Må lufte hodet. Beklager LANGT

[Anonym bruker]

Beklager ett veldig langt, og surrete innlegg..

Jeg vet igrunn ikke hva jeg vil med dette, jeg må bare få det ut på ett vis. Og jeg har ikke så mange jeg kan prate med, hvertfall ikke om dette.

 

 

Passe ødelagt...

 

I dag kom dagen jeg har vært livredd for, og gruet meg til i snart 20 år..

I dag var dagen jeg så faren min igjen, for første gang på alle disse årene.

 

En biltur på drøye tre timer. Og jeg var på vei til å snu tre, eller vart det fire ganger? Men med sønnen min på tre år ved siden av meg, kjempet jeg meg videre.

Med hamrende hjerte, en dundrende hodepine, klump i halsen og en kvalme ut av denne verdenen.

Jeg snudde ikke, jeg kom frem til målet. Til gården til min farfar, sønnen min sin oldefar.

 

Og der sto han, han de kaller faren min.

Selv har jeg i alle disse årene enten kalt ham for idioten, drittsekken, jævelen eller ved hans navn.

Han sto der som om ingenting hadde skjedd. Og med godt over halvparten av familien som hadde tilgitt ham, og tatt ham inn i varmen.

 

Selv om det har gått så mange år, så kom alle de vonde minnene tilbake på ett lite sekund, og det føltes som alt skjedde i går.

 

Jeg gikk målrettet fra bilen, mot huset sammen med min sønn og med støtte fra min bror. Det var med tårer rennende nedover kinnene jeg hørte den jævelen, han så på sønnen min, og sa; "Det der er vel barnebarnet mitt".

 

Jeg hadde mest lyst til å snu meg mot han å rope, NEI! Men jeg hadde mer enn nok med å klare å holde meg på beina, så jeg holdt litt ekstra hardt rundt den lille hånda til sønnen min, og vi kom oss inn i gangen.

 

Tvert døra var lukket, sank jeg ned på kne og bare holdt rundt sønnen min og prøvde å ta meg sammen.

Jeg har ikke ord som kan forklare alle følelsene som fløy rundt i kroppen, alle tankene som svirret.

 

Livredd..

Redd for hvordan jeg selv ville reagere ved å se ham..

Redd for sønnen min, som egentlig ikke skjønte noe, men bjørnemamma passer på ungen sin.

Redd for livet mitt, det var ikke verdt noe den gang, hvordan kan jeg tro at det skulle være verdt noe nå?

 

Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg hadde 100% kontroll, på hvor den mannen befant seg til en hver tid.

Passet på å aldri ha ryggen til, og fulgte nøye med på at han ikke kom for nærme meg eller sønnen min.

 

Jeg oppholdt meg i samme hus, i samme rom som den mannen i dag.

Jeg er stolt av meg selv. Mange vil sikkert fnyse av at jeg er stolt av det, men det er jeg.

Det er noe jeg aldri trodde jeg skulle klare, men det gjorde jeg!

 

Jeg skal ikke legge skjul på at det har tatt på både fysisk og psykisk, jeg er ett nervevrak nå. Og jeg trenger nok litt tid på å ta meg inn igjen, men jeg skal klare det.

 

Det blir ikke lett.

Men livet er ikke lett, og det er langt i fra rettferdig. Jeg skal ta en dag av gangen, stable meg på bena, og komme meg tilbake til hverdagen.

 

Men en ting er sikkert, jeg setter aldri meg selv i den situasjonen igjen.

Jeg har tatt ett valg, og det er at jeg aldri vil se han igjen.

 

Sønnen min skal selv få velge den dagen han blir myndig, men frem til den dagen kommer, skal han holdes langt unna den idioten.

Men når den tid kommer, når han er blitt gammel nok og mamma ikke lenger kan bestemme. Så skal han først lese boka om historien vår, og han skal få høre mammas, onkels og mormors historie om hvordan det var å leve med den mannen.

Så får vi se om sønnen min ønsker å ta kontakt da.

 

 

Etter mange tårer, og tanker som torturerer meg, så må jeg nå prøve å få noen timer søvn.

Det er en ny dag i morgen, og jeg må klare å stable meg opp på bena sammen sønnen min i morgen.

Så nå prøver jeg å sette på pauseknappen, så satser jeg på ett par timer i drømmeland. God natt verden. Takk for at du leste.

 

 

Anonymous poster hash: f49c0...d62

 

Anonymous poster hash: f49c0...d62

[Gjest Antarctica]

Huff, dette var trist lesning. Jeg skjønner at din historie med faren din er veldig vond.

Hvorfor "måtte" dere treffes i dag?

[Anonym bruker]

En klem til deg, virker som du har hatt en hard påkjenning i dag.

 

 

Anonymous poster hash: 5d886...d12

[Stridsmøy]

Go'klem til deg!

 

Skulle ønske jeg faktisk kunne gi deg en god og lang klem i virkeligheten <3

Endret 20. desember 2015 av Stridsmøy

[Anonym bruker]

Du har all grunn til å være stolt av deg selv!

 

Du møtte han, du så fortiden i øynene. Det krevde et enormt mot av deg, men du greide det. Og det skal du være stolt av!

 

Og du skal også være stolt over at du har tatt et valg om å fortsette å beskytte deg fra en person som tydeligvis har gjort deg så mye vondt. Du har kontroll over livet ditt og livet til ditt barn. Og det har du all grunn til å være stolt av!

 

Enda så tøft det var i dag, se om du greier å se på det som en lettelse, nå har du stått ansikt til ansikt med ham og du trenger aldri gjøre det igjen. Det er ditt valg, og det høres ut som om det er det eneste riktige å gjøre også.

 

Ønsker deg en god jul hvor du greier å legge dette bak deg.

 

En stor, varm klem til deg <3

Anonymous poster hash: 01a00...03d

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: 8b6bc...a44

[Anonym bruker]

Beklager ett veldig langt, og surrete innlegg..

Jeg vet igrunn ikke hva jeg vil med dette, jeg må bare få det ut på ett vis. Og jeg har ikke så mange jeg kan prate med, hvertfall ikke om dette.

 

 

Passe ødelagt...

 

I dag kom dagen jeg har vært livredd for, og gruet meg til i snart 20 år..

I dag var dagen jeg så faren min igjen, for første gang på alle disse årene.

 

En biltur på drøye tre timer. Og jeg var på vei til å snu tre, eller vart det fire ganger? Men med sønnen min på tre år ved siden av meg, kjempet jeg meg videre.

Med hamrende hjerte, en dundrende hodepine, klump i halsen og en kvalme ut av denne verdenen.

Jeg snudde ikke, jeg kom frem til målet. Til gården til min farfar, sønnen min sin oldefar.

 

Og der sto han, han de kaller faren min.

Selv har jeg i alle disse årene enten kalt ham for idioten, drittsekken, jævelen eller ved hans navn.

Han sto der som om ingenting hadde skjedd. Og med godt over halvparten av familien som hadde tilgitt ham, og tatt ham inn i varmen.

 

Selv om det har gått så mange år, så kom alle de vonde minnene tilbake på ett lite sekund, og det føltes som alt skjedde i går.

 

Jeg gikk målrettet fra bilen, mot huset sammen med min sønn og med støtte fra min bror. Det var med tårer rennende nedover kinnene jeg hørte den jævelen, han så på sønnen min, og sa; "Det der er vel barnebarnet mitt".

 

Jeg hadde mest lyst til å snu meg mot han å rope, NEI! Men jeg hadde mer enn nok med å klare å holde meg på beina, så jeg holdt litt ekstra hardt rundt den lille hånda til sønnen min, og vi kom oss inn i gangen.

 

Tvert døra var lukket, sank jeg ned på kne og bare holdt rundt sønnen min og prøvde å ta meg sammen.

Jeg har ikke ord som kan forklare alle følelsene som fløy rundt i kroppen, alle tankene som svirret.

 

Livredd..

Redd for hvordan jeg selv ville reagere ved å se ham..

Redd for sønnen min, som egentlig ikke skjønte noe, men bjørnemamma passer på ungen sin.

Redd for livet mitt, det var ikke verdt noe den gang, hvordan kan jeg tro at det skulle være verdt noe nå?

 

Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg hadde 100% kontroll, på hvor den mannen befant seg til en hver tid.

Passet på å aldri ha ryggen til, og fulgte nøye med på at han ikke kom for nærme meg eller sønnen min.

 

Jeg oppholdt meg i samme hus, i samme rom som den mannen i dag.

Jeg er stolt av meg selv. Mange vil sikkert fnyse av at jeg er stolt av det, men det er jeg.

Det er noe jeg aldri trodde jeg skulle klare, men det gjorde jeg!

 

Jeg skal ikke legge skjul på at det har tatt på både fysisk og psykisk, jeg er ett nervevrak nå. Og jeg trenger nok litt tid på å ta meg inn igjen, men jeg skal klare det.

 

Det blir ikke lett.

Men livet er ikke lett, og det er langt i fra rettferdig. Jeg skal ta en dag av gangen, stable meg på bena, og komme meg tilbake til hverdagen.

 

Men en ting er sikkert, jeg setter aldri meg selv i den situasjonen igjen.

Jeg har tatt ett valg, og det er at jeg aldri vil se han igjen.

 

Sønnen min skal selv få velge den dagen han blir myndig, men frem til den dagen kommer, skal han holdes langt unna den idioten.

Men når den tid kommer, når han er blitt gammel nok og mamma ikke lenger kan bestemme. Så skal han først lese boka om historien vår, og han skal få høre mammas, onkels og mormors historie om hvordan det var å leve med den mannen.

Så får vi se om sønnen min ønsker å ta kontakt da.

 

 

Etter mange tårer, og tanker som torturerer meg, så må jeg nå prøve å få noen timer søvn.

Det er en ny dag i morgen, og jeg må klare å stable meg opp på bena sammen sønnen min i morgen.

Så nå prøver jeg å sette på pauseknappen, så satser jeg på ett par timer i drømmeland. God natt verden. Takk for at du leste.

 

 

Anonymous poster hash: f49c0...d62

 

Anonymous poster hash: f49c0...d62

Boka om historien deres?

 

Anonymous poster hash: 950f5...b77

[Anonym bruker]

Takk for klemmer, støtte og rosende ord.

 

Det at jeg "måtte" møte han i går, jeg kunne alltids unngått det.

Men familien har alltid hatt tradisjon med å møtes siste søndag før julaften, og siden han kom tilbake for litt over ett år siden, har jeg vært redd for å besøke noen i familien. I tilfelle han også hadde bestemt seg for å besøke de da. Og jeg turde ikke reise på samlingen i fjor.

 

Derfor bestemte jeg meg for at dette måtte jeg gjøre, om så bare for å ha gjort det. Nå har jeg møtt han, og jeg velger at det blir med den ene gangen.

Jeg vil ikke gå hele livet å være redd. Den idioten har ødelagt nok av livet mitt, jeg vil ikke at han skal ødelegge fremtiden min også...

 

Ja, boka.. Det er skrevet en bok som har med en micro brøkdel av oppveksten min, hvordan min mor møtte denne mannen, hvor blind man kan være for en gal GAL mann, osv osv...

 

Føler meg ikke direkte fresh i dag, det ble ikke mye søvn.

Lett å si at man skal sette på pauseknappen, men det var visst ikke hodet mitt enig i.

Så dette blir nok en stille og rolig dag, enda så mange planer og så mye som skulle vært gjort før jul..

Men ikke i dag.....

 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: f49c0...d62

[Anonym bruker]

Hva heter boka?

 

Anonymous poster hash: c7966...647

[Anonym bruker]

Kan ikke helt se hva godt det skal gjøre at jeg forteller navnet på boka.

Eneste jeg ser kommer frem av det, er at det vil bli veldig lett og finne ut hvem jeg er..

Så nei takk, jeg tror ikke det vil gjøre ting noe lettere.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: f49c0...d62

[Anonym bruker]

Sender deg masse klemmer. Og du er utrolig tøff, men og godt at du faktisk tar valget, om å ikke ha noe mer med denne mannen å gjøre, da han har skadet deg sånn.

 

Jeg har selv hatt en helt for jævlig barndom. Her var det begge foreldrene som var jævlige, og den dagen de døde, så ble jeg lettet. Jeg skulle aldri mer behøve å se de igjen. Selv om jeg så de ekstremt sjelden. Var ved bryllup osv.

Anonymous poster hash: cd1f6...5f2

[Anonym bruker]

En grandonkel av meg er ganske sikkert en psykopat. Mishandlet flere koner, svindlet familie og gjort utrolig mye faenskap gjennom årene.

 

Han var ikke så gal som han er nå da jeg var liten. Moren min sa alltid at jeg skulle holde meg mest unna han. Selv om det betydde mindre gaver enn søskenbarna mine fikk.

 

Som voksen ser jeg at mange uttad kan virke som om de godtar grandonkelen min, inkludert min mor. Sannheten er at de velger å ikke komme i konflikt med han.

 

Det kan kanskje virke feigt for de i familien som har vært nødt til å ta avstand, men det handler om selvbeskyttelse.

 

Ikke treff han mer du! Lykke til...

 

Anonymous poster hash: 5e82a...5a6