dere som har mistet et barn/baby/foster

[Anonym bruker]

Hva var det beste andre mennesker kunne gjøre for dere i sorgen?

 

Anonymous poster hash: c7bd7...c35

[Nebbdyret]

Sei at dei var der for meg om eg trengte å snakke/tulle/vere stille (spontanabort)

Om det er eit born (ikkje foster), kan det ofte vere godt å få spørsmål om ein treng hjelp til praktiske ting, som å måke snø/vaske hus/lage&handle middag etc. Gjerne ting som blir nedprioritert i sorga.

Endret 25. desember 2015 av Nebbdyret

[Anonym bruker]

Mistet foster i uke 12. Var ikke så gøy når noen sa at "det var sikkert noe galt med det", eller "bedre å miste nå enn senere" o.l. Var godt å få anerkjennelse for at vi syntes det var vondt og trist.

 

Anonymous poster hash: 07f36...00b

[Mambaa]

Tidlig spontanabort: at sorgen anerkjennes. Man rekker å tenke mange tanker om hvordan det blir å få et barn de få ukene man et gravid,og man mister drømmen om denne fremsiden når aborten inntreffer. Det et tungt,men det kan være vanskelig å forstå dersom man ikke har opplevd det.

[stratosku]

Da vi mistet våre prematurfødte tvillinger fikk vi nybakte brød, rundstykker, middag og andre småting på døra som vi kunne fryse ned. Ei venninne av meg tok meg med på spa, ei inviterte meg ut å spise og noen stakk innom bare for å prate.

 

Jeg satt stor pris på at folk var seg selv, og ikke hele tiden dro meg inn i sorgen. Jeg trengte å få litt "fri" og gjøre hverdagslige ting for å fortest mulig komme tilbake til hverdagen.

 

Det verste var dem som unngikk å møte meg. Det hadee vært bedre om de bare ga meg et smil eller en klem. Dem hadde ikke trengt å si så mye.

 

Skal du møte noen som er i sorg ville jeg satt pris på om du var deg selv. Lytt om dem ønsker å prate, være med på en spøk om de ønsker å le, eller bare vær tilstede om dem ønsker å ha noen der- selv om dem nødvendigvis ikke sier så mye.

[Anonym bruker]

Mistet foster i uke 12. Var ikke så gøy når noen sa at "det var sikkert noe galt med det", eller "bedre å miste nå enn senere" o.l. Var godt å få anerkjennelse for at vi syntes det var vondt og trist.

 

Anonymous poster hash: 07f36...00b

Jeg mistet uke 12 jeg og etter mye sykdom

Og er sååå utrolig enig med deg

 

Anonymous poster hash: 15351...ae4

[Anonym bruker]

Mistet min 4 år gamle datter i kreft for to år siden. Det beste var ei venninne som hjalp oss med de andre barna våre. Hun kjørte de i barnehagen, hentet eldste på skolen, kom med ferdig middag på døren og var veldig flink til å snakke med barna og oss om sorgen.

 

Jeg er veldig glad for at hun alltid var seg selv. Hun smilte og lo høyt, men kunne også være veldig seriøs, holde rundt meg og gråte sammen med meg. Hun var aldri redd for å si noe galt. Jeg synes det er vondt når andre forandrer seg når de er med meg, fordi jeg "sikkert er så lei meg". Det faktisk ganske irriterende, selv om de sikkert mener det godt.

 

Jeg satt også veldig pris på de som kom og var sammen med jeg og jenta mi når vi var innlagt på sykehuset. Det var godt å være sammen med noen. Og for all del- ikke fortell om hvor vondt det vil være når barnet dør. Det er grusomt å høre på personer fortelle om hvor ille det er å miste et barn.

 

Vær deg selv og tilby å hjelpe til. Send en melding og spør hva de vil ha til middag i morgen og kom med ferdig mat på døren, uten å bli invitert inn. Eller send melding at du gjerne vil vaske huset dems. Det vil de sette pris på!

 

 

 

Anonymous poster hash: 928a9...c5f

[Anonym bruker]

Jeg skulle ønske folk brydde seg mer. De kunne spurt og gravd for min del

 

De fleste rundt meg nevnte det ikke en gang 😕

 

Anonymous poster hash: 15351...ae4

[Anonym bruker]

Jeg mistet i uke 8, en tidlig spontanabort. Barnet var veldig etterlengtet og var min og min manns første barn (og graviditet). For min del var (og er det) fremdeles veldig viktig å føle at min sorg også ble/blir anerkjent.

 

Det å miste et så lite foster var en vanvittig ensom sorg..Jeg hadde aldri kjent spark, knapt nok fått antydning til mage eller kjent på graviditetsplager. Likevel var det utrolig smertefullt, både fysisk og mentalt å miste vår lille...Mannen min var selvsagt veldig lei seg han også, men han ante nok ikke hvor knust jeg var. Jeg valgte å være veldig åpen om at vi hadde opplevd en SA, men jeg følte ikke at det var plass til å dvele noe særlig over sorgen. Jeg har en veldig god venninne som mistet babyen sin (født i uke 23), så jeg følte heller ikke at jeg kunne snakke så mye om mitt tap blant venninner siden vi hadde en felles venninne som hadde opplevd et langt større tap og et større traume enn meg. Så da lukket jeg liksom smerten mer inni meg og det er til dags dato en av de største sorgene jeg har med meg i livets bagasje. Nå idag er jeg og mannen min så heldig at vi er velsignet med to aldeles nydelig og snille jenter på 3 og 8 mnd❤️ Jeg pleier å tenke at vår første spire ga slipp slik at vi skulle få to svært etterlengtede prinsesser som betyr alt for oss❤️

 

Anonymous poster hash: 92cbf...e7c

[Anonym bruker]

Det som var det beste var de som var seg selv. Jeg har hatt flere sa og etter første gang skjønte jeg fort at jeg ikke burde si det til mange.

 

Det er ikke noe hyggelig, men når folk endrer seg velidg når de får høre dette. Gjør ting de aldri ellers ville gjort, sier ting som en føler er helt falskt osv så føles alt bare mye værre enn det er,

Så for meg ble det bedre å kun si det til nær familie og mine to næreste venner. De var seg selv, var der når jeg hadde behov for å prate, gråte eller noe annet. Da min søster mistet gav jeg henne dette rådet og hun er glad jeg gjorde. Hennes svigermor tok helt av, og min søster fikk nesten sjokk av hennes reaksjon. Skulle tro noen var myrdet rett forran henne. Så hun er glad hun ikke sa det til flere enn nær familie, nettopp pga andres reaksjoner og hvor mye de endres.

 

Anonymous poster hash: e9f08...ee9

[Anonym bruker]

Mistet i SA i uke 17, og som flere har skrevet så var det beste de rundt oss kunne gjøre var å gi oss anerkjennelse for sorgen. Det verste var kommentarer som "Det var sikkert noe galt med fosteret" (noe det ikke var, og sjeldent er etter uke 12), "Det er nok mer vanlig å miste enn man er klar over", "Dersom det er noen trøst så skjer det der dessverre med mange", "Det var vel ikke meningen med dette barnet da"... Overraskende mange som får seg til å si sånt. Det viktigste er å vise forståelse og støtte. <3

 

Anonymous poster hash: d09cf...1f7

[Anonym bruker]

Jeg synes det var trist med spontanaborten jeg opplevde i uke 10, men det var ingen stor sorg. Jeg fortalte om det til nære venner, men verken trengte eller forventet at de oppførte seg annerledes overfor meg.

 

Jeg tenker svært sjeldent på det. For min del hadde det vært noe fullstendig annet å miste et av barna mine.

 

Anonymous poster hash: f664f...ac1

[Anonym bruker]

Tørre å komme på besøk. Komme med middag, ta med evt andre barn( søsken) ut, invitere søsken hjem.

 

Det erså fryktelig tungt, så bare det å lage mat var ikke eksisterende. Heller gi mat enn blomster.

 

Tilby å bli med å gå tur.

 

Ta kontakt spesiellt etter begravelsen.

 

Anonymous poster hash: b2922...c34

[Anonym bruker]

Tørre å komme på besøk. Komme med middag, ta med evt andre barn( søsken) ut, invitere søsken hjem.

 

Det erså fryktelig tungt, så bare det å lage mat var ikke eksisterende. Heller gi mat enn blomster.

 

Tilby å bli med å gå tur.

 

Ta kontakt spesiellt etter begravelsen.

 

Anonymous poster hash: b2922...c34

Vi mistet vårt nyfødte barn..

 

Anonymous poster hash: b2922...c34

[Anonym bruker]

Det er stor forskjell på å miste et foster i f.eks 12 uke og å måtte føde et dødt barn eller miste en baby.

 

Selv mistet jeg i uke 12. Jeg synes veldig mange gikk altfor på silkeføtter rundt meg.

 

Jeg for min del synes at det var veldig hyggelig at mine to nærmeste venninner (som hadde barn fra før) ble gravide omtrent på den tiden. Jeg er den stolte gudmor til begge to

 

OG et år etter fikk jeg barn.

Anonymous poster hash: b90b7...acd

[Mambaa]

 

Det er stor forskjell på å miste et foster i f.eks 12 uke og å måtte føde et dødt barn eller miste en baby.

 

Selv mistet jeg i uke 12. Jeg synes veldig mange gikk altfor på silkeføtter rundt meg.

 

Jeg for min del synes at det var veldig hyggelig at mine to nærmeste venninner (som hadde barn fra før) ble gravide omtrent på den tiden. Jeg er den stolte gudmor til begge to

 

OG et år etter fikk jeg barn.

 

Anonymous poster hash: b90b7...acd

Selvsagt er det det. Jeg har heldigvis kun opplevd tidlig sa,men for meg var det der og da det værste jeg hadde opplevd. Det var min første graviditet,og den var svært, svært etterlengtet. Nå har jeg to flotte barn,og sørger på ingen måte over aborten lenger,men der og da var det for min del beintøft, og jeg hadde behov for at folk ikke feide det under teppet.