Kutte kontakt med min mor?

[Anonym bruker]

Kort fortalt:

Flyttet sammen med en mann når jeg var 14 år.

Han er en idiot. Oppførte seg som en unge, taklet virkelig ikke meg eller min søster. Han hadde et barn på vår alder selv.

 

Han prater aldri, er kun dårlig stemning når han er i nærheten. Dette bemerker alle andre i min familie også. Min mor innrømmet i går at måten stefar har vært mot meg og min søster har vært helt forkastelig.

 

Grunnet dette og stemningen i huset flyttet jeg hjemmefra i ung alder. Hun brydde seg ikke.

 

Nå som jeg venter barn kjenner jeg på så mye hat mot henne. Vil ikke at mitt barn skal forholde seg til den dårlige stemningen der hjemme.

 

Jeg har tatt det opp med henne flere ganger, men hun bortforklarer alltid.

 

Jeg vurderer å gi henne et kompromiss; beholde typen sin, eller beholde barna/barnebarna sine.

Men det føles så drøyt. Hun og typen har en tenåring sammen.

 

 

 

Anonymous poster hash: d6687...6ca

[Anonym bruker]

Altså min mor flyttet med sin type når jeg var 14 år.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: d6687...6ca

[Anonym bruker]

Jeg har også prøvd å snakke saklig med min stefar nå som jeg er voksen. Da gikk det opp for meg hvor umoden han faktisk er. Kom med de tåpeligste argumenter og fikk rett og slett bevist hvor stokk dum han er. Så kommunikasjon hjelper oss ingen vei.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: d6687...6ca

[Ikkesåallerværst]

Jeg har også prøvd å snakke saklig med min stefar nå som jeg er voksen. Da gikk det opp for meg hvor umoden han faktisk er. Kom med de tåpeligste argumenter og fikk rett og slett bevist hvor stokk dum han er. Så kommunikasjon hjelper oss ingen vei.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: d6687...6ca

Hva med å si at hun kan komme på besøk, men uten stefar?

[Anonym bruker]

 

Jeg har også prøvd å snakke saklig med min stefar nå som jeg er voksen. Da gikk det opp for meg hvor umoden han faktisk er. Kom med de tåpeligste argumenter og fikk rett og slett bevist hvor stokk dum han er. Så kommunikasjon hjelper oss ingen vei.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: d6687...6ca

Hva med å si at hun kan komme på besøk, men uten stefar?

 

Jo, hun kommer jo på besøk, alltid uten stefar, uten at jeg har sagt det. Men jeg synes på en måte at hun ikke fortjener oss, om du skjønner hva jeg mener.

 

Jeg har slitt med store depresjoner og angst, hovedsaklig grunnet henne og hennes valg.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: d6687...6ca

[Ikkesåallerværst]

 

 

Jeg har også prøvd å snakke saklig med min stefar nå som jeg er voksen. Da gikk det opp for meg hvor umoden han faktisk er. Kom med de tåpeligste argumenter og fikk rett og slett bevist hvor stokk dum han er. Så kommunikasjon hjelper oss ingen vei.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: d6687...6ca

Hva med å si at hun kan komme på besøk, men uten stefar?

Jo, hun kommer jo på besøk, alltid uten stefar, uten at jeg har sagt det. Men jeg synes på en måte at hun ikke fortjener oss, om du skjønner hva jeg mener.

 

Jeg har slitt med store depresjoner og angst, hovedsaklig grunnet henne og hennes valg.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: d6687...6ca

Hvis du ikke ønsker henne i livet ditt og hun bryter deg ned, så kutt kontakten. Om så for en periode. Det å få egne barn setter i gang mye følelser og tanker om egen barndom og egne foreldre. Vær forsiktig med å bli bitter. Det ødelegger mer for deg selv enn de som har gjort deg vondt..

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg har også prøvd å snakke saklig med min stefar nå som jeg er voksen. Da gikk det opp for meg hvor umoden han faktisk er. Kom med de tåpeligste argumenter og fikk rett og slett bevist hvor stokk dum han er. Så kommunikasjon hjelper oss ingen vei.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: d6687...6ca

Hva med å si at hun kan komme på besøk, men uten stefar?

Jo, hun kommer jo på besøk, alltid uten stefar, uten at jeg har sagt det. Men jeg synes på en måte at hun ikke fortjener oss, om du skjønner hva jeg mener.

 

Jeg har slitt med store depresjoner og angst, hovedsaklig grunnet henne og hennes valg.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: d6687...6ca

Hvis du ikke ønsker henne i livet ditt og hun bryter deg ned, så kutt kontakten. Om så for en periode. Det å få egne barn setter i gang mye følelser og tanker om egen barndom og egne foreldre. Vær forsiktig med å bli bitter. Det ødelegger mer for deg selv enn de som har gjort deg vondt..

Jeg ønsker i utgangspunktet henne i livet mitt, men ikke han. Jeg vil bare at hun skal våkne og flytte fra han. Hun smiler og ler aldri når han er i nærheten, går på tå.

 

️Jeg er 100% sikker på at hun hadde fått det bedre uten han. Nå snakker de om å flytte et par timer unna oss og alle andre de kjenner. "Da blir det sikkert mye koseligere å komme på besøk", sa hun. Hun vil ikke innse at det er HAN som gjør det hele utrivelig.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: d6687...6ca

[Gjest Antarctica]

Har du sagt det, da? At det er han som ødelegger?

[Anonym bruker]

Har du sagt det, da? At det er han som ødelegger?

Ja, jeg har sagt det. Mange ganger.

Hun fortrenger hele situasjonen. Kan ikke være enkelt for henne heller.

 

Men det sykeste er at jeg vet at hun innerst inne må hate han for dette. For noen år siden døde barnet hans av kreft. Og da sa mamma til meg at hun ofte lurer på om det er karma som tok fra han sønnen sin.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: d6687...6ca

[Anonym bruker]

Du må ikke gi moren din ultimatum om barnebarn eller samboer. Da må hun velge mellom to dårlige valg... Hvis hun skulle velge dere vil hun mest sannsynlig være bitter for at du tvang henne til å gjøre det slutt.

 

Hva om du har lite kontakt med henne fremover?

 

Anonymous poster hash: 6d5d3...ebc

[Anonym bruker]

Hva enn du velger å gjøre her så vil jeg bare gi deg noen råd. Tenk nøye igjennom hvordan du vil takle det den dagen dun mor går bort. Vil du da angre på at du kuttet kontakten med henne? Tenk også over hvordan du vil forklare barna dine når de kommer med spørsmål om hvem bestemor er? Hvorfor de ikke kjenner henne etc.. er det verdt det? Ditt valg påvirker også barna dine. Samtidig må det være fryktelig vondt for din mor om du kutter kontakten vil jeg tro. Kan ikke forestille meg den smerte om mitt barn skulle kuttet kontakten med meg...Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 27165...137

[Anonym bruker]

Jeg har kuttet kontakten med min mor, og det har vært veldig godt. Det kan hende at vi kan plukke opp kontakten igjen om noen år, men ikke før jeg føler meg klar for det. Om hun skulle dø i dag hadde det vært en avgjørelse jeg kunne levd helt fint med.

 

Men min mor gjorde meg vondt. Så det var et enklere valg sånn sett, hos deg er det vel mer at moren din ikke har beskyttet deg ordentlig mot andre som gjør deg vondt? Da er det jo ikke sikkert at du trenger å kutte kontakten så åpenlyst og endelig, men kanskje at du kan ta en "pause" på noen år, for å få samlet og sortert følelsene dine. Du har all grunn til å være sint, så jeg synes du skal gjøre det du føler for.

 

Når det er sagt så følte jeg på en enorm sorg da jeg fikk barn, over at min egen barndom da var over. Jeg var ikke minst lengre, nå var det min tur til å bli voksen, og det å akseptere at min egen barndom ikke endte bra, det var en prosess. Det tvang meg til å se barndommen min i ett nytt lys, fra en god barndom med noen dårlige ting, som vi selvfølgelig skulle fikse(!) til å se at det ble ikke fikset. Det ordnet seg ikke. Og da ble det på en måte også en "dårlig barndom".

 

Kan det hende at du opplever noe lignende nå? At du vil straffe moren din og prøve å få henne til å fikse det nå en siste gang? Kan det være at det er det som er drivkraften bak det, og ikke egentlig ønsket om å skjerme deg fra deg?

 

Uansett hva svaret er synes jeg at du må skjerme babyen din da. Fra nå av er det den lille som kommer først.

 

Anonymous poster hash: cfed1...745

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal gjøre akkurat det du føler for, regner med du har tenkt mye på det her og har en følelse av hva som er riktig for deg.

 

Jeg har kuttet kontakten med min far pga. alkoholisme, og det er et valg jeg ikke angrer på. Jeg ga beskjed om at han kan ta kontakt når han har slutter å drikke og fått livet sitt i orden, men det har han enda ikke gjort, og jeg står dermed for mitt valg. Jeg har det mye bedre uten ham i livet mitt.

 

Du må veie godt mot vondt og ta et valg ut ifra det. Lykke til! 

Anonymous poster hash: bfbbd...954

[Anonym bruker]

Jeg har kuttet kontakten med min mor, og det har vært veldig godt. Det kan hende at vi kan plukke opp kontakten igjen om noen år, men ikke før jeg føler meg klar for det. Om hun skulle dø i dag hadde det vært en avgjørelse jeg kunne levd helt fint med.

 

Men min mor gjorde meg vondt. Så det var et enklere valg sånn sett, hos deg er det vel mer at moren din ikke har beskyttet deg ordentlig mot andre som gjør deg vondt? Da er det jo ikke sikkert at du trenger å kutte kontakten så åpenlyst og endelig, men kanskje at du kan ta en "pause" på noen år, for å få samlet og sortert følelsene dine. Du har all grunn til å være sint, så jeg synes du skal gjøre det du føler for.

 

Når det er sagt så følte jeg på en enorm sorg da jeg fikk barn, over at min egen barndom da var over. Jeg var ikke minst lengre, nå var det min tur til å bli voksen, og det å akseptere at min egen barndom ikke endte bra, det var en prosess. Det tvang meg til å se barndommen min i ett nytt lys, fra en god barndom med noen dårlige ting, som vi selvfølgelig skulle fikse(!) til å se at det ble ikke fikset. Det ordnet seg ikke. Og da ble det på en måte også en "dårlig barndom".

 

Kan det hende at du opplever noe lignende nå? At du vil straffe moren din og prøve å få henne til å fikse det nå en siste gang? Kan det være at det er det som er drivkraften bak det, og ikke egentlig ønsket om å skjerme deg fra deg?

 

Uansett hva svaret er synes jeg at du må skjerme babyen din da. Fra nå av er det den lille som kommer først.

 

Anonymous poster hash: cfed1...745

Hvordan jobbet du med å bearbeide barndommen din? Og hvordan ble du ferdig med det? Husker du mye fra det som skjedde med deg?

 

Anonymous poster hash: 08820...575

[Anonym bruker]

Så du vil gjøre enda et barn til skilsmissebarn fordi du ikke liker stefaren din? Hjelpes...

 

Anonymous poster hash: 0084e...783

[Anonym bruker]

Så du vil gjøre enda et barn til skilsmissebarn fordi du ikke liker stefaren din? Hjelpes...

 

Anonymous poster hash: 0084e...783

 

Dette sitter nok dypere enn å ikke like stefaren sin. Stefaren min har mishandlet meg psykisk i mange år og viser ingen tegn til anger eller å gi seg.

 

Det har gått så langt som at jeg virkelig hater han og hadde ikke brydd meg et øyeblikk om han plutselig hadde forsvunnet.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: d6687...6ca

[Anonym bruker]

Hvis du ber moren din velge mellom mannen sin og barna/barnebarn, gir du henne et helt umulig valg.

Det er ikke riktig.

Det du oppgir som grunn for å kutte kontakten med moren din er ikke god nok grunn etter mitt syn.

Hadde forstått det hvis stefaren din hadde misbrukt deg grovt og mor stilltiende hadde godtatt det fex.

Det du derimot kan kreve er at hun kommer på besøk alene slik at du slipper å forholde deg til denne mannen.

Hvis du utvikler bitterhet overfor din mor er det mest deg selv det går ut over. Min mor har også tatt feile valg, og i enkelte øyeblikk har jeg vurdert å kutte henne ut. Men hun har mange gode sider, og jeg har valgt å tilgi. Noe jeg er glad for nå når hun er gammel,glemsk og pleietrengende.

 

Anonymous poster hash: 326eb...11b

[Anonym bruker]

I året som har gått har jeg kuttet kontakten med tre mennesker jeg tidligere hadde mye kontakt med. Den ene er min eks, de to andre sto meg svært nære. Eksen vil jeg aldri ta tilbake, men at jeg måtte kutte ut de to andre er trist.

 

Men felles for forholdet mitt til alle tre var at jeg ga mye av meg selv og fikk dårlig behandling tilbake. De to som ikke er er eks prøver på et vis å få kontakt med meg, via julegaver, likes på fb, sms, telefon. Jeg har blokkert dem på telefonen og slettet fra fb.

Jeg kan ikke ha mennesker som er slem med meg i livet mitt lenver, og det var disse.

 

Anonymous poster hash: 0a451...aba

[Anonym bruker]

Jeg er rett og slett rystet over din mors oppførsel og valg i livet. Her har hun satt seg selv først og tvunget sine to barn til å leve under horrible forhold med en juvenil dritt som ikke en gang har vett til å ta sin hatt og gå når han forstår at han er uønsket i familien.Jeg finner det forkastelig at en forelder kan ta så egosentriske valg, for så å sette seg i maks lojalitetskonflikt ved å bli gravid med idioten slik at det blir veldig mye vanskeligere...huff og huff

 

HI, du må mest sannsynlig akseptere at dersom du stiller et slikt ultimatum - deg eller stefar - vil hun mes overveiende sannsynlighet velge din stefar. Hun har valgt han fremfor deg siden han kom inn i bildet, og jeg tror ikke det kommer til å snu. Du sier selv at du har prøvd å snakke med henne gjentatte ganger uten å nå frem. Mest sannsynlig har flere familiemedlemmer tatt henne for seg på samme vis.. Er du forberedt på dette? For om du fremsetter ultimatumet må du nesten stå løpet ut!

 

Bare husk dette..hun velger ikke bort deg fordi hun er mindre glad i deg, hun velger deg eventuelt bort fordi hun er en dårlig mor og er i et dysfunksjonelt avhengighetsforhold til han. Det blir litt som å ha foreldre som ruser seg, og ikke klarer å slutte på tross av ungene sine...Jeg tror det flere har rådet deg til, altså invitere henne men gi grei beskjed om at han hverken er ønsket eller velkommen i ditt hjem, samt ALDRI dra hjem til henne er den beste løsningen. Det virker litt som om krav om at hun skal forlate han er drevet av hevn og hat til han....problemet er da at dersom hun velger han oppnår du null og niks, men sitter igjen kun med svarteper.

 

Stor klem, det må være forferdelig å ha vokst opp slik, men gi slipp...det er bare deg selv hatet og bitterheten går ut over <3

Anonymous poster hash: ce143...21a

[Anonym bruker]

 

Jeg er rett og slett rystet over din mors oppførsel og valg i livet. Her har hun satt seg selv først og tvunget sine to barn til å leve under horrible forhold med en juvenil dritt som ikke en gang har vett til å ta sin hatt og gå når han forstår at han er uønsket i familien.Jeg finner det forkastelig at en forelder kan ta så egosentriske valg, for så å sette seg i maks lojalitetskonflikt ved å bli gravid med idioten slik at det blir veldig mye vanskeligere...huff og huff

 

HI, du må mest sannsynlig akseptere at dersom du stiller et slikt ultimatum - deg eller stefar - vil hun mes overveiende sannsynlighet velge din stefar. Hun har valgt han fremfor deg siden han kom inn i bildet, og jeg tror ikke det kommer til å snu. Du sier selv at du har prøvd å snakke med henne gjentatte ganger uten å nå frem. Mest sannsynlig har flere familiemedlemmer tatt henne for seg på samme vis.. Er du forberedt på dette? For om du fremsetter ultimatumet må du nesten stå løpet ut!

 

Bare husk dette..hun velger ikke bort deg fordi hun er mindre glad i deg, hun velger deg eventuelt bort fordi hun er en dårlig mor og er i et dysfunksjonelt avhengighetsforhold til han. Det blir litt som å ha foreldre som ruser seg, og ikke klarer å slutte på tross av ungene sine...Jeg tror det flere har rådet deg til, altså invitere henne men gi grei beskjed om at han hverken er ønsket eller velkommen i ditt hjem, samt ALDRI dra hjem til henne er den beste løsningen. Det virker litt som om krav om at hun skal forlate han er drevet av hevn og hat til han....problemet er da at dersom hun velger han oppnår du null og niks, men sitter igjen kun med svarteper.

 

Stor klem, det må være forferdelig å ha vokst opp slik, men gi slipp...det er bare deg selv hatet og bitterheten går ut over <3

 

Anonymous poster hash: ce143...21a

 

Tusen takk for forståelsen og et reflektert svar.

 

Hovedgrunnen til at jeg vil kutte henne er fordi jeg ikke klarer den daglige påminnelsen om at hun valgte han framfor oss den gangen.

 

Og den dagen hun blir gammel og senil, som en over nevner, synes jeg ikke hun fortjener at jeg skal stille opp for henne.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: d6687...6ca

[Anonym bruker]

Jeg ba min mor velge mellom meg og min far for 18 år siden da jeg var 15. Long story short, han sa at hun ikke kunne la seg diktere av en 15-åring, og de sendte meg på hybel. Forholdet i dag: jeg har et greit forhold til min mor. Hun er og var svakere enn meg, og jeg unnskylder henne med det. Hun er veldig snill, og hvis ikke ville det vært annerledes. Jeg besøker min far et par ganger i halvåret og har et helt overfladisk og greit forhold til han, siden jeg vet at han aldri vil innse feil hos seg selv. Vi bor like ved hverandre, men det er det jeg gidder. Det koster meg ikke en kalori å se dem "for det de er", jeg har ikke tid til å kaste bort det ene livet jeg har på ting jeg ikke kan gjøre noe med.

 

Anonymous poster hash: a5026...981