Får sjelden komplimenter

[Anonym bruker]

Men egentlig syns jeg at jeg er ganske pen... (sier selvfølgelig aldri noe om det) Men når man sjelden får høre det fra andre tviler man liksom litt. Har hatt dårlig selvtillit når det gjelder utseendet til jeg ble ca 30 år, da begynte jeg å jobbe med det jeg har, rett sminke, hårklipp, klær som passer til meg istedenfor telt, og resultatet ble ganske bra faktisk. Mannen sier jeg er fin viss jeg spør hva han mener. Men det ville han nok sagt uansett.

 

Er jeg innbilsk som tror jeg er pen, eller er det bare slik det er, at voksne mennesker sjelden gir komplimenter til hverandre?

 

Dette er absolutt ikke noe stort problem for meg, bare lurte litt på hva andre tenker, og jeg vil ikke si til venninnene mine at jeg synes jeg er pen, hva syns du? For det første vil de tro jeg har fått personlighetsforstyrrelse siden det absolutt ikke ligner meg å si slikt, og for det andre vil de selvfølgelig si jeg er pen uansett hva de mener;-)

 

Og egentlig misliker jeg slike tråder om usikre damer som må spørre vilt fremmede på et forum om de tror de er pene. Og det uten å legge ved bilde...Får ta det på gravid og hormonell kontoen😂

 

Anonymous poster hash: 8284b...e71

[Anonym bruker]

Nei, vil du høre hver dag du er fin? Jeg får øre det når jeg pynter meg, men forventer det aldri.

 

Anonymous poster hash: d215a...623

[Anonym bruker]

Men egentlig syns jeg at jeg er ganske pen... (sier selvfølgelig aldri noe om det) Men når man sjelden får høre det fra andre tviler man liksom litt. Har hatt dårlig selvtillit når det gjelder utseendet til jeg ble ca 30 år, da begynte jeg å jobbe med det jeg har, rett sminke, hårklipp, klær som passer til meg istedenfor telt, og resultatet ble ganske bra faktisk. Mannen sier jeg er fin viss jeg spør hva han mener. Men det ville han nok sagt uansett.

 

Er jeg innbilsk som tror jeg er pen, eller er det bare slik det er, at voksne mennesker sjelden gir komplimenter til hverandre?

 

Dette er absolutt ikke noe stort problem for meg, bare lurte litt på hva andre tenker, og jeg vil ikke si til venninnene mine at jeg synes jeg er pen, hva syns du? For det første vil de tro jeg har fått personlighetsforstyrrelse siden det absolutt ikke ligner meg å si slikt, og for det andre vil de selvfølgelig si jeg er pen uansett hva de mener;-)

 

Og egentlig misliker jeg slike tråder om usikre damer som må spørre vilt fremmede på et forum om de tror de er pene. Og det uten å legge ved bilde...Får ta det på gravid og hormonell kontoen

 

Anonymous poster hash: 8284b...e71

Sier du til venninnene dine at de er fine, pene osv?

 

Anonymous poster hash: 03aa6...c2d

[Anonym bruker]

Nei, vil du høre hver dag du er fin? Jeg får øre det når jeg pynter meg, men forventer det aldri.

 

Anonymous poster hash: d215a...623

Nei, det hadde kanskje vært litt rart det og, om alle skulle gå rundt å si jeg er fin hver dag;-) sikkert bare noe som henger igjen fra jeg var tenåring med kviser, 20 kg for mye og regulering... Det er vel gjerne i den alderen man skaper et bilde av seg selv som fin eller ikke fin. Også er det litt vanskelig å gjøre om på det selv om man jo ser i speilet at man er ganske snasen;-)

 

Anonymous poster hash: 8284b...e71

[Anonym bruker]

 

 

Men egentlig syns jeg at jeg er ganske pen... (sier selvfølgelig aldri noe om det) Men når man sjelden får høre det fra andre tviler man liksom litt. Har hatt dårlig selvtillit når det gjelder utseendet til jeg ble ca 30 år, da begynte jeg å jobbe med det jeg har, rett sminke, hårklipp, klær som passer til meg istedenfor telt, og resultatet ble ganske bra faktisk. Mannen sier jeg er fin viss jeg spør hva han mener. Men det ville han nok sagt uansett.

 

Er jeg innbilsk som tror jeg er pen, eller er det bare slik det er, at voksne mennesker sjelden gir komplimenter til hverandre?

 

Dette er absolutt ikke noe stort problem for meg, bare lurte litt på hva andre tenker, og jeg vil ikke si til venninnene mine at jeg synes jeg er pen, hva syns du? For det første vil de tro jeg har fått personlighetsforstyrrelse siden det absolutt ikke ligner meg å si slikt, og for det andre vil de selvfølgelig si jeg er pen uansett hva de mener;-)

 

Og egentlig misliker jeg slike tråder om usikre damer som må spørre vilt fremmede på et forum om de tror de er pene. Og det uten å legge ved bilde...Får ta det på gravid og hormonell kontoen

 

Anonymous poster hash: 8284b...e71

Sier du til venninnene dine at de er fine, pene osv?

 

Anonymous poster hash: 03aa6...c2d

Ja, det hender. Men jeg går vel ofte utfra at de som er pene vet det fra før og derfor tenker jeg ikke på å si det....

 

Anonymous poster hash: 8284b...e71

[Anonym bruker]

I alle mine omgangskretser jeg har hatt igjennom et relativt langt liv har det aldri vært vanlig å fortelle hverandre om vi syns de andre (eller oss selv) er pene... Er det vanlig når man er voksen? Ser tenåringene er veldig opptatt av det å si til hverandre på sosiale medier men utover det...?

Vi gir hverandre komplimenter på klær, det er det. Eller når vi har pyntet oss.

 

Jeg hadde følt det var VELDIG kleint om en av vennene mine eller kollegane mine skulle begynne å vurdere utseende mitt, selv om det er positivt. Det hadde vært rart og flaut.

 

Anonymous poster hash: 6e582...03b

[Anonym bruker]

Veldig skjelden jeg får komplimenter fra andre enn mannen og ungene. Hvis det skjer, er det gjerne for noe jeg har på meg. Har aldri tenkt over at det var rart. Men så føler jeg meg ikke spesielt pen heller. Jeg gir selv komplimenter når jeg føler at det er naturlig, og når jeg virkelig mener det, ikke bare for å si noe.

Anonymous poster hash: 2659c...c6c

[Anonym bruker]

Jeg er ganske stor om dagen. Høygravid. Har det en del moro med det, samboer også. Jeg vagger som en gås 😉 Men jeg har sagt ifra om at jeg må få komplimenter også. Det er ikke vondt å høre at jeg er stor, men jeg trenger å høre at jeg er fin for å veie opp. Jeg har altså skjønt at jeg trenger faktisk komplimenter. Trodde ikke det var så viktig for meg... men når det blir litt mye av poengtering av at jeg er stor, så kjenner jeg faktisk at det ikke er helt ok og at jeg trenger å høre at jeg kler det, at jeg er nydelig og så videre. Men jeg har på ingen måte problemer med å være stor... Det skal jo være sånn

 

Til vanlig får jeg komplimenter jevnlig. Hadde jeg ikke fått det tror jeg at jeg ville følt på det faktisk! Har skjønt det nå. Jeg gir også komplimenter til samboer. Ikke bare på utseende, men også andre egenskaper. Og jo - det gjør jeg til vennene mine og.

 

Anonymous poster hash: 64594...25a

[Mostly Harmless]

Det er ikke så vanlig å gi komplimenter i min omgangskrets, heller. Men har du ikke en venninne du kan prate med om dette? Si noe av det du skriver i hovedinnlegget, ang selvbilde? Kanskje til og med noen du anser som pene kjenner seg litt igjen?

 

Foreldrene mine var flinke til å fortelle meg alt som var galt med meg og da særlig utseendemessig. (De gjorde for at jeg skulle vite om det, slik at jeg ikke skulle bli lei meg NÅR (ikke hvis) andre begynte å mobbe meg for disse tingene. Påstod de.)

 

Anyways, da jeg flyttet hjemmefra, pratet jeg med en god venninne om dette. For å finne ut om jeg virkelig var sååå motbydelig. Og om hvordan det var å være så selvbevisst hele tiden. Hun kjente seg litt igjen. (Det var ikke på moten å bygge opp barna blant foreldrene våre...)

 

Jeg synes i alle fall det hjalp å sette ord på usikkerheten, og tenker sjelden på utseende lenger.

[Anonym bruker]

Legg ut bilde her 😀 Da får du i hvertfall sannheten!

 

Anonymous poster hash: 85e4d...364

[Anonym bruker]

Jeg er ganske pen, men det er ikke så ofte folk sier det. Har en kollega som sier det til meg av og til, vet ikke om det er pga kultur, hun er ikke norsk. Hvis det er et tema blant venner/kollegaer så hender det noen sier det, det gjør jo jeg også om det er relevant i samtalen. Mannen min sier at jeg er pen og lignende ting, men det er vel ikke så unaturlig å få komplimenter av partneren sin. Ellers pleier bestevennina mi og jeg og tulle om utseende vårt, hun er også ganske pen. Men bare når vi er alene.

 

Ellers blir det aldri tatt opp sånn direkte. Da merket man det kanskje heller på hvordan menn flørter og ser på en, mer indirekte.

 

Anonymous poster hash: 05117...98f

[Anonym bruker]

Jeg får komplimenter av fulle folk. At jeg er en sjarmbombe. Er normalt søt men får alltid høre at jeg har et veldig sjarmerende vesen.

Det beste komplimentet jeg har fått var fra en vilt fremmed en gang jeg var på bar.

Han kom bort etter en lang kveld og sa, nå har jeg sett på deg i hele kveld og du er ikke den vakreste her i kveld men fy faen du topper alle på utstråling og sjarm.

Ble litt fornermet med en gang men i ettertid synes jeg at det var et veldig oppriktig og hyggelig kompliment.

Jeg er altså ikke noe man snur seg etter.

 

Anonymous poster hash: f2e83...cdf

[Mummy79]

Det viktigste er hva du synes om deg selv, for sannheten er at svaret vil variere fra person til person, folk er tom uenige når det gjelder utseendet til filmstjerner og modeller. 

 

En annen ting som er viktig å tenke på er personlighet, altså utstrålingen et menneske har. Jeg erfarer at jeg synes folk blir penere hvis jeg blir kjent med dem og liker personligheten deres. God selvtillit gjør også folk penere i mine øyne.

 

Diskuter temaet med mannen eller en nær venninne, men jeg tror ikke det finnes en fasit

[Anonym bruker]

Det er ikke så vanlig å gi komplimenter i min omgangskrets, heller. Men har du ikke en venninne du kan prate med om dette? Si noe av det du skriver i hovedinnlegget, ang selvbilde? Kanskje til og med noen du anser som pene kjenner seg litt igjen?

 

Foreldrene mine var flinke til å fortelle meg alt som var galt med meg og da særlig utseendemessig. (De gjorde for at jeg skulle vite om det, slik at jeg ikke skulle bli lei meg NÅR (ikke hvis) andre begynte å mobbe meg for disse tingene. Påstod de.)

 

Anyways, da jeg flyttet hjemmefra, pratet jeg med en god venninne om dette. For å finne ut om jeg virkelig var sååå motbydelig. Og om hvordan det var å være så selvbevisst hele tiden. Hun kjente seg litt igjen. (Det var ikke på moten å bygge opp barna blant foreldrene våre...)

 

Jeg synes i alle fall det hjalp å sette ord på usikkerheten, og tenker sjelden på utseende lenger.

 Slik gjorde min mor også. Om jeg ikke taklet å høre om egen overvekt fra henne (i alle anledninger, fikk jeg klær var det med lange utgreiinger om hva jeg IKKE kunne gå med og hvor vanskelig det var å finne noe etc,) ville jeg jo ikke tåle det fra andre.

 

Anonymous poster hash: 85f25...6c4

[Anonym bruker]

Folk tror at pene folk får komplimenter hele tiden, så i frykt for å gjøre de pene innbildske holder de heller kjeft.

 

Anonymous poster hash: 0d85d...6a1

[Anonym bruker]

Jeg får sjeldent komplimenter for hvordan jeg ser ut. Men jeg får komplimenter når jeg skiller meg og ut da er det utelukkende positivt. Jeg elsker rare øredobber, og det er utrolig mange komplimanger en får av dette. Er det jul har jeg ulike juleøredobber, e det påske er det påske osv. Slike småting legger folk merke til, de legger sjeldent merke til om jeg har klipt meg eller har kledd meg pent.

 

Jeg kom med hanekam endag på jobb, det la de meke til. Meg og ungee lekte oss på badet, ett veddemål med mannen gjorde at jeg gikk med hanekam på jobb. Til min manns store fortvilelse så fikk jeg ingen negative komentarer. Tøff, kul osv og mange som lo, men det er jo bare gøy. Sveisen ble ordnet litt dagen etter, men hanekam har jeg enda bare min egen vri.

 

Anonymous poster hash: 6d272...f66

[Mostly Harmless]

 

 

Det er ikke så vanlig å gi komplimenter i min omgangskrets, heller. Men har du ikke en venninne du kan prate med om dette? Si noe av det du skriver i hovedinnlegget, ang selvbilde? Kanskje til og med noen du anser som pene kjenner seg litt igjen?

 

Foreldrene mine var flinke til å fortelle meg alt som var galt med meg og da særlig utseendemessig. (De gjorde for at jeg skulle vite om det, slik at jeg ikke skulle bli lei meg NÅR (ikke hvis) andre begynte å mobbe meg for disse tingene. Påstod de.)

 

Anyways, da jeg flyttet hjemmefra, pratet jeg med en god venninne om dette. For å finne ut om jeg virkelig var sååå motbydelig. Og om hvordan det var å være så selvbevisst hele tiden. Hun kjente seg litt igjen. (Det var ikke på moten å bygge opp barna blant foreldrene våre...)

 

Jeg synes i alle fall det hjalp å sette ord på usikkerheten, og tenker sjelden på utseende lenger.

Slik gjorde min mor også. Om jeg ikke taklet å høre om egen overvekt fra henne (i alle anledninger, fikk jeg klær var det med lange utgreiinger om hva jeg IKKE kunne gå med og hvor vanskelig det var å finne noe etc,) ville jeg jo ikke tåle det fra andre.

 

Anonymous poster hash: 85f25...6c4

Viktig å ikke bli innbilsk, vet du... Skikkelig pinlig å ha barn som tror de er noe.

 

Vet ikke om det er personlighetstypen eller oppdragelsesstilen på 70-tallet som har skylda for den nedbrytende oppførselen. Sikkert en kombinasjon.