Alenemor ligaen her inne...

[Anonym bruker]

Hva er dette?

For den minste ting blir det sagt "flytt, bedre å være alenemor, ikke finn deg i det, du får det mye bedre alene"

I mange tilfeller kan kanskje dette være ok, men hvor har det blitt av at man prøver?, at man jobber med forholdet?

Trist, at det virker som dette har blitt så vanlig

 

Anonymous poster hash: d4916...05b

[Anonym bruker]

Er nok blitt vanlig ja, ser du på skilsmissestatistikken. Jeg vet ikke, men jeg har vært gift i over 10 år og har en normalt oppegående mann med sine feil osv, men som alltid forsøker gjøre det beste for familien. Her inne later det til at alt oppsopet av drittmenn er representert igjennom sine kjærester/samboer/koner og jeg hadde søren kasta ut min mann for lenge siden om han hadde gjort en av tingene som fortelles om her inne. Det er så jeg ofte ikke kan tro det er sant hva enkelte forteller! Men altså, jeg hadde jobbet for forholdet til min mann, men jeg har mine grenser og de grensene er ofte overtrampet i innleggene på denne siden dessverre

 

Anonymous poster hash: ed007...0d5

[Syngensang]

I utgangspunktet enig med deg HI, men mange av dei innlegga her inne som får råd om å gå frå mannen er så drøye, med så uduglege/skadelige mannfolk at eg ser ofte ikkje noko betre løysing enn at damene går faktisk. Hovedprosjekt ledet er vel at desse damene skulle gått/sett foten ned lenge før dei fekk born. Men det kan ein jo ikkje råde folk til. Dei har vel ikkje tidsmaskin dei heller.

[Syngensang]

Hovedproblemene er vel, ikkje hovedprosjekt ledet...

[Anonym bruker]

Tenkt det samme selv. Den samme gjengen som angriper alt som har med stemødre å gjøre. Og Gud forby om du er glad i stebarnet ditt og stebarnet er glad i deg. Det er en kardinalsynd. 🙊

 

Anonymous poster hash: afebf...bd5

[Anonym bruker]

Jeg føler vel ikke at jeg kan representere alle alenemødre (mot orddelingsfeilligaen), men hvis man føler at man har lyst til å jobbe med forholdet, gjøre en innsats og få det til å funke, skal man såklart ikke gå.

MEN, hvis det går kaldt nedover ryggen på en, ved tanken på hudkontakt med partneren (jeg grøss bokstavelig talt ved tanken på at jeg snart måtte ha sex med ham igjen), hvis man automatisk blir i SVART humør fordi man kommer inn døra hjemme, og der er den DUSTEN som man misliker så intenst igjen, hvis man får lyst til å skrike "HOLD KJEFT DIN UDUGELIGE IDIOT" hver gang han åpner munnen, når man har forsøkt i år etter år, da er det greit å innse at dette ikke er livet.

Og når jeg leser om noen av mannfolkene her inne tenker jeg at det må da være bedre uten, litt som at man amputerer da en for med koldbrann.. Jeg aldri vil anbefale noen å bli alene hvis de absolutt ikke må. Det er et helvetes slit, utrolig trangt økonomisk og ofte veldig ensomt. Det bør ikke være noen annen utvei, men samtidig har du kun dette livet.

Anonymous poster hash: 3c684...12c

[Anonym bruker]

Man skal ikke finne seg i alt. Jeg tror barna har det bedre med to foreldre som er lykkelig hver for seg, enn ulykkelige sammen. Selvfølgelig bra om man ønsker å jobbe med forholdet, men om man ikke ønsker syns jeg det er grunn nok til å gå fra hverandre. Da er det tydeligvis ikke noe å jobbe for. 

Anonymous poster hash: c55e1...714

[sug lut]

Det er forskjell på nedturer i et samliv og direkte skadelige forhold. De første jobber man med, de andre forlater man.

[Anonym bruker]

Det jeg noterer meg, som sjelden nevnes, er at det faktisk finnes damer som er drittsekk også. Det virker som det alltid er en uduglig mann inne i bildet. Jeg innrømmer at jeg sjelden forstår hvordan en del av disse damene kom så langt som til å få barn med den de er sammen med, jeg hadde gått etter et par uker (slik de legger frem hvordan forholdet har vært). Jeg vet at det i hovedsak meg som er drittsekken, den seriemonogame som dumper kjærestene sine når hun går lei.

 

Hos oss var det jeg som var "dusten", den som gikk uten å kanskje gi forholdet en sjanse, den som begynte å kikke på andre, som var elendig på husarbeid. Jeg er en god kjæreste når jeg er i et forhold (i følge diverse ekskjærester), men har en tendens til å miste meg selv og mistrives til slutt så sterkt at jeg går.

 

Det var selvfølgelig to mennesker i det siste forholdet, men jeg er rimelig sikker på at hadde han vært sammen med en annen dame hadde hun nok ikke engang vurdert å gå, og jeg håper virkelig han finner ei som setter pris på ham. Hadde jeg trodd at det ville holde på sikt hadde jeg kanskje foreslått å prøve på nytt, men jeg kjenner meg selv og jeg så hvor hard han tok det sist, så jeg tror det beste er å gå videre. Jeg er en relativt sær og egen type, men med ganske gode sosiale antenner, så jeg kan tilpasse meg, men det faller meg ikke naturlig, og jeg får som regel nok etter en stund. Jeg finner meg som regel veldig snille kjærester (i motsetning til ekskjærestene mine stakkars), men de har en tendens til å være like konfliktsky som meg, og to konfliktsky mennesker i et forhold er sjelden en god ide.

 

Jeg tror fortsatt det var til det beste at jeg gikk, er redd for at jeg hadde ødelagt mannen langt verre om jeg hadde blitt, men jeg ser jo at det sliter på både ungene og eksen. Jeg håper jeg har lært leksa mi nå, jeg skal ikke ha noen ny kjæreste med det første, og helt klart ingen samboer.

Anonymous poster hash: b685b...0e4

[Anonym bruker]

Nå er jeg selv enslig mor, og mitt liv ble bedre av å gå fra mannen. Men ved vanlige problemer så råder jeg de alltid til å prøve først, gå på familievernkontoret osv. Det gjorde jeg og før jeg gikk. Men så er det forhold hvor kvinnen får juling, lever i frykt hver dag, da er det ikke noe jobbe med forholdet, da går man.

Anonymous poster hash: df12b...6a9

[Anonym bruker]

Jeg er en av de som pleier å gi råd om å prøve ut forskjellige løsninger. Jeg har vært sammen med samme mann i 14 år. Vi har hatt mye opp og ned. Og i dårlige perioder har han selvsagt oppført seg som en tufs. Men i tillegg til det, har jeg kun fokusert på det negative ved ham. Om jeg skulle lagt frem hvordan vi hadde hatt det i en dårlig periode, så hadde nok alle vært enig i at jeg hadde verdens verste mann og at jeg bare skulle gått.

 

Sannheten er nok mye mer nyansert. I en dårlig periode vil man kunne trekke frem de verste sidene hos hverandre og bli veldig idiotiske begge to. Det betyr ikke at hverken den ene eller den andre er håpløse. Og jeg vet at det er mulig å komme seg gjennom vonde perioder og finne tilbake til kjærligheten igjen. Nå har vi lært oss å jobbe gjennom flere dårlige perioder, og de kommer sjeldnere og er mildere. Vi kommuniserer bedre og forstår hverandre bedre. Jeg er i grunn glad for alt vi har vært gjennom. Føler at vi står igjen i dag i et sterkt, trygt og godt forhold.

 

Jeg mener ikke man skal tåle alt. Utroskap, vold og psykisk mishandling er selvsagt ikke greit. Man skal ikke bli for enhver pris. Men mye annet kan man jobbe seg gjennom selv om forholdet virker dødt.

 

Anonymous poster hash: 0842b...178

[Gjest Antarctica]

De siste dagene har det vært mye fæle greier på DiB. Jeg har vært seriøst sjokkert over hva kvinner i verdens mest likestilte land finner seg i.

 

Eksempel: De er syke, har ME, diabetes og bekkenløsning - men mannen gjør ALDRI husarbeid! Der ligger den syke kona på alle fire med langkosten mens mannen spiller data!

 

Eller:

De tør nesten ikke gå på jobb hvis de har kveldsarbeid, for mannen heller i seg øl etter øl mens han er ansvarlig for tildels SMÅ barn.

 

Eller:

De møtes med frekke, nedlatende svar på alt de sier, psykes ut og kritiseres for den minste ting, kalles "gæren i huet" eller "idiot" av sin egen samboer jevnlig

 

Eller:

De får the silent treatment hvis mannen er i dårlig humør eller noe går ham imot, f eks at han blir sittende på et venterom og kjede seg mens kona følger et sykt barn på akutten! Da snakker han ikke med henne på tre dager etterpå...!

 

Eller:

Han hiver seg over dama og voldtar henne i rumpa fordi hun har ønska seg litt livlig sex. Men når hun stopper han fordi det et vondt og krenkende, blir HAN snurt!

 

Eller:

Han greier ikke en banal ting som å ha ansvar for sitt eget barn i tre timer, men spør barnet om bleien skal byttes. Deretter skjeller han ut mor etterpå, fordi bleien er full og lekker ut i sofaen... Og han tar det ikke selv, for den lille sa nei da han spurte!??

 

 

Jeg syns en del av disse mennene ikke bør være i et forpliktende, intimt forhold med noen som helst. Verken kvinner eller barn. De er destruktive. Og likevel sitter kvinnene på et nettforum og ber om råd, klare til å endre på ting, være diplomatiske, finne løsninger, be pent om godt vær... I stedet for å vise ham døra!

[Anonym bruker]

AMEN !!!

 

Anonymous poster hash: 4ddc7...17d

[smiia]

De siste dagene har det vært mye fæle greier på DiB. Jeg har vært seriøst sjokkert over hva kvinner i verdens mest likestilte land finner seg i.

 

Eksempel: De er syke, har ME, diabetes og bekkenløsning - men mannen gjør ALDRI husarbeid! Der ligger den syke kona på alle fire med langkosten mens mannen spiller data!

 

Eller:

De tør nesten ikke gå på jobb hvis de har kveldsarbeid, for mannen heller i seg øl etter øl mens han er ansvarlig for tildels SMÅ barn.

 

Eller:

De møtes med frekke, nedlatende svar på alt de sier, psykes ut og kritiseres for den minste ting, kalles "gæren i huet" eller "idiot" av sin egen samboer jevnlig

 

Eller:

De får the silent treatment hvis mannen er i dårlig humør eller noe går ham imot, f eks at han blir sittende på et venterom og kjede seg mens kona følger et sykt barn på akutten! Da snakker han ikke med henne på tre dager etterpå...!

 

Eller:

Han hiver seg over dama og voldtar henne i rumpa fordi hun har ønska seg litt livlig sex. Men når hun stopper han fordi det et vondt og krenkende, blir HAN snurt!

 

Eller:

Han greier ikke en banal ting som å ha ansvar for sitt eget barn i tre timer, men spør barnet om bleien skal byttes. Deretter skjeller han ut mor etterpå, fordi bleien er full og lekker ut i sofaen... Og han tar det ikke selv, for den lille sa nei da han spurte!??

 

 

Jeg syns en del av disse mennene ikke bør være i et forpliktende, intimt forhold med noen som helst. Verken kvinner eller barn. De er destruktive. Og likevel sitter kvinnene på et nettforum og ber om råd, klare til å endre på ting, være diplomatiske, finne løsninger, be pent om godt vær... I stedet for å vise ham døra!

Jeg er hjertens enig!

Samtidig, dette er den ene ytterligheten. På den andre siden har vi kvinner eller menn som er lei av et ordinært liv med en trygg og snill (men i deres øyne kjedelig) mann/kone. De har egentlig alt på stell, men de ønsker å risikere alt dette ved å være utro for å få litt mer spenning, eller forlate ektefelle for a hot little number på jobben, "fordi de fortjener det".

[Gjest Antarctica]

De har i så fall ikke min støtte. Men de som blir regelrett dårlig behandlet, dem råder jeg ofte til å avslutte. Ser for meg at det før eller siden går til h... likevel, og da er det bedre at man går før man er ødelagt som individ.

[Anonym bruker]

Kanskje det er fordi vi som har vært alenemødre har sett at det er mulig å gå og få det BEDRE etterpå? Ikke bare for oss, men også for barna? Jeg gikk fra en voldelig, utro og psykisk ustabil mann (nei, han var ikke slik de 5 første årene av forholdet) etter MYE tvil. Har hørt på høns her som sa at neida, bare du pynter deg litt mer og går ned 4-5 kilo så slutter han å være utro, en hard spark i baken/ryggen så man flyr tvers gjennom rommet foran øyne på ungene har jo bare skjedd EN gang, jeg har sikkert provosert osv. Man ser jo på mange svar her - mannen er sikkert deprimert, derfor må han kunne oppføre seg som drittsekk, dama skal bare være snill og forståelsesfull og vente til han blir glad igjen. Utroskap er visst ingen big deal, det er bare sex, og egoistisk når KVINNEN (som ikke har vært utro) splitter familie på grunn av sånn bagatell. I tråden der HI ble tatt i rompa uten samtykke er det flere som holdt med mannen. Skremmende at kvinne er kvinne verst, at kvinne skriver at en annen kvinne kan være medvirkende til voldtekt, at kvinnen skal være mannens slave og slite 24/7, mens mannen som er arbeidsledig ikke har noen oppgaver og kan slappe av hele dagen.

 

Jeg mener at forhold som mister spenning i hverdagen, med snille, stabile, trofaste menn bør repareres for barnas skyld. Vanligvis er det ikke så mye som skal til heller. Men forhold med vold, utroskap, økonomisk utroskap eller utnyttelse av dama, utnyttelse av dama som vaskehjelp/tjener/barnepasser mens mannen er hos kompiser, skrur på noen amatørprosjekter i garasjen og driver med hobbyen sin, psykisk mishandling, grov forskjellsbehandling av stebarn og lignende er legitime grunner til å gå. Husk at en fars slette oppførsel også sliter på barna. Mange har sagt på DiB at en mann som er utro skader bare kona si og ikke barna. Jeg mener at han skader barna også. Han kan da virkelig ikke forvente å fortsette et forhold og samtidig pule på si og ha det moro, og at dama skal holde fasaden.

Anonymous poster hash: bb5a1...093

[smiia]

De har i så fall ikke min støtte. Men de som blir regelrett dårlig behandlet, dem råder jeg ofte til å avslutte. Ser for meg at det før eller siden går til h... likevel, og da er det bedre at man går før man er ødelagt som individ.

Igjen, helt enig. I mange av de tilfellene du skisserer bærer kvinnene preg av å ha levd for lenge i forhold der de blir trykket ned, med dertil dårlig selvbilde og lav følelse av egenverd.

Ville bare få frem at det også jevnt og trutt kommer utspill fra den andre gruppen her, og det er vel de som sørger for den "unødvendige" delen av skilsmissestatistikken.

Barn av "fordi jeg fortjener det" generasjonen.