Ser ut til at jeg blir stemor.. har møtt verdens beste kjæreste

[Anonym bruker]

Hvordan er det å være stemor?

Jeg er usikker på om jeg kommer til å takle det. .

 

Anonymous poster hash: 068f6...dee

[Anonym bruker]

Gi det tid og bli kjent med barnet over tid - om du og barnet ikke har god kjemi bør du bare bakke ut av hele greia, men ellers handler det jo mest om å være respektfull og voksen og god.

Anonymous poster hash: 0f476...df4

[Anonym bruker]

En god stemor kan være et utrolig tilskudd for et barn. Lykke til - ta det rolig og bruk tid på å bli kjent! 

Anonymous poster hash: 53cf0...379

[Anonym bruker]

Du trenger ikke hoppe inn i en stemorrolle med en gang du treffer en fyr da. Ungene har vel en mor går jeg ut fra. Vær kjæresten til pappaen og en hyggelig voksen. Det holder. Oppdragelsen greier foreldrene selv tenker jeg

 

Anonymous poster hash: c6984...a25

[Anonym bruker]

Du trenger ikke hoppe inn i en stemorrolle med en gang du treffer en fyr da. Ungene har vel en mor går jeg ut fra. Vær kjæresten til pappaen og en hyggelig voksen. Det holder. Oppdragelsen greier foreldrene selv tenker jeg

 

Anonymous poster hash: c6984...a25

 

 

Så hvis de flytter sammen etterhvert skal hun bare være dette barnets tjener, kokk og vaskehjelp? Ikke noe rart mange av mine-dine-forhold ikke holder. Her er det mine og våre, og mannen er like mye oppdrager som jeg er. Det går ikke an å bo i eget hus og ikke har noe man skulle ha sagt i dette huset.

 

Anonymous poster hash: 816d1...ea3

[Anonym bruker]

Du trenger ikke å tenke så mye på den rollen enda. Dere skal være sammen en god stund før du introduseres som den nye kjæresten til far. Er jo ikke sikkert at dere er sammen så lenge. Nå virker jeg nok litt pessimistisk, men før man drar inn en ny person i livet til barn så må man være litt mer sikker på at man vil det😊

 

Anonymous poster hash: 87c29...169

[Anonym bruker]

Vær en trygg voksenperson. Vær snill og forståelsesfull overfor relasjonen barnet har til mammaen sin. Vær rettferdig (om det er snakk om mine-dine barn). 

 

Jeg vokste opp med en stemor som hatet meg og broren min åpenlyst. Hun viste aldri en eneste følelse annet enn sinne. Hun var kritisk og rett og slett ond med hensyn til våre behov, våre gleder og våre følelser. Og hun tålte ikke at vi snakket om vår mamma (som var psykisk syk og kunne ikke ta vare på oss - men vi savnet henne veldig). Den dag i dag er familien ødelagt på grunn av henne, og hun viser ingen bedring. Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, vet jo at verken du eller noen andre vil være sånn. Men barns behov er enkle, og blir de ikke oppfylt av de voksne de lever sammen med så kan problemene vare en livstid. Gi kjærlighet, så vil akt gå bra :-)

Anonymous poster hash: f2ab5...2c7

[Anonym bruker]

Jeg er stemor til to,har vært det nå i 10 år. Starten var litt tøff siden barnas mor kranglet mye,selv om det da var 2 år siden bruddet.Roet seg da hun skjønte at jeg ikke lot meg skremme vekk.

Barna og jeg har et godt forhold,vi behandler alle likt,mine,dine og vårt. Stebarna bor her 70 %,de andre 100 %.

 

Har du barn fra før så pass på at du behandler alle likt,vis de tillit,la de forstå at de kan stole på deg. Vær ekte,ikke prøv på å være noe du ikke er. Barn gjennomskuer deg fort.

 

Vi koser oss sammen,krangler blir det,og det er like gjerne mine barn som er trollete som stebarna,eller mannen og jeg. Her er det lov å vise følelser og ha en dårlig dag.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: a02cf...bb1

[Anonym bruker]

 

Gi det tid og bli kjent med barnet over tid - om du og barnet ikke har god kjemi bør du bare bakke ut av hele greia, men ellers handler det jo mest om å være respektfull og voksen og god.

 

Anonymous poster hash: 0f476...df4

For noe vås.

 

 

 

Anonymous poster hash: 5abad...076

[Anonym bruker]

Ta det helt med ro, ting skjer vel ganske gradvis.

 

Møtte selv en fantastisk mann i høst, og vi falt hodestups for hverandre. Vi har møtt barna til hverandre, men har bare møttes på aktiviteter som bowling og kino. Her går vi veldig sakte fram. Regner med at vi ikke flytter sammen før ca 2 år. For det er greit å bruke god tid, og bli godt kjent med barna til hverandre, før vi plutselig skal bo sammen. Her så er mitt minste og hans barn like gamle, så der er vi jo enige om at de må behandles likt. Og jeg regner jo med at over tid så vil jeg bli mer og mer glad i hans barn. Så tenker at tar man seg god tid, så faller det seg mer naturlig.

Anonymous poster hash: 367d8...a98