At det skal være så vanskelig valg

[Anonym bruker]

Vi har to flotte barn, minste er 8.Hverdagen fungerer veldig bra og vi trives både i jobb og skole.

Likevel har jeg fått et ønske om et barn til, men klarer ikke bestemme meg helt. Tenker hele tiden på dette barnet jeg ønsker. Men er livredd for å ødelegge familiedynamikken, og ikke klare omstillingen til baby igjen.

 

Likevel ser jeg jo rundt meg at folk fikser å få både 3,4 og 5 barn. Hvorfor er det så vanskelig å bare la det stå til da?

Mannen er nøytral. Han er veldig tilfreds slik vi har det, men er med på en til om jeg virkelig vil.

Jeg vet jo at barnet vil berike tilværelsen, og jeg er snart for gammel så vi må sette igang om vi skal.

Men så skummelt da...

 

 

Noen råd?

Noen som har angret på barn nr 3?

 

 

 

Anonymous poster hash: 7ce0f...5ef

[Anonym bruker]

Vi har en attpåklatt, det er 8 år mellom mellomste og yngste. Angrer ikke på at vi fikk siste, han er jo så nydelig, og allerede rukket å bli 9 år. Det blir ingen flere, det er helt klart, men man angrer ikke på de barna man får.

 

Det er klart at det blir jo masse å starte på nytt med, men samtidig har du en annen trygghet og modenhet med deg. De eldste her elsker sin lillebror, og han blir godt tatt vare på av de eldre søsknene sine

Anonymous poster hash: 127d6...3f2

[Anonym bruker]

Når et eventuelt barn nr.3 kommer, så vil det jo komme en omstilling og en ny familiedynamikk. Det er nok neppe slik at du kommer til angre på et barn til, sannsynligheten er større for at du vil angre på et barn du aldri fikk. Når du får barnet ville du aldri vært foruten

 

Når mannen ikke motsetter seg det, så har han kanskje litt lyst på en liten en han også? Kanskje dere skulle snakke skikkelig godt om dette sammen? 

Anonymous poster hash: 8ed74...6e2

[Anonym bruker]

Hmm ja.

Noen flere med erfaring?

 

Anonymous poster hash: 7ce0f...5ef

[Anonym bruker]

Jeg kjenner to familier som hadde to friske barn og fikk et psykisk utviklingshemmet et som attpåklatt. Vet dette langt fra er vanlig, men jeg føler jeg har brukt opp kvoten for flaks og tar ikke sjansen på et tredje barn nå som jeg er i 30-årene.

Anonymous poster hash: da348...237

[Anonym bruker]

 

Jeg kjenner to familier som hadde to friske barn og fikk et psykisk utviklingshemmet et som attpåklatt. Vet dette langt fra er vanlig, men jeg føler jeg har brukt opp kvoten for flaks og tar ikke sjansen på et tredje barn nå som jeg er i 30-årene.

 

Anonymous poster hash: da348...237

 

 

Jeg tenker litt på det ja.... Har vært heldig to ganger nå.

 

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 7ce0f...5ef

[liniss - mamma til tre små]

Man angrer aldri på barnet man får, men det man aldri fikk. Trur dette er noe kun du vet svaret på i hjertet ditt.

[Anonym bruker]

 

Jeg kjenner to familier som hadde to friske barn og fikk et psykisk utviklingshemmet et som attpåklatt. Vet dette langt fra er vanlig, men jeg føler jeg har brukt opp kvoten for flaks og tar ikke sjansen på et tredje barn nå som jeg er i 30-årene.

 

Anonymous poster hash: da348...237

Akkurat dette er min store frykt! Tenk å ha en fin familie som fungerer godt, og så får man et barn til som ender opp med å "stjele" all tiden man har. De to første barna havner i bakleksa, og hele familiedynamikken blir borte..

 

Av den grunn vil jeg ikke ha barn nummer tre. Og husk: Jo eldre man blir, jo større er sjansen for et barn med utviklingshemminger. Man blir jo like glad i de barna som de andre, men jeg ønsker ikke å risikere at mine barn ender i en situasjon hvor de ikke får den oppmerksomheten de trenger fordi jeg følte så stor trang til å få ekstra barn.

 

Jeg er kanskje sær, men sånn er livet er det jeg tenker, i alle fall..

 

Anonymous poster hash: e3aa8...365

[Anonym bruker]

 

 

Jeg kjenner to familier som hadde to friske barn og fikk et psykisk utviklingshemmet et som attpåklatt. Vet dette langt fra er vanlig, men jeg føler jeg har brukt opp kvoten for flaks og tar ikke sjansen på et tredje barn nå som jeg er i 30-årene.

 

Anonymous poster hash: da348...237

Akkurat dette er min store frykt! Tenk å ha en fin familie som fungerer godt, og så får man et barn til som ender opp med å "stjele" all tiden man har. De to første barna havner i bakleksa, og hele familiedynamikken blir borte..

 

Av den grunn vil jeg ikke ha barn nummer tre. Og husk: Jo eldre man blir, jo større er sjansen for et barn med utviklingshemminger. Man blir jo like glad i de barna som de andre, men jeg ønsker ikke å risikere at mine barn ender i en situasjon hvor de ikke får den oppmerksomheten de trenger fordi jeg følte så stor trang til å få ekstra barn.

 

Jeg er kanskje sær, men sånn er livet er det jeg tenker, i alle fall..

 

Anonymous poster hash: e3aa8...365

Hmmm.. Det skulle stå:

Jeg er kanskje sær, men sånn er det jeg tenker, i alle fall..

 

Anonymous poster hash: e3aa8...365

[Anonym bruker]

Jeg har alltid hatt lyst på tre barn. Men nå har jeg to flotte gutter, og har bestemt at vi stopper nå. Blir det nr 3 må mye endres. Må ha ny, stor bil, dyrere å dra på ferie, blir ler avhengig av å alltid ha flere soverom hvis man flytter. Barna skal følges opp, og for oss holder det med to Tror ikke det hadde vært noe lettere å stoppe etter nr 3 heller, da hadde jeg lurt på hvordan nr 4 ville blitt. Så jeg lytter på fornuften, og tenker at vi har hatt sååå flaks to ganger, vet aldri hva som ville skjedd neste gang. Men, for all del, vet om jo de med både 3,4,6 barn hvor alt går strålende

 

Anonymous poster hash: 9b620...7dd

[Mamma_til_2]

Jeg har 2 flotte jenter og har bestemt sammen med mannen at nå stopper vi, jentene våre er friske og familien fungerer vill ikke risikere noe. Og man vet hva man har men ikke hva man får.

[Anonym bruker]

Foreldrene mine fikk en attpåklatt da jeg var ni. Lillesøsteren min ble født altfor tidlig og slet med en masse ettervirkninger av dette i mange år. Foreldrene mine var i slutten av tredveårene og hadde ikke mye energi til oss større barna. Vi passet lillesøster en masse og foreldrene våre var alltid de første til å trekke seg fra kjøring til aktiviteter osv..

 

Jeg elsker selvsagt søsteren min, men kommer ikke til å få noen Attpåklatt selv. Det unner jeg ikke de barna jeg allerede har.

 

Anonymous poster hash: 91440...6ed

[Anonym bruker]

Foreldrene mine fikk en attpåklatt da jeg var ni. Lillesøsteren min ble født altfor tidlig og slet med en masse ettervirkninger av dette i mange år. Foreldrene mine var i slutten av tredveårene og hadde ikke mye energi til oss større barna. Vi passet lillesøster en masse og foreldrene våre var alltid de første til å trekke seg fra kjøring til aktiviteter osv..

 

Jeg elsker selvsagt søsteren min, men kommer ikke til å få noen Attpåklatt selv. Det unner jeg ikke de barna jeg allerede har.

 

Anonymous poster hash: 91440...6ed

 

Det er jo noe å tenke på.

Mannen har lyst å bli fosterhjem,men det synes jeg er veldig skummelt. Føler ikke at vi har kompetanse til å ta imot et traumatisert barn.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 7ce0f...5ef