Fødselsdepresjon?

[Anonym bruker]

Eller hva det nå er.

Jeg fikk barn nummer tre for et halvt år siden. I forkant av fødselen skjedde det noe i min nære familie som har endret endel på mitt forhold til flere nære personer.

Jeg var sliten og jobbet fullt hele svangerskapet. Jeg hadde også to andre barn på ca 3 og 5 år, og en mann som dere nok ville kalle en guttunge eller døgenikt.

 

Han hjelper meg lite, og når han gjør noe så roper han. Han kritiserer meg og ungene daglig for uvesentlige bagateller.

 

Jeg er ganske god på å spille skuespill utad, så fasaden er det nok ingenting å si på.

Jeg var så redd for å ikke bli glad i babyen, for jeg kjente jeg ikke helt var meg selv. Men der bekymret jeg meg over ingenting, for jeg elsker alle ungene over alt.

 

Men jeg er så sliten, og kjefting og kritikk fra mannen min gjør meg smågal. Og i dag kjente jeg at sinnet mitt igjen gikk ut over sønnen min på seks. Han tisset seg ut, og jeg ble rasende. Kjeftet og smalt, fordi JEG får merarbeid med vasking og klesvask etc.

Det med tissing er et problem, så det er ikke et engangstilfelle. Likevel skal man ko ikke bli så sint.

Og når jeg tenker meg om så har lunta vært ganske kort overfor ungene i lang tid.

 

Jeg kjenner ingen glede, men kan godt le av morsomme ting, og alt ungene gjør.

 

Dersom jeg skulle be om hjelp, hva vil det i så tilfelle innebære? Jeg er ingen åpen person, så deg er unaturlig for meg å skulle snakke med noen om mine tanker.

 

Ble langt dette, men jeg føler jeg skylder ungene å ta tak i dette og gå orden på ting.

 

Anonymous poster hash: 8ab9f...770

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du og mannen må rydde opp i problemene dere har - både når det gjelder det praktiske og det kommunikative. Greier dere ikke det innen rimelig tid så synes jeg dere skal gå fra hverandre - for barnas skyld!

 

Vil tro at du ville fått langt mer overskudd og glede i livet ditt igjen hvis du ble kvitt mannen, eller at han begynte å oppføre seg normalt og omtenksomt og ta ansvar for det som er hans ansvar også i hjemmet.

 

Tror du ser det har gått for langt når mannen kjefter både på deg og ungene og du også har begynt å kjefte på ungene.

Ikke skyld på depresjonen (selv om det er naturlig om du også er noe deprimert av å leve som du gjør), ta tak i problemene i forholdet.

 

Og jeg tror ikke du og mannen kommer unna terapi, alene for din del og sammen.

Anonymous poster hash: f7a20...572

[Anonym bruker]

Du har ikke fødselsdepresjon, du er utslitt! Du har tre småbarn og en heslig bortskjemt tenåring... Tro meg, livet som enslig mor hadde vært en lettelse for deg. Det er ikke noe som tapper så mye krefter som evinnelige konflikter. Fortsetter du, kommer du til å møte veggen og bli seriøst dårlig.

 

Anonymous poster hash: 0fc3f...bf1

[TPK]

Familievernkontoret for "samlivsterapi" eller hva man skal kalle det.

 

Og så kontakter du fastlege eller jordmor som du gikk til i svangerskapet og forklarer at du mistenker depresjon eller begynnelsen på en. Det er lurt å ta tak i eller sjekke ut før det vokser seg for stort. Du trenger nok å snakke med noen (alene) om problemene deres.