10 åring som er avhengig av mor under legging..

[Anonym bruker]

Ja.. Jeg har nok skutt meg selv kraftig i foten ved å være dullete med jenta mi. Har alltid vært alene med henne og har nesten alltid lagt meg sammen med henne. Pratet og stryker henne på ryggen til hun sovner. Nå vil jeg ha slutt på dette siden jeg aldri får kveld... Men ikke sjangs! Noen gode råd?

 

Anonymous poster hash: 9fcc8...6d5

[Anonym bruker]

Snakk med ungen?

 

 

Anonymous poster hash: 2cc06...8c7

[Anonym bruker]

Snakk med ungen?

 

 

Anonymous poster hash: 2cc06...8c7

Ja hadde det bare vært så enkelt.. Hun er sta som ett esel og vil virkelig ikke legge seg alene..

 

 

Anonymous poster hash: 9fcc8...6d5

[Anonym bruker]

Hun er ti så jeg ville vel sagt at jeg ikke gjør dette lengre. Hun forstår veldig godt dette. Det vil nok bli sure miner men hun forstår det.

Å dille ytterligere eller "trappe ned" er ikke vits.

 

Anonymous poster hash: a7c55...733

[Twintipp og himmelblå]

Forbered henne og trapp gradvis ned. Dette er nok blitt som en avhengighet for henne.

Bare forbered henne og fortell henne at du tror på henne at det vil hun klare osv.

Evt lokk med noe gjevt dagen etterpå.

 

Det er veldig lett å buse ut med at hun nå er stor bør forstå selv osv, men husk at det ikke er henne som har tillatt denne uvanen, og det oppleves sikkert veldig trygt og godt for henne.

 

Snakk med henne og trapp ned gradvis.

Hun kan sikkert være sta, men da er du staere!

[*Miss Marple*]

Du er den voksne og du bestemmer.

 

Du må gi klar beskjed i god tid, f.eks at fra i morgen må du legge deg alene. Du kan avtale å sitte på sengekanten i 15 min for å prate og stryke, og så er det god natt.

 

Hun må få forklart at det ikke er greit for en 10 åring å måtte ha mamma hos seg når hun sover, det er for småunger (og knapt nok de).

 

Forklar at etter at du har sagt god natt så går du inn i stuen/kjøkkenet osv og gjør xxx. Du hører henne hvis hun roper, men kommer ikke uten det er noe veldig viktig som sykdom.

 

Du må være konsekvent og tåle både tårer og kjeft. I det lange løp er det til hennes eget beste.

[Anonym bruker]

Takk for gode og konstruktive svar:-)

 

Anonymous poster hash: 9fcc8...6d5

[Anonym bruker]

Forbered henne og trapp gradvis ned. Dette er nok blitt som en avhengighet for henne.

Bare forbered henne og fortell henne at du tror på henne at det vil hun klare osv.

Evt lokk med noe gjevt dagen etterpå.

 

Det er veldig lett å buse ut med at hun nå er stor bør forstå selv osv, men husk at det ikke er henne som har tillatt denne uvanen, og det oppleves sikkert veldig trygt og godt for henne.

 

Snakk med henne og trapp ned gradvis.

Hun kan sikkert være sta, men da er du staere!

 

Jeg er enig i dette. Jeg tenker også at en 10- åring er alt for stor for dette på fast basis, med mindre det er en spesiell årsak til det, men at det ikke er noen grunn til å få barnet til å føle seg annerledes en jevnaldrende ved å si at dette er unormalt.

 

Det eneste paret jeg kjenner som holdt på slik nesten like lenge, de hadde et barn med angst, men da anbefalte visst både barnevern og psykolog at barnets behov ble møtt.

 

Jeg har selv hatt gode leggerutiner og et barn som har sovnet i egen seng lenge, men ved sykdom får alltid barnet komme opp i min seng. Etter noen opplevelser i fjor utviklet derimot barnet en lengre periode separasjons- og dødsangst, og da gikk jeg for å imøtekomme barnets behov inntil angsten ble mindre, noe fagfolk i ettertid har sagt var riktig.

Far har også vært flink til å ligge sammen med barnet så lenge det behøvdes og ta det gradvis, og nå er redselen for å sovne alene omtrent borte. Barnet har derimot fremdeles angst for å sove hos andre familiemedlemmer som ikke taklet angsten like pedagogisk.

 

Anonymous poster hash: b4f63...544