Noen som har menn som hever stemmen for den minste ting?

[Anonym bruker]

Blir så innmari sliten av det. Er det den minste ting jeg gjør eller sier som irriterer han så hever han stemmen. Jeg prøver å holde meg rolig og spør om han vær så snill kan snakke til meg på en ordentlig måte. Får bare til svar at jeg irriterer han og da må jeg tåle det. Er gravid og hormonell og merker gråten presser på. Vi skulle ut å spise i dag og jeg ringte for å høre hvor han var siden han var veldig sent ute. Han var ikke i nærheten av i rute pga masse kø. Jeg presterte å stille spørsmål ved at det var så mye kø nå på hovedveiene. Da ble det kjefting huden full. Var ikke meningen å irritere han. Jeg skjønner jo at det er juletrafikk, men trodde ikke det var så ekstremt. Uansett føler jeg ikke jeg fortjener å bli snakket til på den måten. Dette er vanlig ved den minste lille ting. Føler jeg må vokte ordene mine hele tiden.

 

Anonymous poster hash: 4632d...174

[Gjest Antarctica]

Syns du svaret hans er OK, da? Det er "din egen skyld siden du irriterer ham"...??!

Syns egentlig dette er røde varsellamper. Hva tenker du han kommer til å si og gjøre når babyen hyler og irriterer ham?

 

HAN har ansvar for sine egne reaksjoner så sant ikke du plager ham med vilje. Han bør ta et sinnemestringskurs hvis han ikke en gang klarer å oppføre seg høflig mot sin egen kone.

[Anonym bruker]

Jeg er fullstendig klar over det, synes deg er ekstremt urettferdig. Jeg maser og irriterer svært sjelden. Har aldri hørt dette av andre menn og jeg er ikke annerledes med ham. Jeg blir så lei meg og sliten, synes han fremstiller meg som så håpløs, mens jeg mener kritikken er fullstendig uberettiget. Orker ikke heve stemmen og "ta igjen". Har egentlig vært en som alltid har sagt i fra hvis jeg mener jeg blir urettferdig behandlet, men har tatt meg i å bli stille og lei meg istede det siste året. Rett og slett fordi jeg ikke orker mer krangler.

 

Anonymous poster hash: 4632d...174

[Anonym bruker]

Du er i et forhold som er destruktivt for deg slik det utvikler seg. Du endrer adferd fordi mannen ikke tar ansvar for egne følelser.

 

Enig med Pashla - han trenger et sinnemestringskurs, og dere trenger parterapi.

 

Nå skal dere bli foreldre, da kan du ikke lenger tillate mannen å psyke deg ned noe mer. Krev parterapi og ta opp det med sinnemestring på familievernkontoret.

 

 

Anonymous poster hash: 5e18a...cef

[Gjest Antarctica]

Jeg er fullstendig klar over det, synes deg er ekstremt urettferdig. Jeg maser og irriterer svært sjelden. Har aldri hørt dette av andre menn og jeg er ikke annerledes med ham. Jeg blir så lei meg og sliten, synes han fremstiller meg som så håpløs, mens jeg mener kritikken er fullstendig uberettiget. Orker ikke heve stemmen og "ta igjen". Har egentlig vært en som alltid har sagt i fra hvis jeg mener jeg blir urettferdig behandlet, men har tatt meg i å bli stille og lei meg istede det siste året. Rett og slett fordi jeg ikke orker mer krangler.

 

Anonymous poster hash: 4632d...174

Du gjør jo ikke noe galt i å ikke ta igjen. Men jeg syns det blir helt, helt feil hvis du vokter dine ord og tripper rundt for ikke å provosere fram noe. Syns du det er en fin tanke at barnet skal vokse opp med å lære seg å gå på tå rundt pappas korte lunte...?

[LillaGorilla♥♥]

Skal barnet ditt måtte oppleve det samme? Måtte gå på eggeskall i sitt eget hjem?

 

Og synes du det er greit at barnet ditt vokser opp med å oppleve at det er greit å behandle andre slik, eller bli behandlet slik av den man deler livet med?

[Anonym bruker]

Ikke mot meg, men eksmannen roper og skriker til ungene. Og det er voldsomt, for han er en voksen mann med veldig buldrende stemme. Ville tenkt meg nøye om, om jeg syntes det var verdt det.

 

Anonymous poster hash: e07b2...e75

[Anonym bruker]

VAR sammen med en slik mann. Brukte lang tid på å bestemme meg, men gikk da yngste var to. Det eneste jeg har angret på er at jeg ikke gikk før... Det er utrolig hvordan ting kan bli når det skjer over lang tid, og når det gjelder innlegget til HI så ser hvert fall jeg varsellampene lyse! Hvordan tror du barn som vokser opp med slikt har det?? Du har et enormt ansvar og bør gjøre noe nå! For meg toppet det seg da mannen gikk opp i fistel midt på natta fordi baby sutret litt mens jeg byttet bleie før amming. Han vekte begge de andre barna og både de og jeg gråt. Han bare gikk og la seg på sofaen i sinne. Selv etter denne oppvåkningen tok det meg to år å våge å gå. Dette er nå fire år siden, og barna er mye gladere og mer harmoniske. De har ikke så mye reelt samvær fordi det stadig kommer noe i veien for far, og han er fortsatt like snarsint og høyrøstet. Tenk deg grundig om, det er mye lettere å gå nå enn det blir senere, selv om det ikke er lett nå heller... Jeg har det veldig bra nå, mye bedre enn å ikke ha det levelig hjemme!!!

 

Anonymous poster hash: 1bb82...3b4