BUP diagnose

[HvittHus]

Jeg hadde blitt veldig takknemlig hvis noen som arbeider med dette eller kjenner til systemet kunne lese denne posten og evnt gi noen råd.

 

Min ungdom på snart 18 har i et halvt år gått til "behandling" på BUP. Dette for å få hjelp med en spiseforstyrrelse. Det er brukt 10% tid på behandling av dette problemet og 90% på utredning av diagnose. Vi foreldre har vært inne til både enesamtaler og til fellessamtaler med ungdom og behandler.

 

Nå er det satt opp time på nyåret hvor behandler skal gjennomgå diagnosesettingen med ungdommen og oss foreldre. Men så er det slik at ungdommen ikke ønsker at det skal registreres noen diagnose både fordi dette kan skape problemer i forbindelse med livsforsikring, samt kunne bli et problem i forhold til kommende arbeid. Ungdommen mener også at det å sette en diagnose vil bli et hinder for videre utvikling da det er lett å relatere alt til denne evnt diagnosen. 

 

Ungdommen føler allerede at behandler kan ha satt en merkelapp på problematikken som er feil. H*n er utredet for bipolar lidelse, autisme av alle ting??, depresjon og tvangslidelser, mens problemet er en ungdom som ligger langt foran sine jevnaldrene mentalt og derfor sliter sosialt, har gått på en smell i forhold til at h*n ikke klarer å opprettholde karakternivået fra u.skolen(avgangsnitt på 5,7) samt har fått påvist grenselavt stoffskifte trolig pga jodmangel(vegetarianer). Ungdommen virker utbrent, og ikke bipolar eller autistisk.

 

Kan ungdommen nekte at det settes en diagnose? Evnt hva kan gjøres for å få den vekk?

 

Ungdommen avslutter etter nyttår behandlingen ved BUP av eget ønske, både pga fravær fra skole, samt at det ikke skjer noen utvikling i den behandlingen som foretas. H*n ønsker heller å jobbe videre med problematikken med oss foreldre og på egenhånd.(Far har faglig kompetanse.)

[Anonym bruker]

Nei. Man kan ikke nekte at helsepersonell stiller diagnose etter å ha gjennomført en utredning. Man kan få journalført egne innsigelser mot diagnosen. Senere kan man utredes på nytt og diagnosen kan revurderes (om det er en diagnose med trolig lang varighet).

 

Jeg tror det er lite lurt å skulle behandle en spiseforstyrrelse ved egenarbeid og en far med fagkompetanse. Men BUP kan ha varierende kvalitet. Kanskje kan dere vurdere henvisning til privatpraktiserende psykolog/psykiater med refusjonsavtale?

 

 

Anonymous poster hash: 3d0d9...633

[Anonym bruker]

Hvorfor sende ungdommen til bup, om dere ikke vil ha diagnose?

 

 

Anonymous poster hash: ab8a3...d28

[HvittHus]

Hvorfor sende ungdommen til bup, om dere ikke vil ha diagnose?

 

 

Anonymous poster hash: ab8a3...d28

Vi har ikke sendt ungdommen til BUP. Det ordnet h*n selv. Dette er en veldig oppegående ungdom som klarer seg mye på egenhånd.

 

 

Nei. Man kan ikke nekte at helsepersonell stiller diagnose etter å ha gjennomført en utredning. Man kan få journalført egne innsigelser mot diagnosen. Senere kan man utredes på nytt og diagnosen kan revurderes (om det er en diagnose med trolig lang varighet).

 

Jeg tror det er lite lurt å skulle behandle en spiseforstyrrelse ved egenarbeid og en far med fagkompetanse. Men BUP kan ha varierende kvalitet. Kanskje kan dere vurdere henvisning til privatpraktiserende psykolog/psykiater med refusjonsavtale?

 

 

 

Anonymous poster hash: 3d0d9...633

 

Spieseforstyrrelsen er langt på vei overstått, og det uten at ungdommen fikk noe særlig til hjelp fra BUP. H*n har arbeidet hardt på egenhånd og er pr nå omtrent symptomfri.

 

Så det er ikke noe man kan gjøre for å forhindre at det blir satt en diagnose altså? Selv om dette kan skape problemer for ungdommen på lengre sikt?

[Anonym bruker]

Kjenner ei som har spiseforstyrrelse og vært innlagt flere ganger. BUP har ikke gjort annet enn å lage problemer. Både familiært og til selve jenta som har slitt. Sykt at de får drive på som de gjør. Har selv hatt kontakt med de, totalt meningsløst.

Mistet mye respekt for dem.

 

Anonymous poster hash: 8145f...067

[Iiiiik]

Det er riktig som ..633 over her sier at dere ikke kan nekte helsepersonellet å stille diagnose når ungdommen først har vært gjennom en utredning. Som ansatt i spesialisthelsetjenesten skal de jo bruke sin faglighet til å vurdere pasienten, det er ikke slik at pasienten selv bestemmer. Ville vært omtrent som om du hadde vært inne til undersøkelse av hjertet, og hadde ønsket at det ikke skulle journalføres at du hadde feil med en hjerteklaff eller svært forhøyet kolesterol.  

 

Etter at dere har fått tilbakemelding på diagnose, kan dere enten kreve det journalført at dere ikke er enige, dere kan be om en annen behandler, eller dere kan søke ny utredning et annet sted. Siden det er fritt sykehusvalg i Norge, kan dere oppsøke en annen BUP hvis dere ønsker det, eller DPS etter at ungdommen har fylt 18.

 

Så sant ungdommen ikke ønsker en militær karriere, vil bli politi eller pilot, kan jeg ikke skjønne at en eventuell diagnose skulle kunne virke inn på fremtidig yrkesutøvelse. Og hvis det var sånn at farens faglige kompetanse var nyttig, hva er da grunnen til at dere i utgangspunktet oppsøkte BUP? Hvis det holder med pappa, hadde dere vel ikke trengt å komme dit? Sånn som jeg kjenner utdannet helsepersonell, så er det svært viktig å ikke skulle innta en profesjonell relasjon til barnet sitt, både fordi det i seg selv er umulig og fordi det ville være så katastrofalt hvis man gjorde en feilvurdering.

[HvittHus]

Kjenner ei som har spiseforstyrrelse og vært innlagt flere ganger. BUP har ikke gjort annet enn å lage problemer. Både familiært og til selve jenta som har slitt. Sykt at de får drive på som de gjør. Har selv hatt kontakt med de, totalt meningsløst.

Mistet mye respekt for dem.

 

Anonymous poster hash: 8145f...067

Huff det var trist å høre. Vi kan vel ikke si at det er skapt problemer enda, men hjelp det har hun fått i liten grad. 

 

Mannen min er også lite imponert over BUP, men det er i forbindelse med jobben. Hadde vi fått bestemme hadde ungdommen blitt sendt til en ordinær psykolog, men h*n ønsket selv å prøve BUP og da er det lite vi foreldre får gjort.

[Ladybird2014]

Mange med spiseforstyrrelser får senere diagnosen autisme.

[HvittHus]

Det er riktig som ..633 over her sier at dere ikke kan nekte helsepersonellet å stille diagnose når ungdommen først har vært gjennom en utredning. Som ansatt i spesialisthelsetjenesten skal de jo bruke sin faglighet til å vurdere pasienten, det er ikke slik at pasienten selv bestemmer. Ville vært omtrent som om du hadde vært inne til undersøkelse av hjertet, og hadde ønsket at det ikke skulle journalføres at du hadde feil med en hjerteklaff eller svært forhøyet kolesterol.  

 

Etter at dere har fått tilbakemelding på diagnose, kan dere enten kreve det journalført at dere ikke er enige, dere kan be om en annen behandler, eller dere kan søke ny utredning et annet sted. Siden det er fritt sykehusvalg i Norge, kan dere oppsøke en annen BUP hvis dere ønsker det, eller DPS etter at ungdommen har fylt 18.

 

Så sant ungdommen ikke ønsker en militær karriere, vil bli politi eller pilot, kan jeg ikke skjønne at en eventuell diagnose skulle kunne virke inn på fremtidig yrkesutøvelse. Og hvis det var sånn at farens faglige kompetanse var nyttig, hva er da grunnen til at dere i utgangspunktet oppsøkte BUP? Hvis det holder med pappa, hadde dere vel ikke trengt å komme dit? Sånn som jeg kjenner utdannet helsepersonell, så er det svært viktig å ikke skulle innta en profesjonell relasjon til barnet sitt, både fordi det i seg selv er umulig og fordi det ville være så katastrofalt hvis man gjorde en feilvurdering.

Vi har ikke oppsøkt BUP. Det har ungdommen selv gjort og som foreldre til en ungdommen over 16 har vi ikke rett til å bestemme i helsesaker. Man har faktisk ikke rett til å få vite at ungdommen får behandling engang slik regelverket er i Norge.

[HvittHus]

Mange med spiseforstyrrelser får senere diagnosen autisme.

Autisme har ungdommen ikke og det er også fastslått. Men at det overhodet ble brukt tid på å utelukke denne diagnosen, er for meg komplett uforståelig. 

[Iiiiik]

 

Vi har ikke oppsøkt BUP. Det har ungdommen selv gjort og som foreldre til en ungdommen over 16 har vi ikke rett til å bestemme i helsesaker. Man har faktisk ikke rett til å få vite at ungdommen får behandling engang slik regelverket er i Norge.

 

 

Så det etter at jeg hadde svart, at ungdommen selv hadde oppsøkt BUP. Er enig i at det er litt rart at ungdom regnes som voksne helsemessig etter at de har fylt 16.

[Ladybird2014]

Huff, vanskelig situasjon dette...

[HvittHus]

 

 

Vi har ikke oppsøkt BUP. Det har ungdommen selv gjort og som foreldre til en ungdommen over 16 har vi ikke rett til å bestemme i helsesaker. Man har faktisk ikke rett til å få vite at ungdommen får behandling engang slik regelverket er i Norge.

 

 

Så det etter at jeg hadde svart, at ungdommen selv hadde oppsøkt BUP. Er enig i at det er litt rart at ungdom regnes som voksne helsemessig etter at de har fylt 16.

 

Det er faktisk helt på uansvarlig etter min mening. Helt greit at foreldre ikke trenger vite om prevensjon og abort, men når det gjelder alvorlige problemer, ser jeg ikke at det er rimelig at foreldre ikke får kjennskap til barnets diagnose og utredning. Hadde det ikke vært for at et brev ble sendt hit til ungdommen med avsender fra BUP, ville vi muligens ikke visst noe enda.

 

Ungdommen vår ville helst ordne opp i problemet på egenhånd, men det er nå engang slik at det er greit å ha noen medhjelpere og det innser h*n heldigvis nå. 

[Ladybird2014]

 

 

 

 

 

Vi har ikke oppsøkt BUP. Det har ungdommen selv gjort og som foreldre til en ungdommen over 16 har vi ikke rett til å bestemme i helsesaker. Man har faktisk ikke rett til å få vite at ungdommen får behandling engang slik regelverket er i Norge.

 

 

 

Så det etter at jeg hadde svart, at ungdommen selv hadde oppsøkt BUP. Er enig i at det er litt rart at ungdom regnes som voksne helsemessig etter at de har fylt 16.

Det er faktisk helt på uansvarlig etter min mening. Helt greit at foreldre ikke trenger vite om prevensjon og abort, men når det gjelder alvorlige problemer, ser jeg ikke at det er rimelig at foreldre ikke får kjennskap til barnets diagnose og utredning. Hadde det ikke vært for at et brev ble sendt hit til ungdommen med avsender fra BUP, ville vi muligens ikke visst noe enda.

 

Ungdommen vår ville helst ordne opp i problemet på egenhånd, men det er nå engang slik at det er greit å ha noen medhjelpere og det innser h*n heldigvis nå.

 

Enig i dette!

[Anonym bruker]

 

 

 

Vi har ikke oppsøkt BUP. Det har ungdommen selv gjort og som foreldre til en ungdommen over 16 har vi ikke rett til å bestemme i helsesaker. Man har faktisk ikke rett til å få vite at ungdommen får behandling engang slik regelverket er i Norge.

 

 

 

Så det etter at jeg hadde svart, at ungdommen selv hadde oppsøkt BUP. Er enig i at det er litt rart at ungdom regnes som voksne helsemessig etter at de har fylt 16.

Der er jeg uenig, all den tid den seksuelle lavalderen er satt til 16 år. Tror ungdom ville vegret seg for å oppsøke helsevesenet for prevensjon eller med mistanke om kjønnssykdommer dersom foreldrene fikk beskjed.

 

 

Anonymous poster hash: 628e4...0a2

[Iiiiik]

 

 

 

Vi har ikke oppsøkt BUP. Det har ungdommen selv gjort og som foreldre til en ungdommen over 16 har vi ikke rett til å bestemme i helsesaker. Man har faktisk ikke rett til å få vite at ungdommen får behandling engang slik regelverket er i Norge.

 

 

Så det etter at jeg hadde svart, at ungdommen selv hadde oppsøkt BUP. Er enig i at det er litt rart at ungdom regnes som voksne helsemessig etter at de har fylt 16.

 

Det er faktisk helt på uansvarlig etter min mening. Helt greit at foreldre ikke trenger vite om prevensjon og abort, men når det gjelder alvorlige problemer, ser jeg ikke at det er rimelig at foreldre ikke får kjennskap til barnets diagnose og utredning. Hadde det ikke vært for at et brev ble sendt hit til ungdommen med avsender fra BUP, ville vi muligens ikke visst noe enda.

 

Ungdommen vår ville helst ordne opp i problemet på egenhånd, men det er nå engang slik at det er greit å ha noen medhjelpere og det innser h*n heldigvis nå. 

 

Men det kan jo allikevel ikke deres lokale BUP lastes for. Jeg har venner som har jobbet med alvorlig problematikk som selvskading, og som har jobbet intensivt med ungdom for å få lov til å involvere foreldrene, men blitt nektet. Hadde de allikevel tatt kontakt med foreldrene, ville det ha blitt regnet som brudd på taushetsplikt og da kan de visst miste offentlig godkjenning.

[HvittHus]

 

 

 

Vi har ikke oppsøkt BUP. Det har ungdommen selv gjort og som foreldre til en ungdommen over 16 har vi ikke rett til å bestemme i helsesaker. Man har faktisk ikke rett til å få vite at ungdommen får behandling engang slik regelverket er i Norge.

 

 

Så det etter at jeg hadde svart, at ungdommen selv hadde oppsøkt BUP. Er enig i at det er litt rart at ungdom regnes som voksne helsemessig etter at de har fylt 16.

Der er jeg uenig, all den tid den seksuelle lavalderen er satt til 16 år. Tror ungdom ville vegret seg for å oppsøke helsevesenet for prevensjon eller med mistanke om kjønnssykdommer dersom foreldrene fikk beskjed.

 

 

Anonymous poster hash: 628e4...0a2

 

Jeg mener at det bør foretas en skjønnsmessig vurdering av om foreldrene bør eller ikke bør informeres. I verste fall kan ungdommen ha en alvorlig diagnose, uten at foreldrene får vite dette. 

[Anonym bruker]

Diagnosen er allerede satt og står i journalen selv om dere ikke har hatt møte enda.

 

Når det kommer til forsikring er også det for sent å tenke på, det at barnet har vært til utredning og behandling er nok til å bli nektet forsikring, uavhengig av diagnose.

 

Venninnen min var til utredning fordi hun hadde en del hjertebank da hun var 16-17 år gammel. Full utredning på sykehuset, men de fant ikke noe galt så konklusjonen ble en ufarlig liten rytmeforstyrrelse. Mange har det og det anses ikke som sykdom. Nå er hun 25 år og blir fremdeles nektet forsikring pga den utredningen...

 

Anonymous poster hash: d990d...ce3

[HvittHus]

Diagnosen er allerede satt og står i journalen selv om dere ikke har hatt møte enda.

 

Når det kommer til forsikring er også det for sent å tenke på, det at barnet har vært til utredning og behandling er nok til å bli nektet forsikring, uavhengig av diagnose.

 

Venninnen min var til utredning fordi hun hadde en del hjertebank da hun var 16-17 år gammel. Full utredning på sykehuset, men de fant ikke noe galt så konklusjonen ble en ufarlig liten rytmeforstyrrelse. Mange har det og det anses ikke som sykdom. Nå er hun 25 år og blir fremdeles nektet forsikring pga den utredningen...

 

Anonymous poster hash: d990d...ce3

Kan hun ikke få forsikring med unntak av hjertelidelser heller? Jeg vet forsikringselskapene er helt ekstreme på dette feltet, men har hørt om noen som har fått forsikring men med unntak. Personlig er jeg nektet livsforsikring i all framtid pga kreft. 

[Anonym bruker]

 

 

Diagnosen er allerede satt og står i journalen selv om dere ikke har hatt møte enda.

 

Når det kommer til forsikring er også det for sent å tenke på, det at barnet har vært til utredning og behandling er nok til å bli nektet forsikring, uavhengig av diagnose.

 

Venninnen min var til utredning fordi hun hadde en del hjertebank da hun var 16-17 år gammel. Full utredning på sykehuset, men de fant ikke noe galt så konklusjonen ble en ufarlig liten rytmeforstyrrelse. Mange har det og det anses ikke som sykdom. Nå er hun 25 år og blir fremdeles nektet forsikring pga den utredningen...

 

Anonymous poster hash: d990d...ce3

Kan hun ikke få forsikring med unntak av hjertelidelser heller? Jeg vet forsikringselskapene er helt ekstreme på dette feltet, men har hørt om noen som har fått forsikring men med unntak. Personlig er jeg nektet livsforsikring i all framtid pga kreft.

Nei, hun får ikke uføreforsikring i det hele tatt. Har prøvd flere selskaper, men siden det er hjertet får hun ikke.

 

 

 

Anonymous poster hash: d990d...ce3