Trenger tips og råd.. (Ikke tiggeinnlegg etter venner..)

[Anonym bruker]

hei. Jeg har veldig lite venner. Har to, men en av de trekker seg nå stadig mere unna. Liksom de eneste jeg har greid å holde på. Noen har jeg mistet kontakt med grunnet mye flytting inntil noen år siden. Har ikke "alltid vært venneløs". Vil bare ha tips til hvordan man skal oppføre seg for og få venner.. Jeg er normal tror jeg. Liker og prate, lytte og gi gode råd. Jeg har to unger og en samboer. Han har mange kompiser... Kjipt å sitte hjemme mens han drar til dem. Nye bekjentskap har liksom nok med seg og sitt. Har liksom grei kjemi, så forteller de om "den venninna som...", ja altså hundre forskjellige venninner. Jeg har liksom ingen og vise til lengre. Føler meg glemt i samfunnet. Selv om det ikke er synd i meg og mitt ansvar og ta tak i. Var med i barselgruppe. Fant kjemi med en, mange andre der dannet klikker og var fæle mot andre, baksnakkelser ol. Ingenting for meg. Jeg prater av og til med henne, nen hun har igjen mange venner. Jobber med andre som er kjempehyggelige og flotte, men blir det forslag om lønningspilser trekker de seg unna. Begynte på lagsport, men det er ikke forenlig med forskjellige arbeidstider. Nå begynner jeg snart på høyskole og ser frem til nye bekjentskap. Hva skal jeg si for å bli likt, hvordan vil du en potensiell venn skal være? Jeg er ikke rar tror jeg selv, men noe må det være.. Føler meg som en usikker grå mus. Jeg føler det er skikkelig ille når svigermor kommenterte at hun håper jeg kommer overens med noen på skolen, for ellers blir det ensomt. (Samlingsbasert, blir borte to uker av gangen). Føler meg desperat, dum, glemt. Ingen hadde arrangert babyshower for meg nå, ingen ville holdt utdrikningslag, kirken ville vært lite folk i om jeg dør nå. Jeg har kjæreste, jeg er aldri frekk mot noen, jeg prøver å gi folk komplimenter og spørre de om ting for å få praten i gang. Men heg føler folk er opptatt med seg og sitt. Har utviklet en form for sosial angst tror jeg, fordi jeg ikke føler meg bra nok. Dette er mine innerste triste tanker. Facebook feks er nærmest utelukket, folk får jo hundrevis av likes for et bilde eller en status og jeg føler meg som en taper... Igjen, jeg vet det er opptil meg. Vil bare vite hva jeg skal si og hvem jeg skal være.

 

Anonymous poster hash: 851cb...1ac

[Anonym bruker]

Det beste er å bare være deg selv. Med det samme du prøver å være "en annen" endre du med å bli falsk, og det vil gjennomskues etterhvert.

 

Du sier at du ikke har vært venneløs tidliger, men at venner har falt bort pga. mye flytting. Det er naturlig. Det er også naturlig at man ikke har like mye til felles med alle man vokste opp med når man blir voksen og gjør ulike valg med mann/barn, jobb, reise, utdanning. Av og til flyter man bort fra hverandre uten at det er noe galt med noen.

 

Så når du begynner å studere, bare tør å være deg selv og stol på at du selv er god nok. Virker som om du gjør det riktige med å ta initiativ og være hyggelig.

 

Svigermors uttalelse tror jeg bare er en uheldig formulering, hun kunne like gjerne sagt "håper du får gode studievenner/-bekjente, det er så mye hyggeligere å studere om de man studerer sammen med er hyggelige personer".

 

Og facebook... husk at de som får "hundrevis av likes" ikke er gode venner med disse. De har bare en hel mengde av folk på vennelisten som ikke egentlig kjenner dem, og dermed er også likes'ene ganske upersonlige. Noen liker i hytt og vær for å gi inntrykk til andre at de har mange venner også.

Jeg holder min fb-liste på lavt antall, bare de jeg virkelig ønsker å ha der er der. Jeg har såvidt bikket 100, og jeg synes egentlig at det er litt for mange. Jeg kom inn i en periode hvor jeg kjente at fb ikke var bra for meg, så nå har jeg ikke vært der på over et halvt år - og det føles bra

 

Vær deg selv, da vil du få de beste vennene for deg. Lykke til med studiene

Anonymous poster hash: 2bc9a...b5f

[Anonym bruker]

Hvor bor du? Jeg trenger en venninne

 

Anonymous poster hash: ad7a9...d5b

[Anonym bruker]

Jeg trenger også en venninne.

 

Anonymous poster hash: a664b...b65

[Gjest Antarctica]

Vær deg selv.

Men: hvis du har for vane å sutre og beklage deg, og se det negative i alt, så er det nok lurt å jobbe litt med seg sjøl. Er du positiv og blid, som regel, og ikke kjeder andre med beklagelser, så er jeg sikker på at du finner venner.

[Anonym bruker]

Klager selvsagt til ingen... Jeg synes det er flaut ikke ha stort til venner. Derfor er ikke dette noe jeg engang forteller samboeren.

 

Anonymous poster hash: 851cb...1ac

[Anonym bruker]

Jeg har og har hatt det veldig likt som deg. De vennene jeg har hatt har som regel vært felles med daværende kjæreste. Det begynte på ungdomsskolen og har vært slik siden. Når det ble slutt mellom meg og kjæresten har som regel han beholdt vennene og jeg har ikke.

 

Nå er jeg gift på åttende året. Min mann har desverre ikke noen venner her vi bor nå. Så vi har kun hverandre. Jeg har lært meg at det er greit.

 

Jeg hadde ikke utdrikningslag. Jeg hadde ikke babyshower for noen av mine to barn. Og egentlig synes jeg det er helt greit. Jeg vet grunnen til at jeg ikke holder på egne venner eller klarer å knytte tette bånd til andre personer enn min mann. Her er noen av grunnene;

 

For det første. Jeg stoler ikke på noen andre enn min mann. Jeg har lært av erfaring i ungdomsårene at herligheter ikke blir holdt. I mange tilfeller har personer som jeg stolte på gått bak ryggen min og spredd rykter basert på en liten del av en hemlighet som ble fortalt og blåst ut av proporsjoner. Så jeg lærte at jeg ikke måtte dele personlige ting. Dermed kommuniserer jeg helt overfladisk med andre. Dette merkes jo,og folk skjønner at jeg ikke vil åpne meg for dem og ser derfor på meg som mer en bekjent enn en venninne.

 

For det andre har jeg ganske guttete interesser. Jeg liker sport og dataspill. Trener kickboxing og løper en del i fjellet. Det er vanskelig å finne andre damer som liker det samme. Det blir som regel menn jeg får mest connection med, og erfaringsmessig så vil alle menn på et eller annet tidspunkt trekke seg unna enten fordi de får en sjalu dame, eller fordi de i utgangspunktet ønsket noe mer enn å bare være venner. Derfor ser jeg ikke på menn som aktuelle kandidater som venner.

 

For det tredje er det kjempevanskelig å få nære venner i voksen alder uansett. Mange av de som har gode venninner har hatt de en evighet, eventuelt så har de noe til felles om de finner hverandre i voksen alder. Du nevnte barseltreff og det er en typisk arena. Men bare om du passer inn i den supersosiale gruppen. Der passer ikke jeg inn. Jeg synes det er gørr kjedelig å snakke om kardashians, bleiemerker og høre om hvor fordømt søte, flinke, gode babyene er til enhver tid. Jeg faller rett igjennom og det merkes.

 

Men jeg kommuniserer greit med menneskene på jobben, jeg snakker og har det kjekt med folk på trening. Jeg har verdens beste venn i min mann. Så jeg er fornøyd. Jeg klarer meg. Jeg tror egentlig ikke at jeg har behov for noe mer. Kanskje dersom min mann forlater meg vil jeg bli mer sosial. Men i hovedsak så holder det med det jeg har. Eller så må jeg forandre den jeg er og det er uaktuelt for meg.

 

Kanskje du er en særing som meg?

 

Anonymous poster hash: ac2dc...6e2