngå å videreføre når det gjelder egne barn.

 

Til ..246: Jeg må si at jeg får et lite inntrykk av at du ser spøkelser på høylys dag når du ut fra ett eneste eksempel mener at datteren oppdrar sitt barn slik hun selv ble oppdratt, babyen er 1,5 år!

Ellers: I de få tilfellene jeg kjenner til der mødrene ikke ville at menn skulle skifte bleie på barnet, så har de selv som små vært utsatt for seksuelt misbruk.

 

 

Anonymous poster hash: 01d3c...654

Skrevet

Takk for begge svar!

 

Ja, begge "resultater" er jo logisk reaksjon på oppveksten, både å gjøre noe lignende og å gjøre det motsatte. Hun er bevisst på å være en annen slags mor, og søker råd her og der (dessverre mest hos sånne som ikke nødvendigvis kan noe om barn: numerologer, healere osv 😮), og gjør jo en god jobb. Men det er vanskelig å se seg selv utenfra... Moren fylte henne med kosttilskudd og liksom-medisiner, selv løper hun byen rundt etter økologisk kalvekjøtt og organiske sesamfrø til datteren. Det blir to alen av samme stykke, selv om altså merkelappen er ny.

 

Jeg tror uansett dere har rett i at dette kan bli sårt hvis man har en kritisk tone. Min mann er nærmere til å si noe om det enn jeg er, men han må jammen trå forsiktig.

 

Anonymous poster hash: 3bfe8...246

Skrevet

 

 

 

 

 

 

 

Ikke en forferdelig en med seksuelt misbruk, men likevel ikke bra.

 

I dag merker jeg at jeg enda sliter med at mødre snakker fint om eller med sine døtre over ti år. Det river i meg innvendig fordi det minner meg på at jeg aldri opplevde det. De eneste siviliserte samtalene vi hadde var om henne og hennes fortreffelighet, evt folk som behandlet henne dårlig. Jeg smilte og nikket, tok det jeg kunne få av oppmerksomhet som ikke innebar kjeft.

 

Andre som har det slik?

 

Anonymous poster hash: d1534...c20

Jeg kjenner meg godt igjen, ble brukt som min mors støtte og venninne fra jeg var liten, for så å bli avvist og føle meg dum som ikke hadde noen venner når hun fikk seg ny kjæreste med jevne mellomrom. Jeg hadde ikke rom for å ivareta vennskap, for jeg gikk konstant på alerten i forhold til neste gang hun trengte meg. Hun trengte meg når det var problemer i et av hennes forhold, når hun fikk baksmell på skatten, når hun var i konflikt med resten av familien etc.

Jeg husker når jeg flyttet hjemmefra og følte meg så fri og at jeg endelig var sjef i mitt eget liv og kunne sette meg selv først. Men hver gang jeg ringte hjem sugde hun meg inn igjen, og ga meg dårlig samvittighet for å ikke være der for henne. Tok alltid en stund for å riste meg ut av den stemningen.

Men du, istedenfor å bli misunnelig på mødre og døtre som har godt forhold, så synes jeg du skal glede deg over det. Synes selv det er godt å se!

Tenk på at du selv skal legge til rette for å få et sånt forhold til din datter, nå kan du selv sette premissene - ikke moren din.

Råder deg til å gjøre ditt beste for å kvitte deg med bitterhet, det er en dårlig følgesvenn her i livet.

 

Anonymous poster hash: 455dd...4c1

Jeg vil gjerne spørre deg om noe.

Min mann har en datter som nå er en voksen ung kvinne, og som hadde en oppvekst som ligner din.

Faren fikk ikke ha samvær med henne, og barnefordelingsspørsmålet gikk til rettssak etter rettssak; inntil han for barnets egen skyld ga opp og slo seg til ro med å gjøre den tiden de hadde sammen best mulig.

 

I ettertid ser han at datteren var emosjonelt gissel for moren, og måtte trøste henne ustanselig, "snakke henne fra" en masse selvmordstrusler osv. Noe av atferden ligner Münchhausen by proxy, hun var hos utallige leger med datteren, som måtte spise utallige kosttilskudd. Hun endte med spiseforstyrrelser. Fortsatt har moren et visst grep om datteren, og truer stadig med å kaste seg i elva for den minste ting.

 

Hvordan kan man best hjelpe henne? Og hvordan kan jeg være en god person i livet hennes? Vi ble kjent da hun var voksen (ca 20) så jeg er jo ingen "stemor". Men jeg vil gjerne være en ressurs. I sær når hun nå selv har fått en liten datter, og oppfører seg nesten tilsvarende

 

Hvordan kan vi snakke om dette med henne? I alle fall faren, ikke primært jeg. Hun og mannen min har et godt forhold og snakker åpent om fortiden og konfliktene.

 

Anonymous poster hash: 3bfe8...246

Hmm... Det er vanskelig å uttale seg om andres situasjoner selv om de ligner, er veldig ydmyk i forhold til det.

For min del vokste det etterhvert fram en tanke om at jeg ville flytte, langt vekk, når jeg ble voksen. Det gjorde jeg også, flyttet til andre kanten av landet, og det var fantastisk! Her traff jeg helt nye personer som ikke visste noe om meg, og jeg kunne konsentrere meg om å skape og definere mitt eget liv, langt borte fra min mors påvirkning. Jeg har aldri brutt med henne, har hatt jevnlige besøk hele veien, men har i stadig større grad klart å sette grenser, både ovenfor henne og inne i meg selv i forhold til hvor mye ansvar jeg tillater meg selv å ta for henne. Føler pr i dag vi har et tilnærmet sunt og normalt forhold, men det krevde avstand og beslutningen om forandring måtte komme fra meg selv.

Det er nettopp dette siste punktet som er vanskelig i forhold til å hjelpe noen, slik dere vil hjelpe din manns datter. Hun må ønske å gjøre noe med dette selv, og hun må faktisk gjøre det selv. Dere kan hjelpe og støtte, men dere kan ikke være de som driver prosessen framover.

Mitt beste råd blir kanskje å oppmuntre henne til å gjøre positive ting i eget liv, skaffe seg en utdanning/jobb hun brenner for, dyrke interesser, få et godt forhold til en mann, opparbeide gode vennskap. Alle disse tingene vil være gode oppbyggelige ting for HENNES liv, og fjerne fokus, tid og energi fra det destruktive samspillet med moren.

 

Anonymous poster hash: 455dd...4c1

Det var ikke meg du spurte, men jeg har også hatt en lignende oppvekst. Jeg synes du har fått et veldig godt svar allerede, men har likevel lyst å legge til noe. Du skriver at hun nå har fått en datter og at hun oppfører seg nesten tilsvarende. (Hvis jeg forstår riktig, så mener du hun behandler datteren på en måte som minner om hvordan moren behandlet henne selv? Hvis jeg har missforstått kan du bare se bort fra svaret mitt.)

 

Når hun har vokst opp på den måten så er moren den eneste rollemodellen hun har i forhold til hvordan forholdet mellom mor og barn skal være. Man vet egentlig hvordan det ikke skal være, men fordi man mangler sammenligningsgrunnlag kan det være lett å gli inn i det samme mønsteret, rett og slett av mangel på noe bedre. Selv bodde jeg sammen med en venninne og hennes barn en periode etter at jeg flyttet hjemmefra. Denne venninnen var ti år eldre enn meg,og hadde dermed en del mer livserfaring enn meg. Jeg fikk veldig mange aha opplevelser i forhold til hvordan ting fungerer i familier som ikke er dysfunksjonelle, og er sikker på at jeg uten denne tiden hadde hatt veldig mye dårligere forutsetning for å ta vare på egne barn.

Dette vil sikkert være et veldig sårt tema, og vanskelig å snakke om, men hun snakker jo fortrolig med faren, så med en forsiktig, respektfull og ikke anklagende vinkling, bør det være mulig å snakke om det. Jeg tror det er viktig å være forståelsesfull i forhold til at hennes adferd som mor er en naturlig reaksjon på den oppveksten hun har hatt, samtidig som man reflekterer rundt hva som skal til for å få til en endring. Kanskje hadde hun hatt godt av å gå et kurs, eller få veiledning av profesjonelle?

 

Anonymous poster hash: 30bc9...19d

De er ikke slik at man ikke vet bedre om man har vokst opp i en dysfunksjonell familie.

Ofte vet man nettopp hva man ønsker å unngå å videreføre når det gjelder egne barn.

 

Til ..246: Jeg må si at jeg får et lite inntrykk av at du ser spøkelser på høylys dag når du ut fra ett eneste eksempel mener at datteren oppdrar sitt barn slik hun selv ble oppdratt, babyen er 1,5 år!

Ellers: I de få tilfellene jeg kjenner til der mødrene ikke ville at menn skulle skifte bleie på barnet, så har de selv som små vært utsatt for seksuelt misbruk.

 

 

Anonymous poster hash: 01d3c...654

Jeg ser ikke spøkelser, min mann ser repetisjoner. Og: et eneste eksempel jeg nevner HER er ikke det eneste vi har sett.

(Mannen får ellers både bade og bytte på barnet, men mor stoler ikke på at noen andre kan trøste, få henne til å sove, gjøre henne trygg osv. Mamma er best og vet best. Vi har sikkert alle en rem av huden, og når vi ammer er det jo lettere å legge selv. Men her er det i ferd med å bli et mønster.)

 

 

Anonymous poster hash: 3bfe8...246

Skrevet

Takk for begge svar!

 

Ja, begge "resultater" er jo logisk reaksjon på oppveksten, både å gjøre noe lignende og å gjøre det motsatte. Hun er bevisst på å være en annen slags mor, og søker råd her og der (dessverre mest hos sånne som ikke nødvendigvis kan noe om barn: numerologer, healere osv ), og gjør jo en god jobb. Men det er vanskelig å se seg selv utenfra... Moren fylte henne med kosttilskudd og liksom-medisiner, selv løper hun byen rundt etter økologisk kalvekjøtt og organiske sesamfrø til datteren. Det blir to alen av samme stykke, selv om altså merkelappen er ny.

 

Jeg tror uansett dere har rett i at dette kan bli sårt hvis man har en kritisk tone. Min mann er nærmere til å si noe om det enn jeg er, men han må jammen trå forsiktig.

 

Anonymous poster hash: 3bfe8...246

 

Ser du ikke selv hvor dømmende du nå er ovenfor dem som har en annerledes livsstil og er opptatt av slikt, og at du ikke klarer å skille det ene fra det andre?!

 

Dersom datteren ikke hadde noen sykdommer eller allergier, men moren likevel ga henne medikamenter og vitaminer som ikke hun burde hatt, så har moren gjort noe galt.

 

Datteren er tydeligvis også opptatt av alternativ livsstil, men hun gjør på ingen måte noe galt!

Det er en hel verden der ute av mennesker som tenker som henne. La folk leve sitt liv slik de vil, så lenge de tar godt vare på barna sine.

 

Anonymous poster hash: 01d3c...654

Skrevet

 

 

 

 

 

 

Ikke en forferdelig en med seksuelt misbruk, men likevel ikke bra.

 

I dag merker jeg at jeg enda sliter med at mødre snakker fint om eller med sine døtre over ti år. Det river i meg innvendig fordi det minner meg på at jeg aldri opplevde det. De eneste siviliserte samtalene vi hadde var om henne og hennes fortreffelighet, evt folk som behandlet henne dårlig. Jeg smilte og nikket, tok det jeg kunne få av oppmerksomhet som ikke innebar kjeft.

 

Andre som har det slik?

 

Anonymous poster hash: d1534...c20

Jeg kjenner meg godt igjen, ble brukt som min mors støtte og venninne fra jeg var liten, for så å bli avvist og føle meg dum som ikke hadde noen venner når hun fikk seg ny kjæreste med jevne mellomrom. Jeg hadde ikke rom for å ivareta vennskap, for jeg gikk konstant på alerten i forhold til neste gang hun trengte meg. Hun trengte meg når det var problemer i et av hennes forhold, når hun fikk baksmell på skatten, når hun var i konflikt med resten av familien etc.

Jeg husker når jeg flyttet hjemmefra og følte meg så fri og at jeg endelig var sjef i mitt eget liv og kunne sette meg selv først. Men hver gang jeg ringte hjem sugde hun meg inn igjen, og ga meg dårlig samvittighet for å ikke være der for henne. Tok alltid en stund for å riste meg ut av den stemningen.

Men du, istedenfor å bli misunnelig på mødre og døtre som har godt forhold, så synes jeg du skal glede deg over det. Synes selv det er godt å se!

Tenk på at du selv skal legge til rette for å få et sånt forhold til din datter, nå kan du selv sette premissene - ikke moren din.

Råder deg til å gjøre ditt beste for å kvitte deg med bitterhet, det er en dårlig følgesvenn her i livet.

 

Anonymous poster hash: 455dd...4c1

Jeg vil gjerne spørre deg om noe.

Min mann har en datter som nå er en voksen ung kvinne, og som hadde en oppvekst som ligner din.

Faren fikk ikke ha samvær med henne, og barnefordelingsspørsmålet gikk til rettssak etter rettssak; inntil han for barnets egen skyld ga opp og slo seg til ro med å gjøre den tiden de hadde sammen best mulig.

 

I ettertid ser han at datteren var emosjonelt gissel for moren, og måtte trøste henne ustanselig, "snakke henne fra" en masse selvmordstrusler osv. Noe av atferden ligner Münchhausen by proxy, hun var hos utallige leger med datteren, som måtte spise utallige kosttilskudd. Hun endte med spiseforstyrrelser. Fortsatt har moren et visst grep om datteren, og truer stadig med å kaste seg i elva for den minste ting.

 

Hvordan kan man best hjelpe henne? Og hvordan kan jeg være en god person i livet hennes? Vi ble kjent da hun var voksen (ca 20) så jeg er jo ingen "stemor". Men jeg vil gjerne være en ressurs. I sær når hun nå selv har fått en liten datter, og oppfører seg nesten tilsvarende

 

Hvordan kan vi snakke om dette med henne? I alle fall faren, ikke primært jeg. Hun og mannen min har et godt forhold og snakker åpent om fortiden og konfliktene.

 

Anonymous poster hash: 3bfe8...246

Hmm... Det er vanskelig å uttale seg om andres situasjoner selv om de ligner, er veldig ydmyk i forhold til det.

For min del vokste det etterhvert fram en tanke om at jeg ville flytte, langt vekk, når jeg ble voksen. Det gjorde jeg også, flyttet til andre kanten av landet, og det var fantastisk! Her traff jeg helt nye personer som ikke visste noe om meg, og jeg kunne konsentrere meg om å skape og definere mitt eget liv, langt borte fra min mors påvirkning. Jeg har aldri brutt med henne, har hatt jevnlige besøk hele veien, men har i stadig større grad klart å sette grenser, både ovenfor henne og inne i meg selv i forhold til hvor mye ansvar jeg tillater meg selv å ta for henne. Føler pr i dag vi har et tilnærmet sunt og normalt forhold, men det krevde avstand og beslutningen om forandring måtte komme fra meg selv.

Det er nettopp dette siste punktet som er vanskelig i forhold til å hjelpe noen, slik dere vil hjelpe din manns datter. Hun må ønske å gjøre noe med dette selv, og hun må faktisk gjøre det selv. Dere kan hjelpe og støtte, men dere kan ikke være de som driver prosessen framover.

Mitt beste råd blir kanskje å oppmuntre henne til å gjøre positive ting i eget liv, skaffe seg en utdanning/jobb hun brenner for, dyrke interesser, få et godt forhold til en mann, opparbeide gode vennskap. Alle disse tingene vil være gode oppbyggelige ting for HENNES liv, og fjerne fokus, tid og energi fra det destruktive samspillet med moren.

 

Anonymous poster hash: 455dd...4c1

Det var ikke meg du spurte, men jeg har også hatt en lignende oppvekst. Jeg synes du har fått et veldig godt svar allerede, men har likevel lyst å legge til noe. Du skriver at hun nå har fått en datter og at hun oppfører seg nesten tilsvarende. (Hvis jeg forstår riktig, så mener du hun behandler datteren på en måte som minner om hvordan moren behandlet henne selv? Hvis jeg har missforstått kan du bare se bort fra svaret mitt.)

 

Når hun har vokst opp på den måten så er moren den eneste rollemodellen hun har i forhold til hvordan forholdet mellom mor og barn skal være. Man vet egentlig hvordan det ikke skal være, men fordi man mangler sammenligningsgrunnlag kan det være lett å gli inn i det samme mønsteret, rett og slett av mangel på noe bedre. Selv bodde jeg sammen med en venninne og hennes barn en periode etter at jeg flyttet hjemmefra. Denne venninnen var ti år eldre enn meg,og hadde dermed en del mer livserfaring enn meg. Jeg fikk veldig mange aha opplevelser i forhold til hvordan ting fungerer i familier som ikke er dysfunksjonelle, og er sikker på at jeg uten denne tiden hadde hatt veldig mye dårligere forutsetning for å ta vare på egne barn.

Dette vil sikkert være et veldig sårt tema, og vanskelig å snakke om, men hun snakker jo fortrolig med faren, så med en forsiktig, respektfull og ikke anklagende vinkling, bør det være mulig å snakke om det. Jeg tror det er viktig å være forståelsesfull i forhold til at hennes adferd som mor er en naturlig reaksjon på den oppveksten hun har hatt, samtidig som man reflekterer rundt hva som skal til for å få til en endring. Kanskje hadde hun hatt godt av å gå et kurs, eller få veiledning av profesjonelle?

 

Anonymous poster hash: 30bc9...19d

De er ikke slik at man ikke vet bedre om man har vokst opp i en dysfunksjonell familie.

Ofte vet man nettopp hva man ønsker å unngå å videreføre når det gjelder egne barn.

 

Til ..246: Jeg må si at jeg får et lite inntrykk av at du ser spøkelser på høylys dag når du ut fra ett eneste eksempel mener at datteren oppdrar sitt barn slik hun selv ble oppdratt, babyen er 1,5 år!

Ellers: I de få tilfellene jeg kjenner til der mødrene ikke ville at menn skulle skifte bleie på barnet, så har de selv som små vært utsatt for seksuelt misbruk.

 

 

Anonymous poster hash: 01d3c...654

Jeg ser ikke spøkelser, min mann ser repetisjoner. Og: et eneste eksempel jeg nevner HER er ikke det eneste vi har sett.

(Mannen får ellers både bade og bytte på barnet, men mor stoler ikke på at noen andre kan trøste, få henne til å sove, gjøre henne trygg osv. Mamma er best og vet best. Vi har sikkert alle en rem av huden, og når vi ammer er det jo lettere å legge selv. Men her er det i ferd med å bli et mønster.)

 

 

Anonymous poster hash: 3bfe8...246

 

 

Dette er ikke uvanlig, og dette får kone og mann finne ut av selv.

 

Hvis dere skal klare å opprettholde en god relasjon til henne, mannen og barnet, så tror jeg de er viktig at du innser at hun er voksen, og evner å se hva som er noe du og din mann har noe med og hva dere ikke har noe med.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 01d3c...654

Skrevet

 

 

Takk for begge svar!

 

Ja, begge "resultater" er jo logisk reaksjon på oppveksten, både å gjøre noe lignende og å gjøre det motsatte. Hun er bevisst på å være en annen slags mor, og søker råd her og der (dessverre mest hos sånne som ikke nødvendigvis kan noe om barn: numerologer, healere osv ), og gjør jo en god jobb. Men det er vanskelig å se seg selv utenfra... Moren fylte henne med kosttilskudd og liksom-medisiner, selv løper hun byen rundt etter økologisk kalvekjøtt og organiske sesamfrø til datteren. Det blir to alen av samme stykke, selv om altså merkelappen er ny.

 

Jeg tror uansett dere har rett i at dette kan bli sårt hvis man har en kritisk tone. Min mann er nærmere til å si noe om det enn jeg er, men han må jammen trå forsiktig.

 

Anonymous poster hash: 3bfe8...246

Ser du ikke selv hvor dømmende du nå er ovenfor dem som har en annerledes livsstil og er opptatt av slikt, og at du ikke klarer å skille det ene fra det andre?!

 

Dersom datteren ikke hadde noen sykdommer eller allergier, men moren likevel ga henne medikamenter og vitaminer som ikke hun burde hatt, så har moren gjort noe galt.

 

Datteren er tydeligvis også opptatt av alternativ livsstil, men hun gjør på ingen måte noe galt!

Det er en hel verden der ute av mennesker som tenker som henne. La folk leve sitt liv slik de vil, så lenge de tar godt vare på barna sine.

 

Anonymous poster hash: 01d3c...654

Ok, da sier vi det sånn. Du vet alt om meg uten å ha møtt meg. Jeg vet ingen ting om min stedatter og min manns barnebarn etter å ha bodd vegg i vegg med familien og tilbragt alle ferier med dem i flere år. Du vet sikkert best.

 

Anonymous poster hash: 3bfe8...246

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...